Tekster:
Lukas 8,1–3
Jesaja 49,13–16
2. Korinter 9,1–8
Kjære menighet!
Gud vil oss godt. Og han vil alle mennesker godt. Ikke noe av det vi gjør vil få Gud til å elske oss mer, og ikke noe av det vi gjør vil få Gud til å elske oss mindre. Ikke fordi Gud ikke bryr seg om hvordan vi lever våre liv, men fordi samme hvordan vi lever våre liv, så vil Gud alltid elske oss like høyt.
Vi leste i stad fra Jesajaboken, der Gud sammenlikner sin omsorg med en mors omsorg.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn,
en omsorgsfull mor det barnet hun bar?
Også er det jo noe farlig med alle slike sammelikninger. Enten Gud sammenliknes med en mor eller en far, så vil det finnes mennesker i verden som vet at det finnes både mødre og fedre som ikke er snille med sine barn. Og de fleste av oss som er foreldre vet at selv om vi er veldig, veldig glad i våre barn, så har vi ikke alltid klart å ha dem som vår viktigste prioritet. Og det visste man også på profeten Jesaja sin tid: For profeten legger til:
Selv om de skulle glemme,
skal ikke jeg glemme deg.
Se, jeg har tegnet deg i mine hender,…
At Gud elsker alle mennesker, betyr også at alle mennesker er like verdifulle. Gud deler ikke mennesker inn i hierarkier. Både Profeten Jesaja, Jesus - og vi lever i en verden der det finnes statusforskjeller. Vi kjenner det fra samfunnet rundt oss. Det har høyere status å være rik enn fattig, det har høyere status å være funksjonsfrisk enn funksjonshemmet, det har høyere status å være slank enn tjukk, heller sporty enn tungpustet, heller høy enn kort, og vi som har lys hud opplever ikke den diskrimineringen som mange med mørk hud opplever i Norge, og vi lever i en verden der det gjennomgående gir flere privilegier å være mann enn kvinne.
Derfor er dagens korte evangelietekst om kvinnene som fulgte Jesus en viktig tekst. Og det er kanskje typisk at vi finner den bare i Lukasevangeliet. Evangelisten Lukas er særlig opptatt av å fortelle om hvordan Jesus så de «små» i samfunnet. Jesus levde i et patriarkalsk samfunn, der menn dominerte de aller fleste sider av livet. I teksten vi leste så står det om kvinnene som fulgte han at de «var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer.». Dette var tilstander som hadde gjort dem urene religiøst, også sosialt isolert. Når Jesus hadde helbredet dem, så hadde han ikke bare gitt dem plass i folkets religiøse liv, han hadde også gitt dem tilbake deres plass i samfunnet.
Gud vil oss godt. Og han vil alle mennesker godt. Ikke noe av det vi gjør vil få Gud til å elske oss mer, og ikke noe av det vi gjør vil få Gud til å elske oss mindre. Guds kjærlighet betyr at alle er like mye verdt. Og ved å inkludere kvinner, også kvinner som hadde hatt sykdommer og vært plaget av onde ånder så river Jesus ned samtidens fordommer.
Vi er Jesu etterfølgere, og selv om verken vi eller kirken alltid har klart å praktisere dette radikale likeverdet, så er denne teksten er påminnelse til oss alle. Foran Gud er vi alle like, og han kaller oss til å se på hverandre som likeverdige. Vi er alle Guds barn, vi er søsken som skal elske hverandre. Som Paulus skrev til Galaterne.
Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. (Gal 3, 28)
Til slutt: Men det er også en liten setning til i denne evangelieteksten som vi skal stoppe ved. For det var nok ikke hvilke som helst kvinner som nevnes ved navn i denne teksten. Vi leste: «Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.». Det var ikke gratis for Jesus og disiplene han å reise rundt og forkynne. De måtte spise og bo. De trengte noen som støttet dem økonomisk. Og disse kvinnen hjalp Jesus og disiplene med det de eide. Så disse tre kvinnen tilhørte nok middelklassen og kanskje overklassen i Gallilea.
Den siste teksten vi leste, fra Paulus 2. brev til korinterne, handlet om en givertjeneste som Paulus organiserte. Han organiserte en innsamling til de kristne i Jerusalem. Innsamlingen var nok delvis ment som en takk fra de nye menigheten til den menigheten som tok evangeliet ut i verden, men den var også en solidaritetshandling fordi mange i denne menigheten var fattige.
Og her – i historien om kvinnen som finansierte Jesus sin virksomhet, og innsamlingen blant de kristne til menigheten i Jerusalem, så ligger det en utfordring til oss.
Hvis Gud ønsker en verden der alle mennesker har et radikalt likeverd, så er det også en utfordring til oss. Det handler om hvordan vi møter mennesker i hverdagen – som naboer, som venner, som de som flytter til landet vårt, de du møter på jobb, på idrettsbanen eller i kirken. Ja, alle steder du møter mennesker. Men det er også en utfordring til oss som har, til å dele mer av vår overflod.
Hvis Guds vilje skal prege vår verden, så er faktisk Gud avhengig av vår lydighet. Gud er ikke verdens største tryllekunstner som med et Sim Sala Bim kan endre all urettferdighet. Ja, vi tror at han en dag skal komme igjen å opprette en verden med fred, rettferdighet, uten sorg og smerte. Men i denne verden, i vår tid, så er Guds ord en utfordring til oss som tror.
Gud elsker oss som en mor som aldri kan glemme sitt barn. Men ikke bare oss, men alle mennesker. Og for oss som tro så er det et kall å omsette denne kjærligheten i verden. Med gode ord, med gode handlinger, med omsorg, og ved å dele av det vi har med den som trenger vår omsorg.
For det er vi som er Guds hender og føtter i denne verden.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar