Fromhet og fall - 2. søndag i fasten 2012 - Alsvåg kirke

Lesetekster: 1. mosebok 3, 8 – 15 og Romerne 5, 17 - 19

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

36 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»


40 Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. 


44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. 45 Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. 46 Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» 48 Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»
Luk 7,36-50

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet!


Det er fastetid i kirken. Det er tid for selvransakelse og refleksjon. Og i dagens lesetekster så møter vi både syndens opphav og syndens soning. Legenden om syndefallet i Edens hage er ikke en bokstavelig beskrivelse av hvordan synden kom inn i verden. Og dermed heller ikke hvordan døden kom inn i verden.  Det er vanskelig å se for seg et urtidsparadis der to mennesker levde i harmoni med seg selv og Gud og uten å frykte døden. Men likevel er legenden om syndefallet viktig, som en legende som forteller oss noe viktig:

Synden er ikke Guds valg, men menneskenes valg. Evas valg; å spise frukten fra det forbudte treet, er et bilde på alle menneskers valg, og kanskje bør vi tenke kollektivt; menneskehetens valg. Vi burde velge det gode, vi burde holde oss til de regler Gud har gitt oss. Men vi velger synden med jevne mellomrom. Og det ligger så dypt i oss at vi nesten ikke opplever det som et valg. Det var ikke slik at jeg bare gjorde det gode, helt til noen lærte meg å synde. Nei jeg gjorde og gjør litt av hvert, også må jeg faktisk lære, oppdras til å velge det gode.

Så synden er menneskenes valg. Og soning for synd, burde vært menneskets byrde. Men Gud ville det annerledes. For synden skilte Gud og mennesker. Akkurat som to gifte mennesker kan være nakne sammen uten sjenanse og blygsel, eller akkurat som småbarn kan løpe naken rundt sine foreldre uten å skjule seg, slik beskrives paradiset. Men når mennesket velger synden, så får mennesket behov for å kle på seg, skjule seg. For synden bryter ned den naturlige kjærligheten og tilliten mellom Gud og mennesker.

Synd, synd, synd. Hva er denne synden som skiller Gud og mennesker. Og hva gjør vi med den?
Dagens evangelietekst svarer på dette spørsmålet, med to eksempler.

Kvinnen som levde et syndefullt liv er det første eksempelet som presenteres i dagens evangelietekst. Det sies ikke noe om alder, yrke, utseende. Hun presenteres med et eneste kjennetegn ved siden av sitt kjønn; hun levde et syndefullt liv. Og det står ikke noe om at dette var et tilbakelagt periode i hennes liv. Det var fortiden og nåtiden; hun LEVDE et syndefullt liv.

Så utspiller det seg en nesten bisarr scene i Simons hus. Jesus ligger til bords i Simons hus. Det spises og drikkes. Det prates antagelig også. Og ved Jesu føtter stiller denne kvinnen seg opp, og gråter. Men ingen sier noe. Hun gråter, og det må ha vært mye, for hennes tårer er nok til å vaske Jesu møkkete føtter etter en dag på landeveien. Men ingen sier noe. Så begynner hun å tørke føttene hans rene med sitt eget hår. Men ingen sier noe. Selv når hun kysser hans føtter og smører dem inn med salve, så er det ingen som sier noe. Men det var nok flere fromme sjeler rundt det bordet, som tenkte som Simon: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Det er noe veldig merkelig, nesten ekkelt med denne scenen. Hvorfor stopper ikke Jesus henne. Han vet jo hva hun ønsker seg og trenger. Hun trenger tilgivelse. Hun trenger å bli sett, ikke som uskyldig, men som angrende. Hun trenger ikke å høre at det ikke er så farlig, eller nøye. Hun trenger å få høre at hun er tilgitt. Men hvorfor lar Jesus det tvære slik ut. Det er nesten noe ekkelt når han lar henne gråte, vaske, tørke med håret og kysse hans føtter. Hvorfor ikke stoppe henne med en gang?

Ingen kan vite hvorfor Jesus velger å la det skje. Men jeg tror det peker på noe som er viktig: For den som angrer er det også godt, å få uttrykke sin anger. Det er både sunt og rett at den som angrer lar dette få et synlig uttrykk.

Boten, botsgjerningene har en funksjon for den som gjør opp. Det er verdifullt for den som virkelig angrer å la angeren få uttrykk i botshandlinger. Det er tydeligvis en offentlig sannhet om kvinnen at hun lever et syndefullt liv, Jesu lar hennes bot og syndstilgivelse bli like offentlig. For den som godtok Jesu rett til å tilsi syndenes forlatelse, så ble det umulig å mene at hun ikke nå hadde gjort opp.

Hvor annerledes er det ikke med fariseeren Simon. Simons liv blir ikke beskrevet som syndefullt. Han beskrives som fariseer. Det betyr at han nok var veldig nidkjær i sin lovtolkning. At han nok la stor vekt på å holde seg innenfor lovens bokstav. Han fant nok også stor glede i å være i synagogen, og delta i lesningene og fellesskapet. Kjære menighet, i valget mellom kvinnen og Simon, så ligner nok en gjennomsnittlig kirkegjenger mer på Simon enn på den syndefulle kvinnen. Simons synd er ikke hans mange lovbrudd. Simons synd er ikke hans mange fall, for de var det nok få av. Simons synd er hans fromhet, hans selvgodhet, hans manglende kjærlighet.

Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. 

Denne korte, nesten selvforklarende liknelsen, med en som skylder fem hundre dagslønner, og en som skylder femti dagslønner, blir på mange måter dommen over Simon. Så når Jesus sier - Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite - Så er det lite tvil om hvem Jesus mener elsker lite.

I dagens kollektbønn ber vi: La oss i all motgang, nød og fristelse finne hjelp og redning hos deg. Kanskje burde vi like oftere be: La oss i all vår fromhet og overflod, se utakknemlighetens fristelse, og finne vår hjelp og redning hos deg.

I dag, når du går hjem, så la deg utfordre av denne tanken: Er jeg en av de som elsker lite? Hadde jeg gledet meg med kvinnen eller ergret meg med Simon.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.