Konfirmasjon - Kristi himmelfartsdag

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 24. kapittel

Lukas 24, 46-53

Kjære menighet

En liten gutt var på besøk hos sin døende bestefar. Og gutten spurte tappert sin bestefar om det var noe han ønsket seg. Og bestefar, som hele sitt liv hadde jobbet på havet, sukket litt dypt. Jeg skulle ønske jeg fikk se havet. Den lille gutten pilte ut av rommet. Og etter en stund kom han tilbake med litt havvann i et lite syltetøyglass. ”se her, bestefar” ropte gutten ”se her, her har du havet”.

Kjære konfirmanter

I dag er det deres dag. I et lite år har dere forberedt dere til denne dagen. I dag er det dere som er i sentrum her i kirken og på festen som kommer etterpå. Dette er deres dag. Bak dere ligger et lite år der vi har snakket om tro, om dåp, om bønn, om livets regler, om kjærligheten, om nattverd, om Bibelen. Forhåpentligvis har du en følelse av at dette året har handlet om Gud og om deg. Og likevel – når temaet blir Gud, så er vi alle som den lille gutten som trodde havet kunne fanges i et syltetøyglass.

For Gud er større en tanken, universet Herre kan ikke fanges av universet. Guds kjærlighet kan egentlig ikke forstås, bare anes gjennom bilder fra vår egen verden. Men selv om Gud sprenger alle våre tanker, forestillinger og bilder, så presser han på. Og i to tusen år har vi funnet et ansikt på Gud som vi kunne kjenne igjen når vi så Jesus. I to tusen år har vi hørt ord som vi kunne ane guddommelig kraft gjennom, og som vi likevel forsto, i Jesu ord. Og i to tusen år har vi hørt historier om denne Jesus, historier som forteller om en mann som var seg slik Gud skulle være – hvis han ble menneske og gikk blant oss.

Havet kan ikke fanges i et syltetøyglass, men stikker du nesa godt nede i glasset kan du ane lukta, og stikker du tunga borti så er saltsmaken der med en gang.

Konfirmasjonsåret har vært din anledning til dytte nesa ned i glasset, og stikke tunga bort for å kjenne saltsmaken. For Gud kan ikke fanges i ord eller tanker, men likevel kan vi ane, kjenne, ja tro at han er der, og vil oss noe.

I dag er det Kristi himmelfartsdag. Dagen som beskrives med fire ord i trosbekjennelsen vi har pugget: for opp til himmelen. Slik slutter historien om Jesus sitt liv på jorda. Det kunne sluttet annerledes.  Kanskje kunne historien om Jesus ha slutte med at han etter oppstandelsen ble konge i Israel og kastet romerne på havet før han døde elsket, vellykket og mett av dager. Men da hadde det ikke vært en levende Jesus å tro på i dag. Jesus for opp til himmelen, for å vise oss hvem han er: Gud. Og han for opp til himmelen for at vi – to tusen år etter – skulle kunne – som disiplene - tilbe han. Ikke som et minne eller en fordums helt, men som en levende Gud.

 Vi leste Jesu siste ord til disiplene, slik Lukas beskriver det: messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min far har lovet.

Hvis kristendommen skal summeres opp i et eneste ord, så tror jeg at det er ordet tilgivelse. Tilgivelse. Et flott ord og et vanskelig ord. For enten vi er konfirmant eller noe eldre, så har vi erfart at vi noen ganger trenger tilgivelse. For det var ikke alltid vi gjorde det vi burde. Det var ikke alltid vi valgte det gode, det var noen ganger vi rett og slett valgte det onde, eller vi valgte å være egoister. Og det er ikke noe vi vokser av oss. Ondskapen følger oss livet igjennom. Og selv om det kunne være tungt å be om unnskyld, så gjorde det noe godt når den vi hadde såret sa: Jeg tilgir deg. 

Tilgivelse – det handler om hvem vi er i forhold til Gud. Vi er mennesker som trenger Guds og hverandres tilgivelse. Men det noe like viktig, det sier noe om hvem Gud er: Gud er en som elsker oss. For tilgivelsen vokser ut av kjærlighet. Den som elsker tilgir. Og Gud elsker deg. 

Derfor handler tro om noe helt annet enn å kunne de ti bud utenat, eller trosbekjennelsen i søvne. Tro det handler om å være i et forhold til Gud. Tro er ikke en prestasjon, det er en relasjon. 

Og jeg håper at du etter dette året vet at kirkehuset og gudstjenesten er her for deg. Dette er ikke prestens hus, eller menighetsrådets hus, eller de gamles hus, eller de flinkes hus, eller de frommes hus. Det er Guds hus, og i dåpen ble du Guds barn, derfor er det også ditt hus. Her er stedet der du stadig vekk kan kjenne det lukte hav og smaker salt, eller for å si det med andre bilder: Her skal det lukte av himmel og smake av tilgivelse. Og du er alltid velkommen hjem.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.