Lørdag 11. mai 2013 i Myre kirke
Lese tekst Salme 121
Det står skrevet hos evangelisten Johannes
«Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?». Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»».
Johannes 6, 66- 69
Slik lyder det hellige evangelium.
Kjære konfirmanter!
Gratulerer med dagen. Dette er din dag, I dag er det du som skal få lov til å ha fokus. Det er deg familie, venner og bygda samles for å feire. Det er deg vi ønsker å heie på i dag. På vei over i de voksnes rekker så ønsker vi å vise deg at vi er her, vi bryr oss, vi er her for deg.
Ungdomstida er en brytningstid. Om ikke så lenge så er du ute av redet. Du skal danne din egen familie, selv om det på ingen måte haster så veldig. Men det er den veien det går nå. Mot selvstendighet, mot oppbrudd, mot det å stå på egne bein. For noen er det en enkel prosess, men for de fleste så er det også litt bråkete. Når du var mindre så var et naturlige «vi» deg og dine foresatte. Mens nå er du på vei til å skulle danne ditt eget «vi», ditt eget rede, ditt eget hjem, egen identitet eget liv. Hvis du beveger deg utenfor Øksnes så er det ingen som lurer på hvem du er «opp under», hvem som er dine foresatte, de lurer på hvem DU er. Hva er du for en kar eller dame. Hva står du for? Er det tæl og guts og vett i deg. Er du en å satse på som partner, som venn, som kollega.
Kjære konfirmanter
Grip livet med begge hender. Vær deg sjøl. Du er antagelig best på rollen som deg selv. Ingen andre kan fylle den. Og det er bare den rollen som kan gjøre deg lykkelig. Men rollen som
Navn på konfirmantene
Det finne ikke noe ferdig manus til den rollen. Du må fylle den hver dag. Men fyll den med noe ekte, med det som er sant, med det du kan stå for. Og da vil du også noen ganger måtte våge å stå alene.
Vi leste fra Johannes evangeliet. Teksten vi leste fra er fra det 6. kapittelet. Det er tidlig i Johannes. Til å begynne med har Jesus vært populær, men så begynner han å bli tydeligere for dem som følger han. De skjønner at Jesus ikke bare ser på seg selv som en profet, men som noe helt spesielt, som veien til Gud. Også begynner de å forlate, en og en, og noen i flokker. Til slutt må Jesus spørre de tolv, de som var kjernen i flokken som fulgte han, disiplene hans: Vil også dere gå bort?
Det ligger mye sårbarhet i det spørsmålet. Kanskje lurte Jesus på om det var han det var noe galt med, siden alle forlot. For jeg tror ikke Jesus våknet hver morgen og tenkte; Geee, Jeg er Guds Sønn, skal vi se hvilke undre vi skal gjøre i dag, I got the power…
Nei, at Gud ble menneske betyr at han også måtte kjenne de vanskelige følelser vi kan kjenne fra livet vårt. Redselen for å bli forlatt, være den som tok feil, den som ingen vil være sammen med. Peter sine ord betydde nok mye for Jesus, de er jeg helt sikker på.
Kjære konfirmanter.
Når du skal fylle rollen som deg, når du skal skape ditt liv, så må du også gjøre valg som handler om tro. Det er jo det kirkelig konfirmasjons handler. Hjelpe deg til å modnes og reflekterer foran voksenlivet, og særlig om tro. Dere har lært mer om Jesus enn betydningen av idrett, for å si det sånn, dette konfirmasjonsåret. Det er ditt valg nå: Skal Bibelen kun samle støv eller gis til ASVO, eller skal den faktisk blir lest i blant. Skal du kneppe dine hender enten sammen med andre eller alene, og sende en bønn oppover, eller be ditt Fadervår. Hva svarer du når noen litt bråkjekt lirer av seg at « du er vel ikke religøs elller gudelig?» Hva med når du selv en gang blir mor eller far? Skal barnet bæres til dåpen?
Kjære Konfirmant, hva er ditt svar på Jesus sitt spørsmål: Skal du også gå bort?
Kjære konfirmant.
Jobben min er jo på en måte å være salgsmann for troen på Jesus. For jobben min er å forkynne, fortelle om Jesus igjen og igjen, samle folk til gudstjenster og lede oss i bønn, sang og tilbedelse. Og strekke Jesus fram i Ordet og i nattverden og i dåpen.
Og vet dere hva? Jesus hadde gjort jobben mye enklere for meg hvis jeg kunne love dere en quick fix, som gjorde livet ditt enkelt. Tenk så greit hvis jeg hadde lomma full av helbredelser, eller kunne si: Tro på Jesus så blir du aldri syk, eller tro på Jesus så blir det lettere å gjøre det som er godt, eller du får gode karakterer på skolen, eller blir rik, eler lever lengre. Det hadde vært greit, men det er ikke sånn. Å tilhøre kirken løser ikke alle livets utfordringer. Du blir ikke automatisk verken snill eller slem av å tro eller ikke tro. Livet blir heller ikke noe lettere av å tro enn å ikke tro, hvertfall ikke automatisk. Kristne har ikke en egen beskyttelse mot sykdom, ulykker eller ondskap. Og hvis du våger å be, så vil du erfare raskt erfare at Gud sletts ikke er en automat som man legger bønner på og henter ut det man vil.
Kjære konfirmanter og menighet: Å tro handler ikke om å få det enkelt eller enklere. Å tro er dypest sett et spørsmål om sannhet.
Er det sant at Gud finnes? Er det sant at Jesus var Guds Sønn? Er det sant at Gud elsker oss så høyt at han var villig til å dø som straff, soning for våre synder, så vi skal få evig liv. Er det sant at Gud har skapt verden og kalt oss til å gjøre det gode i verden? Er det sant at Gud kaller ondt for ondt, og godt for godt, og en gang skal holde oss ansvarlig for livet vi har levd? Er det sant at Gud gitt kirken til verden, så vi skal lære om Ham, tro på Han og elske Han?
Kjære konfirmanter!
Jeg er veldig takknemlig for at tro ikke er noe vi skal prestere alene. Å være en kristen har alltid betydd å tilhøre et fellesskap, kirken. Det er et lokalt fellesskap her i Øksnes, et nasjonalt fellesskap i Norge, og det strekker seg ut i verden. Og dypest sett et fellesskap som strekker seg fra nå og inn i evigheten. Når livet blir tung, når tvilen blir stor, så vit at du ikke står alene. Det er godt å vite at når jeg ikke kan be, så er det andre som ber for meg. Når jeg ikke kan takke, så er det andre som takker. Og når jeg sørger så er det noen som trøster. Kjære konfirmant, du tilhører et fellesskap – kirken - som vil være med å bære deg, ditt liv og din tro.
«Vil også dere gå bort?». Det er et utfordrende spørsmål. Kjære konfirmanter det er mitt håp at du med dine ord, kan bekjenne som Peter. At også du kan si: «Nei jeg blir, for jeg tror på deg jeg Jesus.».
Kjære konfirmanter, det er min bønn at Gud må velsigne dere hver og en, i dag og alle dager. Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar