Dagens prekentekst: Jakob 4, 11-12.
Lesetekster: Matteus 7, 1-5 og 1. mosebok 4, 8-15
Dagens prekentekst står i Jakobsbrev, i det 4. kapittel
Ikke baktal hverandre, mine søsken. Den som baktaler en bror eller dømmer en bror, baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da gjør du ikke hva den sier, men setter deg til doms over den. Det er én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men hvem er du som dømmer din neste?
Slik lyder Herrens ord
Kjære menighet
Etter et langt festhalvår som begynte med advent, så jul, så fastetiden, så påsketiden og til slutt pinse – så er vi nå kommet til den lange perioden i kirkeåret som heter treenighetstiden som varer fram til pinse. Følelsen av hverdag er blitt noe utsatt hos oss her i Øksnes på grunn av ordinasjonen for to uker siden. Men nå er kirkeårets hverdager her for fullt. I tiden foran oss er det ingen store fester eller faster før vi kommer til advent. Tekstene som møter oss i tiden framover handler om hvordan det kristne livet skal leves. Derfor er det ganske så passende at kirkeårsfargen er grønn. For det vi utfordres til er vekst. Vekst i kristenlivet, vekst som mennesker, vekst som medmennesker.
Dagens prekentekst er hentet fra Jakobs brev. Og Jakobs brev er et av de mest kontroversielle brevene i Det nye testamentet. Og en så sen person i kirkehistorien som Martin Luther vurderte å ta brevet ut av det nye testamentet. Og det som gjør brevet kontroversielt er dets klare fokus på gjerninger. For Luther, for vår kirke, og for oss som menighet, som klamrer oss til Paulus sin understrekning av nåden alene og troen alene så er dette brevet en utfordring. Ja, hvordan kan vi stole på at vi er frelst hvis det er som Jakob skriver i kapittel 2, vers 14-15
Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær eller mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: "Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette" - hva hjelper det - dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: har den ikke gjerninger, er denn rett og slett død.
Tradisjonen forteller at det er Jakob, Jesu bror, som skrev dette brevet. Han ble regnet som en av lederne i menigheten i Jerusalem, og vi kan bl.a lese om han i Apostlenes gjerninger kapittel 15. I så fall er brevet trolig noe av den eldste teksten i hele Det nye testamentet, kanskje skrevet rundt år 50. Bibelforskere i dag vil mene at brevet er skrevet noe senere, trolig en gang mellom år 70 og 110.
Det som alltid har provosert med Jakobs brev er dets understrekning av gjerninger. Her refses de rike, de stolte, de som regner seg som vise, rettferdige eller har mange ord om tro, men få gjerninger. Et sylskrapt fokus settes på synd som Jakob trolig kjenner i menigheten, og som han vil ta et oppgjør med.
Og i dagens prekentekst handler det om en synd som kan ramme både fattig og rik. Om baktalelse. En synd begått av tungen – en liten, nyttig men også mektig kroppsdel. Ja, slik skriver Jakob om tungen i sitt tredje kapittel, fra det 2. til det 11. verset:
Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele krooppen i tømme. Vi legger jo bissel i munnen på en hest for at den skal lystre oss, og da kan vi styre hele hesten. Ja, selv store skip, som drives av sterke vinder, kan med et lite ror styres dit styrmannen vil. Slik er det også med tungen. Den er en liten kroppsdel, men kan skryte av sin store makt. ja en liten ild kan sette den største skog i brann! Også tungen er en ild, en verden av ondskap blant våre lemmer. Den smitter hele kroppen og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete. Alt i naturen, både ville dyr og fugler, krypdyr og fisk, kan temmes og er blitt temmet av mennesket, som selv er en del av naturen. Men tungen makter ikke noe menneske å temme, skiftende og ond som den er, full av dødbringende gift. med den lovpriser vi vår far og herre, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde. Fra samme munn kommer det både lovprisning og forbannelse. Slik må det ikke være, mine søsken! Strømmer det vel friskt og bittert vann fra samme kilde?
Jakob må ha vært en engasjert mann. Han fører hvertfall et engasjert språk. Kanskje hadde han selv, som mange av oss som liker å prate, opplevd at tungen gikk raskere enn hodet. Kanskje hadde han selv ydmykt måttet be en annen om tilgivelse etter å ha ødelagt den andres navn og rykte ovenfor andre medkristne.
Og hvor lett er det ikke å la det falle en skjev, en ond eller en humoristisk kommentar på andres bekostning, eller fortelle en nabo, en kollega eller en venn noe vi vet at absolutt ikke burde gått videre. Hvor lett sprer ikke de saftige historiene seg i en liten kommune som vår. Hvor lett får ikke unge jenter et rykte som løse på tråden, eller aktive, unge gutter et rykte som umulige og ville. Hvor lett løper ikke historiene rundt en skilsmisse, en politianmeldelse eller en nabofeide. Og plutselig er vi mange som vet at den har gjort det, og da sa han sånn, og da ringte han til den, som igjen tok saken opp med en han kjente i kommunen, på bruket, i vellaget eller i kirken. Så løper historien som ild i en tørr sommerskog. En gnist blir til en skogbrann, en fjær til fem høns. Eller kanskje det virkelig var så ille som vi alle har hørt. Men tapet av ære, stolthet og egenverd ble så utrolig mye større ved at vi alle visste om det.
Vi leste fra Jakob:
Ikke baktal hverandre, mine søsken. Den som baktaler en bror eller dømmer e bror, baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da gjør du ikke hav den sier, men setter deg til doms over den. Det er en som er lovgiver og dommer, hans om har makt både til å frelse og til å ødelegge. men hvem er du som dømmer din neste?
Det er en tydelig formanende stemme. En stemme som framholder at noe rett, og noe er galt. Har vi ikke hørt en liknende stemme? Jo, som tekstlesning i dag leste vi fra Jesus sin Bergpreken (Matteus 7, 1-5)
Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: "La meg ta ut flisen av av øyet ditt", når du har en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først ut bjelken av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta ut flisen av dn brors øye.
I Bergpreknen møter vi en Jesus som er kompromissløs på hva som er rett og galt. En radikalisert utgave av jødenes lov.
Nå heter et ikke lenger: Øye for øye - tann for tann. Men, sier Jesus: Jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.
Nå heter det ikke lengre: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men, sier Jesus: Jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere.
Kjære medkristne! Vi er frelst ved nåden. Uten nåden hadde vi alle vært hjelpesløse i møte med Guds rettferdige dom. Men nåden var aldri ment som en sovepute. Det er ikke slik at nåden opphever skillet mellom rett og galt, mellom sannhet og løgn, mellom godt og ondt. Det er nettopp fordi det er forskjell på godt og ondt, sannhet og løgn, rett og galt at vi har brukt for nåden.
For både nåden og loven springer ut av det samme: Kjærligheten. Det er Guds kjærlighet som ga oss loven. Loven viste oss den gode vei. Loven peker på det gode liv for hver og en av oss, og det beskytter våre medmennesker mot vår iboende ondskap. Og nåden springer ut av den kjærligheten som tilgir oss, for Gud ønsker fellesskap med oss, selv om vi ikke lever opp til lovens krav.
Denne dobbeltheten: Lov og tilgivelse finner en genial formel i Jesu ord til kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd. Og jeg tror de fleste kjenner historien. De vil sette Jesus på prøve, og kommer slepende med en kvinne grepet i ekteskapsbrudd. De ber Jesu felle dommen. Loven sier hun skal stenes. Og Jesus sier at den som er uten synd kan kaste den første steinen. Alle som sto der med steiner i hendene lar steinene falle til jorden og går sin vei. Jesus lar kvinnen konstantere at ingen av de andre har fordømt henne før han sier: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer fra nå av.
Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer fra nå av. I et så tettpakket utsagn formidler Jesus nåden samtidig som han fastholder idealene med sitt: Synd ikke mer.
Bibelen forteller oss at Gud vil omskape våre steinhjerter til kjøtthjerter. Vår vantro til tro. Og det er sant og rett. Det er Gud som ga oss troens gave. Men vi er ikke viljeløse kjøttklumper i Guds hender. Det går an å øve seg, det går an å sette seg mål, det går an å jobbe med sin hellighet.
Du kan ikke øve deg på å bli frelst, du kan ikke sette deg som mål å bli frelst, du kan ikke bestemme at du skal bli en av de hellige. For alt dette er Guds gaver som han gir uten våre gjerninger eller fortjeneste når han skjenker oss troen. Men vil du vokse i hellighet, så handler det faktisk til en viss grad om selvdisiplin.
Gud sender ikke en engel fra himmelen for å lese Bibelen for deg om kvelden. Gud sender ikke brev i posten som minner deg på å be. Gud tar ikke penger fra kontoen din og gir dem til de fattige. Han sender ikke regn hver søndag i gudstjenestetiden, slik at det er bedre å gå i kirken enn på tur. Og han klipper ikke ut tungen på den som baktaler sin nabo, kollega, venn, ektefelle, fiende eller konkurrent. Men du kan bestemme deg for øve. For å ta et oppgjør med vaner i ditt liv som baktalelse, vaner som drar deg bort fra sannheten, kjærligheten, ja fra Gud. Og som i de fleste sammenhenger i livet, så hjelper det å øve.
Og når de dagene kommer da du ikke får det til, så vend deg mot nåden. Innrøm at det ikke gikk, be om nåde, men aldri – aldri skal du oppgi idealene. Jakob fastholder idealene, han lar ikke troen bli lunken.
Og hvis den kirkelige tradisjon er rett, og brevet er skrevet av Jakob – Jesu bror, så likner han ganske så mye på den broren som kompromissløst forkynte rett og galt – men like fullt kunne si: Heller ikke jeg fordømmer deg.
Så la dagens kollektbønn bli vår egen bønn:
Evige, allmektige Gud, du som er en rettferdig og barmhjertig dommer, fri oss fra dømmesyke og smålighet, så vi bærer over med hverandre fram mot den dagen da vi alle skal avlegge regnskap for vårt liv.
Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og bli en sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar