Allehelgenssøndag 2008

Johannes åpenbaring 21, 1-7

Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: "Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte." Han som sitter på tronen, sa da til meg: "Se, jeg gjør alle ting nye." Og han la til: "Skriv det ned, for dette er pålitelige og sanne ord." Deretter sa han til meg: "Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Den som tørster, vil jeg la drikke av kilden med livets vann for intet. Den som seirer, skal få dette i arv, og jeg skal være hans Gud, og han skal være min sønn."
Slik lyder Herrens ord.

Allehelgensdag er en dag da vi minnes de døde. De som har gått sammen med oss i livet, de som ved sine roller i våre livet har formet oss til de vi er. Og i en så stor forsamling er det sikkert hele spekteret av minner: gode minner, vanskelig minner, hverdagslige minner, såre minner, de beste minnene og de vanskelige minnene. Sannheten om de vi minnes er det bare vi som eier, og ingen minner, ingen følelser er forbudt. Men felles for alle er at døden har satt en stopp for muligheten til å oppleve det gode en gang til eller gjøre opp det som ikke var bra. Døden er i vår verden et punktum for kontakt, for omsorg, for forsoning.

Allehelgensdag i kirken gir rom for sorgen. Men sammen med sorgen så tegnes en himmel over våre liv: ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte…”. Dette livet med alle sine velsignelser og gleder, men også med sine slag, nederlag, sår og ondskap, skal en gang ta slutt. Men det skal komme noe mer. Livet stopper ikke med døden. Men alt som ikke er bra i denne verden stopper med døden.

De aller fleste av verdens religioner tenker om døden som kun en midlertidig slutt. De store monotesistiske relgionene: Islam, Jødedom og Kristendom ser for seg en himmel. Hindusimen ser for seg en rekke med nye liv, før man opparbeider seg en så god karma at man kan gå opp i verdensaltet, og forfedrerelgionene som vi finner i en rekke kulturer ser for seg at mennesket lever videre på ulike vis.

Hva skiller vårt himmelhåp fra andre religioners himmelhåp? Hva gjør vårt himmelhåp annerledes enn andre himmelhåp? På det spørsmålet finnes det kun et svar: Jesus. Vårt himmelhåp er knyttet til Jesus. Til hvem han var og hva han gjorde. Og Jesus sitt liv og virke er også en forsmak på hva himmelen skal være.

Det er kirkens tro, slik vi akkurat bekjente at Jesus er Gud enbårne sønn og at han ble korsfestet, død og begravet, for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Guds den allmektige faders høyre hånd, skal derfra komme igjen og dømme levende og døde”. Vi har et håp om et evig liv, fordi Gud ble menneske, og som den eneste som kunne det, beseiret Jesus døden. Og ved dåpen ble den seieren vår, himmelhåpet er vår dåpsgave, himmelen eies av oss i tro. Himmelhåpet er ikke det siste velferdsgode hilsen velferdsstaten. Himmelen er ikke noe vi har fortjent, eller opptjent oss rettigheter til. Himmelen er gitt oss i gave fra Gud. For Gud vil ha oss tilbake dit vi hører hjemme. I hans nærhet.

På Bibelens første blader kan vi leste opp der Gud vandrer i hagen med de første menneskene. Det er et lykkeland som beskrives. Et lykkeland som menneskene velger å bryte ut fra for å gå sine gen veier. Og inn i verden kommer tårer, døden, sorgen, skrikene og smerten. Det går fra en såre god verden til en verden der mye er godt, men der det også er mange sår. En verden der det som skjer kan være meningsløst, vondt, uhåndterbart. Historien om de første menneskene i bibelen skal vi lese som en myte. Ikke som et eventyr, som bare er fantasi og dikt, men som en myte: mytene forteller oss noe sant, i bilder vi kan forstå. Og det som er sant er at Gud skapte oss til fellesskap med seg, men noe gikk galt. Sndefallet handler om at vi ved med våre valg, vår egenrådighet, vår selvsentrerthet, ved vår ondskap og dumskap valgte bort Gud. Men det er ikke bare vi som lever under syndefallet. Hele verden er falt. Det skaper rom for det meninegsløse, for sykdom som dreper unge og gamle, naturkatastrofer som dreper vilkårlig og uten å skjele til ond eller god.
Inn i denne verden valgte Gud å bli menneske. For igjen kunne vandre med oss i hagen, i våre byer, møte oss på veien. Og overalt hvor han kom fikk vi se en forsmak på himmelen: Mennesker opplevde tilgivelse, mennesker opplevde kjærlighet der andre ville fordømme, barnet ble holdt fram som forbilde når de stolte disiplene lurte på hvem som skulle sitte øverst ved bordet i guds rike, mennesker opplevde helbredelse.

”Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: "Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte." Han som sitter på tronen, sa da til meg: "Se, jeg gjør alle ting nye." ”

På Bibelens første blader skaper Gud himmelen og på jorden. Og vår fortelling befinner seg på en av Bibelens siste ark, og det som fortelles om er en nyskapning: En ny start for hele skaperverket. For alt som er skapt skal det være en ny start.

Alt Jesus var en forsmak på, skal vi der få nyte i store drag. Alt som er ondt skal fordømmes. Alt som er godt skal forstørres.

Vår tekst slutter med et løfte. Et frelsesløfte: Den som tørster, vil jeg la drikke av kilden med livets vann for intet. Den som seirer, skal få dette i arv, og jeg skal være hans Gud, og han skal være min sønn.
Da denne teksten ble til rettet den seg til kristne som opplevde forfølgelse. Troen kunne når som helst koste deg livet. De som først leste denne teksten valgte like fullt håpet om himmelen, de valgte kjærlighetens Gud, de valgte å tro på en Gud som vil oss godt, som vil vandre med oss i hagen, fjerne vår sorg og lidelse, og la oss leve som hans barn, i hans nærhet.

Ingen av oss behøver å frykte forfølgelse for vår tro. Men kanskje finnes det andre effektive måter å knekke gudstroa i våre dager. Jeg tror at troens største utfordring her i trygge Norge er vår likegyldighet. Vi er så rikelig velsignet at vi nesten ikke trenger Gud. Hvor fristende blir det ikke da å forkaste Jesus som ”vår Herre”, for i stede være sin egen Herre. Gud vil at alle skal bli frelst. Og ved dødens grense, ved en kiste, ved en grav så blir det så tydelig at den som er sin egen Herre, står uten håp ved en grav. Men den som kan dele kirkens bekjennelse: Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre” Han eier også håpet om legemets oppstandelse og det evige liv.

I dåpen ble himmelhåpet vårt, håpet om at en dag skal vi se han som han er, knele ned og si: Min Konge og min Gud. Og han skal strekke hendene mot oss og si: mitt barn.