Lesetekster: 3. mosebok 19, 16-18 og 1. Johannes 4, 7-10
Prekentekst: Lukas 10, 25-37
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 10. kapittel:
Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. "Mester," sa han, "hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?" "Hva står skrevet i loven?" sa Jesus. "Hva leser du der?" Han svarte: " Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." Da sa Jesus: "Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve." Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: "Hvem er så min neste?" Jesus tok dette opp og sa:
"En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: 'Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.'
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?" Han svarte: "Den som viste barmhjertighet mot ham." Da sa Jesus: "Gå du og gjør som han".
Slik lyder Herrens ord!
Kjære menighet.
Mellom oss og denne fortellingen ligger det to tusen år i avstand. Den er blitt til i en annen verdensdel enn vår, i en annen tid, i en annen kultur. Selv om mange kjenner denne historien ut og inn fra søndagsskolen, så skal det litt til å kalle fram de samme tankene og kjenne den samme nærheten til innholdet i denne historien som Jesu tilhørere hadde. For vi har alle begrenset med erfaring med både samaritanere, røvere, jødiske prester og jødiske hjelpeprester – slik levittene var. Det Jesus gjør er å benytte seg av karikaturer for å få fram sitt poeng.
Og noen ganger kan det være greit å benytte seg av karikaturer. Selv om de kan oppleves som urettferdige, så kan de hjelpe oss med å ta poenget. For vi har jo alle våre bilder av hva en søring er, en narkoman, en bedehusmann, en bruktbilselger, eller en prest for den sakens skyld. Og hvis vi nå alle sammen kan senke skuldrene og tillate oss å være litt selvironiske på egne vegne: Så har vi vel også noen forestillinger om hvordan myreværinger, alsvågpatrioter, meløyværingene, sørvågfolket og folket på Stø er også.
Jesu tilhørere hadde umiddelbare bilder av de karikaturene som tegnes opp i liknelsen: en prest, en levitt, en samaritaner og røverne. La meg prøve å gjenfortelle bibelfortellingen og liknelsen, med et lite smil om munnen, slik den kanskje hadde blitt hvis Jesu hadde møtt den lovkyndige mannen her i Alsvåg, i vår tid.
En from kirkegjenger, med plettfri vandel, veloppdragne barn og en god jobb sto fram og ville sette Jesus på prøve. "Du, Jesus," sa han, "hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?" "Hva står skrevet i Bibelen?" sa Jesus. "Hva leser du der?" Han svarte: " Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." Da sa Jesus: "Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve." Men den fromme kirkegjengeren synes egentlig ikke han hadde fått noe svar og spurte Jesus: "Hvem er så min neste?" Jesus tok dette opp og sa:
En mann var på vei fra Myre til Sortland en sen lørdagskveld. Han la veien om Alsvåg, men før han kom særlig langt, ja rett før han kom til Badebukta ble han overfalt av en rølpegjeng på rånetur fra Bø til damene på Stø. De halte han ut av bilen, slo han ned, tok lommeboka, ipoden, mobilen og bilen. Tidlig søndag morgen kom soknepresten, kjørende forbi, på vei til gudstjenesten i Myre kirke. Han så mannen som lå nokså forkommen og mørbanket i veikanten. ”Ja, ja, så har han lært å drikke med måte til en annen gang”, tenkte soknepresten og kjørte videre. Han hadde dårlig tid. Han måtte rekke å prate med organisten før gudstjenesten begynte. Fyll og spetakkel fikk andre ta seg av, og det passet dårlig med spy og blod på den mørke dressen. Hva skulle dåpsfølge si, hvis han luktet av gammel spy. Litt senere kom han som skulle lese teksten på gudstjenesten kjørende. Han så også den forkomne og mørbankede mannen. I stor trekk tenkte han som soknepresten. Han måtte skynde seg videre, for han måtte rekke å prate litt med presten før gudstjenesten. Tekstleseren synes at Gud var så sen til å svare hans bønner, og lurte på om soknepresten visste om en mer effektiv måte å be på. Tenk om den arme sjelen bare kunne finne veien til Jesus, tenkte han mens han kjørte forbi den mørbankede myreværingen, samtidig trykket han litt ekstra på gassen, han hadde dårlig tid. Det gikk en times tid, gudstjenesten var godt i gang. Både soknepresten og tekstleseren hadde glemt den forkomne og mørbankede myreværingen som lå i veikanten rett før badebukta. Det var da hun kom kjørende fordi, lederen for Humanetisk Forbund i Øksnes. Hun så den forkommne og mørbankede mannen. Etter å ha lappet sammen noen stygge sår, fikk hun mannen inn i bilen. Ambulansen er sikkert ute på tur, og kommunen har jo nedlagt bakvakta, så jeg får kjøre han til Stokmarknes sjøl, tenkte lederen i Humanetisk Forbund. Da hun kom til Stokmarknes fikk hun lagt inn den forkomne og mørbankede myreværingen, og hun ble hos han helt til han sovnet på en god dose smertestillende. Og hver dag, helt til mannen ble utskrevet, dro han på besøk.
Jesus så nå på den fromme kirkegjengeren og spurte ham hvem han syntes viste seg som en neste for ham som ble overfalt av en rølpegjeng på rånetur fra Bø?" Han svarte: "Den som viste barmhjertighet mot ham." Da sa Jesus: "Gå du og gjør som han".
I kirken sier vi ofte at det er troen som frelser oss. Det er troen på Jesus som Herre og frelser som gir oss det evige liv. Og fordelen med det svaret er selvsagt at hvis det var våre gjerninger som frelste oss, så ville vi alle trolig være fortapt. For ingen av oss vil den dagen det skal gjøres opp sluttregnskap kunne si at man har gjort alt rett, alt godt. Ja, hvis vi ser dypt nok inn oss selv så vil vi se at veldig mye av det vi gjorde av godt var drevet av langt mindre edle motiver enn det vi selv og andre tror.
Og kjære menighet, det er sant og rett at det er troen som frelser oss, for som Jesus sier til Nikodemus: For så høyt har Gud elsket verden at Han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Men kjære menighet vi er kalt til mer enn å bli frelst.
Frelst det blir de fleste i Norge, mens de enda ikke kan prate og de bæres til døpefonten. Men dåpen er jo ikke en slags enkel barneforsikring som sikrer en plass i evigheten og som betales ved at familien kommer og fyller kirken en søndag. Dåpen er en forvandling, i dåpen blir vi Guds barn, og vi blir kalt til å leve et liv som et hellig folk. Og Guds hellige folk de er kalt til å elske.
Vi leste hva Johannes skrev i sitt første brev: Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet.
Det Jesus roper ut er en radikal frihet. Fanger skal få sin frihet, blinde skal bli satt fri fra sitt mørke, undertrykte skal kaste lenkene. Og den som leser evangeliene vet at det ropes ut frihet, frihet, frihet. Frihet fra synd, frihet fra religiøse ritualer, frihet fra tvang og fra Loven. Det ropes ut en frihet til å gjøre det vi er skapt for å gjøre: Elske. En frihet til å elske Gud – uten redsel, en frihet til å elske vår neste – uten å være bundet av religiøse, kulturelle eller nedarvede fordommer. Og en frihet til å elske oss selv. For hvis du skal elske din neste som deg selv, så må du elske deg selv. Så selv om vi hadde klart for oss alt vi hadde gjort som ikke var bra nok, selv om vi selv er misfornøyde med kroppen vår, håret vårt, samlingen med statussymboler og vår egen sosiale status. Jesus ber deg om å elske deg selv. Han elsker deg akkurat sånn du er.
Du er elsket først. Barn må oppleve kjærlighet fra sine foreldre, for selv å bli barn og siden voksne som kan gi kjærlighet videre. Vi er Guds barn, som han elsker og elsker, slik at vi kan vokse i troen og gi kjærlighet videre. Derfor faller både soknepresten og tekstleseren, eller skal vi holde oss til originalen å si: presten og levitten, igjennom. For vi er ikke kalt til utvendige ritualer eller selvpålagt askese. Vi er kalt til kjærlighet.
Vi står i en nyrenovert Alsvåg kirke. Et hus til Guds ære. Og det er blitt en fantastisk flott rom. Når jeg kom inn her på fredag og ganske mye var på plass, så kjente jeg et sånt herlig sug i magen. For en fantastisk atmosfære, denne kirken er vakkert. Ja, selv om jeg var glad i Alsvåg kirke fra før, så tror jeg vi alle mente at renoveringen hadde vært nokså påtrengende ganske lenge, så vi kan kanskje si at dette rommet er blitt den stygge andungen, som nå er blitt en vakker svane. Men hvis ikke dette rommet skaper kjærlighet, så er det verdiløst.
Og kjære menighet. Hvis det bare blir et sted for ritualer, eller enda verre: en arena for kristen selvgodhet, så er renoveringen bortkastet, ja direkte skadelig. For det nytter ikke bare å snakke om kjærlighet. Ingen blir ikke mett av bilder i en kokebok. Kjærlighet er praksis. Kjærlighet er handling. Vi må gjøre kjærlighet. Derfor - I dette rommet skal vi ha kjærlighetsfester- ofte kalt gudstjenester, vi skal ha kvelder hvor vi nyter vår gudeskapte kreativitet – ofte kalt kulturkvelder, vi skal møtes i så mange varianter og på så mange måter dere ønsker for å fylle på med nåde fra Gud, gudommelig kjærtegn, glede over skaperverket, og suge inn en vanvittig blanding av handlekraft, pågangsmot og fred, som vi kan bære videre ut i verden. For Guds ære bygges ikke med planker og maling, men med kjærlighet. Til Gud, til nesten og til oss selv.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar