Radioandakt - radio Øksnes - 19/12/2012

Det står skrevet i Paulus brev til romerne, i det 15 kapittel, vers 12 – 18

12 Og Jesaja sier:
           Isais rotskudd skal komme,
           han som reiser seg for å herske over folkene,
           til ham skal folkeslagene sette sitt håp.
13 Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft. 14 Mine søsken, jeg for min del er overbevist om at dere er fylt av godhet og har kunnskap nok, slik at dere også kan rettlede hverandre. 15 Likevel har jeg noen steder skrevet ganske åpent og direkte, for å minne dere om det dere før har hørt. Jeg gjør det ved den nåde Gud har gitt meg 16 til å være Kristi Jesu tjener blant folkeslagene. Min prestetjeneste er å forkynne evangeliet så folkeslagene blir et offer Gud gjerne tar imot, innviet ved Den hellige ånd. 17 I Kristus Jesus kan jeg være stolt over å ha denne tjenesten for Gud. 18 Og jeg våger bare å tale om det Kristus har gjort gjennom meg for å lede folkeslagene til lydighet. Dette har jeg fått gjøre i ord og gjerning,

Slik lyder Herrens ord

Kjære Øksnesværinger. 

Dagens bibeltekst er fra slutten av Paulus sitt brev til menigheten i Roma. Og romerbrevet er et spesielt brev blant Paulusbrevene. Paulus hadde ikke selv vært hos menigheten i Roma, men han skriver i brevet at han planlegger en misjonsreise til Spania, og håper å komme til menigheten i Roma, på vei til Spania.

Menigheten i Roma var en stor og viktig menighet i den første kirke. Viktig fordi den lå i rikets hovedstad. Og fra tidlig i kirkens historie så regnet man med at Peter var den første biskopen i Roma. Og fortsatt i dag, så vises denne viktigheten gjennom at paven – overhodet for den romersk-katolske kirke er biskop av Roma, og han regnes da som disippelen Peters etterfølger.

De andre menighetene som fikk brev av Paulus, var menigheter som Paulus hadde plantet. Han var deres fremste lærer i i hva kristen tro var. Men når han skriver til menigheten i Roma, må Paulus presenterer sin teologi i full bredde, uten å kunne basere seg på hva han har sagt ved tidligere anledninger.

I dagens tekst fra romerbrevet , så er det to ting som blir tydelig i Paulus sin tro: Jesus som oppfyllelsen av GTs profetier og viktigheten av at Guds ord forkynnes.

Den tidligere fariseeren og kristendomsforfølgeren Paulus forstår Jesus som en oppfyllelse av det gamle testamentets profetier. Det viser han når han trekker veksler på Messiasmotivene i det gamle testamentet, og sier: Og Jesaja sier: Isais rotskudd skal komme, han som reiser seg for å herske over folkene, til ham skal folkeslagene sette sitt håp. Jesus var jøde, disiplene var jøder, de første kristne var stort sett jøder. Peter måtte få en egen åpenbaring fra Gud, før han aksepterte at kristentroen også er for oss ikke-jøder. Og dermed må selvsagt Jesus også forstås inn i de religiøse håp og profetier som jødene lente seg til. Og fremst blant disse er drømmen om messias. En ny konge av Davids ætt, som skulle herske som en rettferdig konge.  Isai var navnet på Davids far, SÅ Jesaja sine ord om Isais rotskudd er et bilde på en etterkommer av samme slekt som David. En som på nytt trekker folkene til Jerusalem, ikke for krig og vold, men for å søke Gud. Juleevangeliets ord om at Jesus blir født i Davids by, Betlehem, og at Josef var av Davids hus og ætt, må forstås i forlengelsen om at håpene handlet om en ny David, en ny rettferdig konge.

Det andre som blir tydelig i Paulus sin tro, i teksten fra romerbrevet er at han vektlegger det at Guds ord må forkynnes. «Min prestetjeneste er å forkynne evangeliet så folkeslagene blir et offer Gud gjerne tar imot, innviet ved Den hellige ånd. I Kristus Jesus kan jeg være stolt over å ha denne tjenesten for Gud. Og jeg våger bare å tale om det Kristus har gjort gjennom meg for å lede folkeslagene til lydighet.»
Paulus er stolt over den tjenesten han har fått av Gud. Enda tjenesten mange ganger hadde fått han i trøbbel, i fengsel og han var nok klar over at den til sist kunne koste han livet. Men han kan ikke slutte. For skal mennesker komme til tro. Skal de få vite om gutten i krybben, om englesangen, om frelseren så må noen fortelle.

Det er fortsatt en utfordring i dag. Skal mennesker få vite om Jesus, så må noen fortelle. Noen må fortelle
der ingen har fortalt før. Og noen må fortsette å fortelle der historien har blitt fortalt lenge. Midt mellom nisser og gaver, juletrær og julegater, så må noen holde fram julekrybben og fortelle. Fortelle om barnet, englesangen, hyrdene og kongene. Om barnet på flykt. Om barnet som ble mann og krybben som ble kors, om Gud som frelser sitt folk. 

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Når engelsangen skal bli virkelighet, 2. søndag i advent 2012

Lesetekster: Jesaja 2, 1-5 og Hebreerne 10, 35 – 39

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes

Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.

På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. (Joh 16,21-24)

Slik lyder Herrens ord. 

Kjære menighet!

Dagens evangelietekst er hentet fra Jesus sin siste tale til disiplene i Johannes evangeliet. Det er det ved det siste måltidet – skjærtorsdag – slik det fremstilles i Johannes evangeliet.  Det er en omfattende tale, med mye undervisning. Mange kjente Johannes tekster er å finne i denne talen. Mot slutten av talen snakker Jesus om det som ligger foran dem. Han snakker om talsmannen, Sannhetens ånd, som skal komme etter han, og veilede dem til hele sannheten (Johannes 16,13). Så forteller han dem, på litt gåtefullt vis at han skal dø og oppstå. Rett før vår evangelietekst så forteller Jesus om sin kommende død og oppstandelse slik: Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. (Joh 16, 19b f).

Så kommer vår evangelietekst om kvinnen som skal føde, som engster seg, men som glemmer smerten etter at barna er født, og ordene om at vi framtiden skal kunne henvende oss til Gud, ja rett og slett be i Jesu navn.
Deretter ber Jesus for alle sine, de går ut til Getsemane hagen, og Jesus blir arrestert. Og vi vet hva som følger…dom, korsfestelse…Og Jesu ord om kvinnen som har gruet seg til fødselen blir sanne. Fødselen skjer med smerte…pisk, kors og død…men gleden er stor når barnet er født…når Kristus oppstår til evig liv…ikke bare for seg, men for alle som vil tro. Og når Jesus er vår frelser, så kan vi også be i Hans navn.
Forrige søndag leste vi om tempelrenselsen. Pengevekslere og dueselgere jagers fra tempelet, og Jesus roper at dette skal være et bønnens hus.  En tekst som peker fram mot den nye pakten som skal komme i og med Jesu død og oppstandelse, der ikke stekte duer, men varme hjerter, skal være veien til Gud.

Dagens evangelium og lesetekster peker enda lenger fram: mot dommen, og dermed mot vår oppstandelsen, ja, forløsningen og nyskapelsen av hele Guds skaperverk. Nå handler det ikke om hvordan finne veien til Gud i denne verden, men om framtiden for hele verden, om Jesus gjenkomst, dom og nyskapelse. Og det som kommer skal være godt. Vi leste fra Jesaja

Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig. Jesaja 2, 4

Og vi leste fra Hebreerbrevet, oppfordringen om å holde ut i troen, for å kunne motta troens belønning:
Men vi er ikke av dem som trekker seg unna og går fortapt; vi er av dem som tror og berger sin sjel. Hebr 10, 39

Vi er nå ved andre søndag i adventstiden. Og hvis man slår advent på nettleksikonet Wikipedia, så kan man blant annet lese at navnet kommer fra Latin  «Adventus Redemptoris" og det kan oversettes som Frelserens ankomst. Og samtidig så sier vi ofte at advent er ventetid. Vi venter på barnet i krybben - Frelseren.  Denne søndagen så minner Guds ord oss om at livet som kristen – hele livet – er en adventstid, vi venter på Frelserens ankomst. Ikke som et lite barn denne gangen, men hans gjenkomst i makt og herlighet, som dommer og Fredsfyrste.

Vi kjenner bekjennelsens ord om Jesus: « … sitter ved Gud, den allmektige Faders høyre hånd. Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde»

Og bekjennelsens ord om vår egen evighetsskjebne: « … en hellig allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.»

Kjære kristne
Jeg tror nok at for de fleste så høres kanskje bekjennelsens ord om evig liv, mer forlokkende ut enn ordene om at Jesus skal komme igjen og dømme levende og døde. Ordet dom har noe fryktinngytende med seg. Og kirkehistorien er full av både kunst og formhetsformer som har klart å fremstille dommen slik at den framstår som noe man skal grue seg til. Små og store djevler med gaffel, ildsjøer og tenners gnissel. Det framstilles som Guds eller eventuelt kirken, eller de kristnes hevn over de ugudelige.

Men kjære kristne. Dommen er i vår kristne tro noe vi skal glede oss til. Og ikke bare vi, men hele verden. Det er først når han kommer igjen at Gud, Kjærligheten og det gode skal seire helt og fullt. Det er først når dommen kommer at englesangen fra Betlehem vil bli fullstendig sann:
 «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» (Lukas 2,14)

Og det kjære kristen, det blir en gledens dag. Dommen handler om å gjenopprette rettferdighet. Det handler om å kalle godt for godt, og ondt for ondt, sant for sant og løgn for løgn. Det handler om ondskapen, djevelen og vantroens undergang. Dommen er sannhetens time om vårt liv, våre verden og vår tro. Og jeg tror hver og en av oss kommer til å ha mer enn nok med oss selv den dagen. Dommen er helt nødvendig som en oppgjørets time for alle som har lidd urett, under vold og undertrykkelse. Uten dom, finnes heller ingen sann forsoning. Dommen fastslår sannheten, og uten sannhet ingen forsoning.

Kjære medkristne
Det finnes en framtid der ondskapen er borte, sverdene er lagt ned, og fred og rettferdighet råder. Og denne muligheten ble til når Gud ble menneske, for å frelse oss og hele verden. Og det er det vi venter på i adventstiden.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en sann gud fra evighet og til evighet. Amen.

Preken og forbønn på Lysmessa på Zoar, 07.12.12

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»

Joh 8,12

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet.

Det nærmer seg jul. Og det tennes lys. Det tennes lys i butikkvinduer, på julegrana, i adventsstaker og i julestjerner. Å tenne lys i mørketida er godt.

Og alle lysene er også bilde på alle de lysene som tennes på annet vis – i menneskers liv – nå i adventstiden. Det skjer i form av omsorg og omtanke som vi gir hverandre. Og jeg synes det er ekstra flott når vi i advents og juletiden tar oss tid og råd til å gjøre noe for noen vi ellers ikke har så mye med. Mange øksnesværinger gir til menighetens prosjekt med julematesker. Og i hele landet så gis det til liknende aksjoner og innsamlinger. Og jeg er sikker på at vi treffer et behov. Hos de som får, men også hos de som ønsker å gi. For det er mange som ser etter en måte å kunne dele litt av alt de har i advents og juletiden.

Og samtidig har en annonse fra en gammel kvinne som søkte selskap på julaften mot betaling, synliggjort at ikke bare materiell nød, men også ensomhet er en stor utfordring for mange i juletiden. Og VG.no har opprettet «julesentralen» der man kan melde inn at man har plass til noen ekstra på julaften, og motsatt kan de som da søker selskap på julaften få nettopp det. Jeg tenker det er verdt å merke seg at noen trenger vår penger, andre trenger kanskje mer av vår tid.

Det er tid for å tenne lys. Helt konkret som lys i mørke, og som lys i livets mørke.

Jeg synes det er viktig å heie på den kjærlighetsfesten som julen er. Vi kan klage på kommersialisering og kjøpepress. Men jeg synes at det store bildet er et annet. Det store bildet er at vi i Norge bruker mer tid og penger på hverandre i jula, enn resten av året. Og det synes jeg er fint. For Folk – vi folk – blir ikke mindre kommersielle av å få kjeft av prester eller miljøbevegelsen for at vi bruker for mye penger på gaver og mat. La oss heie på kjærligheten i det vi ser, for det er kjærlighet det handler om når vi bruker tid og penger på hverandre…og litt på oss selv. La oss løfte fram kjærligheten og heve den som ideal, så det fortsatt kan prege julefeiringen vår.

Men i år, så har det også slått med, med stor klarhet at det er forskjell på julen der ute og her inne.

Julegrantenning og julegater, julebord og julegaver, det er fellesjula. Den jula vi alle feirer i Norge. Enten det er på grunn av Jesus, maten, familien, tradisjonen eller de gamle norrøne skikker. Og vi skal unne hverandre den jula. Jeg ser lite poeng i å slå hedninger i hodet med at jula egentlig er kristen. Og jeg finner det ufattelig irriterende og rart når hedninger på død og liv skal insistere på at jul egentlig er en norrøn fest.

I Norge så er det sånn at de fleste feirer jul, men vi gjør det med ulike begrunnelser. Og jeg synes vi raust skal unne hverandre jula.

Men her inne – i kirken, så feirer vi Jesu fødselsfest. Vi feirer at Gud ble menneske. Vi feirer, slik det står i Johannes evangeliets første kapittel, at «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden». (Joh 1, 9) Vi feirer fødselen til han som kan si om seg selv: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh 8, 12)

For meg er Jesus lysets begrunnelse. Han er det lyset som ble tent i mørket, og som igjen tenner andre lys. Det er derfor jeg tenner litt ekstra med lys akkurat i disse dager, både fysisk og i form av å prøve litt ekstra å gjøre det gode. For jeg feirer at Jesus ble født. Jeg feirer at verdens lys ble født som et menneske i en stall. Jeg feirer at Gud elsker oss så høyt at han ble en av oss.

Jeg tror verden hadde sett annerledes ut uten at vår frelser hadde blitt født. At Gud kan bli menneske, forkynte tilgivelse og ofre seg selv for våre synder, er unikt i vår kristne tro. Jeg tror hatet, gjengjeldelsen og volden hadde vært større i vår verden, hvis det ikke Gud var blitt menneske, hvis ikke Jesus var blitt født. Jeg tror at Jesus ved sin fødsel, sine ord, sitt liv, sin død og sin oppstandelse forandret verden til et bedre sted. Og han endret for alltid forholdet mellom Gud og mennesker.

For meg har kjærligheten fått en begrunnelse i det at Gud elsket meg først. Gud ofret seg for mine synder. Derfor gjør jeg ikke det gode for å bli god nok for Gud. For å tilfredsstille en hevngjerrig Gud i himmelen. Nei, jeg ønsker å gjøre det gode som et svar på Guds kjærtegn.
For det er slik det står skrevet i 1. Johannes brev:
«Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.» (1. Joh 4, 10f)

I julen så feirer vi at Gud elsker oss så høyt at han bløe menneske, for vår skyld.  La den omsorg og kjærlighet vi deler i julen være vårt svar på Guds kjærlighet.

Det er min invitasjon til deg. La festen og kosen bli en feiring av at Gud elsker deg. Og del denne gleden ved å invitere andre til fest, kos og omsorg. Gjør det gode, la kjærligheten prege din fest.

Tenn lys, fysiske lys - og som håp i mørke, som tilgivelse, som omsorg, som tid og som nærhet.
La lyset skinne blant oss og mellom oss, for å feire fødselsfesten til han som er verdens lys.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

***

Forbønn på Lysmessa

L: La oss vende oss til Gud i bønn:

L: Gud, vi ber deg for din kirke. Du som er verdens lys, la din kirke være et lys i din verden. Styrk troen hos alle døpte, la oss vokse i kjærlighet og hellighet. La kirken i ord og handling tenne lys der mørket råder. Vi ber deg særlig for Jakob Dahl Lockert som er døpt her i dag. Gi han å vokse opp i sikker forvissning om at han er elsket av mennesker og av deg. Gud vi ber.

Menighet: Herre hør vår bønn

L: Gud, vi ber for vårt land og folk. Gi visdom til alle som har styringsansvar i samfunnet. La deres tjeneste preges av kjærlighet til nesten. Hjelp oss å skape at samfunn der lys, varme og omtanke får prege våre liv, våre samfunnsordninger og våre lover. Gud vi ber.

Menighet: Herre hør vår bønn

L: Gud, vi ber deg for din verden. Du ser alle som lider. Du ser undertrykkelsen, krigen, sulten og nøden. Gud vi ber deg: Kom nær alle som lider. Vis oss din makt og ikke din avmakt. La håpets lys tennes for de motløse. Og lær oss alle å være redskap i din kamp for rettferdighet, fred og kjærlighet. Gud vi ber.

Menighet: Herre hør vår bønn

L: Gud, vi ber deg for Øksnes.Vi takker deg for alt vi har av ressurser og gode gaver. Vi ber deg særlig for de som sørger og savner i denne adventstiden. Kom dem nær med trøst. Og vi ber deg for alle som synes julens krav og forventninger er vanskelig å møte. Gjør oss alle lydhøre for hverandres behov. Gud vi ber.

Menighet: Herre hør vår bønn

L: I stillhet vil vi nå legge fram for deg det som ligger oss på hjertet.

Bønnestillhet…

L: Gud vi ber:


Preken, Lysmesse, Zoar, advent 2012

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Joh 8,12

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet.

Det nærmer seg jul. Og det tennes lys. Det tennes lys i butikkvinduer, på julegrana, i adventsstaker og i julestjerner. Å tenne lys i mørketida er godt.
Og alle lysene er også bilde på alle de lysene som tennes på annet vis – i menneskers liv – nå i adventstiden. Det skjer i form av omsorg og omtanke som vi gir hverandre. Og jeg synes det er ekstra flott når vi i advents og juletiden tar oss tid og råd til å gjøre noe for noen vi ellers ikke har så mye med. Mange øksnesværinger gir til menighetens prosjekt med julematesker. Og i hele landet så gis det til liknende aksjoner og innsamlinger. Og jeg er sikker på at vi treffer et behov. Hos de som får, men også hos de som ønsker å gi. For det er mange som ser etter en måte å kunne dele litt av alt de har i advents og juletiden.
Og samtidig har en annonse fra en gammel kvinne som søkte selskap på julaften mot betaling, synliggjort at ikke bare materiell nød, men også ensomhet er en stor utfordring for mange i juletiden. Og VG.no har opprettet «julesentralen» der man kan melde inn at man har plass til noen ekstra på julaften, og motsatt kan de som da søker selskap på julaften få nettopp det. Jeg tenker det er verdt å merke seg at noen trenger vår penger, andre trenger kanskje mer av vår tid.
Det er tid for å tenne lys. Helt konkret som lys i mørke, og som lys i livets mørke.
Jeg synes det er viktig å heie på den kjærlighetsfesten som julen er. Vi kan klage på kommersialisering og kjøpepress. Men jeg synes at det store bildet er et annet. Det store bildet er at vi i Norge bruker mer tid og penger på hverandre i jula, enn resten av året. Og det synes jeg er fint. For Folk – vi folk – blir ikke mindre kommersielle av å få kjeft av prester eller miljøbevegelsen for at vi bruker for mye penger på gaver og mat. La oss heie på kjærligheten i det vi ser, for det er kjærlighet det handler om når vi bruker tid og penger på hverandre…og litt på oss selv. La oss løfte fram kjærligheten og heve den som ideal, så det fortsatt kan prege julefeiringen vår.
Men i år, så har det også slått med, med stor klarhet at det er forskjell på julen der ute og her inne.
Julegrantenning og julegater, julebord og julegaver, det er fellesjula. Den jula vi alle feirer i Norge. Enten det er på grunn av Jesus, maten, familien, tradisjonen eller de gamle norrøne skikker. Og vi skal unne hverandre den jula. Jeg ser lite poeng i å slå hedninger i hodet med at jula egentlig er kristen. Og jeg finner det ufattelig irriterende og rart når hedninger på død og liv skal insistere på at jul egentlig er en norrøn fest.
I Norge så er det sånn at de fleste feirer jul, men vi gjør det med ulike begrunnelser. Og jeg synes vi raust skal unne hverandre jula.
Men her inne – i kirken, så feirer vi Jesu fødselsfest. Vi feirer at Gud ble menneske. Vi feirer, slik det står i Johannes evangeliets første kapittel, at «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden». (Joh 1, 9) Vi feirer fødselen til han som kan si om seg selv: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh 8, 12)
For meg er Jesus lysets begrunnelse. Han er det lyset som ble tent i mørket, og som igjen tenner andre lys. Det er derfor jeg tenner litt ekstra med lys akkurat i disse dager, både fysisk og i form av å prøve litt ekstra å gjøre det gode. For jeg feirer at Jesus ble født. Jeg feirer at verdens lys ble født som et menneske i en stall. Jeg feirer at Gud elsker oss så høyt at han ble en av oss.
Jeg tror verden hadde sett annerledes ut uten at vår frelser hadde blitt født. At Gud kan bli menneske, forkynte tilgivelse og ofre seg selv for våre synder, er unikt i vår kristne tro. Jeg tror hatet, gjengjeldelsen og volden hadde vært større i vår verden, hvis det ikke Gud var blitt menneske, hvis ikke Jesus var blitt født. Jeg tror at Jesus ved sin fødsel, sine ord, sitt liv, sin død og sin oppstandelse forandret verden til et bedre sted. Og han endret for alltid forholdet mellom Gud og mennesker.

For meg har kjærligheten fått en begrunnelse i det at Gud elsket meg først. Gud ofret seg for mine synder. Derfor gjør jeg ikke det gode for å bli god nok for Gud. For å tilfredsstille en hevngjerrig Gud i himmelen. Nei, jeg ønsker å gjøre det gode som et svar på Guds kjærtegn.
For det er slik det står skrevet i 1. Johannes brev:
«Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.» (1. Joh 4, 10f)
I julen så feirer vi at Gud elsker oss så høyt at han bløe menneske, for vår skyld.  La den omsorg og kjærlighet vi deler i julen være vårt svar på Guds kjærlighet.
Det er min invitasjon til deg. La festen og kosen bli en feiring av at Gud elsker deg. Og del denne gleden ved å invitere andre til fest, kos og omsorg. Gjør det gode, la kjærligheten prege din fest.
Tenn lys, fysiske lys - og som håp i mørke, som tilgivelse, som omsorg, som tid og som nærhet.
La lyset skinne blant oss og mellom oss, for å feire fødselsfesten til han som er verdens lys.
Jeg ønsker dere alle en velsignet jul.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Forbønn på Lysmessa

L: La oss vende oss til Gud i bønn:

L: Gud, vi ber deg for din kirke. Du som er verdens lys, la din kirke være et lys i din verden. Styrk troen hos alle døpte, la oss vokse i kjærlighet og hellighet. La kirken i ord og handling tenne lys der mørket råder. Vi ber deg særlig for Jakob Dahl Lockert som er døpt her i dag. Gi han å vokse opp i sikker forvissning om at han er elsket av mennesker og av deg. Gud vi ber.

Menighet: Herre hør vår bønn

L: Gud, vi ber for vårt land og folk. Gi visdom til alle som har styringsansvar i samfunnet. La deres tjeneste preges av kjærlighet til nesten. Hjelp oss å skape at samfunn der lys, varme og omtanke får prege våre liv, våre samfunnsordninger og våre lover. Gud vi ber.

Menighet: Herre hør vår bønn

L: Gud, vi ber deg for din verden. Du ser alle som lider. Du ser undertrykkelsen, krigen, sulten og nøden. Gud vi ber deg: Kom nær alle som lider. Vis oss din makt og ikke din avmakt. La håpets lys tennes for de motløse. Og lær oss alle å være redskap i din kamp for rettferdighet, fred og kjærlighet. Gud vi ber.

Menighet: Herre hør vår bønn

L: Gud, vi ber deg for Øksnes.
Vi takker deg for alt vi har av ressurser og gode gaver. Vi ber deg særlig for de som sørger og savner i denne adventstiden. Kom dem nær med trøst. Og vi ber deg for alle som synes julens krav og forventninger er vanskelig å møte. Gjør oss alle lydhøre for hverandres behov. Gud vi ber.

Menighet: Herre hør vår bønn

L: I stillhet vil vi nå legge fram for deg det som ligger oss på hjertet.

Bønnestillhet…

L: Gud vi ber:

Menighet: Herre hør vår bønn. Amen.

1. søndag i advent 2012 - Julerengjøring i templet ved påsketider? (02.12.12)

Denne prekenen står i stor gjeld til min gode kollega, sokneprest på Sortland, Øyvind Ingvaldsen, sin tekstgjennomgang for prestefellesskapet i Vesterålen prosti.

Lesetekst:  Jesaja 12, 1-6 og Johannes Åpenbaring 3, 19-22
Prekentekst:  Matteus 21, 10 – 17

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus
 Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» 

Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»

På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget  og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest:
           Fra småbarns og spedbarns munn
           har du latt lovsang lyde!»
Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over. 

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet

I dag er det første søndag i advent. Det er 2. desember. 22 dager igjen til julaften. Og det er både kos og litt stress. For sammen med adventskosen, adventskalenderen, så siger det også inn og annen stressende tanke. Bare 22 dager, hvordan skal jeg rekke å handle og rydde og bake og vaske, alt jeg hadde tenkt å ordne.

Og kanskje er det en form for julerengjøringen – en storrengjøring som Jesus har begynt med i tempelet. Riktignok ved påsketider, men ingenting er verre enn de som føler de er litt sent ut med rengjøringen, de blir jo gjerne litt ekstra paniske. For her tropper Jesus opp på palmesøndag ettermiddag og kaster ut både pengevekslere og dueselgere, og insisterer på at tempelet skal være et bønnens hus.

Men hvor rimelig er egentlig Jesu sin reaksjon? Hva er det han egentlig holder på med. Jeg er da ganske sikker på at mange av oss har vært på basarer f.eks på bedehuset, og både tatt logg og handlet. Og hadde det møtt opp en kar og kastet ut alle, fordi bedehuset skulle være et bønnens hus, så hadde vi syntes det var fryktelig sært.

Eller hva med dette kirkerommet. Hadde dette huset ligget mer sentralt, downtown på Myre, så kunne det jo godt ha vært her vi hadde vår årlige menighetsbasar. Og så lenge pengene gikk til en god sak, så måtte vel det være greit?  Og når vi er ute og reiser i verden, så treffer vi jo mange kirker der nettopp salg av lys, kort og hefter er en viktig bidragskilde til kirken økonomi.

Og både pengevekslerne og dueselgerne hadde en funksjon i tempelet. Til templet i Jerusalem så kom det mennesker fra hele verden. For jødene var spredt i hele verden. Og i sine lommer hadde de all verdens valuta, bokstavelig talt. Og de trengte penger for å kunne gjøre sine religiøse plikter. Kjøpe offer og gi gaver. Men klokelig nok måtte alt veksles til en felles valuta, før man fikk handle i tempelet. Så pengevekslerne var helt nødvendige for driften av tempelet.

Og dueselgerne. De solgte jo duer som skulle ofres, og det var gjerne de fattige sitt offer, fordi det var det eneste de hadde råd til. Dermed var både pengevekslere og dueselgere helt nødvendig for driften av templet. Det framstår med andre ord litt voldsomt, og kanskje unødvendig, som litt lett religiøs galskap når Jesus jager både pengevekslere og dueselgere ut av tempelet.

Men la oss stoppe opp litt. Og spørre oss spørsmålet: Hvorfor dukker en påsketekst opp 1. søndag i advent. Det vi venter på nå er jo en liten baby. Det er 33 år minst, til denne babyen skal ha blitt mann og stå i tempelet og jage ut pengevekslerne og dueselgerne og kreve at tempelet skal være et bønnens sted. Adventstiden er noe annet enn jul. Advent handler om å forberede seg på jul. Og selv om nissene og rødfargen har overtatt alle butikkene allerede, så er det en allmenn enighet om at Jesus blir ikke født før julaften. Den siste måneden, den siste delen av svangerskapet handler om å forberede seg på hvem vi skal ta imot. Hvem er denne babyen som vi markerer at skal bli født.

Teksten om Jesus som renser tempelet minner oss på det. Han som blir født er Gud som blir menneske. Og han skal forandre forholdet mellom Gud og mennesker for alltid. Når han kaster ut pengevekslerne og dueselgerne, så forteller han oss at det nærmer seg slutten på den tiden da du trenger å ofre dy eller gi pengegaver for å komme nær Gud.  Når han framhever bønnen, så blir det tydelig at det Gud vil ha er de varme hjerter og ikke de stekte duene.

La oss til slutt bruke litt tid på de blinde og lamme som kommer til Jesus og blir helbredet. At noen blir friske fra en sykdom er jo i seg selv gledelig. Men også i dette ligger det varsel om en ny tid. For de syke og vanføre hadde ikke tilgang til selve tempelet. De måtte stoppe i forgården sammen med hedningene. Men med Jesus skal det være en ny tid.

Han ber om ditt hjerte og ikke ditt offer. Og han åpner veien til Gud for alle, enten de er friske, syke, lamme, vanføre eller barn.

Vi venter på et lite barn. Gud som blir menneske. Gud som overgir seg fra himmelens storhet, langt unna vårt bråk og trøbbel, og ned til vår jord. Ned til vårt trøbbel, ned til våre bekymringer, sykdommer, kriger, krangler og farer. Men også til våre gleder og til vårt fellesskap. Han som kommer er vår frelser, la oss ta imot ham med glede.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

Søndag for de forfulgte, Langenes kirke (11.11.12)

Bakgrunnsinformasjon: Dette var en Høymesse i Langenes kirke med dåp, og speiderne deltok på gudstjenesten.

Dagens hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 12. kapittel:

Spenn beltet om livet og hold lampene tent! Vær lik tjenere som venter sin herre hjem fra bryllupsfest og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal binde opp kjortelen, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem. Ja, lykkelige er de som han finner våkne, selv om han ikke kommer før i andre eller tredje nattevakt. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste i hvilken time tyven kom, ville han ikke la ham bryte seg inn i huset. Vær forberedt, dere også! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.»
 
Luk 12,35-40

Slik lyder evangeliet.

Kjære menighet!

I dag markerer vi søndag for de forfulgte. På en spesiell måte så vier vi tid til å bli minnet på at det er noen av våre kristne brødre og søstre som blir forfulgt fordi de er kristne. Noen blir fengslet, noen blir truet med dødsstraff, og noen blir faktisk drept. Noen jages eller må flykte fra hjemmene sine, og blir flytninger på grunn av sin tro.

Dette er mennesker, som ikke kan ta det som en selvfølge å kunne komme til gudstjeneste, slik vi har gjort i dag. De kan ikke feire dåp, slik vi har gjort i dag uten frykt og i ren glede. Det er ikke overalt man kan være med i en kristen organisasjon, slik som dere speidere er.

Kjære menighet. Det er en menneskerett å få tro på hvilken Gud man vi. Det er en menneskerett å kunne møtes til gudstjeneste. Det er menneskerett som mange mennesker nektes, også som vi må kjempe for.

Situasjonen i Egypt er et eksempel på hvordan gledelig utvikling på et område, kan skape utfordringer på andre områder. I Egypt ble et autoritært regime med Hosni Mubarak kastet i det vi har kalt «den arabiske våren» - vårhalvåret 2011. Og mens det i Syria har ført til en krig som fortsatt pågår, så har man avholdt valg nytt parlament og ny president i Egypt. I Egypt tilhører de kristne stort sett den koptiske kirke, et av verden eldste kirkesamfunn. I følge sin egen tradisjon ble kirke grunnlagt i Egypt av evangelisten Markus i år 42 etter Kristus.

Etter Mubarak regimet sitt fall, kommer det rapporter som tyder på at de kristne i Egypt har fått det tøffere. Anmeldelser, trakkasering og fengsling som har sitt opphav i muslimske rettsregler er stigende. Det dreier seg om anmeldelser for å forhåne profeten eller koranen, eller for å konvertere fra Islam til kristendom. Vi skal selvsagt glede oss over at Egypt er på vei til mer demokrati. Men vi må kreve at det er et demokrati som gir de kristen rette til å leve i fred, og med beskyttelse for sin religion, sin gudsdyrkelse og sine gudshus.
Kjære menighet! I dagens evangelietekst så snakker Jesus om å være beredt. Det er som han sier til sine tilhørere det samme som en speiderleder sier til speiderne i slutten av hvert møte: Vær beredt!
Vær beredt, sier Jesus. Vær beredt når jeg kommer igjen. For dere vet ikke når det er. Også sier han noe spennende: Vær beredt, sånn at jeg finner dere klare. Og når jeg finner dere klare, så er det jeg som skal tjene dere.

Så hva er det å være beredt, slik Jesus ber oss være i denne teksten. Jo, i denne teksten så handler det å være beredt om å være en kristen. Og da er det viktig og riktig å døpe sine barn – sånn som det har skjedd her i kirken. Da er det viktig – sånn som speiderne gjør – å samles for å øve seg på å være beredt ved å trene både kroppen, tanken og troen. Da er det riktig å komme til gudstjeneste å delta i bønn for andre mennesker, gi gaver til de som trenger å noe av vår overflod, og delta i nattverden.

Men å være beredt handler også om å løfte blikket ut i verden og ta ansvar for verden rundt oss. En del av det å være beredt, slik Jesus ber oss være, handler også om å tale våre kristne brødre og søstre sin sak. Når Jesus ber oss være beredt til han kommer igjen, så handler dette ikke om å ligge på kne og bare tenke på meg og Jesus. Tvert imot, en slik innadvendt kristentro – «meg og Jesus alene» - er nesten å regne som synd, for den har ikke blikket for hele Guds skapning. En slik tro ser ikke med Guds øyne alle de mennesker Gud elsker, hele Hans kirke og hele Hans verden. Hvis din tro kun handler om deg og Jesus, så har du glemt Jesu ord om å elske din neste som deg selv, da elsker du kun deg selv.

Kjære menighet!
En viktig del av det å være beredt er å holde orden på prioriteringene. Skal du sove ute i natt, så er det viktigere å få med seg fyrstikker som kan tenne et bål enn sminkebagen. Hvis Jesus kom i morgen, hvordan ville du brukt denne dagen? Jeg foreslår at du IKKE bruker den på kne eller bøyd over en Bibel på jakt etter dommedagstegnene. Jeg foreslår at du bruker den til å gjøre noe for andre mennesker.
Jesu ord om å være beredt er en utfordring til å holde orden på prioriteringene. For en dag kommer han tilbake, og da skal vi få fortelle om våre prioriteringer. Hva brukte vi livet vårt til? Var det sminkebagen eller fyrstikkene som ble med på turen? Var det oss selv eller andre som fikk prioritet i vårt liv? Brydde vi oss, når vi fikk vite om de som trenger oss, selv om de bor langt borte – som de kristne i Egypt eller jentegruppene i Bangladesh som speiderne skal samle inn penger til gjennom Globalaksjonen på onsdag?

Kjære menighet!
Vi tilhører de heldigste mennesker i denne verden. Vi lever i frihet, demokrati og er alle sammen blant de rikeste menneskene i verden. Vår rett til å bekjenne vår egen tro er en selvfølgelig for oss. Det kan være vanskelig å ta innover seg at noen risikerer fengsel, trakassering og i verste fall dødsdom for å tro på Gud.  Men de finnes, og de er ganske mange. Oga de trenger vår støtte. De trenger at vi ber for dem. De trenger t vi gir av vår overflod for å støtte dem, og minst: De trenger at vi sier i fra høyt at vi forventer at alle land i verden tillater religionsfrihet. Det er ikke greit å bytte ut et autoritært styre basert på militærmakt, med et nytt autoritært styre basert på religion.

Kjære menighet! Våre kristne brødre og søstre trenger våre bønner og vårt engasjement. La dem få det!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og e rog blir en sann Gud fra evighet og til evighet. 

Allehelgensdag 2012, Myre kirke (04.11.12)

Lesetekster:  Salme 84,2-8 og Matteus 5,13-16

Prekentekst: Åp 1,9-11a;21,1-5

Det står skrevet i Johannes Åpenbaring i det 1. og det 21. kapittel:

Jeg, Johannes, som er deres bror og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus, jeg var på øya Patmos. Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus. På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg, mektig som en basun. Røsten sa: «Det du får se, skal du skrive i en bok og sende til de sju menighetene: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.» 
   
Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:
          «Se, Guds bolig er hos menneskene.
           Han skal bo hos dem,
           og de skal være hans folk,
          og Gud selv skal være hos dem.
           Han skal være deres Gud.
          
   Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
          og døden skal ikke være mer,
          heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
          For det som en gang var, er borte.»
Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»

Slik lyder Herrens ord.

Kjære menighet!

I dag er det Allehelgensdag, og her, akkurat nå, som veldig mange andre steder i landet, så samles vi i kirken for å minnes. Minnes mennesker som har stått oss nær, og som nå har gått bort. 51 navn skal leses etterpå, og 51 lys tennes. 51 liv skal minnes.

For noen er det nesten et år siden. For andre er sorgen, tapet og savnet ferskere. For noen – enten det er kort eller lang tid siden – så er sorgen fortsatt tung å bære, for andre er det kanskje mere sant at tiden leger hvertfall noen sår.

For noen av oss så er det ikke en spesiell vi er her for å minnes denne dagen. Men likevel så blir vi minnet om de vi en gang har tatt farvel med. Og som alltid, når døden er tema, så minnes vi også på at det en dag ikke er noen andre, men vi, jeg, som skal dø. En dag er det din kiste vi skal samles rundt i en begravelse, en dag er det ditt navn vi skal lese opp på Allehelgensdag, en dag er det ikke alle andre, men deg noen kommer hit til kirken for å minnes.

Jeg tror det er viktig å ha tenkt tanken på sin egen død. Det er viktig å forsone seg med at en gang er de min og ingen andres død det handler om. Jeg tror faktisk det er sant at døden som begrensning og sluttpunkt, også kan berike livet. For kanskje ligger noe av nøkkelen til hver enkelt dag sin verdi nettopp i det at en dag skal vi ikke se flere dager. Kanskje ligger noe av nøkkelen til gleden og festen, i å vite at det ikke er hver dag som vil bære den muligheten med seg. Og ganske mye av troens glede ligger i himmelhåpet, som har døden som kontrast og inngangsport.

Kjære menighet
Jeg tror det er viktig at vi snakker høyt om vårt himmelhåp. Det er grunnleggende for oss som troende mennesker. Vi tror at dette livet ikke er alt. Det er alt vi kjenner helt og fullt, det er alt vi kan være sikre på, men vi vet, vi kjenner drømmen om dette ikke skal være slutten.

Det er egentlig sjelden jeg lar meg fange av dikt. Men for kort tid siden ble jeg gjort oppmerksom på et dikt fra en pårørende i en begravelse. Og det diktet fanget meg. Det er Olav H. Hauge som har skrevet diktet. Og diktet beskriver vart og vakkert nettopp denne troen på at det er noe mer, denne drømmen som ikke kan bevises, men som må tros.

«Det er den draumen» heter diktet.


Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Å gli inn på en våg, vi ikke har visst om, en morgenstund.  Det er et fantastisk flott bilde på det jeg tror skal bli vår erfaring når vi dør.  Erfaringen av å komme til et nytt sted, som kan virke kjent, men likevel ukjent. Et sted som er ukjent for det er den nye himmel og den ny jord, men likevel kjent fordi det fortsatt  er jord og himmel. Men det vi skal stige i land til er et nytt sted. En ny jord, en ny våg, et nytt liv som er annerledes.
Bibelen har mange vakre bilder av hva himmelen kan være. Også dagens tekst fra salmene kan forstås som et himmelbilde. For sentralt i mange fremstillinger av himmelen er nærheten mellom Gud og mennesker. Og det Jerusalem, tempelet, festen spiller gjerne en rolle. I himmelen skal skille mellom Gud og mennesker være borte.

Vi leste fra Salme 84:
«Spurven har funnet et hjem, svalen har fått seg et rede hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre Sebaot, min konge og min Gud.»

Himmelen som et fugleliv, ubekymret fordi vi har fått bygge rede i Guds Hus. Ubekymret fordi den sterke Gud holder det som kan true oss borte.  For den som tror er Guds nærhet også garanti for at det onde er borte.

Og denne nærheten mellom Gud og menensker finner vi også i Johannes Åpenbaring sitt kraftfulle, kjente og mye brukte himmelbilde av en ny himmel og ny jord. Det er en gammel Johannes, med en fot i graven som forteller om sitt syn av evigheten.

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»

Kjære menighet

I dag samles vi for å minnes. Vi er samlet i savn. Vi kjenner sorgens ettersmak i våre liv.  Men la oss da også være frimodig på himmelhåpets vegen. Det er stor, stor forskjell på om dette livet er alt, og døden er en endelig sluttstrek. Eller om dette livet bare er begynnelsen på en evighet. Og ikke minst når den evigheten skal være uten sorg, uten nød, uten smerte, og uten død.

Og dette håpet det henger nøye sammen med vår tro på Jesus som dødens beseirer. For kirken, og oss som deler kirkens tro, er det en nøye sammenheng mellom påskemorgens glede, og vår egen oppstandelse. Det er apostlenes vitnesbyrd og kirkens tro at Jesus sto opp fra de døde. Ikke som helbredet etter å ha vært skinndød, men som levende etter å ha vært virkelig død, like død som alle de 51 navnene vi skal lese i dag. Og det er kirken trassige tro og  vårt håp at denne oppstandelsen en gang skal bli vår.

Kjære menighet

Skal troen leve videre, så må vi fortelle hva vi tror. Vi må fortelle det til våre barn, til våre barnebarn, til våre venner og til de vi bruker tid sammen med. Da må vi også kunne snakke om himmelhåpet. For det er da virkelig gode nyheter, at livets siste sukk, skal være evighetens fødselsskrik.

For det er denne drømmen dere. Denne drømmes som mennesker på tvers av århundrer, kulturer og religioner har kjent. Denne drømmen om at dette livet kan da umulig være det siste som skjer.


Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

17. søndag i treenighetstiden – Skapt for evigheten

Lesetekster: 1. Kongebok 17,17-24 og Paulus første brev til menigheten i Korint 15,35-45

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 7. kapittel 

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.

Lukas 7,11-17

Slik lyder Herrens ord

Kjære menighet

Oppstandelse – viktig del av kristen tro
Det er 17. søndag i treenighetstiden, og dagens tekster handler om oppstandelse. Vi kan si at dette er høstens påskedag. For oppstandelse er en sentral del av kristen tro. Det er vår tro at Jesus oppsto fra de døde, og det er vår tro at vi selv en gang skal oppstå fra de døde. Det er vår tro at Gud, livet skaper kunne gi enkens sønn livet tilbake.

Kanskje burde vi øve oss til å si det høyt. «Jeg tror på evig liv.» «Jeg tror på oppstandelsen.» «Jeg vet at jeg skal dø, men ikke for alltid. For til slutt vil Gud vekke meg fra døden og gi meg evig liv.»

Kjære menighet. Dette er i kjernen av hva det er å være et troende menneske. Dette er det som skiller oss fra ateistene. Som kristne, tror vi, i likhet med troende fra alle religioner, at det er et liv etter dette.  Troende mennesker tror det vitenskapen ikke kan se. Vi tror at det finnes et liv bak det som kan måles og telles i denne verden.

Kjære menighet. Vi er alt for beskjedne på oppstandelseshåpet vegne. Jeg tror at vi ofte både ser ned og mumler når vi snakker om vår tro på at vi en gang skal stå opp fra våre graver. Det er enklere å snakke om tro så lenge det handler om tilgivelse, gode gjerninger, ting vi trenger i denne verden, helst her og nå, og aller best og enklest er det når vi trenger det alle sammen med jevne mellomrom. Sånn som tilgivelse, kjærlighet og gode gjerninger. Alle kan være for kjærlighet, også ateistene. Men oppstandelsen – Jesu oppstandelse og vår egen, den skaper ryddige linjer.


Oppstandelse – handler om hvem vi er – skapt for evigheten
Kjære menighet. Oppstandelsen handler om hvem du er. Du er skapt for evigheten. Bibelen forteller at du er ånd, sjel og kropp. Og de kristne evighetshåpet inkluderer hele deg. Det er ikke kristen tro at ånden eller sjelen siver opp til Gud, mens kroppen skal ligge igjen og råtne, som noe mindreverdig. Se på de som sitter ved siden av deg og rundt deg. Kan du tenke deg dem uten kropper? Nei, å være menneske er helt og fullt knyttet til det å ha en kropp. Og det er kristen tro at vi også i evigheten skal ha en kropp. Vi skal få en himmelsk kropp. Bedre enn den vi har i dag.

Men det er ikke bare kroppen vår som skal være bedre i evigheten. Bibelen forteller at i evigheten finnes det ikke sorg, lidelse og smerte, det betyr også at vår sjel og ånd må være bedre enn den er i dag. For da vil der vil det ikke finnes krig, egoisme, vold og kamp. Men like full, så skal det være oss. Det beste i deg, skal nå sitt fulle potensiale. Og det onde i deg skal være like dødt som Kristus var på korset.

Kjære menighet! Vi er på vei til et bedre sted. Vanskelig å tro, krevende å si høyt. Men det er sånn det er. Og hver gang jeg står ved en kiste så er det godt å kunne tenke: Dette er ikke slutten. Det kommer mer.

Oppstandelse – handler om hvem Gud er – livets skaper og kjærlighetens opphav
Oppstandelsen handler om hvem du er. Du er skapt for evigheten. Og oppstandelsen handler om hvem Gud er. Gud er livets skaper, og dødens bekjemper. Korset drepte Jesus, men Jesu oppstandelse drepte døden som menneskets evige overmann. Gud som er livets skaper, er sterkere enn døden. Og Gud som kjærlighetens opphav, elsker deg så høyt at han har bestemt at DU er verdt å redde for evigheten.

Oppstandelsen starter i dåpen
I dag har vi harr fire dåp her i kirken. Og dåpen og oppstandelsen hører nøye sammen. Vårt dåpsritualet kan minne oss om en vaskeseremoni. Vi vaskes litt på hodet, og det kan lett gi assosiasjoner til at vi vaskes rene. De klare assosiasjonene mellom dåp og oppstandelse hadde vært tydeligere hvis vi døpte som i den første kirke. Der ble hele mennesket dyppet under, og hele mennesket løftet opp av vannet. Man døde med Kristus – under vannet – og man oppsto med Kristus – opp av vannet. Men selv om ritualene kan være forskjellig, så er dette dåpens kjerne i vår kirke - vi dør med Kristus og vi oppstår med Kristus.

Oppstandelsehåpet er vår dåpsgave. Allerede her og nå, i dag, begynner livet som Guds barn for de som er døpt. Allerede i denne verden begynner forandringen. Vi skal være himmelagenter på jord. Vitner om et land som ligger der bak og venter på oss. Himmelagenter som i ord og handlinger vitner om en verden der ondskap ikke skal finnes. Og når vi ikke får det til, vel da kneler vi og ber om nåde – og i himmellandet lar man alltid nåde gå for rett, for kjærligheten er sterkere enn alt.

Kjære menighet. Det er vår tro at vi skal til himmelen, og leve evig. Gled deg over det, så kan ateistene sitte her med den ene sjansen de gir seg selv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.