26. søndag etter pinse. Søndag for de forfulgte

Lukas 17, 20-30

20 En gang spurte fariseerne Jesus når Guds rike skulle komme. Han svarte: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. 21 Ingen vil kunne si: 'Se her er det', eller: 'Der er det'. For Guds rike er midt iblant dere.»
22 Til disiplene sa han: «Det skal komme en tid da dere skal lengte etter å få se en av Menneskesønnens dager, men ikke få oppleve det. 23 Folk skal si til dere: 'Se der', eller: 'Se, her er han'. Men gå ikke dit og følg ikke etter! 24 For slik som lynet flammer opp og lyser fra himmelrand til himmelrand, slik skal Menneskesønnen komme til syne på sin dag. 25 Men først må han lide mye og bli forkastet av denne slekt.
26 Og som det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager. 27 De spiste og drakk, giftet seg og ble giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken. Så kom storflommen og gjorde ende på dem alle. 28 På samme måte var det i Lots dager: De spiste og drakk, kjøpte og solgte, plantet og bygde. 29 Men den dagen da Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og gjorde ende på dem alle. 30 Slik skal det også gå den dagen Menneskesønnen åpenbarer seg.


Kjære menighet, i dag er det søndag for de forfulgte. På en spesiell måte skal vi legge oss på minne de som forfølges for sin kristne tro.

Norsk misjon i Øst som i dag som vi i dag tar inn offer til utfordrer hvert år landets menigheter til å bruke en spesiell søndag nettopp til å markere en spesiell søndag med fokus på de forfulgte. Og kjære menighet: VI har et åndelig ansvar for å be for de som er forfulgt og et praktisk ansvar for å støtte de forfulgte økonomisk og et politisk ansvar for å bekjempe all forfølgelse. Vi er i en situasjon de vi er fri til å fortelle om de forfulgte sin situasjon, vi er frie til å be for de forfulgte, vi er frie til å fortelle om deres liv og skjebner. Vi har råd til å understøtte dem og vi har mulighet til å sette forfølgelsen på den politiske dagsorden. Og ikke minst: Vi kan lære av de forfulgte kristne. De som for sin tros skyld er villig til å bære lidelse og smerte.

Historiene om de forfulgte er mangfoldige:
I India har man sett en oppblomstring av hinduistisk fundamentalisme. Og Norsk misjon i Øst forteller om opptøyer i mange indiske delstater dette året. Organisasjonen oppsummerer ødeleggelsen etter opptøyene fra 24. august til 29. september i delstaten Orissa slik: 300 kristne landsbyer ødelagt, 4500 hus nedbrent, 50 000 mennesker gjort hjemløse, minst 56 kristne drept 10 pastorer og nonner slått helseløse, 18 000 barn og unge sterkt skadet, 13 skoler ødelagt og 115 kirker ramponert og gjort ubrukelige.

Organisasjonen forteller om landet Jemen der hvertfall tre kristne konvertitter sitter fengslet, nettopp fordi de har konvertert. I Jemen er det forbudt å konvertere fra Islam til kristendommen ved lov.

Samtidig setter organisasjonen i år et spesielt fokus på staten Nord-Korea der den avdøde lederen Kim Il Sung er oppnevnt til noe som bare kan forstås som en avgud. Da et sentralt medlem av Norsk misjon i Øst besøkte landet på 90 tallet besøkte dette medlemmet en barnehage, der de ble fortalt at barna hver morgen resiterte følgende: Å du store leder, kom inn i mitt hjerte og bo sammen med meg for alltid”. Og dette var etter at Kim Il Sung var død. Vi er med andre ord vitne til et land som holder seg med en avgudsdyrkelse av en avdød leder. Nord-Korea er et land med desperat fattigdom for mange, politisk forfølgelse og et system med fangeleirer som minner om det sovjetiske Gulagsystemet, der man fengsles for å ikke ære den avdøde ledere, der man fengsles på grunn av mistanke eller vage beskyldninger. Et gjennomkorrupt regime som fører tusenvis av mennesker på flukt. Mange flykter til Kina, som tvangsreturnerer de flyktningen de får tak i. Disse flyktningene vil bli arrestert i Nord-Korea, sendt til leirer og høyst sannsynlig bli torturert. For å unngå tvangsretur gifter mange av de flyktende nord-koreanske kvinnene seg med kinesiske bønder. Og historiene om vold, undertrykkelse og plutselig bortsendelse når mannen er lei sin nye kone er hjerteskjærende og alt for mange. I Kina drives det et skjult arbeid av en kristen organisasjon som kaller seg ”Helping Hands Korea” de tilbyr de nord-koreanske flyktningene skjulesteder og husly når de jages av kinesisk politi og trues med tilbakesending til Nord-Korea, de inviterer flyktningene til kristent fellesskap og undervisning, de organiserer fluktruter for de nord-koreanske flyktningen til tredjeland som Thailand, Kambodsja og Mongolia – land der de ikke tvangsreturneres til tortur og fengsel i Nord-Korea. Land der de ofte kan nå fram til det som er deres mål: Sør-Korea.

22 Til disiplene sa han: «Det skal komme en tid da dere skal lengte etter å få se en av Menneskesønnens dager, men ikke få oppleve det. 23 Folk skal si til dere: 'Se der', eller: 'Se, her er han'. Men gå ikke dit og følg ikke etter! 24 For slik som lynet flammer opp og lyser fra himmelrand til himmelrand, slik skal Menneskesønnen komme til syne på sin dag. 25 Men først må han lide mye og bli forkastet av denne slekt.


Historien om de som forfølges er så langt unna vår virkelighet. Kirken vår er bygd med kommunale midler, hvert år får vi penger fra kommunene for å drive kirken og prestene er ansatt av den norske stat. Sammenliknet med alle andre mennesker i hele verden, så har vi det godt. Lengselen etter å se Menneskesønnens dager – dagen da han skal komme igjen, er kanskje noe som treffer oss sterkest når vi står ved kisten til noen vi er glad i. Da kjenner vi på håpet om at en dag skal vi alle få leve sammen på en ny himmel og en ny jord. Vi er så overmåte godt velsignet med velstand, menneskerettigheter og trosfrihet at vår lengsel etter menneskesønnens dager ikke når imponerende høyder.

Kjære menighet. Det hadde nok vært annerledes hvis vi satt i en nord-koreansk fangeleir på grunn av vår tro, eller hvis vi måtte flykte fra hjemmet vårt fordi mobben hadde rasert våre hjem og brent vår kirke. Det hadde vært annerledes hvis vi måtte leve med vår tro i skjul, og frykte at politiet når som helst kunne storme inn i vår gudstjeneste, arrestere meg som prest, Tore som menighetsrådsleder, Siv som kirketjener og et vilkårlig antall av dere andre. Det hadde nok vært annerledes….

26 Og som det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager. 27 De spiste og drakk, giftet seg og ble giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken. Så kom storflommen og gjorde ende på dem alle. 28 På samme måte var det i Lots dager: De spiste og drakk, kjøpte og solgte, plantet og bygde. 29 Men den dagen da Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og gjorde ende på dem alle. 30 Slik skal det også gå den dagen Menneskesønnen åpenbarer seg.


Et søk på google med søkeordene ”konvertere til kristendommen” viser at den norske debatten om dette har stort sett dreid seg om det jeg oppfatter som en mistenkeliggjøring av asylsøkere som konverterer fra islam til kristendommen. I stede for å innse hvor hårreisende det er for mennesker å skulle returnere til et land der dette faktisk er ulovlig, blir dette brukt mot mennesker. Man pynter på ordene, men det man sier er egentlig at dette er lykkejegere som døpes ene og alene for å få tilgang til det norske velferdssamfunnet. Og man begynner å diskutere om det er helt sikkert at de vil bli straffet, eller om de bare kanskje vil bli straffet.

For meg viser denne debatten to ting: For det første: Vi begynner å bli noen utrolig store egoister her i landet. Vi sitter på toppen av velferdsberget i verden og er livredd for å dele med flere enn vi absolutt må. Etterkrigstidens store slagord; solidaritet, er endt opp med å være en solidaritet begrenset til norske statsborgere, eller hvis man strekker det langt; til mennesker som bor i Norge. Kjære menighet: Det er dypt ukristelig. Det er en standard og en målestokk som ligger langt lavere enn den som bør springe ut av den enkleste og mest basale trossannheten: Alle mennesker, til enhver tid, på et hvert sted på kloden er skapt og elsket av Gud. Det er en standard som ligger uendelig mye lavere enn den standarden som Jesus legger når han ber oss elske våre neste som oss selv, ja elske våre fiender og be for dem som forfølger oss.

For det andre: Vi er et så sekularisert land, at det at mennesker faktisk finner en frihet og kjærlighet i evangeliet som verken andre religioner eller humanetikk eller ateisme kunne tilby dem, blir ikke en del av den offentlige debatt. I stede står vi der og vokter våre smekkfulle kjøttgryter, og håper at vi ikke skal dele med så mange at det merkes på vår egen levestandard. Det passer liksom ikke som dobbeltside i Dagbladet at i troen på Jesus fant jeg Guds kjærlighet og tilgivelse. Det er et tegn i tiden at grusomheter som begås i religionens navn – og som med rette skal belyses, kritiseres og bekjempes – de blir mediasaker. At noen forfølges fordi de kjemper for demokrati – det blir en mediasak, for det skjønner man verdien av langt inn i de største mediahusene. Men at noen forfølges fordi de er troende eller konverterer eller møter en positiv livsforandring ved å komme til en kristen tro, det dekkes oppsiktsvekkende sjelden som en mediasak. Vi lever i en kultur der tro er ekstremt privat, så privat at det helst ikke skal snakkes om.

Kjære menighet. Hvis likegyldigheten får ta oss, så er vi ikke blant de som ”lengter etter å se menneskesønnens dager”. Men vi er trolig blant de som bør frykte menneskesønnens dager. For på dommens dag så vil det bli et spørsmål om hva vi gjorde for våre minste. For de som led, for de som ble forfulgt, for de som døde av sykdom, nød og forfølgelse mens vi veltet oss i en overflod av materielle goder, velstand, friheter og rettigheter.

Kjære menighet. Jeg skulle ønske at jeg med mitt eget liv var et godt eksempel for dere alle. At jeg virkelig hadde et udelt hjerte som ga av min overflod. Jeg er ikke der. Jeg velter meg i relativ overflod, mens noen lider, noen forfølges, noen dør – og de kunne ha vært i live hvis jeg ikke insisterte på mitt, mitt, mitt.

Kjære menighet. I vår overflod og vår likegyldighet lever vi i synd. Og alt vi kan gjøre er å bekjenne vår synd, be om Guds tilgivelse og be om at Den hellige Ånd får en større plass i våre liv, så vi kan vokse i hellighet, vokse i kjærlighet, offervilje og tro fram til den dagen da han kommer igjen ”som lynet flammer opp og lyser fra himmelrand til himmelrand”.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.