Bots- og bededag

Prekenstekst: Jesaja 59, 1-4.8-9

Lesetekst Galaterne 5 16-24 og Matteus 3, 7-12

Kjære menighet!

Det er Bots- og bededag. Og vi kalles denne søndagen til å grunne over våre synder, sørge over våre synder og bekjenne våre synder. For på den måten å se Guds nåde mot oss. For den som dømmer synderen nådeløst dømmer seg selv. Men den som ikke ser sin egen synd, gjør Guds nåde liten.

nåde og synd

Jeg ønsker meg en kirke som kjennetegnes nettopp ved nåden. Jeg ønsker meg en kirke der nåden preger menighetslivet, at vi kan være nådefulle mot hverandre. Jeg ønsker meg en kirke som lokalmiljøet opp fatter som et nådens sted. Og jeg ønsker meg en kirke som når ut i verden med det glade budskapet om at Gud har vist oss syndere nåde.

Men skal budskapet om nåde ha kraft, skal det bli forstått, ja skal det i det hele tatt ha mening, så må vi også snakke sant om synden. For hvis synden minimeres, bortforklares eller ties om, da har heller ikke budskapet om nåde noen kraft. For det er når vi ser synden i all sin gru, at budskapet om nåde får mening. Det er når vi ser våre egne løgner, halvsannheter, de vi har krenket, vår gudsforakt, vår onde tunge, vår gjerrighet og vårt begjær etter det som ikke var vårt – for å nevne noe – at vi ser at vi trenger nåde.

verden

Bots- og bededag er en lite trendy dag. Budskapet om erkjennelse, bekjennelse og omvendelse er ikke tiden melodi. Og jeg tror kanskje aldri det har vært et moderne budskap. Men samtidig så synes jeg vi ser tegn i vår tid som viser at hvertfall på noen områder er vi åpne for denne dagens budskap; for eksempel har vår tid en større erkjennelse av at vår livsstil fører til miljøødeleggelser enn noen generasjon før oss.

Og vi lever i en tid der miljøødeleggelsen står på dagsorden. Og hvertfall i vårt land, så aksepterer de fleste av oss den overveldende forskningen som slår fast at verden er på vei mot en miljøkatastrofe. Vi er i ferd med å erkjenne vår synd mot vår Skaper, vi er klar for å bekjenne, og vi står foran en livsstilsendring som i praksis er en omvendelse. Og jeg vil mene det hviler et stort ansvar på de politikere og de få forskerne som fortsatt roper at vi ikke vet nok, at vi ikke behøver å legge om livsstilen enda, at det kanskje ikke er så farlig, alternativt at dette bare er naturlige svingninger som vi ikke kan gjøre noe med. For mens vi her opp i vårt rike hjørne av verden trolig vil klare oss gjennom de endringene som ligger foran oss, så finnes det mennesker i vår verden som ser sitt land synke i havet, som allerede lever i fattigdom, og som pga hyppigere naturkatastrofer vil kastes ned i en enda dypere fattigdom. Og for noen av dem vil det bety den visse død. Hvis ikke vi i den rike verden er villig til å legge om vår livsstil radikalt, så vil millioner av mennesker tvinges på flukt, millioner vil oppleve mer sykdom, millioner vil oppleve større fattigdom, millioner vil oppleve mer nød, trengsel og smerte. Profeten Jesaja sine ord: Hendene deres er tilsølt med blod og fingrene flekket med skyld, er sant om oss. Vi står med verdens fattige sitt blod på våre hender.

Men så er det altså noen som finner det passelig å slå tvil om katastrofens realitet, eller om det er noen vits å endre kurs, for kanskje det ikke hjelper likevel. Og i et åpent og demokratisk samfunn skal vi sette pris på den frie ytring. Men vi behøver ikke omfavne en hver mindretallsmening som en kjær sannhet. Jeg er redd at det disse ytringene fører til er en klassisk taktikk fra djevelen når mennesker begynner å erkjenne sin synd.

Han skaper tvil. Har Gud virkelig sagt… Det er djevelens ord fra Paradis. Tvil om det de fleste forskere regner som et faktum: at vi er på vei mot en miljømessig katastrofe. Til det vil jeg spørre tilbake: Har du mer kompetanse på miljø og klima enn FNs forskerpanel. Og jeg vil spørre: Vet du bedre enn menneskene på Tuvalu, om havet holder på å sluke deres land eller ikke? Tvil om det virkelig er så ille: Det kan da ikke være millioner som rammes? Til det vil jeg spørre tilbake: Hvis din livsstil tok fra et – kun et – annet menneske hans land, hans liv, hans helse, hans familie – kunne du leve med det? Eller er det kanskje sånn at katastrofens kompleksitet og enorme omfang gjør den mer upersonlig enn om det bare var et eller noen få mennesker vi måtte se i øynene når vi skal forsvare oss. Og når tvilen er blitt tilstrekkelig stor så slår han til med: Er det egentlig så nøye. Kanskje det ikke er synd likevel, kanskje jeg bare kan fortsette som før, uten denne ubehagelige erkjennelsen, uten den pinlige bekjennelsen, og uten alle de endringer som omvendelsen vil kreve. Kanskje jeg kan fortsette å spise frukten som slangen har vist meg, det smaker jo så godt. Så blir det sant som profeten Jesaja sier: leppene taler løgn, og tungen mumler svikefulle ord. Ingen stevner en annen med rette, og ingen fører sak på ærlig vis. De stoler på tomhet og taler løgn, de unnfanger urett og føder løgn. Vårt oppdrag som jordens forvaltere er ikke begrenset til vår egen hage, til vårt eget lokalsamfunn. Vi er politiske mennesker som velger politiske ledere. Og våre ledere agerer i et verdenssamfunn som er blitt mindre og mindre. Verdens ledere kan ikke lenger skylde på kunnskapsløshet. De vet. Men de vet også at de er ansatt på kontrakt, en kontrakt som er slutt hver gang det er valg. Derfor er det viktig at vi som kristne borgere er tydelige på våre krav til våre ledere. Vi vil at dere skal gjøre alt dere kan for å stoppe klimaendringene, og vi vet at det vil koste, men vi er villige til å betale prisen.

11 av våre biskoper skal delta på Kirkens Nødhjelp sin klimaseilas til København for å kreve et godt miljøresultat. Og miljøvern er stadig et tema i vår kirke. Jeg synes vi skal være stolte av at kirken er en tydelig og radikal røst i disse sakene. For en kirke som vil være Kristi lemmer i verden, kan ikke annet enn å stille seg på de svake, de marginaliserte, de fattige og de undertrykte i verdenssamfunnet sin side.

Det nære

Men å være en tydelig røst om hvordan verden burde styres er ingen motsetning til også være en tydelig røst på det som gjelder de nære relasjoner. Og jeg skal innrømme at det som prest kan være makeligere fra denne prekenstolen å preke om verdens nød, enn den synden som lever og florere i mitt eget liv, i menighetens liv, i lokalsamfunnet. Selv om alle ordinære høymesser begynner med at vi bekjenner at vi er syndige mennesker, så virker det som vi har en forlegenhet knyttet til å snakke om de konkrete synder.

Og samtidig har vi som kristen kirke en kjempeutfordring når vi skal snakke sant om synden. For hvor ofte er ikke kirken blitt beskyldt for å være en gjeng med moralister, bedrevitere, fordømmende mennesker som ser ned på andre. Og jeg tror de fleste kirkegjengere og ansatte i kirken føler at dette er en urimelig, ja direkte usann beskrivelse av kirken, slik vi opplever den. Men samme hvordan vi opplever kirken og vårt fellesskap, så kommer vi ikke unna at det finnes nok av andre som opplever kirken – eller skal vi si – opplever oss slik. Hvorfor der det sånn?

