KORSET - Langfredag 2012, Alsvåg kirke

Dagens bibeltekst: Markus 14,26-15,37

Kjære menighet.

Vi har lest vår Herre Jesu Kristi lidelseshistorie slik evangelisten Markus forteller den. I dag vil jeg invitere dere til å se på korset fra ulikt hold. Og la oss begynne med å se:

Korset – langt der borte


La oss se korset som norske borger anno år 2012. Vant med en norsk rettsstat og en virkelighet der selv troende mennesker fatter de fleste valg på sekulære premisser. Vi synes det er flott at Gud og teologer ikke har noen rolle i rettssalen. Vi er vant til å ha rettigheter. Også ser vi korset langt der borte. Tre kors på Golgate. En tornekronet, pisket og blodig mann henger i midten. Død. For oss er det en historie langt der borte. I motsetning til historien om drepte ungdommer og en terrorist på Utøya, så er dette en historie langt der borte. Det er en historie fremmed for oss og vårt samfunn. Tiden gjør at det er langt borte. Det skjedde for lenge siden. Nesten 2000 år, det er lenge det. Det fantes ikke noen norsk konge, langt mindre en norsk stat. Og det skjer i en region med et språk og en kultur vi ikke umiddelbart forstår.

Vi leste: " Da flerret øverstepresten kappen sin og sa: «Hva skal vi nå med vitner?  Dere har hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere?» Alle fant ham skyldig til å dø." (Markus 14, 63f).

Å drepe en mann fordi han spotter Gud. Vi vet at det skjer i noen land i vår verden i vår tid, men vi anser det som underutviklet, primitivt, barbarisk. Også korsfestelse da. Det er utvilsomt tortur. Sakte, barbarisk og planlagt tortur. Under Taliban var det visst offentlige henrettelser på store stadioner i Afghanistan. For å vise massene hva som ventet de som syndet. Men det er vel noe sånt Norges største kriminelle etter 2. verdenskrig påstår etter Utøya også. De måtte dø for sine synspunkter, andre skulle skremmes til å aldri mer innta de samme meningene.

Selv i en verden som mener å ha gått fremover, så er det dessverre noe merkelig kjent med dette korset. Selv på lang avstand. En mann som dør for blasfemi. En mann som dør for å ha satt kjærlighet foran religiøs nidkjærhet. En folkemasse som lar seg underholde av død og vold. En mann som dør fordi det tjener makten at han henrettes. Men på avstand så passer det likevel dårlig inn i vår hverdag. Det er de andre, de primitive, de usiviliserte, de som ikke respekterer FN og menneskerettighetene som holder på sånn. Det er gærninger, terrorister og de onde som holder på med sånt. På avstand er korset alt vi vil bekjempe. Samme hvem han er denne Jesus, og disse røverne, så vil vi kjempe for deres rett til en annen behandling.

Korset – der borte

Men gå nærmere. Kom så nært at korset ikke er langt der borte, bare der borte. På en slik avstand at man er tilskuer. Ikke til noe fremmed, men dog tilskuer. For alle som befinner seg i kirken på en langfredag kjenner historien fra før. Vi står ikke langt, langt borte og ser på et skuespill vi ikke forstår, men kun reagerer på. Vi ble ikke tatt av overraskelse når historien endte med døden. Vi visste han ikke kom til å stige ned fra korset og frelse seg selv. Vi visste at Gud Fader ikke kom til å sende en englehær og hente sin sønn. Vi vet at det som skjer er et oppgjør mellom Gud og mennesker, at det som skjer er nødvendig for at lov skal bli nåde. Vi vet det er slik vi sang i Hallqvist sin salme:

Han gikk den tunge veien
opp til Jerusalem.
Der ble han tornekronet
og skamslått under mengdens hån.
Han led, han led for dem
Han gjorde det for dem. 
(NOS 133, 2)

Vi vet etter år i kirkebenken at det måtte et oppgjør til. At avstanden mellom Guds lov og menneskenes liv blir gjort opp ved et offer. Og akkurat nå skulle vi helst ha vært i Langenes eller Øksnes kirke. For på altertavlen i disse to kirkene så er Moses på den ene siden med lovtavlene og Johannes på den andre siden, med evangeliet. Og midt mellom Moses – Loven og Johannes – Evangeliet, der er den korsfestede Jesus. Soning for loven, evangeliets pris – Kristus på korset. Gud selv soner for menneskenes synder.

Altertavlen i Øksnes kirke

Det som skjer er et oppgjør mellom Gud og mennesker, men Gud velger selv å fylle rollen som offer. Menneskenes rolle i dette dramaet er alle de roller som gjør soningen nødvendig. Menneskene sovner fra en venn i kampens time, forråder sin venn, fornekter sin venn, dømmer en uskyldig, torturerer et medmenneske, spotter og håner en lidende, dreper et medmenneske. Og han de sovner fra, forråder og fornekter, dømmer og torturerer, spotter og håner og til slutt dreper, det er Gud. Og Gud i himmelen lar gudemennesket telle som offer for alle menneskers synder.  Det er ikke et matematisk regnestykke som går opp. Men det er et troens regnestykke. Gud ble menneske, vi drepte han, ja, selv Gud forlater Jesus på korset. Det er prisen Gud betaler for at ingen mennesker skal bli forlatt av Gud.

Du som hekk til krossen nagla,
medan blodut sveitta hagla
frå di panne då du sa:
«Fader, kvifor gjekk du frå meg!»
Å, lat nådens blodstraum nå meg,
offerlam fra Golgata
(Jakob Sande, NOS 130, 3)

Nå vil jeg be deg om å gå helt inntil korset. Still deg..

ved korsets fot. 

Alle kristne bør Langfredag stille seg ved korsets fot, og spørre: «Hva betyr dette for meg?».  Legg bort alle de riktige tankene du har lært på søndagsskolen og i kirken. Se han for deg, tornekronet, pisket, korsfestet og spør igjen: «Hva betyr dette for meg?» Det er ikke et riktig svar på det.


Kanskje fyller korset deg med sinne? 

Kanskje sinne mot Gud. Var dette virkelig nødvendig? Hvorfor i all verden måtte Jesus dø? Dette er da på ingen måte en rimelig straff for de syndene jeg har gjort eller kommer til å gjøre i mitt liv? Hva slags Gud er det som framstår langt mer blodtørstig enn en vanlig norsk dommer? Hva sier dette om meg og mitt liv, og ikke minst: hva sier det om Gud, hvis dette – en torturert og død mann er det som må til for å forsone Gud og mennesker.

Eller kanskje du er sint fordi det ikke er nok. Det er vel nok blod og vold i seg selv, men det er feil mann som soner. For hvorfor skal de som begår ondskap slippe Guds straff? Hvorfor skal Gud tre inn som et uskyldig offer, når det er de skyldige som burde straffes. Hvilken mening gir det egentlig at Gud ofrer seg, når det er noen som rettmessig burde sone denne straffen.  Er det på noen måte greit at en trosbekjennelse skal redde de verste despoter og hverdagssadister fra en rettferdig straff?

Kanskje korset fyller deg med anger?

I mars 2004 kunne VG fortelle om den tidligere drapsdømte Johnny Olsen som tilsto to bombeattentater mot Blitzhuset på nittitallet.  VG siterte en gråtkvalt Olsen, som da han kom til retten sa at han tok avstand fra sin egen fortid og fra nazismen. Olsen hadde sett filmen «The Passion of the Christ» som beskriver Jesu lidelseshistorie, og den fikk han overbevist om at han måtte tilstå det som var uoppgjort. Olsen hadde stått ved korsets fot, og angret. Ja, ikke bare angret han, men han valgte å gjøre bot gjennom tilståelse og fengsel.

De færreste går rundt med to bombeattentater på samvittigheten. Men vi bærer alle på vårt. Kanskje er tiden kommet for å legge fra seg en stor bør som du har båret på. Kanskje skal den legges stille ved Jesu fot, og først og fremst bli synlig ved at du retter ryggen og lever friere fra nå. Eller kanskje skal korset gi deg mot til å bekjenne, i skrifte eller til den du har syndet mot. Korset viser oss at synden har en pris. Noen i dine omgivelser bærer omkostningen for dine synder.

Kanskje korset fyller deg med medlidenhet?

For hvis du ser opp på frelserens ansikt, så ser du ansiktene til de som lider i vår verden. Under forfølgelse politiske og religiøst, kanskje ser du en av vår tids slaver, kanskje ser du en av ofrene for krig, sult, klimakatastrofer. Korset er en vekker, også til handling.  For nøden, lidelsen og døden forsvant ikke med Jesus på korset. Korset har alltid vært et kall til å handle. Mange er de fromme kvinner og menn som har stelt syke og skadde, fanger og lidende mennesker som om det var deres Herre og frelser de stelte.

Når vi ser korset langt der borte, så virker det fremmed, men vi ser trekk og lidelse som vi drar kjensel på selv i vår tid. Litt nærmere så kan vi se det teologiske bildet. Vi ser det gir mening innenfor det bibelske verdensbilde. Det gir mening som kamp mellom Gud og djevel, som et oppgjør mellom loven og menneskenes liv. Men det er først når du våger å gå helt inntil at det begynner å handle om deg. Og det er når du går helt inntil at det blir utfordrende. Når du tår det ved korsets fot, og lar korset møte ditt eget liv, da er det ikke lenger så viktig om du kan de rette svarene. For hva korset betyr i ditt liv, akkurat i år, det vet kun du. Det viktigste er at du er der…og lar korset tale til deg, og ditt liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.