søndag 31. mars 2013

Preken, Påskedag 2013, Myre kirke

Den oppstandne Kristus,  Myre kirke.

Lesetekster: 2. mosebok 15, 1-3 og Kolosserne 2, 12-15

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort.  Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.»  Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der,  og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv.  Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde.  Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde.  Disiplene gikk så hjem. (Joh 20,1-10)

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet!

Dette er kirkens største festdag. Dette er dagen da gleden skal ropes til verden: Kristus er oppstanden! Jesus lever! Døden er beseiret. Vår synd er betalt. Gud vil at vi skal leve! Himmelen er vår! Kristus er oppstanden! I dag er dagen da langfredagens mørke er drevet bort.  I dag er dagen da korset er blitt til seier. Dette er dagen da vi, som Peter kan juble: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1. Peter 1,3)

La oss reise oss å synge vårt høytidsvers  (NOS 177).

Kjære menighet!

Jeg vil bruke dagen i dag til å oppmuntre oss alle til frimodigheten på troens vegne. Vi har et unikt budskap, som verden trenger å høre. Dagens tekster er gledestekster for oss mennesker til alle tider, i alle kulturer. La oss derfor tro og leve påsketroen med frimodighet.

Kjære menighet! En ny start er mulig.

Påskedagen forteller oss at det er mulig å få en ny start. Det er lov å legge fra seg det gamle, det gale, det som gikk galt, det er lov å legge fra seg ondskapen og begynne på nytt. Gud vil ikke for alltid holde mot deg hva du har gjort galt. Tvert imot, Gud inviterer til tilgivelse. Gud har selv gjort opp regningen mellom deg og Han, da Han selv ble menneske og døde for dine synder.

For vi leste fra Kolosserne: Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset. Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset. (Kol 2, 14-15)

Gud tilgir og Gud elsker. Det er påskens budskap. Samme hva som gikk galt. Gud vil tilgi. La oss da som kristne også leve i tilgivelsen. La oss frimodig tro at vi er tilgitt av Gud, og at tilgivelse også er mulig mellom mennesker. Og påsken er tilgivelsens modell. Tilgivelse mellom mennesker krever også oppgjør, og vilje til å gjøre bot, det har vi lært av Langfredag. Men tilgivelse mellom mennesker vil gi nytt liv, glede og lys, det lærer vi av påskedagen. Og jeg tror vi er mange som erfart at det er slik.

Bekjennelse og tilgivelse er forsoningens to bevegelser. I mange av livets små forhold kan det være enkelt, men det kan også være hardt arbeid, og noen ganger kan det synes umulig. Men den åpne graven, det tomme korset kaller oss til begge deler. Verden trenger å få vite det: En ny start er mulig. Verden trenger å se det, i våre liv, at tilgivelse er mulig.

Kjære menighet! Vi skal til himmelen.

I dagens evangelietekst fra Johannes er det Maria Magdalene som kommer alene til graven. Og hun finner den tom. Hun henter Peter og «den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær..», altså Johannes selv. Forfatteren av Johannes evangeliet oppgir med andre ord seg selv som sannhetsvitne på oppstandelsen. Og han omtaler sin eget trossprang slik: Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. (Joh 20, 8-9)

Kjære menighet!

Oppstandelsen er vårt kristne håp. Oppstandelsen er vårt viktigste kristne håp. Uten oppstandelsen så forfaller raskt vår tro en pyntelig etikk, for gode mennesker. Men uten egentlig begrunnelse, bortsett fra at det selvsagt er fint å være snill. Men oppstandelsen forteller oss at vi skal til himmelen. Livet her er begynnelsen på livet som hellig. Og en dag skal vi som de første mennesker kunne vandre i haven med Gud. En gang skal død, ondskap, alt som holder nede, undertrykker og dreper være borte, og livet, godheten, kjærligheten og nåden ha seiret.

Vi leste fra kolosserne:  For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde. (Kol 2,12)

Det evige liv er vår dåpsgave.

Kjære menighet! La det bli liv.

Påskens budskap er liv. Gud vil liv i ordets bredeste forstand. Gud vil ikke at ondskapen skal seire. Han vil ikke la det som bryter ned vinne. Gud vil ikke la mørket og død seire. Nei, Gud vil liv.

Kjære menighet! La det bli liv.

La påskens budskap om forsoning og liv, påskens håp om tilgivelse og oppstandelse bli liv. La det fylle oss med glede, la det fylle oss med mot. La det prege våre liv. Så verden kan se i våre liv at Kristus er sannelig oppstanden.

Ære være Fadere og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

Påskenatt 2013, Langenes kirke

Fra altertavlen i Langenes kirke, Øksnes. 

Evangelietekst: Markus 16, 1-8

Kjære menighet!

Dette er oppstandelsesnatten. Dette er natten da Kristus har herjet i dødsriket. Natten da Guds makt og velde demonstreres. Vår Gud er den sterkeste i møte med døden. Dette er natten da døden dør. Natten da Kristus – for alle oss som tror – viser sannheten i sine egne ord om seg selv: For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.  Den som tror på ham, blir ikke dømt (Joh 3, 16 – 18). Jesus var død, men i natt kan vi med glede og tro rope ut:

Dette er natten da Kristus brøt dødens lenker og seirende stod opp fra dødsriket. 

I denne natt skal vi også døpe et lite barn. Og det minner oss alle på vår egen dåp. I dåpen så døde vi med Kristus og oppsto med Kristus. Kanskje var det lettere å se symbolet før når dåpen skjedde ved at hele barnet ble dyppet under. Under vannet, inn i graven, ned i døden – med Kristus. Så opp av vannet, ut av graven, til et nytt liv – med Kristus. For alt det Kristus vinner denne natten – seier over døden, soning for synden – alt dette ble vårt i dåpen. Det var for oss alle at Kristus døde og oppsto. Og i natt feirer vi seieren. For:

Dette er natten da Kristus brøt dødens lenker og seirende stod opp fra dødsriket. 

I denne natt har vi stilt oss selv og våre liv inn i Guds frelseshistorien. Fra skapelsens hage, frelst fra slaveriet i Egypt, frelst ved den tomme graven og frelst for evigheten gjennom dåpen. Og her i denne kirken har mennesker hørt Guds ord, bekjent sin tro, bedt sine bønner og gått til nattverd i flere hundre år. Her, på dette sted, i denne kirken, står vi en lang, lang rekke av hardføre øksneværinger som alle har trodd, bekjent og bedt sine bønner til snekkersønnen fra Nasaret. Han som viste seg som Guds sønn og døden overmann. Ja århundrer av troende synger med oss, når vi sier det igjen:

Dette er natten da Kristus brøt dødens lenker og seirende stod opp fra dødsriket. 

I denne natt står vi ikke bare i en historisk kjede. Nei vi stiller oss i evighetens rekker. Når vi sammen feirer nattverd, sammen får spise det Kristus rekker oss – hans legeme og blod – da spiser vi oss inn i evigheten. Slik folket spiste manna i ørkenen, og kom frelst ut av ørkenen, slik spiser vi det livets brød som Kristus rekker oss, så vi skal komme frelst ut av denne verden. For han som er livets brød inviterer oss til å gripe troens mysterium. At Kristus død, at Kristus sto opp og at Kristus skal komme igjen. Og det er Han som har vist oss, og gitt oss del i den kjærligheten som er sterkere enn døden.

Dette er natten da Kristus brøt dødens lenker og seirende stod opp fra dødsriket. 

Derfor er det vår tro at vi skal oppstå til evig liv. Døden kunne ikke binde vår Herre og Mester. Og døden skal heller ikke binde oss når han henter oss til seg.

Dette er natten da Kristus brøt dødens lenker og seirende stod opp fra dødsriket. Halleluja. Amen.


fredag 29. mars 2013

Langfredag 2013, Alsvåg kirke

Jesus ber i Getsemane. Altertavlen i Alsvåg kirke.

Evangelietekst: Lukas 22,39 – 23.46

Kjære menighet!

Det er langfredag. Dagen vår frelser døde. Og det er noe tungt, noe mørkt, noe ondt over hele teksten vi leste. Her er svik, når disiplene ikke klarere å være våkne med Jesus i hagen, når Judas kommer med soldatene og peker ut Jesus med et kyss, når Peter nekter for at han kjenner Jesus. Her er religiøs vold, og pøbelens vold, når folkets eldsteråd og folkemassen sammen klarer å få presset fram dødsdommen over Jesus. Her er politisk, pragmatisk vold, når Pilatus lar Jesus både piskes og korsfestes av det man må kalle realpolitiske grunner. Pilatus ser ingen grunn til å krangle med bermen, en mann kan godt lide og dø for å holde på ro og orden. Her er noen kvinner som gråter i møte med lidelsen. Og Simon fra Kyrene som må slepe Jesu kors. Men hovedinntrykket er at folket, deres ledere og okkupantene – pøbelmakta, den religiøse makten og den politiske og militære makten– får det som de vil. De ønsket at Jesus skulle dø. Og de drepte han.

Og nesten to tusen år senere møtes vi her i dag. Rundt historien om korset. Hva er det denne voldsomme historien, all volden har å fortelle oss. Hva er det vi ser når vi ser Jesus på korset? Hva kan Jesus på korset fortelle oss om oss selv, vår verden og om Gud?

HVA FORTELLER KORSET OM OSS?

Korset forteller oss om vår egen ondskap. Det var menneskene som korsfestet Jesus. Religion, politikk og pøbelens krav gled sammen i ropet: «korsfest, korsfest ham». De som ropte, de religiøse lederne og de politiske lederne var ikke spesielt onde mennesker.

Det bør nok sies til deres forsvar at de levde i en tid som var mer brutal enn vår tid, hvertfall mer brutal enn vårt samfunn. Men også i vår tid skaper religion, politikk og pøblenes krav vold i gater, byer og land. Også i vår tid plages, tortureres, mobbes, hetses og drepes uskyldige mennesker. Religiøs vold kan vi lese om hver dag: Det kan være homofile som bankes opp på grunn av sin legning, det kan være kvinner som drepes fordi de utfordrer den plass som kvinner er tildelt i mange kulturer, og ofte med en religiøs begrunnelse. Det kan være mennesker som drepes når fundamentalister sprenger mennesker, hus, skoler, kirker i Guds navn. Eller mennesker som befinner seg på feil sted når USA bruker sine ubemannede droner i kampen mot terror. Eller mennesker som får ødelagt sitt hjem og livsgrunnlag, fordi vi sletts ikke er villig til en radikal forandring av vår levemåte, og dermed får klimaforandringene fortsette.

Korset er et evig vitnesbyrd om menneskenes ondskap. Også vår ondskap. Også vi gjør det som er ondt. Livet har kanskje spart oss for mange av ondskapen største muligheter. Vi lever tross alt våre liv i en veldig fredelig krok av verden. Og i tillegg lever vi i en rik del av verden. Men like fullt: Ondskapen er også en del av våre liv. Ondskapen – og kanskje særlig alt vi har unnlatt å gjøre til tross for alle våre muligheter – er også en del av det å være menneske, her, i dag.

Men i møte med korset så møter vi ikke bare vår ondskap, men også våre guddommelige trekk.  De sider av oss som minner oss om mennesket skapt i Guds bilde. I møte med ondskapen vekkes også vår empati, vår evne til å føle med, lide med, vår eve til å engasjere oss i andres lidelse. Som Simon fra Kyrene som bærer Jesu kors, som kvinnene som følger han hele veien til Golgata og gråter og klager. Vi er jo ikke likegyldige til Jesu lidelse. Vi er ikke likegyldige til smerten og lidelsen som vi ser. Vi lar oss engasjere. Jesu kors tegner derfor ikke et ensidig bilde av oss mennesker som onde, eller feige. Vår reaksjon, vårt møte med fortellingen, forteller oss noe helt vesentlig om å være menneske: Lidelsen engasjerer oss, den mobiliserer mennesker til kamp for det gode, den vekker og kaller på et engasjement for det gode.

Det er sant at ondskapen jevnlig er en del av vår historie. Men det er også godheten. Ikke bare sviket, men også motet er den del av det å være menneske. Ikke bare hatet eller likegyldigheten, men også kjærligheten og engasjementet er en del av det å være menneske. Korset forteller oss begge deler.

SÅ HVA FORTELLER KORSET OSS OM VERDEN?

Siden ondskapen og godheten lever side om side i verden. Ikke som en kamp mellom kulturer eller mennesker, men hver dag som en kamp inni hver og en av oss, så er våre liv og denne verden en slagmark. En slagmark mellom krefter som vil rive ned og de som vil bygge opp. Mellom krefter som skaper kjærlighet og de som skaper hat. En slagmark mellom likegyldighet og engasjement, mellom tjenesten og herskermentalitet. Mellom hevn og tilgivelse. Mellom kamp og forsoning. Mellom Gud og djevel.

Verden er Guds skaperverk. Og grunnleggende skal vi forstå den skapte verden, og hver eneste menneske som godt. Men godheten, skjønnheten, kjærligheten er skadet, korrumpert, ødelagt. Og alt – hele Guds skapning - bærer på denne dobbeltheten. Tenk på havet – vi kystfolk trives best ved havet, ved det yrende livet som gir oss mat, utsikten, horisonten som synes å være uendelig. Men så kommer stormen, senker båt og mannskap, ødelegger bruk, og knuser og ødelegger alt som ikke er tjora eller boltet fast. Havet rommer både drømmen og helvete. Akkurat som oss. Verden og alle vi som bor i den rommer både drømmen og helvete.

Rundt korset finnes det mange roller som viser oss vårt valg. Vi kan som kvinnene og Simon fra Kyrene ta del i Jesu kamp. Vi kan som soldatene, rådsherrene og Pilatus velge det onde. Vi kan som mange av de som sto rundt, bli passive tilskuere. Vi kan som røveren på korset, vitne om sannheten og  be om nåde og en ny start. I en krig som varer lenge nok, gjør til slutt alle feil. Det ligger aldri innenfor vår mulighet å bare gjøre det som er godt. Korset er de kristnes kall til å velge det gode.

HVA FORTELLER KORSET OSS OM GUD?

Når jeg ser korset så ser jeg en rettferdig Gud og en nådig Gud. Korset er rettferdig fordi de synliggjør syndens pris. Korset viser meg at det jeg har gjort galt, min synd, mine valg, er ikke uten konsekvenser. Mine synder har en pris. Mine synder skaper lidelse, andre mennesker har det vondt fordi jeg har syndet. Det var ikke alle andres synder, men også mine synder, Jesus soner på korset. Korset viser oss at våre synder har konsekvenser.

Men vi er ikke bare syndere, vi er også syndens offer. Korset viser oss – og alle som er offer for ondskap – en Gud som tar på alvor at vi er krenket, skadet, såret, ødelagt. Gud setter ikke bare strek over synden, og sier «så, så, nå får vi gå videre og glemme dette her». Gud glemmer ikke ofrene. Gud krever at det det sones.

Gud er rettferdig. Og han er nådig. Derfor soner Gud syndens straff. Gud gjør forsoningen mellom Gud og mennesker mulig, ved selv å være offeret for folkets synder. Gud går inn i lidelsen, inn i smerten, inn i fornedrelsen. Gud blir et offer, for våre synder. Derfor synger vi i den nye nattverdliturgien: «Du Guds lam, som bærer verden synder, miskunne deg over oss.»

Vi leste: En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!»  Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg?  For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»  Det var allerede omkring den sjette time. Da falt det et mørke over hele landet helt til den niende time,  for solen ble formørket. Forhenget i tempelet revnet etter midten, og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han. (Lukas 23, 39-46)

Disse versene fra slutten av dagens evangelietekst demonstrerer noe viktig: Frelsen som individuell og kollektiv. Frelsen for oss som enkeltmennesker og som fellesskap.Korset er viktig for den enkelte. Vi har som røveren, alle sammen, mulighet til å be Jesus om frelse. Jesus er frelseren. Han er den eneste som kan svar ja på røverens og ditt spørsmål om å få være med til Paradis. Og samtidig – forhenget som revnet – demonstrer at forholdet, relasjonen mellom Gud og mennesker er endret for alltid. Guds nærvær er ikke lenger skjult. Guds nærvær er ikke lenger kun tilgjengelig for prester og gjennom offer. Alle mennesker kan tre fram for Gud. Gud kom til verden som Jesus. Og med Jesu død revner – bokstavelig talt – det som skilte Gud og mennesker.

HVA SER DU NÅR DU SER KORSET?

De som fulgte Jesus til Golgata så ingen seier. De så kun lidelse, død og nederlag. Men for oss er det annerledes. Vi vet at historien ikke slutter i dag. Vi vet at det kommer en påskemorgen. Vi vet at korset egentlig forteller en historie som ikke handler om straff, men om nåde, som ikke handler om død, men om liv, som ikke handler om ondskapens seier, men om Guds seier for oss. At offeret er han som skal dømme til slutt.

Men ikke enda. Ikke nå. Akkurat nå stopper vi her, ved korset, og ser at vår frelser er død. Og vi drepte han. Må Gud tilgi oss.

Ære være Faderen og sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

torsdag 28. mars 2013

Preken, Skjærtorsdag 2013, Myre kirke


Lesetekster: Salme 116, 1 – 14 og Paulus første brev til korinterne 11, 23-26

Det står skrevet hos evangelisten Johannes

1 Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
    2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. 6 Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» 7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» 8 «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. 9 Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» 10 Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
    12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere?13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det.14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. 16 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. 17 Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det. (Joh 13,1-17)

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet!

Skjærtorsdag må ha vært en underlig dag for disiplene. Det var mye som skjedde som først kan ha gitt mening etter at Jesus var oppstått fra de døde. Je Ja, kanskje skjønte de først hvor viktig denne dagen var etter Kristi himmelfartsdag, etter den første pinsen,  etter at de er kastet ut av synagogen og begynner å danne egne menigheter. I årets påskeforberedelser så har Skjærtorsdag trådd fram som dagen da Jesus forbereder sin kirke på det livet som skal kjennetegne kirken.

Det er flere ting Jesus gjør denne dagen som ikke umiddelbart virket naturlig, men likevel fikk han holde på. Han var jo tross alt Jesus, rabbien, lederen i flokken. Det var han som folket hyllet, det var han som gjorde under og tegn. Det var han som talte med en autoritet som disiplene aldri ville turt å tale med. Og nettopp derfor føltes det ikke særlig naturlig når han kneler ned – som en tjener - og vasker disiplenes føtter. Peters protest viser at dette er helt feil.

Og jeg tror heller ikke det føltes særlig naturlig når Jesus brøt brødet og kalte det kroppen sin, og ba dem å spise. Eller ga dem av vinen og kalte det sitt eget blod til syndenes forlatelse. Men Jesus er Jesus, og de lar han holde på, uten å helt å forstå hva som skjer. For oss, to tusen år etter, er dette et  kjent og kjært sakrament, en hellig handling. Men for de 12 var dette ukjent, nytt og jeg vil tro ganske uvanlig, ja nesten noe ubehagelig. Hva mener rabbien med at dette er hans kropp og blod.

Skjærtorsdag er den dagen i påsken vi kanskje kan lære mest om hva det er å være kirke. Det er dagen da Jesus selv, i ord og handling, instruerer disiplene og oss i hva som skal kjennetegne kirken – fellesskapet som vokser fram av hans forkynnelse og hans liv.

Han instruerer disiplene i det sakrament som har fulgt de kristne fra begynnelsen, brødet og vinen, nattverden. Og han instruerer dem i det som burde være kirkens sikre kjennetegn til alle tider: tjenesten. Diakonien. Så skal det nok innrømmes at vi ofte har vært flinkere til å dele ut brød og vin, enn til å tjene. Hele påsken er jo en sammenhengende fortelling om å tjene. Gud som tjener menneskene, ved å vaske deres føtter, dø for deres synder og sprenge opp himmelporten.

Rett før påske fikk den katolske kirke en ny pave. Pave Frans. Han tok sitt pavenavn etter den hellige Frans av Assisi. Og med sitt navn, sin forkynnelse og sine handlinger til nå, har han på imponerende kort tid satt tjenesten som kristent ideal på dagsorden.  Og jeg må innrømme at pave Frans begeistrer meg. I kveld feirer pave Frans, i motsetning til tradisjonen, ikke gudstjeneste i Peterskirken, men i et ungdomsfengsel i Roma. Der han blant annet vil vaske føttene til 12 av de innsatte. Det er et mektig bilde på hva kirken skal være når Pave Frans, lederen for verdens 1, 2 milliarder katolikker, kneler ned og vasker føttene til 12 ungdommer som har kommet skjevt ut i livet.

Alle slike ritualer og symbolhandlinger kan latterliggjøres.  De klarer sikkert å vaske beina selv. Hvor var kirken og de kristne når disse ungdommene var små? Hvor er kirken og de kristne når de kommer ut av fengselet?  Hvor er kirken og de kristne når menneskene virkelig trenger dem? Er de i kirken og ber, synger, og har det koselig med hverandre, eller er de ute i verden der menneskene trenger dem. Men slike latterliggjøringer overser eksemplet og symbolhandlingenes makt.

Pave Frans på kne, gir meg inspirasjon. Frans bringer Jesus, når han står på kne og vasker disiplenes føtter, nærmere meg og mitt liv. For pave Frans lever i dag, i vår tid, han har muligheten til å gripe en sterk kirkemakt, men han velger å demonstrere tjenesten som ideal. Det må innrømmes at for en landsens luthersk prest har det de siste ukene vært mye mer inspirerende å følge pave Frans enn et samlet norsk bispekollegium.

Dagens evangelietekst, Jesus på kne, er et kall til oss som menighet, og hver enkelt av oss å være tjenere. I motsetning til pave Frans, så kommer ikke avisene til å skrive om våre valg. Hvertfall ikke hver gang. Men våre valg er viktige. For det er når vi sammen som fellesskap – som menighet og kirke – og hver for oss i våre private liv – velger å tjene, at tjenesten – diakonien kan bli et virkelig kjennetegn på kirken og de kristne. Tjenesten er å leve troen. Å leve som kristen er å leve som diakoner. Og samtidig er tjenesten trolig troens viktigste vitnesbyrd. Ingen blir frelst av ord uten gjerninger. Det er kirken og de kristnes liv, som er evangeliets viktigste «reklame».

Dagens tekster peker på særlig to hendelser i skjærtorsdagsberetningen. Fotvaskingen i evangelieteksten, og innstiftelsen av nattverden. For vi leste fra Paulus første brev til korinterne: 23 For jeg har mottatt fra Herren det jeg også har gitt videre til dere:
     
I den natt da Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, 24 takket, brøt det og sa: «Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!» 25 På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Hver gang dere drikker av det, gjør det til minne om meg!» 26 For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer. (1 Kor 11,23-26).

Diakonien og nattverden henger nøye sammen. For det første minner jo nattverden oss nettopp om at Gud bøyde seg ned, ble menneske – og for vår skyld døde og oppsto. At Kristus er villig til å gi alt i sin tjeneste for menneskene – selv livet. I en kristen kirke så er og blir dette tjenestens fremste forbilde og begrunnelse: Kristus døde for oss.

Nattverden – felleskapsmåltidet – er kanskje det fremste symbolet vi har på det kristne fellesskapet. Og det er dette fellesskapet som er kalt til å tjene, som er kalt til diakoni. Og det er i dette fellesskapet vi finner kraft til å tjene. Og kjære menighet, vi får på en spesiell måte også Guds kraft ved å delta i måltidet. Det er vår kirkes tro at Gud møter oss på en spesiell måte i nattverden.

Det er ingen motsetning, men en HELT nødvendig sammenheng  mellom alteret og tjenesten, mellom Gud og nesten. Alteret og tjenesten – og Gud og nesten – er ikke hvert sitt ytterpunkt. De peker på hverandre. Det er kristen barnelærdom at i møte med min neste så møter jeg Gud. Og i møte med Gud utfordres jeg til tjeneste for min neste. Ved alteret henter jeg kraft til å tjene i verden. Og verden er ikke noe annet Guds verden, tjenestens sted, hvor skulle den ellers skje?

Kjære menighet. 
På vei inn i påskens drama minner evangeliet oss i dag på tjenesten. På diakonien. Det er det Jesus ba oss om å gjøre. Troens gjerning er først og fremst tjenesten, diakonien. Det er det som skal vokse fram fra dåpen, forkynnelsen og nattverdbordet – tjenesten – diakonien – for vår neste. Fordi Gud vil det. Fordi Gud elsker vår neste. Fordi sann storhet aldri kan handle om å gjøre andre små, men om å løfte de små.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.