Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 10. kapittel
De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.
Slik lyder Herrens ord
I dag er det presentasjonsgudstjeneste her i Myre kirke, og vi har fått høre tre tekster som på ulike vis hører med på veien fram mot konfirmasjon; de ti bud, dåpsbefalingen og nå historien om Jesus og de små barna.
Historien om Jesus og de små barna er en historie om å høre til. Barna hører til i fellesskapet rundt Jesus. De hører til i felleskap med Gud. De hører ikke bare til der, de settes fram som forbilder for de som vil høre til Guds familie når Jesus sier: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det.
Jesus snur ofte hirarkier på hodet. Barna settes som eksempel for de voksne. De fattige trekkes fram som ideal framfor de rike. Og mens de fromme fariseerne ofte møtes med harde ord av Jesus, så møter de som religiøst er utstøtt – tollere, syndere, horer og syke, de møtes av Jesus med nåde, med helbredelse, med tilgivelse, med nærvær.
Hva er det med barna som gjør dem egnet til å være eksempler for troen? Hvorfor er barna de som settes opp som mal.
Det er vanskelig å vite, for Jesus sier ikke noe mer om det, enn det vi leste. Men noen ganger kan vi bli klokere av å se på den sammenhengen der bibelhistorien står. Rett etter denne historien i Markus, kommer historien om Jesus og den rike mannen, som Jesus ber selge alt og så komme tilbake og bli hans disippel, men den rike mannen kommer aldri tilbake, han klarte ikke å kvitte seg med sin rikdom. Så kommer en historie om to disipler, som ber Jesus om å få sitte ved hans side i himmelen. De andre disiplene blir sinte når de får høre om dette, men Jesus forteller dem, at den som vil være stor i Guds rike, ikke skal herske, men tjene. Barna, de fattige og tjeneren trekkes fram som de gode forbildene. Hva er det Jesus vil fortelle oss?
Jeg tror det handler om avhengighet. De voksne, de rike, herskerne har lett for å stole på egne krefter, de er stolte, de skal klare ting sjøl.
Men tro, det betyr faktisk å erkjenne at man er avhengig. Å tro betyr faktisk å erkjenne at det er en som står over meg, slik vi sier i trosbekjennelsen; Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre.
Å tro er ikke en liten del av livet, men det preger egentlig hele livet. Det handler om med hva salgs øyne du ser verden. Det handler om hvordan du forstår deg selv, meningen med livet, livets regler og livets kamp mellom det gode og det onde.
Da vi ble døpt, så ble vi Guds barn. Men vi ble også del av et menneskelig fellesskap, et fellesskap av mennesker som tror på Gud som skaper, Jesus som frelser og Den hellige Ånd som livgiver. Å være døpt er rett og slett å være en kristen, helt til du bestemmer deg for noe annet.
Å være en kristen kan være tøft i ungdomstida, det er visst ikke regnet som spesielt kuult. Men i en landsdel der over 80 % er medlem av Den norske kirke, så er det ikke veldig spesielt. Men mange av de som er medlemmer av kirken kvier likevel seg for å ta disse ordene: Jeg er en kristen, i sin munn. Hvertfall så må de presisere at de ikke er sånne personlige kristne.
Til alle som er her i dag og er døpt, og det regner jeg med er de fleste. Du må være frimodig, du må tørre å kalle deg det du er som et døpt menneske: en kristen. Og vær så snill og glem dette uttrykket personlig kristen. For hva er alternativet til personlig kristen…? Hva er en upersonlig kristen? Historien om Jesus og de små barna viser oss at det er ikke våre prestasjoner det står på, det er ikke oss kristennavnet er avhengig av, det er det Gud gjør. Ikke det vi gjør, som gjør oss til en kristen. Du er ikke en kristen fordi du er sånn eller sånn, du er en kristen fordi Gud har valgt å ta imot deg, frelse deg, bry seg om deg.
Det finnes kristne drittsekker, det finnes kristne kriminelle og det finnes kristne helgener, og så er det sånn at de fleste av oss beveger oss et sted midt i mellom.
Det betyr ikke at Gud er likegyldig til hvordan vi lever livet vårt. Vi leste de ti bud. Gud gir oss gode livslover, og når vi gjør det som er synd, bryter med Guds vilje, så trenger vi tilgivelse. Men at de kristne trenger tilgivelse, det er ikke nytt for Gud. Det har de kristen trengt så lenge det har vært kristne i verden. Og menneskene har trengt det så lenge det har vært mennesker i verden. Ordet evangelium betyr godt nytt, og de gode nyhetene er ikke at menneskene skal slutte å synde, men at det finnes tilgivelse for synder. Jesus sier stadig vekk til mennesker: dine synder er tilgitt. Samtidig som han fastholder alvoret og standarden ved å si til oss: Gå bort og synd ikke mer.
Så er det selvsagt de som ikke tror. De som ser verden med andre øyne. De som ikke ser verden som gudeskapt, de som ikke se nåden som en guddommelig gave, de som ikke ser at det gode liv leves når vi følger Gud vei med våre liv. Selvsagt er det lov i et fritt land og erklære høyt at ”jeg tror ikke på noe som helst”, eller at man tror på andre enn Jesus. Men da stiller man seg utenfor kirken. For kirken er fellesskapet av mennesker som er døpt, som tror.
Og her konfirmanter, foreldre, faddere, øksnesværinger, kjære meninghet, her står man faktisk ovenfor et valg. Vil du bli i din dåpspakt, og være en kristen, eller vil du stå utenfor? Jorden er ikke litt rund, man kan ikke tro litt på tyngdekraften, eller være litt jomfru. Noen ting enten er, eller ikke er. Og kristen er en slik ting. Enten er man kristen, eller så er man ikke kristen.
Jeg spør deg ikke om du er aktiv eller ikke aktiv i kirken. Jeg spør deg ikke om du synder lite eller mye, jeg spør deg ikke om du går til nattverd eller ikke, jeg spør hvertfall ikke om du får til livet eller ikke. Men jeg vil du skal vite at når noen spør: er du en kristen, så har du som et døpt menneske rett til å si ja, og som et fritt menneske har du rett til å si nei. Men det er faktisk et enten eller.
Jesus trekker fram barna som eksempler på troen. Ikke fordi de er søte, de var sikkert både møkkete og skrikete. Ikke fordi de aldri hadde gjort noe galt – for slike unger finnes ikke. Men fordi de var avhengige av å bli tatt vare på og tilhøre i en sammenheng som var villig til å elske dem. Akkurat som vi er avhengige av Gud, og få kjenne hans kjærlighet. Kjære menighet: Gud trenger ikke oss, men vi trenger han.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar