lørdag 11. april 2009

Langfredag 2009 - Korsets gåte

Matteus 26,30-27,50

Kjære menighet!

Langfredag er en forstyrrende dag i kirkens budskap om en kjærlig Gud. Langfredag er det store hindret for å tilrettelegge den kristne tro som en menneskevennlig, utviklende og god vei å gå for alle mennesker.  Langfredag reises et kors i verden. Og Gud korsfester mennesket, og menneskene korsfester Gud.  Langfredag er oppgjørets dag.

Langfredag: ydmykelse, lidelse og død. Kristus ydmykes, Kristus lider, Kristus dør. Hvorfor?

Skal man nærme seg korsets gåte, så må vi også erkjenne sannheten om vårt eget liv. Våre liv er ikke slik Gud hadde tenkt de skulle være. Vi lever ikke som Guds tillitsfulle barn. Vi elsker ikke vår neste som oss selv. Vi har ikke elsket Gud slik vi burde. Vi har ikke elsket hverandre slik vi burde.  Med et minstemål av selvinnsikt så vet vi at sannheten om oss selv er noe annet enn Guds lov krever av oss.

For hadde vi elsket Gud som tillitsfulle barn, så hadde vi lagt vår liv i Hans hender. I stede velger vi å gå våre egne veier, og ber Gud velsigne våre valg, og hjelpe oss i vår nød. Hadde vi elsket vår neste som oss selv, så hadde vi ikke veltet oss i overflod, mens våre medmennesker lider. Da hadde vi ikke latt det private forbruket vokse mot himmelen, mens naboen sliter med å betale sine forpliktelser. Da hadde vi ikke latt vår glede forbli vår egen, men delt den med fremmede. Da hadde vi ikke kjent ord som fremmed, fiende og motstander.

Livet som Gud barn i Guds have tilhører utopiens verden. Og nettopp ved å plassere det i utopien – i et drømmeland som ikke kan finnes, så erkjenner vi også avstanden mellom våre liv og den ideelle fordring.

Det kan sikkert skrives bøker med syndekataloger, og det kan holdes lange og taler som lukter av svovel og fortapelse over temaer som grådighet, vold og begjær. Men verken syndekataloger eller svovelprekener kommer til å endre på sannheten om våre liv: Vi er innkrøket i oss selv. Gamle Adam kan tidvis holdes i sjakk, men han vil ikke dø før vi går i graven med han.

Og det er et grunnleggende premiss i vår tro at synden og døden hører sammen.

Langfredag er oppgjørets time mellom Gud og gamle Adam. Mellom hellighet og skrøplighet, mellom liv og død, mellom nåde og straff. For på korset så synliggjøres vår avstand til Gud. For gamle Adam korsfester sin Herre og Gud. Gud som menneske, uten skyld, men med et klart og utfordrende budskap om Gud, om kjærligheten og om mennesket, han er det Adam – menneskene - korsfester. Og Gud korsfester et menneske. Og på den måten synliggjøres Guds dom over våre liv. Det er en sammenheng mellom synd og død. Det er en avstand mellom den hellige Gud og skrøpelige mennesker. På korset er det ingen belønning å hente for gode gjerninger, ingen rabatt for god oppførsel, kun dom over våre synder. ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”.

Hvor blir det av den Gud som elsker? Hvor blir det av den Gud som vil ha fellesskap med oss mennesker?   Er det Guds sanne jeg vi ser på korset? Den hellige Gud som lar sin vrede renne over? Er dette en Gud som ber oss elske ham? Eller er dette en Gud som anlegger frykt som en hovedstrategi for å presse menneskene til å bøye kne?

Kristologien – kirkens lære om Kristus – holder to ting sammen som logisk er helt umulig, men også det eneste mulige svar på korsets utfordring. Jesus er helt og fullt menneske, og helt og fullt Gud. Han er ikke en miks eller bastard. Han er ikke først det ene, så det andre. Han er ikke litt av begge deler. Han er helt og fullt menneske og helt og fullt Gud, og begge deler på likt.

Så den hellige Gud som holder sitt oppgjør med menneskene, han velger å bære prisen og byrden ved dette oppgjøret selv. Gud blir menneske, for å holde sitt oppgjør med menneske, men også for å frelse mennesket. For med Jesus så brytes sammenhengen mellom synd og død.

PÅ korset viser Gud oss ondskapens konsekvens på flere plan.

Korset viser oss ondskapen som opprør mot Gud. De menneskelige aktører i påskedramaet viser oss opprøret mot Gud på mange forskjellige plan. De jødiske lederne som føler sin religiøse posisjon truet, og bruker sin makt til å få han henrettet.  Egen makt framfor sannheten.  Judas, svikeren som skulle gi navn til alle de groveste svikere i menneskets historie, lot sitt pengebegjær styre og overga sin Herre til de som ville drepe han. Grådighet framfor sannheten.  Peter, lederen i disippelflokken som hadde sagt at han ikke skulle svikte om alle andre sviktet, han endte med å fornekte. Egen trygghet framfor sannheten. Pilatus som i redsel for folket toer sine hender og lar den urett skje, som trengte hans godkjennelse. En henrettelse krevde Pilatus sitt samtykke. En oppvisning i fatal politisk korrekthet framfor sannheten. I sum bragte disse aktørenes unnfallenhet i forhold til sannheten vår frelser til korset.  Og de står der som bærere av en ondskap – et opprør mot Gud – som ender med at de dreper Gud. Vår ondskap gjør Guds plass i hans verden mindre og mindre, fordi vi i vår innkrøkethet tror at dette er vår verden.

Men ved å betrakte korset som Guds dom over vår ondskap, så synliggjøres også konsekvensene av vår ondskap i verden. Synd er ikke uten konsekvenser. De skaper avstand til Gud, men de bringer også lidelse og smerte over våre medmennesker, og over oss selv. Loven er brutt, og selv i et terapisamfunn som vårt så tilsier en grunnleggende rettsfølelse hos oss alle, at ondskap må straffes. For hvis ikke ondskapen straffes, hvordan kan vi da gi oppreisning til ofrene? Hvordan kan vi fortelle ofrene at de betyr noe, at de er noe verdt, at vi virkelig bryr oss, hvis ikke ondskap også fører til straff? Hvordan skal ondskapens ofre tro på Guds kjærlighet, hvis han stilte uten evne til å straffe som et svar på deres lidelse, deres smerte, deres ydmykelser, deres krenkelser og deres tap?

På korset synliggjør Gud vår opprør mot han, livets skaper og opprettholder. Og på korset holder Gud dom over våre synder. Vår synd møter Guds hellighet. Vår skrøpelighet møter Hans fullkommenhet. Og den fullkomne snur død til liv, nederlag til seier og dom til nåde. 

Langfredag er dagen for å sørge over våre synder. For er det en dag du skal tillate deg å fokusere på deg selv, så er det i dag.  Det var min synd som hengte Kristus til korset. Og det var min frelse Kristus vant på korset. Korset er den hellige Guds dom over vår skrøpelighet, vår synd og vår skyld. Korset er en gåte, der livet vinner gjennom døden. Der frelsen springer ut av lidelse, der nåde springer ut gjennom straff. Døden, lidelsen og straffen var det Kristus som bar. Livet, frelsen og nåden var det vi som vant.

 Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

1 kommentar:

Anonym sa...

Langfredag er såvisst dagen for å sørge over våre synder! Såvisst var det konsekvensene av min synd Gud lot dø. Og det skal aldri skje igjen!

Men Kristus, Sønnen, er også livet av en hver god gjerning. Han er livet som kommer uansett om vi synder eller gjør godt. Sønnen er konsekvensen. Og det gjør godt å vite at Sønnen sto opp igjen selv om han ble avlivet. Det er godt å vite at selv om mine gode gjerninger ikke får/fikk nyte livet, så lever de hos Gud. Det er påskens frelserbudskap.