Først av alt tror jeg det sier noe om den motstand som oppstår når noen fastholder rett og galt, ikke bare som noe vi velger selv, men som et gudegitt skille, som et skille som gjelder alle. For når det påpekes at noe er rett og noe er galt, så vet hver og en med seg selv at dette rammer også meg.

For det andre tror jeg at det skyldes at denne motsanden gjelder ikke bare alle andre, den gjelder også oss. Den gjelder innad i menigheten og hver enkelt kristen. Vi har en motstand i oss til å erkjenne vår egen synd. Slangens ord: Har Gud virkelig sagt… lever i beste velgående også i våre liv.

Derfor har vi kanskje ofte snakket om synd som noe som gjelder andre mer enn oss. Og vi har kanskje ofte hatt et fokus på synder som vi ikke selv sliter med. Jeg har lite tro på at kirken og vi kristne skal gå rundt og peke på alle andres synder. Vi må ha fokus på egen synder. Vi må erkjenne, bekjenne og omvende oss fra våre egne synder.

I stede for å irriterer deg over naboens synder, så skal du sørge over dine egne synder. I stede for å være lovens nidkjære vokter ovenfor dine egne barn, venner eller bekjente, så hold loven opp som et speil for deg selv.

Hvordan lever du ditt liv? Hvilke av budene er din akillishæl? Hva er det som stadig er en fristelse for deg? Hvor er det du faller gang på gang? Hvilke synder var det Jesus bar til korset for deg?

For dine synder er ikke diffuse, de er konkrete. Så konkrete at du burde kunne sette ord på dem. Dine synder har krenket andre mennesker, de har ført til at du hevdet deg på bekostning av andre, de har fratatt Gud ære og tilbedelse, og sakte, men sikkert bryter de ned din selvrespekt, din ære, ditt gode navn og rykte. Hvordan forvalter du alt Gud har gitt deg? Din kropp, dine evner, din tid, dine penger, dine evner? Og hvem ga du æren for dine seire – fikk Gud æren? Og hvem ga du ansvaret for dine nederlag – fikk din neste det ansvaret?

Guds vrede

Det gamle testamentet er tydelig på at Gud vil straffe folkets synder. Og hadde vi lest videre i kapittel 59, så hadde vi kommet til det 18. verset, der det står: Han gjengjelder folk etter det de har gjort, med harme mot uvenner, hevn over fiender, selv mot fjerne kyster gjør han gjengjeld. I møte med ondskapen er Gud det godes kriger, for han er det gode og det sanne sitt opphav. Guds oppgjør og straff over ondskapen profiteres gjennom hele det gamle testamentet. Og det er en profeti som er oppfylt for den som tror på en korsfestet Kristus.

Korset har mange perspektiver. Og korset kan ikke forstås på en formel. Men et vesentlig perspektiv ved korset er at det også er Guds vredesdom over synden.

og Guds nåde

Men i stede for å straffe synderen, velger Gud å bære straffen selv. Ved å bli menneske, bli pint under Pontius Pilatus og bli korsfestet. Jesus er offeret for alle verdens synder. Jesus hang på korset for min synd. Jesus hang på korset fro din synd. Og ved hans oppstandelse så ser vi at Jesu ord på korset – det er fullbragt – er sant.

Den som kjenner sin synd, vet også hvor avhengig man er av Guds nåde. Den som kjenner sin synd, kjenner ingen rett til å fordømme andre. Den som kjenner sin synd, vet at nåden er det man trenger. Derfor skal vårt vitnesbyrd være et vitnesbyrd om nåden, nåden som vi selv trengte og som vi har erfart.

Bekjennelse og omvendelse

Synden er en uutslettelig del av våre menneskeliv. Så lenge vi lever vil det finnes synd i våre liv. Det er et faktum som kan føre til kynisk resignasjon. Jeg er synder – tilgi meg Herre! Men hvis det er vår innstilling som når vi ikke langt. En slik innstilling burde være umulig for den som har erkjent sin synd. Den som virkelig ser hva synden bryter ned, kan ikke la vær å prøve å bekjempe sin egen synd. For vi er kalt til noe langt mer enn å innse fakta. Vi er kalt til å vokse i helliggjørelse. I dåpen ble vi Guds hellige folk, og vi fikk den hellige ånd. Og ånden skal veilede oss til et hellig liv. Et liv som grener på vintreet, et liv som Kristi lemmer i verden. Vi er kalt til å bekjenne vår synd, og til omvendelse.

For de fleste av oss, så er det nok sånn at det er gjerne en synd som vi stadig sliter med. Vi har et ”svakt punkt” som vi gjerne kaller det. Et sted i liv, en utfordring, der vi stadig vekk trår feil. Og ofte så vokser denne synden seg så stor at den skygger for andre synder i vårt liv. Men det er greit, det er menneskelig. Vi klarer ikke å jobbe med alt hele tiden. Derfor skal du ta tak i det som er din hovedutfordring. Den synden som du stadig sliter med. Der hvor du stadig trår feil. Og når eller hvis du klarer å slutte å stadig begå denne synden, så skal du få kjenne på en stolthet og glede og takknemlighet til Gud – som jobber med deg ved sin Hellige Ånd. Og når denne store synden, som du synes har fylt hele synsranden er lagt til side, så vil du se nye felt som du kan jobbe med.

Og ut fra erfaring og Bibelen, så vil jeg si at det kun er en god måte å ta tak i det som er synd i ditt liv. Og det er å bekjenne dine synder. Når du ber for deg selv, så skal du slutte å bruke runde og vage formuleringer som ”Herre du ser det som er vanskelig for meg”, eller” Herre, du som kjenner meg, tilgi meg alle mine synder”. Vær konkret. Sett ord på dine synder. Gud kjenner dem allerede, du kan ikke skjule dine synder for ham. Det er oss selv vi prøver å lure når vi pakker våre synder inn i runde og vage formuleringer. Hvis det er pengebegjær, misunnelse, baktalelse, banning, en spesiell person, eller avguder, eller hav det måtte være – så vær konkret. Ikke lur deg selv. Vær konkret.

Også skulle jeg ønske at flere i vår menighet så verdien av å skrifte. Skriftemålet er en skatt som også vår kirke eier, men som alt for få av kirkens medlemmer velger å benytte. Og dette er en personlig erfaring. Å gå til en prest for å skrifte er det verste og det beste jeg gjør. Jeg gruer meg hver gang, for nettopp i skriftemålet så blir syndene konkrete. Uten unnskyldninger og utenomsnakk så får jeg sette ord på de synder som plager min samvittighet. De som tar hele utsikten, de som bryter ned min frimodighet som kristen. Og på Guds vegne sitter det et menneske og lytter. Spør når det trengs, hjelper meg til å se muligheter for å bryte med mine destruktive mønstre, og til slutt: legger han hånda på mitt hode og på Guds vegne tilsier meg alle mine synders nådige tilgivelse.

Og gang etter gang har jeg komet tilbake med de samme syndene. Og jeg har fått erfare at Guds nåde er tålmodig, ja mer enn tålmodig den er uendelig. Og jeg har fått erfare at skriftemålets vei, bekjennelsens vei, også var veien til seier over synd, til helliggjørelse. Og det har gitt meg frimodighet til å ta tak i andre deler av livet der synden har fått boltre seg.

Vi bærer med oss en motstand for å snakke helt sant om våre liv. Men skriftemålets erfaring er at Gud tåler sannheten om mitt liv. Ja, han kjente den lenge før jeg kom for å skrifte. Men i skriftemålet får jeg innenfor en trygg ramme av absolutt taushetsplikt, erfare hvor viktig det er å snakk sant om min egen synd, og jeg får erfare at i møte med en angrende synder, finnes det kun en måte som Gud reagere: med tilgivelse.

For den som kjenner sin synd vet at han trenger Guds nåde. Og synderen møter ikke dom og straff hos Gud, men nåde og en ny start.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen