fredag 30. desember 2011

2. juledag 2011 - Stefanusdagen



Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!
Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere. Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.
(Matt 10,16-22)

Slik lyder det hellige evangelium.

Stefanusdagen punkterer julehyggen nokså ettertrykkelig. Borte er alt som kan virke koselig og nusselig med julebudskapet. Ikke noe barn i krybben, ingen mor som vugger, ingen englesang. I stede møter dagen oss med krav til etterfølgelse, og med en understrekning av etterfølgelsens pris, nemlig forfølgelsen.

Stefanus som kirkens første martyr lærte den unge kristne kirke at troens pris kan vær høy. Og at deres Herre og Mester dessverre fikk rett også når han snakket om de forfølgelser som skulle komme. Og dette hadde de kanskje erfart allerede mens Jesus levde.

Dagens prekentekst er hentet fra Jesu tale til disiplene når han sender de ut med makt til å drive ut urene ånder, og helbrede ”all sykdom og plage” som det står i Matteus. De sendes ut for å forkynne til ”de bortkomne sauene i Israels hus” at ”Himmelriket er kommet nær”.  De sendes ut som en del av sin disippeltrening, men fungerte jo da også som ”ryktespredere” om sin egen Mester og Herre. Med seg på veien får de advarsler om forfølgelse og lidelse.

Og forfølgelse er ikke noe som bare hører historien til:

I går kunne NTB melde om at minst 35 kristne i Nigeria er blitt drept i fem bombeangrep rettet mot fem kristen kirker. Den ytterliggående islamitiske gruppen Boko Haram tar på seg ansvaret for angrepene. Gruppen sier de vil fortsette kampen tilde får etablert en islamsk stat.

Jeg vil tro at mange av våre kristne brødre og søstre i Nord-Korea har det veldig tøft denne julen. I et land der det er umulig å åpent bekjenne seg som kristen, der det å eie en bibel kan føre til døden eller at man sendes til konsentrasjonsleirer, er det trolig ekstra tøft denne julen som landet er midt inne i et regimeskifte.

I fjor på denne dagen fortalte i denne kirken på 2.juledag blant annet om den nå 31 år gamle Asia Bibi som er dømt til døden i Pakistan for å ha fornærmet profeten Mohammed. Hun arbeidet sammen med muslimske kvinner. Og hennes muslimske kollegaer gjorde forsøk på å få henne til å konverterer til islam. Da skal Bibi ha sagt Jesus var død for alle mennesker, og spurte hva har Mohammed gjort? Etter dette ble hun banket opp, låst inne, utsatt for vold og til slutt dømt til døden. Asia Bibi sitter fortsatt i fengsel, hun harfortsatt en dødsdom hengende over seg.

Krimdronningen Agatha Christie skrev en julelegende der hun lar den unge moren Maria møte en engel. Han kommer til henne i stallen etter at Jesu er født. Det hun ikke vet er at det er lystes engel, djevelen som kommer til henne. Engelen gir Maria muligheten til å se inn i barnets framtid. Og Maria takker ja til muligheten. Og det hun får se er hennes lille barn som voksen mann som får Israels yppersteprest til å flerre kappen over hans blasfemi, hun får se han kjempe ensom i Getsemane mens vennene sover, og hun får se han på vei til Golgata med korset på sine skuldre og til slutt hengende på korset. Lysets engel spør Maria om han ikke bare skal ta med barnet til himmelen med en gang, så han slipper denne lidelsen, ja, burde vi ikke gi barnet tilbake til Gud med en gang.

Legenden er verdt å lese, jeg skal ikke fortelle alt her. Men Maria beholder barnet. Hun mener å se godhet i hans øyne, og kjærlighet i tilhengernes øyne. Og mener det må komme av noe som er godt. Djevelens ønske om å ta frelseren tilbake til himmlen før frelsesverket er fullført mislykkes. Kanskje var det bra at Maria ikke visste hva hennes sønn skulle gjennomleve for vår frelses skyld. 

2.juledag – Stefanusdagen – skal minne oss om at det lille barnet er vår frelser, som kaller oss til etterfølgelse. Vi er heldige som ikke behøver å frykte vold eller fengsel for vår tro. Desto enklere og tydeligere burde vel etterfølgelsen være?

Vi leste fra salme 86:
Herre, lær meg din vei så jeg kan vandre i din sannhet! Gi meg et helt hjerte, så jeg frykter ditt navn!

Som kristne som lever i trygghet, så skylder vi våre søsken i fare å huske på dem i bønn, men også i et politisk engasjement for å skape endring som kan få slutt på forfølgelse av våre kristne søstre og brødre, men også andre som lider under forfølgelse for sin tro og overbevisning. For vår kamp for kristne brødre og søstre som blir forfulgt ønsker ikke en spesialbeskyttelse for kristne, men en beskyttelse for at alle mennesker som Gud har skapt skal kunne bruke sin gudegitt frihet til å tro og bekjenne hva de vil.

Og vi skylder på dem og vår egen samvittighet å la troen bli til mer enn ord. Vi som har frihet til å tro og bekjenne, og økonomi og tid til å la troen bli handlinger, vi burde kunne la etterfølgelsen bli et tydelig vitnesbyrd. Men så alt for ofte har vi latt både vår frihet, vår tid og økonomi bli brukt til helt andre ting enn etterfølgelse. Det er en utfordring å være en Jesu disippel når penger, frihet og tid gjør det enkelt å velge seg nye guder som Mammon, Lyst, TVen eller Latskapen. Behaglige guder som krever få offer, men som også svarer på få bønner.

For oss som med stor grad av sannsynlighet aldri vil erfare forfølgelse for vår tro, er denne dagen et kall til to ting:

- Å huske, be og handle for våre kristne søsken og andre mennesker som lider for sin tro eller overbevisning.
- Å bruke vår frihet og vår velstand til å leve et liv i tydelige etterfølgelse.


Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

søndag 25. desember 2011

23. desember , Kveldssendingen, Radioandakt, Øksnesradioen


23. Desember 2011

SANG: Christi naadelige fødsel, Halvdan Sivertsen

Christi naadelige fødsel heter sangen vi nettopp hørte. Det er Petter Dass sin gjendiktig av selve juleevangeliet . Melodien er Halvdan Sivertsen sin.  Et frisk møte mellom to nord norske kulturkjemper. Barokkpresten Petter Dass og vår tids visehelt Halvdan Sivertsen.

Petter Dass sin tekst har noen herlige bilder. Barokken var ikke en tid da man sparte på fargestiftene eller kruttet. Derfor kan den gravide Maria beskrives som ”tung under beltet” og når hun skulle føde så skjedde det ”efter quindelig vis”. Og Jesus barnet blir faktisk i denne teksten klekt, eller klagt som det heter her. Det er nesten så man venter på et kyekkeliky.

Juleevangeliet på 1600-talls vis har sin sjarm. Og samtidig er det ikke vår måte å si det på. Men det er et viktig vitnesbyrd om at evangeliet tilpasser seg tid og sted. Evangeliet finner nye bilder og nye ord i nye tider og nye kulturer. Helt konkret kan vi se det på julekrybber. Hvis du har en datamaskin og en PC så unn deg et lite bildesøk på Google med søkeordet julekrybbe. Og la det bli en liten juleandakt. For det du finner er bilder av mange julekrybber, lagd i ulike land, og legg merke til hvordan den hellige familie med Jesus, Maria og Josef, stallen, men også hyrdene og kongene endrer sitt utseende ut fra hvilket land krybben er laget. Hvor ville Jesus blitt født hvis han kom og lette etter husrom i Øksnes. kanskje i en av de småfjøsene som står tomme langs veien, eller kanskje i ei egnebu på Stø?

Her er vi i kjernen i det vi i kirken på fint kaller for INKARNASJONEN – at Gud ble kjøtt, at Gud ble menneske. Og ved å bli menneske gikk han inn i vår virkelighet. Ble solidarisk med våre liv, våre utfordringer, våre sorger, våre lyster og våre utfordringer. Og det finnes ikke noe menneskeliv som leves utenfor tid og kultur. Derfor: Skal vi snakke sant om Gud som menneske hos oss, så må vi gi han vårt bilde, vår hudfarge, våre klær, vi må gjøre han til en av oss, og la han møte våre utfordringer, vår nød, vår lyst og vår smerte. At evangeliet lever på alle kontinenter og på de fleste språk viser at det er en oppgave Gud klarer. Vi skal ikke være så redd for å flytte den gamle historien til nye steder og nye tider. Hva skjer hvis vi flytter Maria fra en stall til ei egnebu, og gjør hyrdene til utenlandske egnere eller asylsøkere og kanskje vismennene til utenlandske fiskekjøpere. Hva skjer når vi tar på alvor at frelseren ble menneske, og at frelse, tilbedelse og lovsang ikke bare hørte til for 2000 år siden, men at Vi trenger en frelser i dag, vi tilber barnet i dag og vi synger lovsanger i dag.

For det er en like stor glede for oss som for de første som hørte det, budskapet om frelserens fødsel:

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.   Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt,   for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde,   og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket:  

I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
          
   
 «Ære være Gud i det høyeste,
          og fred på jorden
          blant mennesker Gud har glede i!»

I morgen er det julaften. Og vi skal feire frelserens fødsel. Vår frelser sin fødsel. Ha en velsignet jul

Ta imot velsignelsen: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

23.desember, Radioandakt, Øksnesradioen


23. desember 2011


What child is this? synger Elle Zamudio i denne rocka versjonen av den gamle julesangen.  Ja, hvilket barn er dette? Han som engler synger lovsanger for, og som hyrder vokter?

Jo, det er Kristus, Kongens konge, han som bringer frelse.

Kjære Øksnesværinger. Om noen få timer er det julaften, og vi kan ønske hverandre en velsignet jul. For enten du skal feire dagen alene, med noen eller med mange. Enten du gleder deg eller gruer deg. Enten gavene blir mange eller få, samme hva som er rammen rundt din julefeiring, så er det en glede at verdens frelser ble født den gangen i Betlehem.

Vårt idealbildet av  julefeiringen er innrammet av materielle forventinger, mange gaver, nye klær og god mat. Ja, dette er dagen da fattigdom blir skamfullt vanskelig for mange, men så var det nettopp fattigdom som ventet verdens frelser. Født blant vanlige mennesker, født i en fjøs, født til et liv som de første årene ville ta han ut på flukt fra kongsmakten som ville drepe han.  Og de som ble varslet av den himmelske sangen var verken prester eller skriftlærde, de var ikke rike eller vel ansett, de var hyrder, et yrke for fattige.

Juleevangeliets glede er først og fremst en glede for de fattige. Juleevangeliet er et varsko til alle vi som har det vi trenger og så mye, mye, mye mer. For aldri er det vel vanskeligere å dele, enn når man har mye. Og aldri er det vanskeligere å juble over en frelser, enn når man ellers klarer seg selv. Hvorfor knele for Gud, hvorfor juble over en frelser, når man heller kan klare seg selv.  

What child is this? Hvilket barn er dette? Han som sover i Marias fang, han som engler hyller og som gjetere vokter.

Juleevangeliet svarer på det: Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.  Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»  Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Lukas 2, 10-14

De sier han er verdens frelser, men trenger jeg han?

Midt i idyllen mellom vattnisser og julestjerner, store gaver og fet mat, så drukner nesten ordet frelser. Vi mennesker trenger en frelser, derfor ble Gud menneske. Derfor ble Gud mann, fikk navnet Jesus og til sist så steg han opp på et kors. Ikke av egen vilje, men fordi vi drepte han. Gud ble menneske, vi korsfestet han, men Gud sprengte dødens grenser. På den måten holder han livets ytterpunkter sammen. Liv og død. Døden som livets pris er overvunnet. Gud har sonet min synd, derfor kan død bli til liv.
Ja, det gir grunn til å delta i englesangen: Ære være Gud i det høyeste. Og det gir grunn til å bøye kne, og tilbe Han som er Guds under. Han som er sann Gud av opphav, men som blir menneske for oss.  Selv om det er fint med julefest, så er verken festen, maten eller gavene verdt verken englesang eller tilbedelse. Det som skaper englesang og tilbedelse er frelseren. Redningsmannen.

Gud som blir menneske fordi han elsker oss. Og derfor er julen en kjærlighetsfest. Vi feirer at Gud elsker oss mennesker. Og vårt svar skal være kjærlighet til Gud og mennesker. Da kan julefreden bli mer enn en hyggelig kveld, men en måte å leve på.

Ta imot velsignelsen: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.


22. desember, Radioandakt, Øksnesradioen


22. desember 2011

Sang: Josefs Julevise,  Halvdan Sivertsen

Har du hørt om Ramaskrik? Prøv å foreslå å legge ned et sykehus eller en skole. Da får du ramaskrik.

Men verdens første Ramaskrik er en del av julefortellingen og det ble utløst av Herodes den store. Herodes den store var vasallkonge for romerne i Judea.  En nøktern historisk vurdering av Herodes den store er at han var en småkonge som fikk til mye for det jødiske folk. Han var pragmatisk og lojal mot romerne, men han skapte også ro og velstand i Israel. Men han gikk heller ikke av veien for å ty til vold når han følte sin posisjon truet. Nådeløst slo han ned på de som truet hans trone. Familielivet var langt fra en idyll. Han var gift ti ganger og hadde fjorten barn.  Med så mange prinser og prinsesser var det duket for mye maktkamp. Og for å sikre sin egen posisjon drepte Herodes både sin dronning og flere av sine egne barn. En fyr med nokså begrensede sympatiske trekk.

Da er det kanskje ikke så vanskelig å tro fortellingen fra Matteus om vismennene fra Østen som kom til Herodes sitt slott i Jerusalem og spurte etter jødenes konge som nå var født. Herodes den store innkalte de skriftlærde og spurte hvor Messias skulle bli født. De svarte i Betlehem. Kongen sendte vismennene til Betlehem, og ba dem komme tilbake når de hadde funnet barnet ” så også jeg kan komme å hylle det”. Vismennene fant Jesus, et lite nyfødt barn i sin mors armer. De falt på kne for barnet og hyllet det. Og de hadde med de gavene som vi alle kjenner fra julespill på barneskolen: Gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble vismennene varslet om ikke å dra tilbake til Herodes, ”og de tok en annen vei hjem til sitt land, forteller matteus.

Samme natt viste en engel seg for Josef. «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» 14 Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. 15 Der ble han til Herodes var død.  ” forteller Matteus.

Så var de på veien igjen. Josef og Maria. Men nå var den plagsomme magen blitt til et lite guttebarn. Jeg er sikker på at han skrek og ville ha pupp. Det lille guttebarnet merket sikkert redselen hos både Maria og Josef. Ingen liker å flykte om natten.

Herodes skjønte at vismennene hadde narret ham, og på diktatorers vis kvittet han seg med alle som kunne tenkes å true hans makt og rike. Hvis du har drept din egen dronning og dine egne barn. Hvor mye enklere er det ikke å drepe andres barn. Herodes ga ordre om at alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år og yngre skulle drepes. Vi kan tenke oss klageropene i Betlehemsområdet. Hjerteskjærende skrik fra mødre og fedre som holder sine drepte guttebarn i hendene.

Matteus siterer profeten Jeremia:
I Rama høres skrik,
           gråt og høylytt klage:
           Rakel gråter over barna sine
           og vil ikke la seg trøste.
           For de er ikke mer.
 

Rop ble hørt i byen Rama – Ramaskrik, det er herfra ordet kommer.

Uff, tenker du kanskje nå. Dette var sannlig ikke noen hyggelig julehistorie. Nei, men dessverre er historien uhyre aktuell. For mange mennesker i vår verden er dette en beskrivelse av livet, også i jula.

For det er ikke et sted, men mange steder at barn drepes som en del av de voksnes maktkamp. Det er ikke et sted, men mange steder at Josef`er og Maria`er flykter med sine elskede barn fra drap og ødeleggelser. For dem handler denne historien om en Gud som kjenner deres liv, som ikke unndro seg nød og fare, men som gikk inn i denne verdens farer. En Gud som ikke kom til verden som konge, men som flyktning.

For meg er denne historien en utfordring til barmhjertighet, til raushet, til praktisk handling. I Bibelen leser vi at Josef, Maria og Jesus oppholdt seg i Egypt helt til Herodes den store var død. Hvis det var til oss de flyktet, hadde de fått bli her? Hadde de fått asyl eller opphold på humanitært grunnlag? Eller hadde vi nøkternt prøvd å forklare dem at det er så mange flyktninger i verden, så vi kan ikke ta imot alle.

Men Josef ville aldri ha kommet hit med sin familie. Han var fattig. Han flyktet dit han kunne gå. Og fortsatt er det sånn. De fleste av verdens flytninger flykter dit de kan gå. De er langt borte fra oss, et glimt på dagsrevyen er alt vi får med oss. Men har du tenkt på hvor grunnleggende like de er deg og meg? De er menn og kvinner – akkurat som oss. De har barn de elsker – akkurat som oss. De lengter etter trygghet – akkurat som oss. Men de føler en angst som vi nok aldri har kjent.

Neste gang du ser en flyktningleir på TV, så prøv å se etter et lite barn – det er Jesus på flukt fra Herodes. Mødrene skrek verdens første Ramaskrik da de satt med sine døde barn i hendene. Fortsatt er det mange Josef`er og Mariaèr der ute, mange Jesusbarn på flukt. Mange skrikende mødre. De hadde sannelig fortjent et Ramaskrik.



21. desember. Radioandakt, Øksnesradioen



21. Desember 2011


Kjært barn har mange navn, sies det. Og på julens hovedperson finner vi mange navn: Det første opplagte navnet på den lille gutten som samler oss til julefest er selvsagt Jesus. I følge Matteus var det Josef som fikk beskjed av engelen at barnet skulle kalles Jesus, eller kanskje mer sannsynlig: Jesjua som er den hebraiske formen av den greske formen: Jesus.

Og navn som kommer med englebud er ikke tilfeldige. Jesus betyr Herren frelser. Sånn sett kan navnet forstå som en livsoppgave, en overskrift over det livet som skulle leves.
Men rett etter at evangelisten har fortalt om engelens budskap til Josef, så sitarer han fra Immanuel profetien som vi finner i Jesasjaboken i det 7. kapittel, det 14 vers. Der står det: Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel.

Og Immanuel er en sammensetning av to hebraiske ord: Immanu, som betyr ”med oss” og ordet ”El” som betyr Gud. Immanuel: Gud med oss

Og med dette navnet dannes det en bue fra Matteusevangeliets begynnelse til evangeliets slutt. For evangeliet begynner med at han som skal være Immanuel – GUD MED OSS – blir født og får navnet Jesus. Og det slutter med at den samme Jesus sender sine disipler ut i verden for å gjøre verden til disipler, de skal døpe og lære dem, og han skal VÆRE MED DEM alle dager inntil verdens ende.

Carola synger så vakkert i sangen vi hørte: Er du en av tusen små, er du han dem venter på. JA, hvem var det de ventet på jødefolket. Jo det var jo den lovede Messias. Enda et navn, eller hvertfall en tittel. For Messias betyr den salvede. Og det er en ganske konkret beskrivelse av hva som skjedde når det ble utnevnt en konge for Israelsfolk. Kongen, som f.eks Saul eller David, ble salvet med olje på hodet av en profet, som på Guds vegne utnevnte den jordiske kongen over Guds folk. Messias var altså den salvede kongen over folket. Messias er hebraisk, men på gresk ble det Kristus. Og når dette ble brukt sammen med Jesus, som i Jesus Kristus, så høres det nesten ut som Kristus er Jesus sitt etternavn. Det blir litt som når Kong Harald underskiver med Harald Rex, der Rex bare er latin og betyr konge.

Men Kristus minner jo en del på et annet gresk ord som brukes på Jesus, både i Det nye testamenetet og i våre gudstjenester, og det er ordet Kyrie som betyr Herre. I det nye testamentet møter Jesus en tigger som roper til han på det nye testamentets gresk: Kyrie eleison – HERRE miskunn deg. Det er kirkens eldste bønn og lovsang. Kyrie eleison synges fortsatt i alle våre gudstjenester, og i alle store kristne kirker i verden.

Kjært barn har mange navn, men hva kaller du Jesus?

Noe av det pinligste som finnes er å møte mennesker som opplagt kan mitt navn, og bruker det mange ganger, mens jeg har fullstendig jernteppe og ikke kan komme på hva samtalepartneren heter. Det er pinlig, for det å bruke navn er ikke bare praktisk, men også et uttrykk for kjennskap og kanskje vennskap.  Selv om verden er blir mindre formell, så er det forskjell på de vi er på fornavn med eller de vi kanskje helst er på etternavn med.

Så hva kaller du Jesus? Er dere på fornavn? Eller føles det tryggest med både fornavn og etternavn og gjerne noen titler med?

Jesus lytter selv om du har glemt alle navn han måtte lyde. Han lytter selv når bønnen kun blir til sukk og håp. Han er der når du ikke finner ord å be med, men kun trenger han nær.

Kjært barn har mange navn. Og de mange navn og titler vi finner både på Jesus, Gud Fader og treeningheten i vår Bibel kan nok forstås som menneskelig forsøk på å beskrive Gud så andre mennesker skal forstå han. Hans makt, hans storhet, hans kraft, hans nåde eller hans kjærlighet. Men best av alle forklarer Gud dette selv ved å bli menneske med navnet Jesus – Herren frelser. Også gjøre navnet til et liv.

Ta imot velsignelsen: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.


20. desember, Radioandakt, Øksnesradioen


20. Desember 2011

Sang: Mary did you know?, Mosaic og Samuel Ljungbladh

Visste du Maria, at gutten du holder en dag skal gå på vannet?
Visste du Maria, at han skal frelse oss og våre barn.
Visste du at barnet du føder, en dag skal gi deg evig liv.

Visste du Maria, at gutten en dag skal gi den blinde synet igjen.
Viste du Maria, at gutten skal stille stormen med en hånd
Vet du at du kysser Guds ansikt, når du kysser barnet i din favn.

Blinde skal se. Døve skal høre. Døde skal leve igjen. Lamme skal springe.
Stumme skal synge Lammets pris.

Visste du Maria, at gutten du holder er Herre over alt som er skapt.
Visste du Maria, at gutten skal regjere verden. Visste du at gutten er himmelens perfekte Lam? At det sovende barnet du vugger er den store Jeg Er.

Å bli foreldre er for de fleste på toppen av lista over livets store øyeblikk. Det er kjærlighet, det er ansvar, det er offer, og det er en god porsjon med bekymringer. For hvordan skal det gå med dette barnet? Kommer jeg til å være en god far? Vil jeg gi barnet mitt hva det trenger for å klare seg i livet? Vil mitt barn få venner, utdannelse, kjæreste. Vil det gå dem godt i livet?  Det er bekymringer som jeg tror de fleste foreldre kan kjenne seg igjen i. Og Maria var sikkert ikke noe unntak, der hun satt med det lille Jesusbarnet i sine hender.

Krimdronningen Agatha Christie har skrevet en julelegende der hun lar den unge moren Maria få se inn i barnet framtid. Hun får se alle foreldres skrekk. Hun får se spotten, korset og døden. Og selvsagt kommer krimdronningen opp med en skurk som kommer med spørsmålet: Kanskje det er like godt at han dør nå, så han slipper spotten, lidelsen og døden? Skal vi ikke bare sende han tilbake til Gud med en gang?

Det Maria ikke får se i denne julelegenden er Jesus som stiller stormen, den blinde som får se, døve som hører, døde som bli levende, hun får ikke se han på oppstandelsesdagen, eller alle oss som bøyer kne og kaller han for Herre. Men likevel lar Agatha Christe Marie velge å la barnet leve. For hvem er hun som kan ta fra han livet. Han må leve sitt leve, gjøre sine valg, og alt hun kan gjøre er å være en god mor. Og var det ikke kjærlighet hun så i hans øyne, selv på korset? Og var det ikke slik at engelen hadde sagt at han skulle arve Davids trone, ja kalles for Den høyestes Sønn. Hadde ikke gjeterne fortalt om en engel som kalte barnet for frelser og Messias?

Når et barn fødes, så er det fest i familien. Og vi gleder oss med foreldrene og besteforeldrene. Vi gratulerer og kommer med gaver og sengemat. Men ingen av oss håper at barnet skal forbli en baby hele livet. Vi gleder oss over barnet, og vi har håp og forventninger til barnets framtid.

Og det var dette han visste, den gamle Simeon som bodde i Jerusalem. Han hadde fått vite av Gud at han ikke skulle dø før han hadde sett han som skulle bli Messias. Nå kom han til tempelet samtidig med Jesus sine foreldre og Jesus. De skulle bringe takkeofferet for sitt nyfødte barn.  Han får se barnet, tar barnet i sine hender og jubler i Lukas sitt 2. kapittel:

 «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som du har lovet.
          
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
          
et lys til åpenbaring for hedningene
og ditt folk Israel til ære.»

Det er lett å nussifisere barnet der han ligger i krybben.  Litt gullmaling og glorier gjør det hele litt uvirkelig. Men han var høyst virkelig den lille gutten, Gud og menneske, og helt avhengig av Marias omsorg. De var høyst virkelig de menneskene som kunne reise hodet igjen, når han ga dem syndenes tilgivelse. De var høyst virkelig de menneskene som fikk nye muligheter når han helbredet sykdom, renset urenhet og vekket dem til liv. Og den var høyst virkelig den smerten som kom med pisken, korset og døden. Og heldigvis så var også oppstandelsen høyst virkelig.

Fra krybben til korset gikk veien for deg,
slik åpnet du porten til himlen for meg.
Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei,
så alle kan samles i himlen hos deg!

Kanskje var det like godt om Maria ikke visste. Men for oss alle så er det gode nyheter at Gud var villig til å gå den veien for oss. Fra himmelen til jorden, fra krybben til korset. Og fra døden til livet, så himlens port ble åpnet for deg og meg.

Ta imot velsignelsen: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Salme: En krybbe var vuggen