Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 10. kapittel:
Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i sitt hjem. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»
Slik lyder Herrens ord.
Tema for årets kulturminnedager er ”Nytt liv i gamle minner”. Og jeg vil tro at denne teksten er et gammelt minne for de fleste av oss. Fra søndagsskolen, fra kirkegang og fra skoledagene. Den strevsomme Marta, som tar imot Herren, og som en dyktig husmor steller i stand i huset. Hun steller sikkert i stand mat, vil jeg tro. Og som den flittige husmor hun er, så vil hun sikket gjøre stats på gjesten sin, med å sette fram det beste.
Men så vet vi fra barnelærdommen at det var ikke den strevsomme Marta som gjorde det rette valget. Men Maria som hadde satt seg ved Herrens føtter og lyttet til Hans ord.
Jeg skal ikke utgi meg for å være noen ekspert på dette husets historie, men litt har jeg jo lært om Zoar, og husets historie. At huset var en bedehus, og fiskarheim. Der man rett nok tok vare på kroppens behov, men huset ble reist for å møte de åndelige behov. Et fristed fra ”verden” der ute. Et sted der man skulle legge vekk det man ellers gjorde seg mye strev med, for å sette av tid til det viktigste. Mens verden der ute ofte krevde at man var som Marta, så var dette huset et sted der men, som Maria, fikk sitte ned ved Herrens føtter.
Det er dette som er barnelærdommen; noe er viktigere enn andre ting, og av alt det som er viktig er det å sette av tid for å lytte til Herren det viktigste av alt. Dette har vi lært på søndagsskolen og i kirken, og kanskje hjemme også.
Så kom voksenlivet med alle sine muligheter og alle sine utfordringer. Det var jobb, for noen både morgen og kveld. Det var mann og barn eller kjerring og unger, det skulle bygges hus, man skulle gjøre karriere, man skulle engasjere seg i frivillighet og samfunnsliv. Noen av oss står midt i den karusellen med begge beina, mens andre har rukket å få grå hår og barnebarn. Og vi som er yngre tror ofte at de eldre har god tid. Men mange av de pensjonistene jeg møter sier at livet aldri har vært så travelt som nå.
Det er så mange ting vi må, og ofte så mye vi burde, og enda mer vi kan, hvis vi har tid til overs. Og til slutt så mye vi har lyst til. Og sånn går no dagan…sier vi og smiler.
Men egentlig tror jeg vi savner å kunne få sitte ved Herrens føtter. Det er noe i oss som gjerne skulle falt til ro, en indre ro, der vi ikke hele veien måtte prestere eller gjøre, men fikk sitte stille og ta imot ord fra Herren.
Mye av det vi gjør er nyttig og godt, og ingenting ville skjedd hvis vi bare satt ved Herrens føtter. Også Maria måtte reise seg til slutt, og gå tilbake til hverdagen, kanskje var hun med og tok oppvasken da Jesus reiste videre. Det finnes ingen måte å rømme fra denne verden hverdager og oppgaver. Selv i en kloster lages det mat og vaskes det opp. Men det er også satt av tid til å sette seg ned ved Herrens føtter.
Og jeg tror at mange av de tingene vi gjør også brukes som flukt. Flukt fra relasjoner med andre mennesker og Gud. Kanskje det ikke er bilen, men ekteskapet som trenger vedlikehold? Kanskje er det ikke fiskematen, men ungene som burde hatt din oppmerksomhet? Kanskje var det ikke tid for å realisere deg selv, men tid med Gud du trenger? Kanskje er det ikke for å ære gjesten vi står på hodet i vaskebøtta og med begge hendene i en bakebolle, men for vår egen æres skyld. Kanskje det ikke er for Guds ære vi bruker helger og kvelder og ferier på menighetsarbeid, men for å sole oss i glansen av alt vi får til.
Marta, Marta. Du gjør det strev og uro for mange ting. Det er nok mange flere enn Marta Herren kunne si det til.
Men hva gjør en stakkars Marta som vil bli som Maria?
Jeg tror svaret er de hellige vaner. Ikke verdens flukt, men sunne pusterom i hverdagens mange gjøremål. Pusterom som ikke blir prioritert ned eller vekk, men som får være der som rolige oaser i våre liv. Kveldsbønn, bibellesning, gudstjenestegang, nattverdgang. Det er hellige vaner.
Kan du rydde rom for en stille stund? Tenn et lys. Kanskje vil du lese litt fra Bibelen, kanskje fra en andaktsbok, kanskje et dikt, eller kanskje bare være stille med Gud. La han tale til deg i stillheten, la han komme nær. Kanskje et Fadervår er alt du skal si med bevisste ord.
Ja, det er vanskelig. Det vet jeg alt om. Men jeg har en mistanke om at det er verdt prisen. For noe er viktigere enn alt annet, å velge den gode del, å velge å hvile ved Herrens føtter.
Så kan det bli nytt liv i gamle minner, også i ditt åndelige liv.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar