17. mai: Guds miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter han.

Prekentekst: Lukas 1, 50-53

Lesetekst: Salme 127, 1-2

17. mai er en festdag. En festdag for vår grunnlov som sikrer oss demokrati, ytringsfrihet, trosfrihet, organisasjonsfrihet – ja alle de friheter som vi daglig nyter godt av har sitt feste i grunnloven. Vi lever som frie mennesker, i et fritt land, styrt av lov. For oss er det en selvfølge, men for mange mennesker, i mange land,  er dette fortsatt et ukjent gode.

Demokrati, ytringsfrihet, trosfrihet og organisasjonsfrihet – mange mennesker fengsles, tortureres, drepes i kampen for å oppnå dette i sitt land. Mens hos oss er det en selvfølge, som feires med et barnetog. Ingen våpen som viser kampen, ingen prangende militærparader som viser styrke og evne til å knuse andre nasjoner, men et barnetog. Et barnetog som viser fremtid og håp. Som lar barna juble over landet de en gang skal styre, og lar de voksne se hvorfor de skylder å styre det vel.

Vi leste fra Lukas: Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som gikk med hovmodstanker, og støtte herskere ned fra tronen, men de små de opphøyet han.

Uten å skulle tolke barnetoget som et religiøst opptog, så er det kristelig sett en god måte vi ferier vårt land og vår frihet. De små får stå i fokus.

For min generasjon er det nesten ubegripelig. Men historien forteller oss at det ikke er lenge siden Norge var et fattig land i Europa. Norge etter 1814 og i de første ti årene etter 1905 var et fattig land i Europa. Vi hadde frihet og demokrati, men vi var fattige. Handel, olje og teknologiutvikling har gitt oss en velstand som ikke kan sammenliknes med velstanden til så mange andre land og folk i denne verden.  På tross av hyppige avisoverskrifter om alt som burde og kunne vært gjort annerledes eller mer av fra det offentlige – det er et enkelt faktum at vi er blant de rikeste i verden, både som enkeltmennesker og som folk. Bare det at du vet at vi har mat på bordet hver dag, gratis skole og gratis helsevesen gjør oss til en av de virkelig heldige i denne verden.

17. mai er en festdag. En festdag for vår grunnlov som sikrer oss demokrati, ytringsfrihet, trosfrihet, organisasjonsfrihet  – men like mye så er det vel også blitt en dag da vi feirer andre goder. Vi feirer at vi lever i fred,  ja vi feirer vel egentlig også vår velstand. At vi ikke bare lever i fred og frihet, men at vi lever godt.

Vi leste fra Lukas: Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendt fra seg.

Vi er rikelig velsigent. Vi var sultne, men har fått rikelige gaver.  Ikke kastet ned i fanget, men vi har forvaltet Guds gaver; vårt vett og våre naturressurser, på en god måte, og sånn skapt noe godt. Men når den fattige blir rik, så skal han også føle på ansvaret til den som er rik. Et ansvar til å gi av sin overflod og et ansvar til å lære bort til andre hvordan de best kan forvalte sine gaver.

Vi leste fra Salme 127: Hvis ikke Herren bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis ikke Herren vokter byen, våker vaktmannen forgjeves.

Salmedikteren, teologen og professor i hebraisk, Elias Blix, kjente nok Salme 127 godt.  Så da han kom til det 6. verset i fedrelandssalmen ble det slik: Vil Gud ikkje være bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikke verkja by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja. Så vakta oss Gud, så me kan bu i heimen med fred og hyggja.

Norge er et land vel verdt å rope Hurra for. Og helt uavhengig av vår velstand, så er vår frihet og vårt demokrati vel verdt å feire. For landet skal bygges med lov. Og Norge er et land med framtid og håp. Vi har alle slags mulige forutsetninger for å håndtere de fleste kriser. Men dermed har vi også alle slags muligheter for å bety forandring for mennesker og land, som enda ikke har det vi tar som en selvfølge. Som enda ikke lever i et demokrati, som enda ikke har ytringsfrihet, trosfrihet, organisasjonsfrihet, ja alle de friheter vi tar for gitt. Den som er rikelig velsignet har mye å dele. Det er vårt kall å ta et stort ansvar for nøden og lidelsen i verden. Og det er vårt privilegium å ha fått mye å dele med de som trenger mer. 

Vi skal glede oss over å være rikelig velsignet, men gaven skal forvaltes på en god måte. For som det sto i Lukas, og det kan leses som både en oppmuntring og formaning: Guds miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter han.

La oss i takknemlighet vise sann gudsfrykt, takke ham for det vi har fått, og gladelig dele med de som har mindre enn oss.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.