Matteus 26, 17 – 29
Å bli invitert til fest er som regel en glede. Men så hender det at man kommer på en fest der man ikke kjenner så mange. Og samtalen kan gå litt trått til å begynne med. Men når man får satt seg til bord, og middagen og drikkevarene kommer på bordet, så løsner gjerne samtalen en god del. Og samtalen begynner gjerne med hvilket forhold man har til verten. For selv om ikke alle gjestene kjenner hverandre så godt, så kan man anta at verten – han som har i invitert til fest – kjenner alle sine gjester.
Nattverden er en fest som begynte med Jesus og de tolv disiplene. Og rundt det bordet trodde nok de fleste at de kjente hverandre godt, etter å ha gått sammen med Jesus i tre år. Men verten viste seg å kjenne de bedre enn de kjente hverandre, ja kanskje bedre enn de kjente seg selv. For Jesus vet at en skal forråde ham, men han jager han ikke bort, han lar han delta i måltidet. Og hadde vi lest noen vers videre så hadde vi lest hvordan Jesus forteller den litt eplekjekke Peter som sier at han skal stå ved Jesu side, om så alle vender seg imot ham, at han også kommer til å svikte. Han kommer til å fornekte ham tre ganger før hanen galer.
Det er siste kvelden Jesu er i sammen med sine disipler. I tre år har de fulgt ham. Og han vet at læretiden nærmer seg slutten. Snart skal han reise fra dem. Først til dødsriket, så treffe dem igjen, før han farer til himmelen. Han vil gi dem noe som minner dem om han, en måte de kan være sammen med han, uten at de kan se ham. Så tar han brødet, og bryter det. Og når brødet brytes så minner det oss om Jesu død. Hans kropp brytes – drepes – for vår skyld. Brødet må brytes – for Jesus må dø, men like mye må et brød som skal dels brytes opp i mindre biter. For Jesus dør ikke for bare sine tolv disipler. Historien om Jesus, troen på Jesus som viste oss Guds kjærlighet skal gå videre ut i verden. Til steder disiplene aldri hadde hørt om, som for eksempel Øksnes. Der mennesker to tusen år etter tar et lite brød i munnen, hører ordene – Dette er Jesu legeme, tenker på han og vet, ja kanskje kjenner, at Gud er nær. Og de samme menneskene skal få en liten kopp med vin, og høre ordene: Dette er Jesu blod. Og de skal drikke det, og vite, ja kanskje kjenne, at Gud er nær.
Det handler om fellesskap. Fellesskap mellom Gud og mennesker. Gud er en Gud som vil ha fellesskap med oss mennesker. Og han bruker skapelsens velsignede gaver til å skape dette fellesskapet. Med vann – som er livets forutsetning – gjorde han oss til sine barn i dåpen. Og med brød og vin – god mat og god drikke – enhver fest sin forutsetning – kaller han oss livet igjennom inn til fellesskap med seg.
Jeg begynte med å fortelle om en fest der man ikke kjenner så mange av de andre som er invitert. Men når samtalen begynner å gli, så kunne forholdet til verten være et trygt sted å starte samtalen. For alle gjester i en fest, står i et forhold til verten. Slik er det også ved nattverdbordet. Om vi ikke kjenner hverandre så godt, så er det forholdet til verten som samler oss. Vi er invitert til fest ved Guds alter ikke av alle de andre som kneler, ikke av presten, men av verten selv – Jesus. Det er han som har bedt oss feire nattverd til minne om han. Samtidig som han ved ordene – dette er min kropp, dette er mitt blod – har lovet oss å være til stede. For Jesus er en Gud som ønsker fellesskap med oss mennesker. Ikke med perfekte mennesker – for da hadde ingen kunne kommet til nattverd, men med alle mennesker som i dåpen er blitt Guds barn. I dåpen ble vi Guds barn, og mottok en stående invitasjon til nattverdbordet. Gud ønsker fellesskap med deg, derfor er du invitert til Herrens nattverdbord. Og skulle du lure på om du er verdig, så minn deg selv på at rundt verden første nattverdbord var det plass både til svikeren Judas, fornekteren Peter og disiplene Thomas – som ikke ville tro på oppstandelsen før han fikk se Jesu sår i hans hender og føtter.
Verten har invitert til fest, og på en skikkelig fest er gjerne bordplasseringen godt gjennomtenkt. Og en god bordplassering byr både på gamle bekjentskaper og noen nye man kan bli kjent med. En klok vert klarer å match sine gjester slik at noen som ikke kjenner hverandre, men gjerne har felles interesser, havner i nærheten av hverandre. Verten vil skape nye vennskap mellom sine venner. Også nattverden handler om fellesskap oss mennesker imellom. For rundt det samme alterbordet samles forskjellige mennesker: Kjenninger og fremmede, venner og mennesker vi kanskje sliter med å like, gamle og unge, alle hudfarger, øyenfarger og språk, glade mennesker og triste mennesker, mennesker som har mye å takke Gud for og mennesker som kommer med sin rettferdige klage mot Gud. Men alle har vi det felles at vi er Guds barn. Og det er vel ofte slik når vi går til nattverd at vi kneler og ser fromt ned helt til presten kommer med vin og brød. Det er ikke spesielt fromt å se på et kirkegulv. SE deg heller om i ringen. Og tenk: Gud har gjort oss til en fellesskap: Gud har gitt oss troen, dette er mine brødre og søstre. Gud vil jeg skal elske dem og Gud vil de skal elske meg.
Og på en god fest kan man også få mange gode samtaler ut av maten. Og nå vil kanskje noen mene at jeg er dårlig vant når jeg kan påstå at nattverden – en liten kjeks og et veldig lite glass med vin er storslått servering. Men nattverden er storslått servering, for det du får, er så mye mer enn det du ser. For i nattverden så gir Gud oss sin tilgivelse, sin nåde, sin omsorg, sin fred. Dette er Jesu legeme, dette er Jesu blod – alt Jesus gjorde for deg får du smake – bokstavlig talt – i nattverden. Og når du løfter blikket og ser deg rundt, så ser du at han har gitt deg enda mer: Han har gitt deg et fellesskap der troen kan leve og hente næring. For det er sannelig et himmelsk måltid. Mange av Bibelens bilder handler om å være invitert til en festmiddag. Og i de aller fleste kirker, så er alterringen, ikke en hel ring, men en halv ring, sånn er det også i vår kirke. Og den halve ringen skal minne oss på at når vi mottar nattverden så stiller vi oss i et fellesskap som krysser tid og rom, som krysser alle grenser kjent for mennesker – og tar del i det fellesskapet som en gang skal bli synlig når Gud samler oss til fest i himmelen.
I alt for lang tid har vi mennesker klart å sette opp en dørstokk foran alterbordet, som gjør at mange velger å se på, i stede for å delta. I vår kirke ønsker jeg at den terskelen skal slipes ned, eller enda bedre: hogges ut og kastes på bålet. For den Gud vi tror og bekjenner er en Gud som ønsker fellesskap. Mellom seg selv og oss, og oss mennesker i mellom. Og i nattverden er det nettopp det vi får: Fellesskap med Gud, et fellesskap som gir oss nåde, tilgivelse og fred. Og fellesskap med mennesker som sammen vil leve i Guds nåde, av Hans tilgivelse og strekke seg etter Guds fred.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar