Olsok - 29. juli 2012

Lesetekster: 


I dag tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og dine etterkommere kan få leve. Du skal elske Herren din Gud, lyde hans røst og holde fast ved ham! Da skal du få leve og bo lenge i det landet som Herren med ed lovet å gi dine fedre, Abraham, Isak og Jakob.
5 Mos 30,19-20a

For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.
    Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv. Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått i hjel. Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig i vår dødelige kropp.
2 Kor 4,6-11


Prekentekst: 
Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.
Luk 9,23-26

Kjære menighet!


I dag er det Olsok. Det er Olavsdagen. Minnedagen etter Olav den hellige. Dette er kirkeårsdagen da vi markerer, ja feirer kristningen av Norge. Detter dagen da vi skal få være takknemlig for at evangeliet også har nådd vårt folk, og vårt land. Slik vi ba i dagens kollektbønn:  «Allmektige Gud, vi takker for dine budbærere til vårt folk, de som sådde Ordet, reiste korsmerket og grunnla kirken i fedrelandet vårt».

I 995 gikk Olav Tryggvason i land på Moster, han lot det bli holdt gudstjeneste her, og han reiste en kirke på Moster. Nesten 30 år senere i 1024 holdt Kong Olav Haraldson – senere Olav den hellige – ting på Moster. Her fikk han vedtatt kristenretten, som innledes slik: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.» Men den 29. juli 1030 ble Olav Haraldson drept på Stiklestad. Og mindre enn et år siden ble han erklært som helgen.

Kristningen av Norge var ikke en konges verk. Vår forfedre hadde i lang tid hørt om og blitt påvirket av den kristendommen de hadde møtt på handelsreiser og iblant på vikingtokt.  Men innføringen av kristenretten i 1024, og vår første nasjonale helgen – Olav den hellige, er reelt og symbolsk et brudd med fortidens guder og etikk og markerte en overgang i folk og samfunn.

Vi leste fra 5. mosebok: I dag tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og dine etterkommere kan få leve. Du skal elske Herren din Gud, lyde hans røst og holde fast ved ham! Teksten er hentet fra slutten av 5. mosebok. Og hele boken er formet som en tale som Moses holder rett før folket skal gå inn i det lovede landet. Han legger fram historien om ørkenvandringen, og ikke minst; Guds lov legges fram for folket. Folket settes på valg mellom Gud og avguder, tro og vantro.

Også dagens evangelietekst tydeliggjør en valgsituasjon. Rett før dagens evangelietekst så har Jesus spurt disiplene hvem de folk sier han er, og hvem de tror han er. Og folket sier han er både døperen Johannes og Elia. Og år Jesus spør «hvem sier dere at jeg er?» så kommer Peter med sin bekjennelse: «Du er Guds Messias». Og som en oppfølging, som en tydeliggjøring av hav denne bekjennelsen betyr, ja nesten som en advarsel sier Jesus:

Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.

I 5. mosebok er det folket som står på valg. I evangeliet er det disiplene. Hvem er det som stilles på valg i dag? Er det slik at kirken, fra alle landet prekestoler denne dagen skal utfordre det norske folk – som kollektiv størrelse - til å velge Gud, til å gå troens vei. Eller er det alle som bor i landet – som individer – som utfordres denne dagen?

Den tid da folket, som folk, var en religiøs størrelse, er over for lenge siden. Og fra og med i år, er det også slutt på staten som en direkte religiøs aktør gjennom regjeringsoppnevnte biskoper. Men at kirke og stat er blitt to uavhengige størrelser, betyr ikke at kirke og folk har tatt farvel med hverandre.

Troens utfordring, bekjennelsesspørsmålet; tror du? -  vil alltid rette seg mot individet. Det er som enkeltmennesker vi er døpt. Det er som enkeltmennesker vi bekjenner troen, slik vi leste den ved dåpen i dag: Jeg tror på Gud Fader… Jeg tror på Jesus Kristus…Jeg tror på Den hellige ånd. Det er som enkeltmennesker vi tilhører kirken, eller eventuelt kan bryte med kirken og troen. Og samtidig er ikke troen et individualistisk prosjekt.

For dåpen er jo nettopp inngangen til et fellesskap, troen fellesskap. Ordningen med faddere, og det at kirken ved døpefonten tar på seg et medansvar for å oppdra barna til kristne, viser sterkt troens karakter av fellesskaps prosjekt. Troen er ikke bare et spørsmål om «meg og Jesus», snarere tvert imot. Troens spørsmål og utfordringer finner best sine svar i fellesskapet. Og selv om trosbekjennelsens ord er individuelle: Jeg tror,…så sier vi det i kor og innenfor rammen av en felles gudstjeneste. Å være en del av et fellesskap, en menighet, en kirke er grunnleggende en del av det å være en troende, av det å være en kristen.

I 1024 vedtok tinget på Moster: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.» En slik lov forutsetter at folk, tro og konge er en enhet. Folket, ledet av en konge, har en tro. Og etter hvert i eneveldet så ville man også hevde at den ene kongen var sendt av den ene Gud til å styre dette folket. Slike tanker er umulige i 2012.

Alle som er norske borgere er nordmenn, helt uavhengig av hvilken Gud de bøyer seg for. Men så lenge de fleste nordmenn kaller seg for kristne, så er det naturlig at dette kommer til uttrykk i folkets liv. 22. juli 2011 viste oss mange ting, blant annet at kirken for de fleste nordmenn oppleves som et naturlig samlingspunkt i når sorg og redsel rammer oss. Og det er ikke fordi vi hadde en STATSkirke. Men fordi vi hadde en KIRKE som i århundrer har møtt mennesker i sorg og redsel. Selv om stat og kirke skilles i et sekularisert samfunn, så behøver ikke folk og kirke gå hver sin vei.

 «Du er Guds Messias» sa Peter. Og det er en bekjennelse med konsekvenser.  For Jesus sier: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.

Å løfte sitt kors, fornekte seg selv og følge Jesus, det er en utfordring til hver og en av oss som individer. Men det er også en utfordring til oss som fellesskap og folk. Og for et rikt folk som oss, så tror jeg korset og selvfornektelsen særlig må handle om å dele av vår overflod. For vi har rikelig, vi må bare lære oss å forvalte det til beste for vår neste…han som sitter med tiggerkoppen, han som mangler mat og medisiner, han som ruser seg, hun som selger seg, de som er syke … de som trenger at vi hører Mesterens ord om å elske din neste som deg selv. De ordene er fortsatt utfordring til oss som enkeltmennesker, til oss som fellesskap og til vår stat.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.