Tekst: Matteus 6, 19 - 24
Hvem vil du være?”. For meg er dette det sentrale spørsmålene etter å ha hørt dagens tekster. Hvem vil du være?”.
Identitet er et viktig ord i vår kultur, nettopp fordi vi har så mange muligheter til å velge vår identitet. Ekspertene sier vi lever i en postmoderne kultur der identitet er en mer flytende størrelse enn den har vært i tidligere tider. Og på mange måter så er det vår velstand som har gitt oss denne muligheten. Vi er ikke lengre forutbestemt til å jobbe med det samme som far, vi behøver ikke finne jobb i hjembygda, vi kan flytte på oss. Og det er klart at muligheten for alle i Norge til å ta utdanning, har vært en viktig pådriver i denne prosessen. Vi lever i verdens rikeste land, derfor er det grunn til å hevde at vi som lever i Norge i dag representerer de rikeste generasjonene verden noen gang har sett. Det har vært enkeltmenensker lenge for oss, som var rikere enn oss. Men samlet sett, som generasjoner, er nok vi de rikeste verden har sett. Det har gitt oss valgmuligheter som mennesker før oss ikke har hatt. På mange måter har det gitt oss frihet. Det spørs om Jesu påminnelse om valget mellom Gud og Mammon noen gang har vært mer betimelig enn til det norske folk i dag.
For har rikdommen gjort oss lykkeligere? Er det slik at man blir lykkelig av å være rik. Svaret på det spørsmålet er ofte JA. Umiddelbart gir shopping en god følelse. Etter en av de største nedturene jeg noensinne har hatt gikk jeg og kjøpte meg ny mobil, en alt for dyr en. Og det ga en god følelse, det hjalp litt. Umiddelbart er det godt å slippe å lure på om du har råd til å reparerer for eksempel en bil eller en vaskemaskin som har gått i stykker. Umiddelbart kunne de fleste av oss godt tenke oss å ha penger til flere og lengre utenlandsferier. Kjære menighet, mange av oss hadde blitt lykkeligere av en uke mer i Syden hvert år.
Men samtidig møter vi Jesu ord i dag om at man ikke kan tjene både Gud og Mammon. Hva er så farlig med å være rik. Gir det oss egentlig ikke bare gode valgmuligheter, mulighet for mer helse, et enklere liv, flere opplevelser, finere klær, vakrere omgivelser. Er det ikke sånn at rikdommen gjør oss lykkelig?
Det er da jeg tror det grunnleggende spørsmålet: Hvem vil du være? er viktig. Hvem vil du være? For rikdommen er ikke bare en lydig tjener for oss, den gjør også noe med oss. Den former oss, den skaper mål og mening i livet. Den som har mye, ønsker seg gjerne mer. Den som har alt han trenger, ser stadig nye behov. Rikdommen kan lett skifte rolle fra tjener til Herre. Rikdommen kan lett bli et mål i seg selv, det som fyller hverdagen, det som blir livsmålet.
Da er vi i den situasjonen at rikdommen begynner å styre våre valg og prioriteringer. Ja, søken etter rikdom kan få oss til å gjøre valg vi aldri ellers ville gjort. Jakten på penger, mer penger går ut over våre nærmeste, vår tid til nesten og vår evne til å lytte etter hva som var Guds kall med våre liv og i hverdagen. Utfordringen midt i vår velstand er å definere for oss selv hva som skal være viktig i våre liv. Satt på spissen: Har jeg Gud eller mammon på førsteplass. Er det viktigst for meg å følge Guds kall, eller å bli enda rikere? Luther sier at synden er at mennesket er innkrøket i seg selv. Med andre ord at vårt fokus er å være fokusert på oss selv, våre egne behov og vår egen tilfredsstillelse. Og sjelden blir denne forståelsen av synd mer synlig enn når det handler om penger. For vi vil ha mer, mer til oss selv. Og vi mister av syne at det ikke bare er vi, men alle Guds barn, som skal leve av de rikdommene som Herren har velsignet sitt skaperverk med.
Å tjene godt er ikke en synd i seg selv, synden ligger eventuelt i hvordan vi forvalter vår rikdom. Å leve i et rikt land er ikke synd, det er hvordan vårt land, og hvordan våre politikere forvalter vår rikdom på vegne av oss, som kan være synd. Hvor er fokuset? På oss selv, eller på alle som lever i Guds skapte verden?
For meg er det nokså talende når en statssekretær i regjerningen for litt siden gikk ut mot et forslag om en mer liberal innvandringspolitikk, med den begrunnelsen at dette ville undergrave vårt velferdsystem. Det ville bli flere som skulle dele på potten, og dermed mindre til hver. Eller når regjeringen sier at den ikke klarer å nå sitt mål om at 1% av statsbudsjettet skal brukes til bistand fordi norsk økonomi vokser så fort at det er vanskelig å finne prosjekter til så mange nye penger. Og la meg understreke at dette ikke er noe angrep på de partiene som for tiden sitter i regjering, akkurat i disse sakene er enigheten i norsk politikk bred og langvarig.
Kjære menighet, verden svømmes over av flyktninger, det finnes mennesker i verden som lever for mindre enn en dollar om dagen – og vi snakker ikke om noen få, men om millioner av mennesker. Verdens fattigdom kan ikke løses ved å be alle fattige komme til Norge, men at det er mulig for rike Norge å drive en langt mer offensiv og raus politikk ovenfor fattige land i verden – det er jeg sikker på. Og for noen – for de som er forfulgt finnes det ingen annen løsning enn å flykte til at annet land. Og det har vært rart å følge sommeren debatt om de sårt trengte nye asylmottakene. Det finnes faktisk flere tusen flyktninger i Norge, som mangler plass på et mottak. Og selvsagt er det helt legitimt av små kommuner å si fra at man mangler ressurser til å følge opp flyktningenes helse og opplæringsbehov … men jeg etterlyser likevel kommuner som kunne si noe sånt som: Vi tar gjerne imot. Dette er mennesker i nød, og vi vil gjøre noe for dem, men det følger for lite penger med osv. Når fokuset bare blir på problemene får man en snikende følelse at problemet ikke er pengene, men at man ikke vil ha asylsøkere i sin kommune. Verdens rikeste land, verdens rikeste generasjoner, verdens rikeste mennesker – vi - vil ikke dele av sin overflod så det monner. Det er synd. Vår synd.
Men la oss trekke fattigdommen enda nærmere oss. Som prest har jeg hvert år gleden av å ta imot nye konfirmantkull. Flotte ungdommer som kirken får lov til å følge ekstra tett et lite år. Og hvert år er det ungdommer som velger å stå over konfirmasjon, fordi de vet at mamma og pappa kan ikke finansiere bunaden alle de andre har, eller at festen blir for dyr. Og selvsagt kan man følge konfirmasjonsundervisning uten å skulle ha stor fest. Man kan bli konfirmert i ola bukser. Men det sosiale stigmaet blir for stor, ungdommene velger å droppe hele greia. For meg er slike historier en påminnelse om Bibelens ord, fra det gamle testamentet til det nye testamentet om å ta vare på de fattige. For den som tror burde det oppleves som et guddommelig kall til å arbeide for rettferdig omfordeling i et samfunn der de fleste er rikere enn de noen gang har vært. Det er et guddommelig kall til å tilby seg å lage en fest, bake en kake eller ti, kanskje låne ut en bunad, stille opp som kokk med kjøtt og fisk fra egen fryser. Og det burde mane til ettertanke: Hvem er vi? Hvem vil vi være? Vil vi ha et samfunn, ei bygd, en menighet der penger definerer vår plass på den sosiale rangstigen? Eller skal vi se etter andre verdier og kvaliteter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar