Matteus 18, 15-20
Efeserne 4, 30 – 32
Esekiel 33, 7 - 11
Calvin Coolidge som var president i USA fra 1923 til 1929, var kjent for å være en fåmælt mann, en mann som sa lite. En søndag kom han hjem til Det hvite Hus etter å ha vært i kirken. Hans kone spurte sin mann om hva pastoren hadde snakket om denne søndagen.
- Han snakket om synd
- Åh, sa fruen, Hva sa han om synden da?
- Han var imot, svarte presidenten.
Og dagens tekster er klokkeklare på at synden er noe Gud er imot. At synden har konsekvenser. Teksten i Esekiel kobler i gammeltestamentlig stil sammen synden og døden, teksten fra brevet til menigheten i Efesos ber om at de kristne ikke ”skal gjøre Den hellige Ånds sorg” med hvordan de opptrer mot hverandre. Også til slutt teksten i Matteus der det fortelles hvordan man skal tale en bror som gjør synd til rette.
- Hva sa han om synden?
- Han var imot.
Det er et vesentlig poeng som er felles for alle disse tre tekstene: De handler om livet i Guds menighet. Esekiel teksten handler om Guds menighet før Jesus: Israels folk. Og det er profeten som er mennesket som tiltales i teksten. Profeten skal formane folket til å vende om. Og teksten til menigheten i Efesos handler om hvordan efeserne skal leve mot hverandre: ”Vær gode mot hverandre.” Det kunne sikkert ha stått ”Vær gode mot alle i Efesos”, og det ville sikkert Paulus at de skulle være. Men denne teksten handler ikke om det.
Denne teksten om hvordan man skal leve sammen i en menighet. Også Matteusteksten handler om livet i menigheten.
Hos Matteus er det fem taler av Jesus. Bergprekenen er den første og mest kjente av disse talene. Vår tekst er den fjerde talen og er hentet fra talen som ofte kalles for disippeltalen eller kirketalen. Her har Matteus samlet Jesus ord og liknelser om hvordan disiplene – vi, kirken , menighten , skal leve vårt liv. Når Matteus- evangeliet skrives ned en gang mellom år 80 og år 100 så er kirken allerede 50 år. Det er lenge siden man har opplevde de første kristne som ikke levde slik de burde, det er lenge siden man for første gang har opplevd ukjærlighet, splid og skandaløs oppførsel av kristne. Og det er inn i denne virkeligheten vi må lese kapittel 18.
- Hva sa han om synden?
- Han var imot.
Prekenteksten i dag burde ikke leses alene. Hvis vi ser hele kapittel 18 – Jesu tale om kirken – i sin sammenheng så er det et kapittel med mye nåde og tilgivelse, sammen med formaninger om å leve et hellig liv. Det er her vi finner teksten om å hugge av både hender og armer hvis de lokker deg til synd, eller rive ut øyet hvis det lokker deg til synd. Men vi finner også teksten om den ene sauen som går seg bort. Hvilken annen ”bedriftsleder” eller ”organisasjonsbygger” vil si det er lurt å forlate 99% av kundegruppen eller medlemsmassen, for å gå etter den 1% som faller av. Det er i dette kapittelet barnet gjøres som eksempel for vårt forhold til Gud. Og det er her vi finner teksten der Peter spør hvor ofte han skal tilgi en bror. Peter foreslår 7 ganger, og synes nok han er raus. Mens Jesus sier 70*7 og forteller liknelsen om den ubarmhjertige tjeneren. Han som får mye ettergitt av sin Herre, men som likevel kaster sin medtjener som skylder han uendelig mye mindre i fengsel.
Tjeneren som har fått så mye ettergitt blir avslørt og ”overlatt til harde fangevoktere, inntil han hadde betalt alt han skyldte.” ”Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en som ikke helhjertet tilgir sin bror”.
Rammene og forventningene som tegnes for Guds menighet hos Matteus er klare: det skal være et tilgivende fellesskap, det skal være et raust fellesskap. Vi skal være et tilgivende fellesskap, vi skal være et raust fellesskap. Vi skal være et fellesskap der den ene er trygg på at han er velkommen tilbake blant de hundre. For fellesskapets midtpunkt, fellesskapets herre, Hyrden for flokken er Nådens konge.
- Hva sa han om synden?
- Han var imot.
I alle våre liv, hos lek og lærd, så finnes det ting vi burde bekjent. Hos oss alle så finnes det mørke rom, der lyset ville vist sider av oss som vi foretrekker er skjult, fortellinger fra våre liv som gjør vondt, mønstre som skader oss selv, de vi er glad, menneskene rundt oss og fellesskapene vi deltar i, også menighetens fellesskap. Og jeg tror dessverre det finnes mange historier om medkristne som er blitt formant av kristne til å ta oppgjør med ting i sine liv, som i stede valgte å forlate fellesskapet enn å søke tilgivelse. Noen ganger fordi at de tingene som i menneskelig uvisdom ble kalt for synd, ikke var synd. Og noen ganger fordi de som ble formant ikke følte seg elsket, men kun fordømt.Og jeg synes Svein Ellingsen uttrykker det ganske presist i salmen ”Vi bærer mange med oss”.
Vi ber for dem vi savner
Mens vi er samlet her,
For dem som går i uro
i tvilens vind og vær,
for dem som vi har såret
og drevet bort fra deg,
for dem som høster smerte
av våre ja og nei.
….for dem som vi har såret og drevet bort fra deg. Formaningene var sikkert gitt i beste mening, sjeler skulle reddes for evigheten. Men så ble det så nådeløst, så lite kjærlighet, at resultatet var at noen valgte å gå for alltid. Kjære menighet: Hva tenkte vi på når vi sto der som tunge voktere av loven, uten at Kristi kjærlighet lyste av våre øyne, uten at hans omsorg kjentes som varme hender, uten at hans nåde fylte oss med ydmykhet og kjærlighet.
Det finnes mennesker som jeg kjenner godt, som jeg stoler på, som jeg vet at elsker meg. Forhåpentligvis har vi alle noen slike mennesker rundt oss. Mennesker vi kjenner godt, som vi stoler på og som vi vet elsker oss. Mennesker som gjennom handling, vennskap og omsorg har vist at de bryr seg. Hvis disse menneskene kommer til oss, og peker på noe i vårt liv som burde vært annerledes, så tror jeg vi er villig til å jobbe med det, kanskje til og med be om hjelp for å få til å leve annerledes. Hvis du er trygg på at formaningen kommer av kjærlighet, så høres det ikke ut som en formaning, men som en utstrakt hjelpende hånd. Våre egne valg og prioriteringer vasser vi rundt i hver eneste dag. Våre uvaner og vanskelig sider kan vi bli så vant til, at vi ikke lenger ser dem selv. Da kan det være godt når kjærlige øyne hjelper oss å se det som burde være annerledes i livet, da kan det være godt med en venn som sier: Dette ser jeg at ødelegger for deg og dine omgivelser. Og fordi jeg er glad i deg, så sier jeg ifra. Det handler om kjærlighet. En kjærlighet som ikke er teoretisk av typen: alle kristne elsker hverandre, men en kjærlighet som gjennom handling har vist sin styrke og sin omsorg. En kjærlighet som kjær, at den som får et mørkt rom opplyst, en smertefull sannhet om sitt liv lagt fram for seg, likevel er trygg på at den som sier fra er glad i en, ikke vil fordømme en, men sier fra fordi synden ødelegger for oss selv og for våre omgivelser.
- Hva sa han om synden?
- Han var imot.
Menigheten skal være et tilgivende fellesskap. Øksnes menighet skal være et tilgivende fellesskap. Menigheten skal være et kjærlighetens fellesskap. Øksnes menighet skal være et kjærlighetens fellesskap.
Og vi skal alle huske det som den utakknemlige tjeneren ikke husket: Vi har selv mottatt all nåde fra Gud, vi er tilgitt alle våre feiltrinn, Gud har sett våre mørkeste rom, våre tristeste sider, våre sørgeligste trekk…,men likevel…på tross av det: Så elsker han oss, har tilgitt oss, og kaller oss for sine barn. Hva annet skylder vi våre medkristne, enn å elske dem, tilgi dem og kalle dem ved deres rette navn: Guds barn.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar