Torsdag 9. mai 2013, Kristi himmelfartsdag, i Langenes kirke
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus
Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.
Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»
Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.
(Matt 7, 24-29)
Slik lyder det hellige evangeliet.
Kjære konfirmanter!
Gratulerer med dagen! Dette er din dag. I dag så er det du som er i fokus, her i kirken og når dere samles til fest etterpå. Det å skulle ha så mye fokus en hel dag kan både være fantastisk, og litt vanskelig. Men prøv og nyte det. For vi er samlet her i dag, familie, venner, bygda, for å fortelle deg at du er viktig. At vi bryr oss om deg. Og her i kirken spesielt fordi Gud bryr seg om deg. Du er betydningsfull.
Og samtidig så forteller konfirmasjonsdagen deg at du begynner å nærme deg det å bli voksen. Det er ikke som for to generasjoner siden, da gutta kunne gå i fiskebåten og være arbeidskar dagen etter man var konfirmert, eller jente søke huspost denne sommeren. Men om samfunnet ikke lenger regner dere som voksne etter konfirmasjonen, så begynner likevel å nærme dere. Vi – familien, bygda, samfunnet, kirken - har større forventninger til dere nå, enn da dere kom for få 4 års boka i kirken, eller Bibelen som 11 åringer. Vi har større forventninger, men vi er like glad i dere nå, som da. Vi som er her, er her fordi vi bryr oss om dere.
Å feire konfirmasjonsdagen i kirken henger også nøye sammen med det å markere en tilhørighet til kirken. Dere er alle, eller blir snart, 15 år. Da er dere religiøst myndige. Det betyr at dere uten de foresattes samtykke kan melde dere ut av kirken, og eventuelt inn i andre kristne kirker, bli ateister eller vende dere til andre religioner. Og Kirkemøtet har vedtatt at de ønsker at Stortinget i den nye kirkeloven vedtar at dere skal få stemmerett ved alle kirkelige valg som 15 åringer. Samfunnet og kirken tenker nokså likt om dette, at dere nå er gamle nok til å ta egne valg når det handler om tro og kirke. Og kirken mener at dere er modne nok til å være med å bestemme over kirken. For kjære konfirmanter: Det er deres kirke.
Kirken er først og fremst Guds hus. Og i Guds hus er det plass til alle Guds barn. Det betyr at dette huset tilhører deg i like stor grad som de gamle, tilhører dere like mye som presten og kirketjeneren, tilhører dere like mye mamma og pappa. Dette huset er gitt åndelige barndomshjem. Og i konfirmasjonstiden har dere tatt kirken i bruk. Gjennom gudstjenester, undervisning, samlinger, med alvorlige temaer, sikkert noen kjedelige temaer, noen spennende temaer, ja konfirmasjonsåret har forhåpentligvis inneholdt alt. Ja, jeg håper dere vet at kirken er et rom for glede, på dager som i dag, og som når dere ble døpt, kanskje en gang skal gifte dere, eller dager da vi møtes her for å feire de kristne festene jul og påske.
Og jeg håper dere også vet at kirken også har plass til dager med sorg, som når dere følger noen dere er glad i til graven, eller dager som er fylt med skuffelse og sinne over egne eller andres valg. Den har plass til det som gikk galt i livet. Kirken tåler din synd og andres synd. Kirken rommer faktisk kun en type mennesker og det er syndere. De som mener å ikke ha synd trenger egentlig ikke kirken.
Også vet dere da sikkert at Kirken rommer de mange, mange hverdagene som det er flest av i livet. Da vi kommer til Gud med drømmer og planer, små problemer og store utfordringer, eller med takk, takk for gleder livet har gitt oss.
Kjære konfirmanter.
Jesus sammenlikner det å stole på han med å bygge huset sitt på fjell. Og den som ikke hører på Hans ord, med en kar som bygger hus på sand. Det ene huset blir stående selv når det stormer, det andre huset raser sammen.
Kjære konfirmanter
Til nå har mange andre deltatt ivrig på byggingen av det huset som er livet ditt. Foreldre, familie, barnehage, skole, og fritidsaktiviteter som dere mer eller mindre frivillig har deltatt på. Og da dine foreldre bar deg til dåpen, så begynte de å bygge huset ditt på troens fjell. Kanksje valgte de troens fjell gjennom dåpens mest fordi det var tradisjon, for andre fordi det var en dyp overbevisning, og for noen som et resultat av en tro uten så mange ord, men like fullt en tro. En tro på at det er bra å bære det flotteste som har skjedd meg, mitt barn, til Gud.
Nå som du er blitt eldre så må du ta større ansvaret for ditt eget husprosjekt, ditt eget liv. Kanskje vil du flytte huset ned på stranda, der det ser ut som det er mye bedre å bo på solskinnsdager. Livet er ditt, grip det meg begge hendene. Men det er også ditt ansvar. For det er ikke bare moroa som er ditt ansvar, også konsekvensene må du ta med deg. Pass på at de verdiene, den troa, de holdningen du velger å bygge livet ditt på, også tåler livets trøkker og stormer.
Kjære konfirmanter
Når man står til konfirmasjon her i Langenes kirke, så er det veldig tydelig at man står i en lang tradisjon. Disse veggene har rommet generasjoner på generasjoner sine bønner og håp. I fler hundre år før deg har mennesker kommet hit for å lære sitt Fadervår, der oppe på vegge har vi jo en tavle med fadervår fra 1602, som helt sikkert bel brukt til å undervise de gamle langnesværingene. Hit kom de for å lære sin troslære, sin trosbekjennelse, for å lære om Guds regler for livet, men også om Guds endeløse tilgivelse. I flere hundre år har mennesker funnet trøst, mening og kraft i det å kalle seg en kristen og prøve å leve slik Jesus lærte oss.
Kjære konfirmant.
Å tilhøre kirken løser ikke alle livets utfordringer. Du blir ikke automatisk verken snill eller slem av å tro eller ikke tro. Livet blir heller ikke noe lettere av å tro enn å ikke tro, hvertfall ikke automatisk. Kristen har ikke en egen beskyttelse mot sykdom, ulykker eller ondskap. Og hvis du våger å be, så vil du erfare raskt erfare at Gud sletts ikke er en automat som man legger bønner på og henter ut det man vil. Kjære konfirmanter og menighet: Å tro handler ikke om å få det enkelt eller enklere. Å tro er dypest sett et spørsmål om sannhet.
Er det sant at Gud finnes? Er det sant at Jesus var Guds Sønn? Er det sant at Gud elsker oss så høyt at han var villig til å dø som straff, soning for våre synder, så vi skal få evig liv. Er det sant at Gud har skapt verden og kalt oss til å gjøre det gode i verden? Er det sant at Gud kaller ondt for ondt, og godt for godt, og en gang skal holde oss ansvarlig for livet vi har levd? Er det sant at Gud gitt kirken til verden, så vi skal lære om Ham, tro på Han og elske Han?
Kjære konfirmanter!
Jeg er veldig takknemlig for at tro ikke er noe vi skal prestere alene. Å være en kristen har alltid betydd å tilhøre et fellesskap, kirken. Det er et lokalt fellesskap her i Øksnes, et nasjonalt fellesskap i Norge, og det strekker seg ut i verden. Og dypest sett et fellesskap som strekker seg fra nå og inn i evigheten. Når livet blir tung, når tvilen blir stor, så vit at du ikke står alene. Det er godt å vite at når jeg ikke kan be, så er det andre som ber for meg. Når jeg ikke kan takke, så er det andre som takker. Og når jeg sørger så er det noen som trøster. Kjære konfirmant, du tilhører et fellesskap – kirken - som vil være med å bære deg, ditt liv og din tro.
Kjære konfirmanter!
Til lykke med dagen. Det er min bønn at Gud må velsigne denne dagen, og alle dager, så du alltid vet at han er nær.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar