fredag 22. april 2011

Korset, Langfredag 2011, Alsvåg kirke

Tekst: Lukas 22,39-23,46

Det vanskelige og det gode korset

Langfredag er alltid et møte med korset.

Det vanskelig korset.

Det gode korset.

Det uforståelige korset.

Korset som gir mening og håp.

Korset har ikke en tolkning. Vi kan ikke uttømmende i en preken, eller en bok, si alt som kan sies om korset. Det er noe av korsets kraft. Korset står der, og gir mening og svar til så forskjellige liv og så forskjellige mennesker som hele verden kan romme.

Våre liv, og våre erfaringer gir oss nye perspektiver på korset. Der vi iblant ser trøst i en som lider som oss, ser vi andre ganger dom over ting som burde vært oppgjort. Der vi iblant ser smerte og død, ser vi andre ganger mot og kamp. Der vi noen blir tatt av det menneskelige drama, så er det andre ganger det blir viktigere å se den kosmiske kampen mellom Gud og djevel.

Korsets provokasjon

I år, i mine påskeforberedelser, har korset først og fremst blitt en provokasjon. Jeg kan kjenne det inn i margen. Det skjærer i hjertet. Er det virkelig nødvendig med all denne lidelsen, med all denne smerten, med alt dette dramaet og blodet? Må Jesus virkelig dø, ja ikke bare dø, men piskes og lide i timesvis for mine og mine medmenneskers synder?

Kjære Far i himmelen, så ille har jeg da ikke vært?

Hva slags Gud krever slikt? Er Gud en Gud som må se blod, for å tilgi oss? Hadde det ikke da vært bedre om vi, som det gamle Israel, slaktet sauer og ofret dyr i templene, hvis det er blod som er nødvendig?

Ja, er dette en Gud jeg kan knele for i noe annet enn frykt? Kan jeg peke på denne Guden og si: Dette er sannheten. Dette er kjærligheten Gud.

Inn i dette er det tre tanker som har blitt viktige for meg. Og som jeg vil dele med dere.

Korset er ikke matematikk

For det første: Korset er ikke matematikk. Det er ikke en viss mengde synder, som skal sones med en viss mengde lidelse. Det er ikke en rettferdig straffeutmåling utført av en allvitende dommer, som hadde målt ut en straff for alle synder i tid og evighet. Korset er først og fremst et menneskelig og eksistensielt drama. Jesus korsfestes ikke av en Gud som må se blod for å tilgi. Hvis vi går til Det gamle testamentet så finner vi der en Gud som er villig til å tilgi kun fordi han elsker, og de sanneste gudsbilder vi finner i GT er ikke en Gud som roper etter blod, straff eller hevn. Tvert imot er det en Gud som forakter religiøse fester uten innhold, for det han ønsker seg er menneskenes hjerter, deres tro, deres kjærlighet.

Korset er ikke Guds triumf, det er Guds nederlag. Når Gud åpenbarer seg for verden, så er det ikke i et håp eller med et mål om å bli korsfestet. Jesus inviterer til tro og disippelskap. Menneskene korsfester han. Og vi kan finne oss selv igjen i dramaet. Noen ganger som sovende disipler, som slett ikke er der vi burde være i kampen. Noen ganger som den feige Peter som i redsel ikke tørr å stå opp for det han tror og har vært med på. Noen ganger som Ondskapens medhjelpere slik som de som står i Pilatus sin borggård og roper: Korsfest, korsfest. Noen ganger som den politiske opportunisten Pilatus som er villig til å drepe et uskyldig menneske og slippe en morder fri, for å bevare fred og stabilitet. Noen ganger som en Simon fra Kyrène som må smake en liten del av Jesu lidelse. Noen ganger som de romerske soldater som lojalt utførte sin rutine i ondskapens tjeneste. Vi fulgte bare ordre. Noen ganger som den spottende røver, som i sin egen lidelse lar desperasjon bli til spott. Noen ganger som den røver som i møte med dødens vold, ber om å bli husket av Guds Sønn. Noen ganger som de spottende Rådsherrer ved korset, som full av religiøs selvsikkerhet, er trygg på at det de bevitner er Guds vilje. Noen ganger som den gråtende Maria som maktesløs ser ondskapen herje med sin elskede Sønn.

Men samme hvor vi plasserer oss. Samme hvilke rolle som er vår denne påsken. Det vi ser er ikke Guds triumf, men Guds nederlag. Det vi ser er ikke kjærlighet, men ondskap. Det vi ser er ikke Guds handling, men fravær av Guds frelse. Jesus var ikke overlatt til Guds dom, men menneskenes ondskap.

Påskemorgen, ikke Langfredag, bringer frelsen

Det leder meg til den andre tanken som er blitt viktig for meg i møtet med korset i år. Det er påskemorgen som bringer frelsen, ikke Langfredags lidelse. Vi er nok vant til å tenke på korset som frelsens sted. Det er korset som er blitt de kristnes symbol, framfor alle andre. Men hvis korset var Jesus historiens slutt, så fantes ingen frelse, ingen kristen tro. Hvis korset var slutten på historien om Jesus, så er vår Gud død, kanskje minneverdig, men maktesløs.

Derfor på Langfredag så møter vi ikke først og fremst frelsen, men den ondskap som vi må frelses fra. På Langfredag skal vi stoppe opp, og la det sige inn at menneskets makt er så stor at vi kunne drepe Gud. På langfredag skal vi stoppe opp, se på våre egne liv, se på verden rundt oss, og se om det ikke fortsatt er slik at det onde kan drepe det gode. Er det ikke fortsatt slik at religiøse ledere og menneskers iver, karriereklatreres politisk opportunisme, menneskers grådighet og feighet lar det gode bukke under i kampen mot det onde. Ikke alltid, ikke hele tiden, men alt for ofte.

Er det ikke slik at vi fortsatt trenger et offer, en som er villig til å ofre seg? Når vi kommer med det vi ikke fikk til, det vi ikke en gang prøvde, med våre svik og nederlag. Da trenger vi en er ofret som kan si: Dette var for deg.

Men skal Jesus kunne si: Dette var for deg, så må han først seire. Død må bli liv, nederlag må bli seier. Det skjer ikke i dag, ikke på Langfredag, men påskemorgen. I dag råder mørket, men vi vet at lyset vil seire. Vi vet at ondskapen skal tape, vi vet at døden kan overvinnes. Vi vet at det kommer en morgen der graven er tom, og vi vet at det vil forandre verden.

Korset er et kall til å leve diakonalt!

Og da er jeg ved den tredje og siste tanken jeg vil dele med dere i dag: Korset er et kall til å leve diakonalt! Diakonien er evangeliet i handling, det er tjenesten for nesten. Korset, volden, lidelsen, døden. Hos de fleste av oss vil dette kalle på viljen til å handle. Til å stoppe grusomheten.

Utfordringen er å se korset i andre menneskers liv. Se vår Herres lidelse i hos de fattige, hos de foraktede, hos de fordømte og de dømte, hos de som ikke passer inn, hos de som ikke er som oss.

Hos en gråtende mor eller en rasende far etter at våre soldater har drept deres barn. Hos de som ser ørkenen spre seg, og ta over åkerlandet, eller ser flommen rive alt de har kjært, fordi vi ikke er villig til å ta prisen ved å legge om forbruket vårt. Hos verdens politiske fanger, men også hos den grove og skyldige drapsmannen som sitter på Death Row i Texas og venter på fullbyrdelsen av sin dødsdom.

Eller mye nærmere, hos de i vårt land, i vår bygd som bærer på sorg, som foraktes, som støtes ut, som vi ikke orker å se, ta oss av, eller bry oss om. Hos barn som mobbes, voksne som holdes utenfor, eldre som glemmes, hos voksne som ikke får høre til. Hos syke, ensomme og forlatte. Hos de som lever med vold i sin hverdag. Hos de som lever med psykisk sykdom eller kjemper med døden.

Korset er et kall til å handle, og til å være der for andre. Og når vi ser korset sammen med den tomme graven, så gir det håp. For langfredag varer ikke for alltid, lidelse, nød og død skal ta slutt. Det gode kan seire også i denne verden, når vi lar oss vekke og kalle av Guds kjærlighet.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Det vi ser er ikke Guds triumf, men Guds nederlag. Det vi ser er ikke kjærlighet, men ondskap. Det vi ser er ikke Guds handling, men fravær av Guds frelse. Jesus var ikke overlatt til Guds dom, men menneskenes ondskap.

Det var usedvanlig godt sagt. Og en slik vinkling på korsfortellingen åpner for spennende måter å forstå ordene om at Jesus "bærer verdens synder". Den korsfestede henger der på grunn av oss, ikke på grunn av Gud.

Vel talt! :-)

Anonym sa...

...og så likte jeg den måten du åpnet for å identifisere seg med de ulike aktørene i fortellingen på.