Prekentekst: Markus 2, 1-12
Lesetekster: 1. mosebok 15, 1-6 og Romerne 4, 1-8
Det viktigste først…
Fra fredag til lørdag var jeg på tur med 19 speidere i Elvedalen. Turen begynte klokka fem på ettermiddagen. Værmeldingen hadde lovet oss oppholdsvær akkurat i den perioden som turen skulle vare. Og vi begynte å gå i et behaglig tur vær. Ikke for varmt, og opphold. Og det gikk oppover, og oppover og oppover. For noen var sekken tung. Og før vi var kommet fram til overnattingsplassen, så var klokka blitt over seks. Det hadde begynt å regne og det hadde haglet litt, og det begynte å blåse – skikkelig. Så sto vi der en gjeng med slitne, litt våte speidere og lurte på ”hva skal vi gjøre først”. Spise eller sette opp teltene? Hva var viktigst?
Hva er viktigst?
I den historien vi leste fra evangeliet etter Markus, så samles masse mennesker seg om Jesus. Det står han er hjemme. Og de stimler seg sammen om han for å høre Jesus forkynne. Denne teksten er hentet fra kapittel to i Markus, men allerede i kapittel 1 kan vi lese av menneskene i Kapernaum kom til Jesus med syke og besatte. Så de kom nok med et håp, ikke bare om å høre en usedvanlig gode preken, men for å bli helbredet eller få være vitne til helbredelser.
Men ikke alle kunne komme på egne bein. Den lamme var avhengig av fire gode venner som kunne bære han. Ja, ikke bare det at de bar han til Jesus. når de ikke kunne komme inn, så brøyt de opp takket og firte den lamme ned foran Jesus. Kanskje var han redd, den lamme mannen, når han bli firt ned. Hva ville huseieren si? Hva ville Jesus si? Eller kanskje han bare var full av forhåpning. Nå skulle endelig får reise seg fra båren. Løpe og gå. Og ikke minst han skulle kunne begynne å arbeide, han skulle ikke lenger være avhengig av andre sine almisser. Også står det: Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: ”Sønn dine synder er tilgitt”.
”Sønn dine synder er tilgitt”.
Det står ingenting om hva den lamme mannen følte. Men jeg vil tro det var en alle tiders nedtur. ”Sønn dine synder er tilgitt”. Det var vel ikke tilgivelse han var kommet for. Kunne ikke Jesus se de lamme bena hans. Skjønte han ikke at det var helbredelse han var kommet for?
Skal vi spise eller sette opp teltene først? – Hva er viktigst?
De skriftlærde som var der, ble sinte. Og de lurte på hvem denne Jesus trodde han var som kunne tilgi synd. Ikke noe menneske kan tilgi synd, det er det bare Gud som kan. Undere kunne de tydeligvis godta at han utførte. Men tilgi synd, det måtte han bare holde seg langt unna.
Og kanskje kan vi kjenne oss igjen. Hvis vi en sjelden gang hører om eller blir vitne til et under, så kan vi glede oss. Det er mange som prøver seg på bønneveien, eller ber andre be når sykdommen rammer. Ja, det virker som det er lettere å akseptere undere. Enn å akseptere at Jesus er Guds sønn, og dermed den eneste som kan gjøre opp for våre synder.
Hva er viktigst spise eller sette opp teltene? – Å bli tilgitt sine synder eller få oppleve helbredelse?
Jesus stopper ikke med å tilgi den lamme mannens synder. Han helbreder også den lamme mannen, nettopp for at det skal bli lettere for folket å tro at han også kan tilgi synder. Han gir en demonstrasjon av sin egen makt i himmelen – tilgivelsen og på jorden – helbredelsen.
I denne gudstjenesten har vi også lest om Abram, han som siden fikk navnet Abraham og som regnes som både jødenes og muslimenes stamfar. Vi leste om hvordan Gud regnet han som rettferdig – ikke pga hans gjerninger, men pga hans tro.
Og her er et nøkkelord: Rettferdig. Å være rettferdig for Gud. Det betyr i praksis at Gud kan se på deg å si: Her er en mann, en kvinne, en gutt eller en jente som har valgt å gjøre det rette. Dette er en som har fulgt mine regler, og levd livet slik han og hun var skapt til å leve sitt liv.
I trosbekjennelsen, så bekjenner vi sammen om Jesus at han skal komme igjen og dømme levende og døde. Å være rettferdig for Gud er å kunne gå bort fra denne domstolen som frikjent, uten skyld.
I egen kraft vil ingen av oss kunne gå frikjent fra en slik domstol. Kirken peker på hver enkelt av oss, prest som klokker, konfirmant som foreldre. og sier: Du er en synder, som trenger Guds nåde. Vi har alle gjort, gjør igjen og vil så lenge vi lever gjøre gale ting. Vi lever ikke som lydige Guds barn. Som den lamme mannen trenger vi alle Guds tilgivelse.
Og tilgivelsen den har en pris. Synden har en pris. Akkurat som vi ikke kan akseptere at en voldsmann bare skal sendes bort med et klapp på skulderen, og med beskjed om ikke å gjøre det igjen. Like lite kan Gud bare se bort fra all verdens ondskap, vaske sine hender og si: ikke gjør det igjen. Men i stede for å la oss bære straffen for våre synder, valgte Jesus å ta på seg straffen for våre synder. På korset er det ikke sine synder Jesus bærer straffen for, men det er mine synder, dine synder, ja alle menneskers synder.
For så høyt har Gud elsket verden, at Gud selv ble menneske, og bar straffen for alle verdens synders ved å la seg korsfeste og dø. Og han beviste sin makt over synden og døden ved å oppstå fra de døde.
Og når vi tror at dette er sant. At Jesus er Guds Sønn, og at han gir oss nåde, så blir nåden vår.
Men hva med underet? Kan vi tro på helbredelser?
Bibelen er helt tydelig på at vi har lov til å be om helbredelse. Ikke bare har vi lov. Bibelen ber oss legge hele vårt liv i Guds hender, våre gleder og våre seire, men også våre sorger og plager.
Og helbredelsene skjer, noen i det stille, andre får stor oppmerksomhet. Samtidig så skal vi huske at selv da Jesus vandret på jorden, så var det fortsatt syke igjen i Israel. Når Jesus helbreder så er det for å gi oss en forsmak på himmelen. Sykdom, nød og lidelse er en del av denne verdens kår, de er en del av de uforanderlige vilkårene for å leve i denne verden.
Når jeg blir spurt om jeg tror på bønn, så følers det noen ganger som om jeg kjenner en vidundermedisin som kan kurere alt som er vondt i denne verden. Og en slik medisin kjenner jeg ikke. Men det jeg kjenner er en Gud som bryr seg om hele meg.
Og som når livet har vært vanskelig har sendt meg hjelp, som oftest gjennom mennesker som bryr seg, tar seg tid, ser meg, løfter meg opp igjen og gir meg nytt mot eller hjelp til å leve med det som er vanskelig.
Livet i denne verden er fantastisk. Ja sitt i elvedalen en kveld med et bål, oppholdsvær og en vanvittig stjernehimmel over deg, en kaffekopp i handa og bacon som snart er ferdig over bålet. Da er livet godt å leve.
Men samtidig vil det alltid være sorg, smerte og lidelse. Gudstro forandrer ikke på det. Men Gudstroa inneholder et kall til å være på Guds parti, og bekjempe det som er ondt, det som gir smerte, det som skaper lidelse. For Gud ønsker det gode, Gud kaller oss til å være gode, og Gud gir oss stadig ny kraft og frimodighet til å gå i kampen for det gode. Derfor passer det godt at dette er TV-aksjons søndagen, der vi både her og hjemme skal få gi penger til organisasjonen Care, som ved hjelp av de pengene som kommer inn i dag skal hjelpe hjelpe 1 million kvinner i 13 land med å få bedre inntekt, mer trygghet, bedre helse, mer kunnskap, utdanning og kompetanse.
Hva er viktigst? Telt eller mat? Det er ikke så lett å avgjøre, men det ble litt av begge deler. Hva er viktigst- syndenes tilgivelse eller helbredelse? Begge deler er viktig. Men i valget mellom det viktige og det aller viktigste så er tilgivelsen det aller viktigst. Den trenger vi alle. Og når vi selv er tilgitt så får vi frimodighet til å gå ut i verden og være Guds helbredende hender i verden.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar