Tekster:
Lukas 16, 19-31 Lignelsen om den rike mannen og Lasarus
5. mosebok 15, 7-8,10-11
2. Johannes 3, 16-18
Kjære menighet!
Dagens evangelietekst er en liknelse som Jesus forteller, og den er av det ramsalte slaget. Og jeg tror det er lett for oss å bli fanget ordene om dødsriket og den rike mannens pine. Men denne teksten handler ikke hvem som går fortapt og hvem som blir frelst. Denne teksten handler Guds vilje i verden, og den forpliktelsen som Gud pålegger oss ovenfor hverandre i denne verden.
Det er en rød tråd som vi finner gjennom hele Bibelen som handler om Guds omsorg for de fattige og avmektige. Om de som har sin forpliktelse ovenfor de som ikke har. Om de som har makt sitt ansvar for de maktesløse.
Om vi ikke finner det på bibelens aller første blad, så finner vi det allerede tidlig i Moseloven, der enker og farløse plasseres under Guds direkte beskyttelse i ganske voldsomme ordelag.
Dere skal ikke plage enker og farløse. Plager du dem, og de så roper til meg, vil jeg høre ropet deres (5. mos 22, 22f).
Og det er ikke småtteri Guds har tenkt å gjøre på vegne av enker og farløse, for det fortsetter med:
Da skal min vrede flamme opp, og jeg skal slå dere i hjel med sverd så konene deres blir enker og barna deres blir farløse. (5. mos 22,23)
I Mosebøkene finner vi også regler som beskyttere innflyttere i landet, gjeldsslaver, slaver på rømmen, dagarbeidere og mennesker med funksjonshemninger.
Vi finner krasse domsord i flere profetbøker, over de mektige som undertrykker og utnytter de avmektige og ikke hjelper de fattige i samfunnet.
Og vi finner det i Det nye testamentet.
Som kristne er vi ofte vant til å tenke på Jesus som en som utfordrer eller nyanserer den jødiske sammenhengen han tilhører, og kanskje særlig fariseernes tolkning av Moseloven. Men i denne sammenhengen så står Jesus fjellstøtt i en lang jødisk tradisjon. Den rike som har sviktet de fattige dømmes av Gud. De mektige som utnytter de avmektige dømmes av Gud.
Hvis du går hjem og leser denne bibelteksten i sin sammenheng så vil du se at også denne liknelsen fortelles i et krast ordskifte med fariseerne. Men det som er vesentlig i denne sammenhengen er ikke at de er fariseere, men at de som Jesus diskuterer med karakteriseres som pengekjære.
Guds omsorg for de fattige og undertrykte er en rød tråd gjennom hele Bibelen, men blant de fire evangeliene så er det særlig i Lukas at de fattige løftes fram. Mange av de tekstene som vi kun finner hos Lukas – som dagens liknelse - handler om omsorgen for de fattige og undertrykte, og den tonen slås an allerede i innledningen til Lukas evangeliet. Der Jesus bruker ord fra Jesaja som et slags program for sitt virke:
Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige. (Lukas 4,18)
En annen historie som vi kun finner hos Lukas er fortellingen om Sakkeus. Den kortvokste tolleren Sakkeus opplever det vi kan kalle en omvendelse, og Sakkeus sin respons på sin nye tro er påfallende praktisk: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen». (Lukas 19,8)
Og sånn kunne vi fortsatt med flere tekster fra Lukas, de andre evangeliene og fra de ulike brevene der det advares mot rikdom, og med formaninger om å ta seg av de fattige. Tekster der de med makt pålegges et ansvar for de avmektige.
Bibelen har et komplekst forhold til rikdom. I fortellingene om Abraham, Isak og Jakob så er det ingen tvil om at rikdom sees på som et uttrykk for velsignelse fra Gud. Vi vet at både Jesus, Paulus, og de første kristne menighetene var helt avhengige av velstående mennesker som støttet opp om deres arbeid. De første kristne husmenighetene holdt ofte til i huset til velstående mennesker.
Og samtidig er det mange advarsler i Bibelen mot å stole på materiell rikdom. Og advarsler om at rikdom kan føre til synd, slik Paulus skriver til Timoteus:
Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og ødeleggelse. For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser. (1.Tim 6,9f)
Dommen over den rike mannen i dagens lignelse kommer ikke av at han er rik, men at han er rik uten å ha gjort noe for Lasarus som ligger fattig og syk ved porten hans.
Kjære medkristne!
Når jeg jobber med tekster av dette så blir jeg fylt av begeistring. Jeg kjenner på en sånn: Wow, jeg elsker Jesus! Og noe av det som gjør at jeg elsker Jesus er nettopp hans radikale utfordring til nestekjærlighet. Jeg elsker at han ikke bare er snill og grei, og at alt er greit, men at han utfordrer. At han peker på hva som virkelig betyr noe i livet, også når det gjør vondt målt opp mot mitt eget liv.
Jeg er trygt plassert i middelklassen i verdens rikeste land. Statistisk målt så gjør det meg til et av verdens heldigste mennesker målt i materiell velstand. Sett i en global sammenheng så er jeg, og veldig mange av oss Den rike mannen. Vi kunne lent meg tilbake og tenkt, Gud er god, vi er velsignet. Men dagens evangelietekst – og ganske mange andre bibeltekster holder oss fast i vårt ansvar for vår neste. Fra vi var små så har vi lært å takke Gud for alt vi har. Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått. Men den takknemligheten skal også være en spore til handling, til omsorg og til ansvar.
Og la oss begynne med det jeg tror det er enkleste for oss å nikke til. Evangeliet utfordrer oss til handling på strukturnivå. Opp gjennom historien, så har kirkens forkynnelse og kirkens diakonale handlinger skapt endringer på strukturnivå. Med kristendommen kom nye idealer som endret lovverk, og styrket både kvinner, treller, enker og fattiges rettigheter. Og med kirken så kom munke- og nonne ordner som drev omfattende diakonalt arbeid. Senere fikk vi – med utgangspunkt i de lavkirkelige vekkelsene på slutten av 1800-tallet- viktige diakonale organisasjoner som Kirken bymisjon, og institusjoner som tok seg av syke, eldre. mennesker med funksjonshemninger, fattige og mennesker med rusproblemer.
Kjære medkristne
Vi skal med rette være stolte av det kirken og kristendommen har gjort, og som har bidratt til å skape et samfunn der de fattige ikke lenger skal ligge ved porten, drømmer om smuler og oppleve at hundene slikker sårene deres.
Og samtidig så må vi ikke tro at den kampen er over. Vi lever i en tid der vi stadig hører om at det må strammes inn i offentlig pengebruk. Og uten at kirken skal begynne å bære partifaner for verken den ene eller andre regjeringen, så er det vår fortsatt oppgave å holde fram for de rike og mektige det som er Bibelens klare norm: De rike har ansvar for de fattige, de mektige har ansvar for de avmektige. For å bli i Moselovens begreper: enker, farløse, innflytter, gjeldsslaver og mennesker med funksjonshemninger er under Guds spesielle omsorg og beskyttelse. Og det er Guds krav til oss som fellesskap at vi tar vare på disse.
Og la oss da skru til skruen litt, og gjøre det hakket mer personlig.
Det er lett å peke på politikere, byråkrater, de rike, noen andre enn oss selv. Det er lett å tenke at det er de som har ansvaret for Lasarus i vårt velfredssamfunn. Det er så behagelig hvis det er noen andre enn oss – som er Den rike mannen som skal stå til ansvar for dette. Og ja, de har en del av ansvaret. Ja, evangeliet utfordrer oss som fellesskap, men det utfordrer også oss som enkeltpersoner.
For noen år siden så jobbet jeg i en menighet der diakonen til initiativ til matutdeling før jul. Og det som var interessant var at blant de første reaksjonene som kom var at «dette kan umulig trenges her, det finnes ikke fattige i denne bygda». Så viste jo erfaringen med matutdelingen at, jo, de fantes. De var bare veldig usynlig for det store flertallet. Denne matutdelingen ble da, og den blir fortsatt finansiert av private gaver.
Det er fristende i møte med Guds krav, Guds pekefinger om man vil, å tenke at denne peker på noen andre enn meg. Men dagens evangelietekst er av det ramsalte slaget, og i dag peker fingeren ikke bare på strukturer og politikere, men den peker også på oss. De aller fleste av oss har nok til å dele med andre. Noen kan dele mye, mange kan dele en del og enda flere kan dele litt.
Kanskje kjenner vi oss ikke igjen i bildet av den rike mannen «som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag». Men kanskje kan vi, hvis vi tillater oss å være selvkritiske, kjenne oss igjen i Lukasevangeliet sin beskrivelse av de fariseerne som Jesus diskuterer med som pengekjære.
I dag skal vi ta opp offer til Kirkens bymisjon i Lillestrøm. Se på det som en åndelig øvelse, din egen lille kamp mot pengekjærheten, når du finner fram vippsen under nattverdsalmen. I dag er vi samlet kirkefolk fra hele Lillestrøm kommune og vi inviteres til å gi en gave til en diakonal organisasjon som jobber med de fattige og utsatte i vårt nærmiljø. Jeg synes det er lov å håpe på at det blir et offer som merkes.
God medkristne!
Mens vi tar opp offeret så skal vi synge den Hovlandsalmen som begynner slik: Intet er vårt, alt er ditt. Og særlig de to siste versene her snakker godt med dagens evangelietekst:
Og verden er din. Dens nød er ditt rop. Det kaller oss. Intet er vårt, alt er ditt. Alt er vårt i deg.
I fattiges hånd skal gaven bli lagt som er fra deg. Intet er vårt. Alt er ditt. Alt er vårt i deg.
Og jeg tror nøkkelen til å se evangeliet, og ikke bare Guds pekefinger, i dagens evangelietekst ligger her. Evangeliet er et radikalt tilbud om å løfte blikket fra egen navle og se dine medmennesker med Guds omsorgsfulle blikk. En mulighet til å bevege seg bort fra meg og mitt, til vi og vårt.
Det er veldig sjelden at Gud operer i verden gjennom mirakler. Det kommer ikke til å komme rikdom deisende ned fra himmelen til alle som er fattig. Og det vil ikke komme himmelske engler som kaster undertrykkere fra makten.
Men det kan komme mennesker som er lydhøre for Guds vilje, som har Guds blikk på sine medmennesker, og som er villige til å både dele og kjempe.
Gud trenger oss som sine hender og føtter. Og Gud trenger vår tid og vår lommebok. Guds omsorg kan vise seg gjennom gode strukturer i vårt samfunn der vi omfordeler og tar vare på hverandre. Men det handler også om vår personlige vilje til å dele av egen rikdom, egen makt og av egen tid.
Og i dette, så ligger det også et tilbud om en frihet. For Lasarus er det et tilbud om frihet fra fattigdom og undertrykkelse. Og for den rike mannen et tilbud om frihet fra pengejag og i stedet satse på varige verdier.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar