Lesetekster: Jesaja 1, 12-17 og Markus 2, 18-28
Dagens prekentekst står skrevet i Paulus brev til romerne i det 14. kapittel.
Romerne 14, 1 – 8
1 Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. 2 Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker.3 Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham. 4 Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe.
5 Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn.6 Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud.7 For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. 8 Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.
Slik lyder Herrens Ord
Vi er akkurat ferdig med årets kirkevalg. Vi har valgt nytt menighetsråd, og vi er ferdig med første runde av valget til bispedømmerådet. Og for de som følger med i aviser som Vårt Land og DagenMagazinet har det vært lett å få med seg at det har vært et stort fokus på hvor enkelte kandidater står i bestemte spørsmål. Denne gangen var det særlig den nye ekteskapsloven som ble fokusert. Men også ellers i kirkens liv, så merker vi at det kan bli høy temperatur rundt det at folk har ulike synspunkter på ulike spørsmål.
Mer enn de etiske spørsmålene så bærer jeg som prest med meg en sorg over at alle kristen ikke kan være enige om hvordan vi skal forstå sentrale trosspørsmål som hva som skjer i dåpen, og hva som skjer i nattverden. Det er stor avstand mellom den ortodokse kirke, den katolske kirke, den lutherske kirke, baptister, adventister og andre ulike kristne kirker i hva vi regner som sant og rett. Men vi behøver ikke gå så bredt ut heller. I vår menighet så spenner vi også bredt, her finnes de med en sterk forankring til bedehuset, her finnes noen som gjerne ville hatt et sterke innslag av lovsang og utrykksformer vi kjenner fra de karismatiske miljøene, og her finnes de som er trygt forankret i en folkekirkelig kristendomsform. Vi er en mangfoldig menighet, i en mangfoldig kristenhet.
Men hvorfor denne innledningen til en preken en søndag formiddag i Myre kirke. Jo, for dagens tekster viser oss at uenighet i kirken er ikke noe som kun hører til vår tid. Det har vært sånn, helt fra kirkens første år. Vi kjenner jo til Paulus sitt oppgjør med Peter om hedningenes plass i kirken. Og i dette brevet til menigheten i Roma så gir Paulus uttrykk for at han kjenner til forskjeller og spenninger blant de kristne i Roma.
Det henvises hvertfall til to temaer som var sentrale i den jødiske tro: Spiseregler og helligdager. Vi leste at Paulus skriver til menigheten i Roma:
2 Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. og vi leste Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like.
For oss, som lutherske kristne i Norge anno 2009, høres verken spiseregler eller helligdager ut som veldige viktige tema. Men for de første kristne var dette viktige tema. For noen prøvde å definere hvem som kunne være utenfor og innenfor, nettopp ved hjelp av disse ”merkesakene”:
Hva spiser du? Hvilke helligdager overholder du? Og vi kjenner igjen noe av den samme diskusjonen fra Paulus første brev til menigheten i korint, der han går inn i en kraftig diskusjon som tydeligvis finner sted blant de kristne i korint, hvorvidt man kan spise kjøtt som selges etter at dyr er blitt ofret i hedenske templer. Og vi ser viktigheten av helligdager når vi hører hvordan fariseerne reagerte på at Jesu disipler plukket aks på sabbaten.
For oss er dette perifere spørsmål. Men det at noen prøver å sette opp merkesaker som definere et utenfor og et innenfor i kirken, det vet vi at skjer.
Ekteskapslov, Bibelsyn, abortsaken er noen av de temaene som kan høyne temperaturen betraktelig der hvor to eller tre eller noen flere er samlet i Jesu navn.
Og det er ikke så rart at dette skaper temperatur. Det handler om det vi oppfatter som sentralt i vår egen tro, det handler om hvordan vi forstår Guds Ord til oss. Det skaper engasjement, også på det følelsesmessige plan. Men hver gang noen i kirken begynner å rasle med sablene og vil utestenge eller nekte å samarbeide med den ene eller andre så bør denne teksten leses. Og vi bør lese historien om disiplene som plukker aks på sabbaten, og blir tatt i forsvar av sin Mester. For som Jesus påpeker med sitt knappe svar: Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten, så er ikke religiøse regler til å behage Gud, men for menneskenes skyld. Ja selv denne gudstjenesten feires ikke for å behage Gud med bønner og lovsang. Vi er samlet her i dag fordi vi trenger det.
Vi trenger å rydde tid og rom i våre liv til å møte Gud. Men bønn, med sang, med våre liv. Og vi trenger at han får tid og rom til å møte oss gjennom sitt Ord, og gjennom brød og vin.
Så spør du deg kanskje: Ja, men det må da finnes noen grenser. Det må finnes en grense for hva som kan kalles kristen tro? Og det gjør jo det, selv om grensene nok er mye videre enn vi ofte tror. En tilslutning til trosbekjennelsen kan vel defineres som et slags minimum. Men selv der vil det finnes ulike tolkninger, ulike måter å forstå, og det vil finnes perioder av livet der man setter spørsmålstegn ved troens helt sentrale sannheter, uten at man av den grunn bør kastes ut.
I den katolske kirke har de en vakker formulering som en del av messen: Se ikke på våre synder, men på din kirkes tro, og gi den etter din vilje fred og enhet, du som råder fra evighet og til evighet.
Å tro er ikke et individuelt prosjekt. Å tro er å slutte seg til et folk. Et folk på vandring. Et folk der det leves ulike liv, og der livet går i faser. Noen ganger er vi den sterke, andre ganger er det vi som skal støttes. Noen ganger er vi den som utfordrer, andre ganger er vi kalt til å forsvare. Man slutter ikke å være norsk, selv om man kommer i fengsel. På samme vis diskvalifiserer ikke vår synd, våre nederlag eller vår vrange vilje oss fra å være en del av Guds folk.
Dette betyr ikke at alt er like rett og like sant. Men vi må erkjenne at hva som er rett og hva som er sant, det ser vi bare stykkevis og delt. Men det vi har felles er at Gud har gitt oss troen. Vi er med i Guds folk ikke i kraft av våre gjerninger eller vår egen trosprestasjon. Vi er med i Guds folk fordi Gud har kalt oss. Gud har gitt oss troen.
Gud har utvalgt oss – i all vår forskjellighet til hans tjenere. Og hvem er vi som tror vi er satt til å dømme en annens tjenere.
Samme hvordan vi stiller oss til troens stridsspørsmål, så er vi alle kalt til å tjene. Og det er verdt å merke seg Guds ramsalte oppgjør med israelsfolket I Jesaja. Gud var lei av fester, blod og røkelse. i stede ville han se tjenere som skjønte at å tjene Gud er å tjene mennesker.
Få de onde gjerningene
bort fra mine øyne!
Hold opp med å gjøre ondt,
17 lær å gjøre det gode!
Legg vinn på det som rett er,
før voldsmannen på den rette vei,
hjelp den farløse til hans rett
og ta dere av enkers sak!
Det er de eldres kirkesøndag. Og til sammen i denne kirken er det i dag samlet mange århundrer med visdom om livets mangfoldighet. Om troens mangfoldighet. Om kirkens mangfoldighet. Noen endringer er blitt tatt imot med fryd og begeistring, andre har vært vanskelig å forholde seg til. men gjennom alle endringer, alle diskusjoner i kirkens liv og historie så er det noe som har stått fast:
At det å tjene, det å ta seg av de farløse og hjelpe enker til sin rett, det er kjennetegn ved en sann kristen tro. En tro som ikke stopper med ritualer og ord, men som skaper tjenere som praktiserer raushet og nåde. Tjenere som gir kjærligheten og rettferdigheten hender og føtter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar