"Det vanskelige og det gode fellesskapet" - Skjærtorsdag 2012, Myre kirke

Dagens lesetekster: Jeremia 31, 31 – 34 og Hebreerne 10,19-25
 
Det står skrevet hos evangelisten Lukas i 22. kapittel

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
    Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. (Luk 22,14-23)

Slik lyder det hellige evangelium


Kjære menighet, kjære medkristne


Mer enn noe annet så handler nattverden, og dermed denne kirkeårsdagen, om fellesskap. Nattverden er fellesskapets sted. Ved nattverdbordet møtes mennesker til fellesskap med hverandre og med Gud.  Det er godt og det er krevende. Derfor har jeg satt som overskrift på denne prekenen: "Det vanskelige og det gode fellesskapet". For fellesskap er ikke lett, fellesskapet i en menighet og fellesskap med Gud er slett ikke alltid lett. Og samtidig så kan vi ikke klare oss uten. Troen trenger et fellesskap, og Gud kaller oss til fellesskap, ikke bare med Gud selv, men med hverandre. Vi sang:

Kristne, la oss søke sammen,
tent av Herrens egen ild.
Kjærlighets- og enhetsflammen,
la den lue klar og mild!
Han er den som oss forener,
han er solen, vi dens glans,
han er treet, vi dets grener,
han er vår og vi er hans.
(NOS 533, 1 vers)

I en menighet som vår, på et passe lite sted, som Øksnes, så er ofte det sosiale fellesskapet mellom oss går i kirken en grei sak. Mange av oss har de samme sosiale interessene, vi har nokså like meninger, vi tenker nokså likt, og de fleste klarer seg selv og bidrar med et overskudd av krefter, engasjement eller bønn inn til fellesskapet. Vi kjenner hverandre, hvertfall nok til å vite hva som er kodene her. Det er nok ganske trygt her, for vi vet hva kan man si, og hva kan man ikke si. Jeg tror også vi vet hvilke tema som fort kunne skape uro og splid. Vi har opplevd nok avskalling i Øksnes sin menighetshistorie til at vi vet at menigheten er noe man kan forlate. Og det er både bånd og spenninger mellom vår menighet og andre menigheter i Øksnes. Enhetsflammen skulle jeg ønske lagt sterkere i Øksnes. Men enhet er vanskelig hvis den skal basere seg på enighet.

Men kjærlighetsflammen ser jeg mye av i Øksnes menighet. Det er flott å se hvordan menighetens folk, og jeg ser det særlig blant de eldre, besøker hverandre, kjører hverandre, ber for hverandre, gir hverandre fellesskap og tid. Menighetens bredde lar seg lett mobilisere til innsamling av penger enten det er til sosial prosjekter i Antsirabe, fasteaksjonen eller til matesker her hjemme ved juletider. Og diakonatet mobiliserer flott til ulike tiltak som skaper fellesskap og varme i lokalsamfunnet Kjærlighetsflammen er både klar og mild. Jeg ser det, og dere skal ha ros for den omsorgen dere har for hverandre og for andre. Det er sånn som skaper lukt av kristenmannsblod.

Og samtidig så er livet noen ganger sånn at fellesskapet kan være vanskelig å forholde seg til. Fellesskapet kan oppleves kontrollerende, det kan oppleves klamt og innestengt. Et fellesskap kan også bli et fengsel. Fellesskapets spørsmål og forventninger kan oppleves som en invasjon i rom man trenger å ha for seg selv. Fellesskapet kan føles ufritt, og det kan stenge utsikten til både framtiden, friheten og mot Gud.  Når livet er sånn, så kan det være godt å trekke seg til ytterkanten av fellesskapet, og få lov til å være der i fred. Noen ganger er det best å få sitte så langt fra bålet at man ikke kjenner varmen, men likevel ser lyset og hører de andres samtale. Menneskelige fellesskap er ikke lett.

I vår menighet, med sine over tre tusen medlemmer, så er det selvsagt mange former for fellesskap. De fleste øksnesværinger tilhører fellesskapet Øksnes menighet. Og veldig mange av disse menneskene har fellesskap med hverandre som er blitt til gjennom helt andre kontakter enn menigheten. Man er naboer, kollegaer, venner, familie, trener sammen, jakter sammen, har barn i samme klasse, havner på samme sykehjem, møtes på seniordans eller på en av de tusenvis av måter man kan omgås i et lokalsamfunn som vårt. Og veldig ofte så omgås man uten å ofre det en halv tanke at «du og jeg tilhører jo samme menighet».

I de felleskapene som har menigheten som utgangspunkt så er noen veldig aktive, enten inn mot gudstjenesten eller andre aktiviteter, noen er tilskuere eller heiagjeng til det som skjer, noen kommer kun når de må, og noen – men de er egentlig ganske få, velger å forlate dette fellesskapet. For noen er menigheten et fellesskap som fyller mye av livet, og definerer hvem de er. For andre er det et fellesskap som gir tilhørighet og trygghet, men som ikke fyller mye plass i form av tid eller identitet. For andre spiller dette menighetsfellesskapet liten rolle, men man er fortsatt med. Noen må jo tross alt begrave en til slutt.

Og nattverden er ofte blitt et sted som skiller den første gruppen – de mest aktive, fra de andre gruppene. Men det har vært en gledelig utvikling i Øksnes menighet de siste årene. Det er flere øksnesværinger som synes det er naturlig å gå til alters i dag enn for noen år siden. Og ikke minst tror jeg vi har lyktes blant de unge. Å gå til alters er blitt noe naturlig, noe vi gjør, når vi først er på gudstjenesten. Vi kom kanskje ikke til kirken fordi vi lengtet etter nattverd eller Guds ord. Kanskje kom vi mest av alt fordi vi var invitert, men når vi først er her, så går vi også til nattverd.  Gjennom trosopplæring, speideren, Lysvåken, barnekor, dåpssamtaler og familiegudstjenester er det skapt kunnskap og arenaer som gjør det naturlig for barn å gå til alters. Og med barna så følger flere og flere foreldre og besteforeldre og andre sambygdinger. Og kjære menighet, det er egentlig bare en ting å si til en slik endring: Halleluja.

Men så er det kanskje nettopp en slik endring som også utfordrer oss som «alltid» har gått til alters.  Det er en endring som utfordrer de som var vant med en tradisjon der altergang kom etter en alvorlig og samvittighetsfull prøving av seg selv. Og jeg tror ikke at de som før gikk til alters trodde de var bedre enn andre, for kirkefolk som hver søndag bekjenner seg selv som en synder, vet stort sett bedre enn å tro man er bedre enn andre. Men man hadde arbeidet seg fram til en bevisst tro, man opplevde å ha tatt et valg som skapte endring i livet, kanskje opplevd det man kalte en omvendelse. Man gikk med et alvor. Hvor bra er det da egentlig når barn, konfirmanter og foreldre – mennesker vi sjelden ser i kirken – kommer til alters. Hvorfor skal vi oftere gå i kø og ta imot nattverden, i stede for å få knele i andakt og ro. Hvor ble det av den hellige stunden? Er nåden i vin og brød kommet på billigsalg?

Fellesskap er vanskelig. Og noen ganger utfordrer felleskapet oss. Noen ganger er vi uenig med de som leder fellesskapet i en spesiell retning. Noen ganger opplever vi nye ting, som tar fra oss det vi opplevde som trygt, som godt, men enda viktigere: som hellige øyeblikk.

Det er mye som skjer i Den norske kirke for tiden. Det er ny kirkeordning, snart får vi ny liturgi, og dere som har fulgt kirken lengre enn jeg har levd, har sett store forandringer. Mye til det bedre, og noe er mer utfordrende. Der det før lød et svar fra kirken, lyder det nå flere stemmer. Der det før var enhet og gjentagelse, er det mangfold og endring. Og samtidig så er det de som skulle ønske at endringen var mye større. Noen skulle gjerne sett orgel erstattet av et band, og presten og liturgien erstattet av en kreativ pastor og «Den hellige ånd». Å være menighet i Den norske kirke betyr å tilhøre en tradisjon der vi rommer et mangfold av trosstandpunkt, trosengasjement og trosuttrykk. Ofte får nye tanker hvile i tradisjonsrike former. Det kan være både utfordrende og berikende.

Noen ganger synes jeg det er godt å løfte blikket å se til resten av kristenverden, for da framstår vårt mangfold og våre utfordringer som små krusninger på vannet. For la oss se for oss at det ble dekket et alterbord i hele verden, det vil jo være en slags forgjenger til det himmelske festfellesskapet. Se for dere dette langbordet, og se for dere det mangfoldet av mennesker som ville komme når ordet lød: Kom for alt er ferdig.

Se for dere hva som da går til bords av mangfold i språk og kultur, tradisjoner, men også holdninger, verdier, synspunkter og handlinger. Umiddelbart så tenker jeg at det som blir vanskeligst for meg, det er å akseptere å gå til bords med kristne, konservative amerikanere som forsvarer dødsstraff.  Det er sikkert mye i et slikt fellesskap som objektivt er mer utfordrende. Men det er noe med de som likner oss selv, de som likner oss mest i kultur forventer vi også skal mene og være mest like oss selv.

I møte med fellesskapets utfordringer så er det viktig å holde fast på fellesskapets gode sider. Mye hadde blitt enklere i denne verden, også i den kristne kirke hvis vi alle klarte å praktisere Luthers forklaring til det 8. bud:  Ta alt i beste mening. Men mer avgjørende er det å holde fram for seg selv og hverandre hva som skaper dette fellesskapet. For vi samles ikke rundt alterbordet fordi vi har valgt hverandre, men fordi Jesus har valgt oss.

For hva er det som gjør at akkurat vi tilhører dette fellesskapet. Hva er det som samler oss. Jo, det er jo han som sa:

«Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.’

Og vi leste fra Jeremia:
Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus (Jeremia 31, 31).

Det som samler oss er ikke at vi har en pakt med hverandre, men at Gud har en pakt med oss. Og det som samler oss som disipler, er ikke at vi er blitt enige om å møtes, men at Jesus samler oss. Vårt fellesskap, vår menighet, springer ut av fellesskapet mellom Gud og mennesker. Derfor, når det menneskelige felleskapet blir vanskelig, så er det viktig å holde fast hva som samler oss. Vi er ikke dypest sett samlet fordi vi trives sammen, og har «kirkegang» som en felles hobby. Vi er samlet fordi vår felles Herre – Jesus Kristus– kaller oss til fellesskap med seg – og med hverandre.

I mitt kristenliv er det få ting som er mer viktig enn nattverden. For meg har nattverden vært både en kraftkilde og en livline. Ofte når jeg feirer nattverd, så reagerer kroppen med glede og ekstase. Gode følelser, nakkehår som reiser seg, jeg finner ro og glede. Men det har også vært uker og måneder der verken Guds ord, bønn eller menighetsfellesskapet ikke ga meg noe som helst, men der nattverden ble min livline til Gud. Ikke fordi jeg følte noe som helst, for alt var dødt hva gjaldt følelser, men fordi jeg visste at nattverden var et møte mellom Gud og meg. Jeg visste, og holdt fast på det jeg hadde lært, at i nattverden var det nåde å hente, helt uavhengig av mine følelser.

Jeg synes det er flott hvis du fylles av glede og fred, at du nærmest kan føle det hellige øyeblikk når du går til nattverden. Troen fortjener sine ekstaser. Men det som skjer i nattverden er – slik kirken tror og bekjenner – helt uavhengig av dine følelser. Det er Gud som handler i nattverden. Det er Jesus som bokstavelig lar deg smake han, spise hans nåde. Ditt bidrag til Guds nåde kan aldri bli noe mer enn å ta imot.

Så når det lyder «Kom for alt er ferdig» Så kom og ta imot. Kom og spis. Kom og smak. Det er Guds nåde, en gave til deg.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.