Siste søndag i kirkeåret - Domssøndag

Prekentekst: Matteus 25, 31-46

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 25. kapittel.

31 Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, 32 og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, 33 og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
34 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' 37 Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' 40 Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'
41 Så skal han si til dem på venstre side: 'Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. 42 For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.' 44 Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?'45 Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Slik lyder Herrens Ord

Det er domssøndag. En dag da vi minnes på at vi skal stå til ansvar for våre liv for Guds domstol. Men til forskjell fra våre domstoler kan man ikke bare kjennes skyldig til straff eller fri uten straff. Foran Guds domstol vil vi alle – lek og lærd, kristen eller hedning være skyldig. For om vi ikke har blitt storforbrytere eller vanekriminelle, så er vi alle vanesyndere og vi har brutt Guds bud om å elske vår neste som oss selv og Gud av hele vårt hjerte, hele vår sjel og all vår forstand. Men fra Guds domstol vil vi – ved troen på Jesus Kristus – gå bort uten straff. Til frelse. For straffen har Gud selv båret ved å bli menneske, bli pint under Pontius Piltaus, korsfestet og så dø. For siden å stå opp den tredje dag, fare opp til himmelen, der han nå sitter Guds høyre hånd. Og det er han som sonet straffen som vår trosbekjennelse sier at ”skal komme igjen for å dømme levende og døde”. Dommeren er han som har sonet straffen.

Og dette er barnelærdommen vår: Vi er skyldige til Guds dom, men vi frelses på grunn av Jesus død og oppstandelse. Og frelsen griper vi ved troen. Det er troen som er frelsens vei.

Men hvordan kommer vi da til rette med dagens tekst. Umiddelbart kan det jo virke som det ikke er troen, men våre gjerninger som skal frelse oss når vi leser denne teksten hos Matteus. For det som her virker til å være frelsens grunnlag er hvorvidt vi har vært der for disse mine minste søsken da de sultet, da de var tørste, da de var fremmede, da de var naken, da de var syke, da de var i fengsel. Ja, umiddelbart kan det virke som vår tilstedeværelse for de nødlidende er ikke bare en ønskelig adferd, det er hele kriteriet for hvem som skal gå til høyre eller venstre, til himmel eller fortapelse.

Og denne teksten er ofte blitt brukt til å påpeke viktigheten av diakonale gjerninger, av nestekjærlighet i praksis mer enn ord. Og salmen som skal synge etter prekenen ”Da jeg trengte en neste, var du der, var du der” kan lett forstås inn i en slik tolkning. Var du der, da din neste trengte deg? Og hvem er vår neste spør vi konfirmantene og leser beretningen om ”Den barmhjertige samaritan”. Og konklusjonen på den beretningen er at vår neste er alle mennesker; ikke bare vår familie, våre venner eller våre sambygdinger, men selv våre fiender. For som Jesus sier tidligere i Matteus: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik at dere kan være barn av deres far i himmelen. (Matteus 5, 44-45a)

Og det finnes mange bibeltekster, både i Det gamle og Det nye testamentet som påpeker de troendes plikt til å lindre nød, hjelpe utsatte og marginaliserte grupper i samfunnet, ofte eksemplifisert ved enker og de faderløse. Og diakoni – nestekjærlighet i praksis, er og skal være en uadskillelig del av de kristne og kirkens liv. Men er det frelsens grunnlag? Ska vi likevel dømmes ut fra våre gjerninger? Er vi ikke da tilbake til livet under loven? Hvor ble det av nåden?

Salmen vi skal synge ” Da jeg trengte en neste” ligger tett på dagens Bibeltekst, men den har lagt inn et vesentlig ord som ikke finnes i dagens Bibeltekst: Neste. Teksten sier aldri at det er hvordan vi har opptrådt mot vår neste, som er det avgjørende, men hvordan vi har agert mot disse mine minste søsken. Og hvem er disse mine minste søsken?

Hvis man gjør et søk på ordne ”små” og ”minste” i Matteusevangeliet så vil man se at når dette referer til personer, så referer det ikke til de i nød, de marginaliserte eller de utslåtte i samfunnet. Det dreier seg ikke om enkene og de faderløse i det israelske samfunnet. De små og de minste i Matteus referer til de som følger etter Jesu, til hans disipler og etterfølgere. Og særlig tydelig blir det i Mattes 10, 40 - 42 der det står under overskiriften ”Lønnen for å ta imot en disippel: 40 Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. 41 Den som tar imot en profet fordi han er profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig fordi han er rettferdig, skal få den rettferdiges lønn. 42 Og den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel – sannelig, jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn.»

Dagens prekentekst begynner egentlig allerede i kapittel 24, der det står at Jesus satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, da kom de og spurte ham: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?» Og Jesus taler til dem om trengselstidene som skal komme, motstand, han gir dem liknelsen om brudepikene og om tjenerne som fikk talenter å forvalte mens deres Herre var utenlands. Og til slutt dagens tekst om dommen. Dette er ikke en tale til folket om at de må vende om for himmelriket er nær, eller hvordan man skal leve sine liv. Det er en tale til disippelflokken, til de allerede omvendte om utholdenhet i prøvelser, en pep-talk for å bruke sine evner for Guds rike, og en advarsel om å hele tiden være forberedt på hans gjenkomst. For han vil komme igjen for å holde dom, skille sauene fra geitene, skille til høyre og venstre – og kriteriet for dommen er hvordan man har forholdt seg til disse mine minste.

Og disse mine minste hos Matteus, det er Jesu etterfølgere.

Da kan jo teksten leses som en tekst som sier noe i retning av at det er ekstra viktig å vise nestekjærlighet ovenfor kristne. Og at verden nærmest kan deles i to grupper, hedninger og kristne. Og ovenfor hedningene er nestekjærlighet en misjonsstrategi, mens ovenfor de troende så er det sann nestekjærlighet uten forbehold. Men det blir også en feillesning.

For det første må vi forstå teksten ut fra den situasjonen den er blitt til. Matteusevangeliet er trolig skrevet rundt år 70 – 80 etter Kristus. Og det er skrevet i klar konfrontasjon mot de jødene som ikke aksepterer Jesus som Messias, og særlig fariseerne. Den unge kristne kirke er noen steder og perioder forfulgt. Og mange steder er den marginalisert, trakassert og under stort press. Det var ikke lett å bli værende som en Jesu disippel. Fellesskapet var avhengig av samhold. Denne teksten maner til et slikt samhold.

Men samholdstanken kommer ut fra en teologisk tanke, en troens tanke, en troens erfaring. Å bli med i det kristne fellesskapet var ikke bare å slutte seg til en ny kult, en ny gudsdyrkelse. Det var noe langt mer. Det var å tre inn i fellesskap der man omtalte hverandre som søsken. Der man fikk en felles himmelsk Far, og en himmelsk bror i Kristus. Og det var et fellesskap som strakte seg utover lokalmenigheten, det gjaldt alle kristne. Men det strakte seg også utover det jordiske fellesskapet. Det var et fellesskap like inn i himmelen, ja et fellesskap med Gud. For som vi leste fra Matteus kap 10, 40: Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg.

Å ta sørge for en kristen bror eller søster, er å sørge for Kristus selv. Det er den samme tanken vi finner igjen hos evangelisten Johannes (Joh 15, 5) når Jesus sier: Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Eller hos apostelen Paulus når han sier til korinterne (1. kor 12, 27) Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.

Dagens tekst forteller oss om en Jesus på en veldig radikal måte identifiserer seg med oss. Og det er jo nettopp derfor at Jesu død er vår død, Jesu oppstandelse er vår oppstandelse, og at vi som tror på han regner med nådens gave. Frelsen henger ikke på våre gjerninger. For da hadde vi alle vært fordømt, og ingen kunne regnes som rettferdig. Og det er det som er troens innsikt; at alene kan jeg ikke bli rettferdig for Gud, men ved troen får jeg Guds nåde og kan gå fra Guds domstol til evig liv, der ondskap ikke lenger finnes, der det aldri mer skal høres gråt eller klageskrik.

Disse mine minste er Jesu etterfølgere. Det er oss, det er vårt fellesskap og det er våre trossøsken som mange fortsatt lever under forfølgelse, marginalisering og trakassering. Og på en spesiell måte utfordrer denne teksten oss til å huske dem. Hjelpe dem til å holde ut i troen, så vi sammen kan stå for Guds trone som rettferdige.

Å være en kristen er å tilhøre et fellesskap. Et fellesskap som er annerledes, dypere og rekker bakenfor horisonter enn det fellesskapet vi har med naboer, venner og familie. Det er et fellesskap av søstre og brødre på tvers av språk og nasjoner, på tvers av tid og evighet. Og det som skaper fellesskapet er troen på Jesus som verdens frelser. Det er ikke de gode gjerningene som skaper dette fellesskapet.

Det er ikke våre gode gjerninger som avgjør om vi får være med i dette fellesskapet. Men de gode gjerninger skal strømme ut av dette fellesskapet. Ikke for at vi skal bli frelst, men i glede og takknemlighet over at vi er frelst, og fordi vi vet at en dag skal vi stå for Guds domstol, og svare for våre liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.