Tekst: Johannes 5, 1- 15
Johan Halmbrast sin kjente påskesalme: Å salige stund uten like slutter sitt siste vers med følgende ord: så fikk du den levende møte, å salige, salige stund. Og det var akkurat det som den syke mannen ved Betesda fikk oppleve. Han fikk oppleve å møte den levende Gud. Han hadde oppsøkt en hellig kilde, der han var med i et slags helbredelseslotteri – førstemann nedi, ble frisk. Men vår mann nådde aldri fram i tide. I stede fikk han møte den levende Gud – Jesus – og oppleve helbredelse. Han reiste seg, tok båren og gikk sin vei – frisk.
Den syke lengtet etter et under, et drag av guddommelig omsorg og nåde. Og han fikk oppleve underet, selv om det ble annerledes enn han kanskje hadde sett det for seg. Og kjære menighet – skulle vi ikke gjerne ha sett det oftere? Mennesker som kom til forbønn i kirken, og som løp ut hoppende glade, gjerne så friske at de glemte krykker og rullestoller ved alteret eller i våpenhuset, eller der det måtte passe dem. Vi skulle så gjerne ha sett det.
Når jeg leser i min Bibel er det nesten så jeg ikke forstår at det kunne være så mange som ikke trodde på Jesus. De må jo ha sett det. De må ha sett lamme som tok sine bårer og gikk, blinde, som plutselig så dem i øynene, spedalske som ikke lenger var fulle av sår og skam, men ble en del av samfunnet. De må ha sett det. Og hvor lett må det ikke ha vært å tro når man med egne øyne kunne se.
Også i dag hører vi historier om helbredelse. For de som følger med i Vårt Land har man i de siste kunne lese om den siste store vekkelsen i USA som kalles for det Lakeland outpouring, og norske kirkeledere bruker spaltemeter på spaltemeter til å angripe og eventuelt forsvare det som skjer i denne menigheten. Og for egen del så merke jeg at jeg møter historiene om helbredelse med en smule skepsis, jeg vil gjerne høre mer, få det dokumentert, før jeg kan tillate meg å tro at det er sant.
Så er vi kanskje ikke så annerledes enn de som levde på Jesu tid. De fikk se mirakler, hvertfall høre om dem, men det ble ikke alltid enklere å tro av den grunn.
Kjære menighet, jeg tror at Gud kan helbrede. At det ikke bare går an, men at det er riktig av en kristen å legge sin nød og sin smerte og sine sykdommer frem for Gud. Tidligere leste vi en lovprisningssalme fra Salmenes bok, men det finnes nok av salmer, som ikke lovpriser Gud, men som klager, lokker og tigger Gud om vise nåde og omsorg. Salmer som opplever Gud som langt borte og uinteressert. Men Gud tåler disse ropene fra fortvilte mennesker. Verken Vår Herre eller vi har brukt for et Gudsbilde som bare tåler solskinnsdager. Gud tåler vår klage, han ønsker å høre vår nød, og han står på vår side i lidelsen. Men enda er vi ikke der at vi har en verden uten sykdom og nød, enda er vi ikke der at ondskapen har tapt og det som er vondt er borte. Enda er vi ikke der.
Hvordan skal vi da forstå historien om den syke mannen som blir helbredet? I Johannes evangeliet omtales disse undrene som tegn. De er tegn på hvem Jesu er, Guds Sønn, han som kan gjøre det bare Gud kan: helbrede uten piller og medisiner, kun ved ord. Og disse tegn peker fremover på det livet som skal tilhøre evigheten. For enda er vi ikke der, men det skal komme en dag, da Gud skal reise oss fra våre graver…og vi skal se en ny himmel og en ny jord, en jord der ondskap ikke finnes, der sykdom ikke finnes, der vi lever tett på livets kilde, der døden ikke kan nå oss. Det blir sikkert nok å gjøre, men alle de av oss som har hele eller deler av vårt daglige virke knyttet opp mot sorg, død, ondskap og lidelse er nødt til å få nye oppgaver.
Lever vi da i en Gudsforlatt verden? Har Gud sendt sin sønn for å gjøre undre og mirakler, så dø og oppstå, for så å trekke seg tilbake og se hvordan det går?
Nei, kjære menighet. Gud lever midt iblant oss. Gud møtte oss i dåpen. Gud vil møte oss i nattverden som vi skal dele senere i dag. Gud er nærmere oss, enn vårt eget hjerteslag. Ofte så leter vi etter Gud i det ekstraordinære. Det kan virke som man tror Gud bare er på jobb når det skjer undre, mens han innimellom undrene bevilger seg en velfortjent fridag. Men slik er det ikke. Gud er ikke på jobb, for så å ha fri. Gud er…og Gud er nær oss hele tiden. Derfor skal vi takke Gud for livet, for solen som kommer tilbake, som går ned og kommer opp, for regnet som gir oss avlinger vi kan høste, for fisken som kommer tilbake år etter år, for vennskap og kjærlighet. Alle livets gode gaver er tegn på Guds omsorg, de er til, fordi Gud oppretteholder liv og godhet fra dag til dag. Men selv om det er vakker natur her i Vesterålen, så skal Gud synes også på andre vis.
For Gud har kalt oss til tjeneste for å synliggjøre hans godhet i verden. Som kristne er vi kalt til tjeneste – ikke bare for å peke på framtidens himmel, men også for å tegne en himmel over dette livet. Det kan bety å be for syke, når de syke ønsker forbønn. Men like mye kan det bety å tilby omsorg, besøk, mot til å være der i smerten, vilje til å komme igjen og igjen, evne til å lytte til gleder og sorger. Vi er kalt til å synliggjøre Guds kjærlighet og omsorg. Til – som Gud selv, være nær de som lider, de ensomme, de forlatte, de forsømte, de utstøtte. Til å tale de stemmeløses sak, og stå opp for de som holdes nede, trekke inn de som holdes utenfor og forsvare de som holdes fram til spott og spe. Vi er enda ikke i himmelen, men vi er kalt til å gjøre Guds godhet synlig i verden. Vi er enda ikke ved hovedretten, men vi er kalt til å servere forretten.
Kirken er sendt til verden for å lovsynge Herrens for hans godhet, for å forkynne Guds nåde og kjærlighet, og for å synliggjøre denne kjærligheten i konkrete handlinger. Det er det vi kaller for diakoni. Og på samme viset som ikke bare presten, men alle kristner er satt til å fortelle om Gud, slik er det ikke bare diakonen, men alle kristnes kall å synliggjøre Guds kjærlighet i verden.
Men like fullt … hva med undrene. Hvorfor fikk den ene ved Betesda dammen bli frisk, men ikke de andre som lå ved dammen. Hvorfor får noen oppleve å bli friske, mens andre lider med sin sykdom, eller dør av den. Er det rettferdig? Er det Guds vilje? Sitter den allmektige Gud med hendene i fanget og ser på denne urettferdigheten?
Jesu liv, hans kors og hans død har ikke forandret på de grunnleggende vilkårene for å leve i denne verden. Sykdom finnes fortsatt. Ondskap finnes fortsatt, døden finnes fortsatt.
Og den kristne tro gir ingen garantier for å være spart for lidelse og sykdom. En kristen tro er ingen forsikringsordning mot verdens ondskap. Og dermed er heller ikke lidelse eller manglende helbredelse en straff for manglende tro, eller lite tro eller feil tro. Ondskap, sykdom og lidelse synes å handle nokså uavhengig av tro.
Livet i verden leves under forskjellige vilkår. Noen får et liv preget av sykdom, noen får et kort liv, noen får et langt. Noen får lov til å være friske og raske hele livet. Og for å si det enkelt. Den friske er kalt til hjelpe den syke. Den sterke er kalt til å hjelpe den svake. Men hvem er egentlig sterk og hvem er egentlig svak. Hvem er egentlig frisk og hvem er egentlig syk? En av mine viktigste forbilder i livet er farfar. Han var misjonær i Indonesia, han var en mann som fikk til ting, ordnet opp. Men det er ikke derfor han er mitt ideal. Farfar ble mitt ideal det siste året han levde. Med en kreftsvulst i magen, som vokste og sakte tok krefter og handlekraft fra den store sterke mannen. Farfar ble ikke et ideal da han var stor og sterk, men da han skulle dø. Min døende farfar lærte meg at troen på Jesus kan holde helt inn i døden. At det å legge sitt liv i Guds hender gjør ikke døden til noe uten sorg eller brodd, men det gir et håp. ET HÅP OM ET EVIG LIV, ET GJENSYN. Eller den syke damen jeg møtte som ung teologistudent. Jeg var i praksis og diakonen i menigheten tok meg med hjem til en kvinne som hadde vært sengeliggende i mange år. For alt jeg vet ba hun om sin egen helbredelse, men mest av alt ba hun for andre, for menigheten, for de som jobbet i menigheten, for familien sin, og for de hun hørte hadde det vanskelig. Hun var en bønnekjempe. Gud har kalt de sterke til å hjelpe de svake, men når alt kommer til alt, er det ikke alltid så lett å si hvem som er sterk og hvem som er svak.
De fleste av oss stiller i begge kategorier. Noen kan vi hjelpe, og noen kan hjelpe oss.
Og det er i disse møtene – møter mellom mennesker som er drevet av Guds kjærlighet og som vil gjøre hverandre godt at ordene fra påskesalmen bli sanne: så fikk du den levende møte, å salige, salige stund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar