Domssøndag

Matteus 25, 1-13

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene sine. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet. Men ved midnatt lød et rop: 'Brudgommen kommer! Gå og møt ham!'Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene sine i stand. Men de uforstandige sa til de kloke:'Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.' 'Nei,' svarte de kloke,'det blir ikke nok både til oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: 'Herre, herre, lukk opp for oss!' Men han svarte: 'Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.' Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.

Kjære menighet!

Så er det siste søndag i kirkeåret. Søndagen som har fått navnet Domssøndag. Om en uke begynner et nytt kirkeår, og på nytt skal det ropes ut et ”Nådens år” fra Herren. Men denne søndagen er det tid for ettertanke, tid for å gjøre opp status i kristenlivet. Tid for å sjekke oljebeholdningen på lampene.

Hvem er det denne teksten handler om. Hvem retter den seg mot. Hvem er brudepikene, både de kloke og de uforstandige.

Evighetsalvoret er et viktig poeng i denne teksten. Noen blir avvist av selveste brudgommen: Jeg kjenner dere ikke! Men hvem er de som blir avvist? Er dette en tekst om de ufrelste? Eller har den noe å si til oss, vi som finner veien til kirken selv på domssøndag med godt vær og skiføre utenfor døra?

Når Jesus taler i liknelser så gir det stort rom for å tolke teksten. Det gir den enkelte mulighet til å finne seg selv i teksten ut fra egne erfaringer. Og jeg tror jo at Den hellige ånd også veileder oss i vår bibellesning, slik at vi klarer å se oss og vårt liv i teksten.

At brudgommen er Jesus tar jeg for gitt. Jesus sammenlikner seg selv med en brudgom tidligere i Matteus, i Matteus 9, 14-15 står det: ”Da kom Johannes’ disipler til ham og sa: «Både vi og fariseerne faster ofte; hvorfor faster ikke dine disipler?» 15 «Kan vel bryllupsgjestene sørge så lenge brudgommen er hos dem?» svarte Jesus. «Men det skal komme en tid da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste.” Og i Matteus 22 finner vi en annen liknelse der himmelriket sammenliknes med et bryllup, da er det snakk om kongesønnens bryllup.

Men hvem er brudepikene? Er brudepikene en gruppe eller er de kloke og de uforstandige brudepikene et bilde på to ulike grupper med mennesker?

Brudepikene – både de kloke og de uforstandige brudepikene venter på brudgommen. Både de kloke og de uforstandige brudepikene vet at brudgommen kommer, og forbereder seg på hans komme. Både de kloke og de uforstandige synes ventetiden blir lang og sovner alle sammen. Både de kloke og de uforstandige ønsker å gå ham i møte når han kommer. Men de uforstandige er ikke i stand til å fylle sin rolle i festen. De skal være med å lage et gledesstrålende fakkeltog for brudgommen som kommer. Men uten olje på lampen kan de ikke fylle sin rolle.

Kjære menighet. Brudepikene er et bilde på kirken. Fellesskapet av de troende som sammen venter på brudgommens komme. I to tusen år har det vært et felleskap på tvers av de fleste skillelinjer, på tvers av generasjoner og nasjoner. Et fellesskap av troende som har bedt ”la ditt rike komme”.

To tusen år, ventetiden kan virke lang, for enda har han ikke kommet. Men si at han skulle bestemme seg for å komme til verden i løpet av vår levetid – vil vi være klare. Eller si at vi blir en av de mange generasjoner som skal oppstå av våre graver når han er kommet tilbake – vil vi være klare.

Er vi blant de kloke eller de uforstandige?

Det er en liten detalj i teksten, som er verdt å legge merke til den søndagen. De uforstandige brudepikene tiltaler brudgommen på en spesiell måte. De sier ” Herre, herre, lukk opp for oss”. Ordet Herre – KYRIOS - på gresk forekommer mange ganger i Matteus. Det som er spesielt er repetisjonen: ”Herre, herre”. Det finner vi bare et annet sted i Matteus, og da kommer det to ganger i løpet av to vers: Matteus 7, 21-22 og vi tar med det påfølgende verset også:

Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. 22 Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? 23 Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!

”Profetert” og ”gjort mektige gjerninger” – her er det ikke snakk om det noen vil kalle lunkne kristne Dette må jo være de som virkelig selv har trodd at de sto på rett side av streken. Er dette da en tekst som vil ta fra oss frelsesvissheten, en tekst som ska få oss opp på et åndelig ”Tå hev”. Kan vi likevel ikke være sikre på frelsen i dåpen, kan vi ikke stole på at vår tro er nok?

Hele vår kirkes eksistens springer jo ut av munken Martin Luthers kamp for å kunne tro seg frelst. Munken Martin Luther fryktet at han skulle gå fortapt, han underkastet seg askese og var på alle måter en ivrig munk. Men han kunne ikke få ro for at han var frelst. Han fryktet Guds rettferdige vrede over synderen Martin Luther.

For Luther, og siden hele vår kirke, så bygger frelseslæren på Paulus sitt utsagn i
Romerbrevets første kapittel: Den rettferdige skal leve ved tro. I vår tradisjon er det blitt selve mantraet: Frelst ved tro. Det er det vi kaller læren om rettferdiggjørelse. Og slik står det i det mest sentrale læreskriftet i vår kirke, den augsburske bekjennelse der Luthers ”parti” legger fram sin lære for Keiser Karl den V på riksdagen i Augsburg i 1530:Like ens lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder. Denne tro tilregner Gud som rettferdighet for seg, Rom 3 og 4.

Dette er blitt betegnet som det kirken står og faller med: Det er kun troen som frelser. Og så har vi ofte i vår kirke satt punktum. Og igjen og igjen kommer vi tilbake til dette: Det er troen som frelser. Det er troen som frelser. Derfor må du omvende deg. Du må omvende deg, du må omvende deg. Men hvorfor forkynne omvendelse for de omvendte?

Jeg tror de uforstandige brudepikene er godt omvendt. De er sikkert både døpt og konfirmert. Ja, hvis vi ser på teksten i Matteus 7, så har de kanskje både profetert og gjort mektige gjerninger. Brudepikene – de kloke og de uforstandige er alle kirken. Men søvnen – ventetiden har brent opp den oljen man hadde. Og de uforstandige, de dumme, hadde ikke tenkt på viktigheten av å kunne etterfylle.
Det er på tide å sette helliggjørelsen på dagsorden i vår kirke. I en tid der vi i vår kirke snakker varmt og høyt om trosopplæring for barn og ungdom, så må vi også forkynne helliggjørelse. For trosopplæring, enten det er for barn, ungdom eller voksne handler ikke om å lære et pensum. Det handler om å leve et liv nær Gud.
Gud har elsket oss først. Det er frelsen. Vi er Guds barn i dåpen, tatt imot av ham, i hans mektige farskjærlighet. Det er frelsen, det er trosgaven, det er rettferdiggjørelsen. Men barnet forblir ikke et spebarn for alltid.
Gud inviterer til mer enn å bli frelst. Gud inviterer til å bli hellig. I den ortodokse tradisjon har de et stort ord: guddommeliggjøring. Et ord som viser tilbake til hensikten med skapelsen av oss mennesker: å være Gud lik.

Og det hadde vært enkelt for meg og for dere, hvis jeg nå kunne presenterer den ene vei til hellighet. En tydelig oppskrift på hvordan vokse i hellighet. Men den finnes ikke. Vi mennesker er forskjellige. Også vår vei meg Gud er forskjellig. Men det finnes noen grunnleggende ting som hører med i kristenlivet, og som fremmer vår hellighet. Jeg vil kalle det hellige vaner. Og jeg kaller det med vilje for vaner. Vaner fordi det bør være preget av regelmessighet. Og vaner fordi det kanskje ikke alltid gir de ekstatisk følelsene, men det bygger oss opp over tid. Frokost er sjelden et høydepunkt i mitt liv, men uten frokost er også resten av dagen litt redusert.

Gudstjenstestliv – fellesskap med andre kristne. Om dette skjer med messesang eller mer i møtesjangeren tror jeg er underordnet. Men det er viktig for en kristen å ta del i et kristent fellesskap.

Nattverden – er Jesus sin gave til kirken, sammen med dåpen. Ved nattverdbordet møter vi Gud på en spesiell måte. Og Guds nåde blir konkret, den smakes – bokstavelig talt.
Bønn – er vår samtale med Gud. Den skkieller seg fra de samtalene vi har med hverandre, fordi det er sjelden responsen er så umiddelbar og hørbar som når vi snakker med hverandre. Men Gud hører bønn. Og ikke minst bønnen former vår livsinnstilling. Bønnen hjelper oss å være himmelvendte.

Bibellesning – Bibelen er Guds ord til oss. Og noen ganger treffer det oss midt i livet, andre ganger virket teksten mer fjern. Men vanen, vanen å lese sin Bibele og kjenne Guds Ord vil over tid prege vårt liv og vår livsinnstilling.
Gode gjerninger – hele vår kirke bygger på den grunnleggende tanken at ingen blir frelst ved gjerninger. Men det kristne livet, det som kommer etter frelsen bør preges av gode gjerninger. Ikke fordi det frelser oss, men fordi vi ønsker å leve etter Guds vilje. Vi ønsker ”la din vilje skje på jorden, som i himmelen”. Diakonien er trolig kirkens mektigste vitnesbyrd i en verden som ellers er rik på ord.

Syndsbekjennelse. Det skjer her søndag i gudstjenesten. Men jeg skulle ønske at flere i vår kirke tok i bruk skriftemålet, det å komme til en prest, som har en fullstendig taushetsplikt om det han hører i skriftemålet, og bekjenne sine synder. Skriftemålet, mange oppfatter kanskje det som noe katolsk. Men vår kirke har aldri avviklet skriftemålet. Men vi har aldri vært gode til å markedsføre det heller. Å skrifte er en erfaring av grusomt og fantastisk, eller lov og nåde. Å komme til en prest, og legge fram sine synder er ikke bare enkelt. For det som ellers skjedde i skjul blir synlig for et annet menneske. Og ingen i rommet prøver å bortforklare det som var galt. Og hvor godt er det ikke å oppleve at man likevel er tålt, likevel er elsket, og tilgitt. Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn. Ingen i rommet korter ned på Guds grenseløse nåde.

Dagens tekst slutter med følgende linje: Våk, for dere vet ikke dagen eller timen. Kjære menighet. Åndelige skippertak er helt verdiløse, de er kanskje til og med skadelige – fordi de ofte gir grunnlag for dårlig samvittighet og motløshet. Om en uke begynner et nytt kirkeår. Kanskje skal det være året der du tar noen nye skritt i kristen vekst og modning, i helliggjørelse. Noen skritt nærmere å oppfylle Skaperens vilje med ditt liv: å være Gud lik.

Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen