Biskop Friis, Gottfried Ezekiel og Langenes kirke

Den følgende teksten er et bidrag jeg leverte på kulturkvelden i Langenes kirke, Palmelørdag 2012. Arrangementet var en markering av at det i påsken 2012 er 250 år siden Anders Brønlund gikk ned med båt og mannskap på vei fra Alsvåg til Langenes kirke (1762). Anders Brønlund bekostet altertavlen i Langenes kirke i 1758, samt kalk og disk og andre utbedringer i kirken. Han hadde"embetet" eller vervet som prestens medhjelper og var en betydningsfull mann i bygda. Jarle Meløy la fram historien om Anders Brønlund. Min oppgave var å plassere altertavle inn i en større sammenheng - kirkehistorisk og til ettertanke på vei inn i påskehøytiden.

Kirkehistorie og påsketanker knyttet til altertavlen i Langenes kirke

Palmelørdag 2012, kulturkveld i Langenes kirke i samarbeid med Øksnes historielag

Denne altertavlen er en del av en spennende lokalhistorie, slik som historien om Anders Brønlund. Men den er også en liten brikke i den norske kirkehistorien, den dansk-norske misjonshistorien og i den nordnorske kirkehistorien særlig. Min oppgave i kveld skal være å vise litt av det større bildet som denne tavlen tilhører. Og hvorfor endte vi opp med akkurat denne altertavlen i denne kirken.

1758 er tavlen datert. Hvordan så kirkelandskapet ut den gangen. Hva preget kirken i det dansk-norske riket, og kanskje særlig her nord?

I København hadde pietismen hatt en sterk posisjon siden begynnelsen av 1700-tallet. Den personlige gudstro, misjon og bibellesning og trosopplæring hørte med til denne vekkelsens sentrale kjennetegn. Og den fikk etter hvert prege ulike kongers politikk. Fredrik den 6 (konge 1699 – 1730) hadde en sterk pietistisk kone, men et litt vaklende forhold til pietismen selv. Han var nok litt for glad i en annen kvinne enn sin kone, for å kunne bli en glødende pietist.  Men han opprettet i 1714 et misjonskollegium i København. Misjonskollegiet var et departement som hadde ansvar for å drive ytre misjon i de danske koloniene, men de fikk også ansvar for misjonen blant samene. Thomas von Westen fikk fra 1716 ansvaret for misjonskollegiets samemisjon.

Etter hvert fikk misjonskollegiet eiendomsretten til alle kirkene i Nord-Norge. Jeg har funnet tre ulike årstall, men de ligger nokså nært hverandre i tid: 1719, 1720 og 1723. .  Med eierskapet fulgte inntektene av tiende og annen skatt til kirken, men også plikten til å vedlikeholde kirkene . Misjonskollegiet hadde med andre ord ansvar for vedlikeholdet av denne kirken i 1758, når altertavlen ble malt.

Men den som på 1700 tallet hadde inntekter og vedlikeholdsansvar for alle kirkene i Nord-Norge kunne umulig sitte i København eller Trondheim og administrerer dette. Derfor skal vi bli kjent med en prest som kom til Bodø i 1744 – 14 år før altertavlen i Langenes settes opp.

Hans navn var Nicolai Christian Friis.  Før han kom til Bodø hadde han vært kapellan i Alstahaug og virket som misjonær blant «finnene i Alstadhaug og Vefsn». I 1743 ble han vicarius, stedfortreder, for misjonskollegiet. Det betydde at han skulle ha ansvaret for forvaltningen av kirkene i Nordlandene på vegne av misjonskollegiet. For å kunne ivareta denne oppgaven fikk Friis embetet som sokneprest i det som i dag er Bodin kirke i Bodø. Og fra 1746, året etter han kom til Bodø, ble han også kasserer for misjonskollegiet.   Nicolai Christian Friis hadde med andre ord ansvaret for vedlikeholdet av Langenes kirke fra 1743, og hånd om inntektene fra Langenes kirke fra 1746.

Mathias Bruun, prest i Øksnes fra 1754, og prest i Øksnes når altertavlen settes opp i 1758,  hadde tidligere vært misjonær for samene i Beiarn og Saltdalen før han kom til Øksnes . Bruun var altså en av misjonskollegiets misjonærer, og han hadde helt sikkert et forhold til Friis, Trolig har også prestens medhjelper Anders Brønlund hatt et forhold til Friis, særlig hvis stillingen som presten medhjelper innebar et visst medansvar for økonomien.

Friis var en mann med ambisjoner. Og da hjalp det godt på at han i 1745 giftet seg med den styrtrike enka Sophia a Møinicen Koldrup, som hadde arvet 50 000 riksdaler etter sin mann . Tre år senere, i 1748 meldte Friis seg som kandidat til bispestolen i Trondheim, som den gangen også hadde hele Nord-Norge som en del av sitt bispedømme. Det embetet fikk han ikke, men i 1754 kjøpte han seg en bispetittel for 8000 riksdaler.

I fra 1750 og helt fram til 1770 bygde Friis opp en ny prestegård i Bodø. Prestegården ble et praktbygg med over 40 rom, og på noen av veggene var det noe så oppsiktsvekkende som tapeter.  Noen av disse tapetene er bevart i det såkalte Ludvig Filip-rommet på Nordland kultursenter, og er de eldste bevarte rokokko-veggmalerier i Norge.  Både til selve byggingen og utsmykningen hentet han opp håndtverkere og malere fra Bergen og andre steder. Den mest omtalte av de som hentes av Friis er Gottfried Ezekiel.   Den samme Gottfried Ezekiel som tillegges æren for altertavlen her i Langenes kirke og den som en gang sto i Øksnes kirke (dagens altertavle er en kopi).

Utsmykningen av Bodin kirke er det første Friis kaster seg over etter at prestegården er ferdig. Og det framgår av en inskripsjon på altertavlen at Friis bekostet at Ezekiel malte altertavlen i Bodin i 1754 . På den storslagne prestegården som Friis bygde opp i Bodø finnes det også et hus som er merket snekkerverksted. Det er en mulig tanke at dette var et produksjonsverksted for mange altertavler og prekestoler som Friis fikk lagd til ulike kirker i Nordland.  Kanskje hadde Gottfried Ezekiel en rolle som mester i dette verkstedet. Det eneste verket Ezekiel selv har signert er maleriene på vei opp til prekestolen i Bodin kirke.

Friis var en kontroversiell mann. Men før vi sier noe mer om det, så skal det også understrekes at han fikk gjort mye for kirkene i Nordland. Sokneprest Bernt Aanonsen i Bodin menighet lagde i 2011 et spennende hefte med tittelen «Rørstad kirke (1761) og biskop Friis». Aanonsen slår fast at: «Ingen annen periode har gitt oss så mye kirkekunst og inventar til kirkene i «Nordlandene» som Friis perioden». Aanonsen har funnet at Friis fikk «bygd minst 9 kirker, 7 eldre altertavler ble malt opp og 3 av dem også utvidet, vi har 18 altertavler som ble laget og malt i perioden».  Og to av disse er da altertavlene her i Langenes og den som en gang sto i Øksnes kirke.  Aanonsen mener bestemt at Gottfried Ezekiel ikke selv kan ha utført alle de altertavlene og prekestolene han tillegges æren for, fordi de er for forskjellige i teknikk.

Friis var en allsidig mann. Som misjonskollegiets mann i Nordlandene må man jo si at han hadde en sentral posisjon i en institusjons som hadde sprunget ut av pietismen. Med sin iver for å fornye og forskjønne kirkene så sto han også i tilknytning til barokken. 1700-tallet kalles også for skjønnhetens århundre i Norge. Og jeg vil mene at disse altertavlene helt sikkert ble opplevd som vakre da de be installert i kirkene her. Men Friis var også levende opptatt av hvordan man kunne effektivisere fiskeriene i Nord-Norge og skrev flere artikler om dette. Og han var medlem av vitenskapsakademiene i både København og Stockholm.   Dette viser også en tilknytning til den andre store idestrømningen i Norge på 1700-tallet: opplysningstiden.

Friis la seg ut med sin egen biskop, og han fikk etter hvert alvorlige beskyldninger rettet mot seg. Særlig alvorlig var anklager om at han ikke holdt orden i misjonskollegiets kasse. Og dette førte til en omfattende besiktigelse av kirkene i Nordlandene, som ifølge Nicolaissens «Kirker i Nord-Norge»   kom til etter «kongelig forordning» for «at undersøke titulærbiskop Friis`s bestyrelse av missionsfondet,..»

Derfor møttes en alvorlig og ærverdig forsamling i Langenes kirke i midten av august 1770 for å se på kirkens stand og redgjøre for utbedringer som var skjedd i Friis sin periode. Den lokale prost, prost Schytte, var en venn av Friis , og når man leser referat fra besiktigelsen i Øksnes og Langenes kirke, så kommer Friis godt ut av det. Nicolaissen forteller at « Lagretten erklærte at kirkerne hadde høilig trængt de utførte reparationer, og at biskop Friis dem bekjendt altid hadde været «villig og vigilant» til deres istandsættelse.» Det er tydelig at den omstridte Friis hadde noen medspillere i de øvre lag i Øksnes og Langenes den gangen. Anders Brønlund var på denne tiden gått bort, men hans rike gaver til kirken tyder vel på at han og Friis også har vært på samme parti.

Men det var ikke overalt Friis slapp så lett fra det. Og rot i kassa hadde det nok vært. Men man tror Friis hadde gode kontakter i København. Han får til en avtale, og alle anklager droppes mot at Friis betaler 16000 riksdaler til misjonskollegiet. Avtalen blir stadfestet i 1771, og kort tid etter får han stillingen som sokneprest i Korskirken i Bergen. Friis blir pensjonert i 1774 , og dør i 1777 .

La oss vende tilbake til selve altertavlen. Når den kom opp i 1758 så tjente den minst to ambisiøse menn til ære. Den lokale stormann Anders Brønlund, og biskop Friis. I Anders Brønlunds nærmiljø stadfestet dette hans posisjon, for Biskop Friis var den en liten, men nødvendig brikke i hans arbeid for å forskjønne og fornye kirkelivet i Nordlandene.

Så hva så menigheten i 1758 da altertavlen ble avdekket første gang? Hovedmotivet er korsfestelsen. Og ved Jesu føtter ser vi hans mor Maria og disippelen Johannes.  Den samme Johannes finner vi igjen i et eget bilde til høyre for korsfestelsen. Og ørnen ved Disippelens føtter er Johannes sitt kjennetegn i kunsten. Og på venstre side finner vi Moses med de to lovtavlene. Og ved å bruke Moses og Johannes illustrere tavlen et av de lutherske kjernespørsmål, nemlig forholdet mellom Guds lov – Guds krav til oss – illustrert ved Moses, og evangeliet – Guds nådestilbud, illustrert med evangelisten Johannes. Og midt mellom loven – Guds krav,  og nåden – Guds tilbud, finner man det som løser spenningen mellom lov og nåde – Guds offer av seg selv på Golgata.

Under korsfestelsen finner vi nattverdmåltidet – skjærtorsdag og over korsfestelsen finner vi oppstandelsen – påskemorgen.  Vertikalt er derfor tavlen en vandring i de tre mest intense dagene kirkeåret, evangeliet og den kristne tro – Skjærtorsdag, Langfredag og Påskedag, mens horisontalt fokuserer tavlen kjernepunktet i kristen tro. Guds lov og Guds evangelium, en spenning løst ved Guds offer.

Kirkene, altertavlene og prekestolene som ble til under Friis sin ledelse har noen klare likheter, blant annet i motivvalg. Nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Kanskje er det alle bearbeidede utgaver at det som sikkert var det viktigste verket for Friis, nemlig altertavlen i Bodin. Der også motivet nede er nattverden, men med Moses og Aron på hver sin side. Så korsfestelen, med Paulus og Peter på hver sin side. Og på toppen Kristi himmelfart og ikke oppstandelsen, og med de fire apostlene Filip. Bartolomeus, Johannes og Tomas.

Et google søk på altertavler 1700 tallet, eller altertavle 1750 vil gjøre at man finner mange altertavler med de samme motivene som denne i Langenes kirke. Et strålende eksempel er for eksempel altertavlen i Oslo domkirke fra 1699 som har de samme motivene – nattverd, korsfestelse og oppstandelse i tre etasjer.  Og mellom nattverden og korsfestelsen er det i Oslo Domkirkes altertavle to kvinneskikkelser, den ene symboliserer Loven (med lovtavle og pisk i hendene) og den andre symboliserer Evangeliet (med palmegrener og seiersfanen i hendene).  På samme måte som Moses og Johannes i vår altertavle kan sies å symbolisere lov og evangelium.

Til slutt: Når jeg er i Langenes og Øksnes kirke så blir jeg veldig sterkt minnet på at jeg kun er et lite ledd i en lang lenke. Her taler århundrene til oss. I århundrer har mennesker kommet hit i samme ærend som dagens menighet:

(HORISONTALT) For å høre Guds ord, - utfordres av Guds lov og motta evangeliet.

(VERTIKALT) For å samles til nattverd - Høre om korset – Og styrkes i troen som også gir håp om en oppstandelse.

Å samle mennesker til fellesskap rundt brød og vin – ordet om korset og håpet om en oppstandelse. Det er det som var kirkens kall i 1758 da tavlen kom opp, og 1762 da Brønlund gikk ned med sitt mannskap. Og det er det som er kirkens kall i 2012.  Så får det heller være et vitnesbyrd om Den hellige ånds gjerning at Vår Herre konstant må nøye seg med geistlige medarbeidere av ujevn kvalitet.

Kilder:

Bernt Aanonsen, 2011, «Rørstad kirke og biskop Friis»
Oftestad, Rasmussen og Schumacher, 1997, Norsk kirkehistorie
Johan I Borgos, 2006, prestene i Øksnes, artikkel i Leddiken – årsskrift for Øksnes historielag
O. Nicolaissen, 1918, Tromsø museums årshefter 44 (1918) nr 3, , Kirker i Nord Norge

http://snl.no/.nbl_biografi/Nicolaus_Christian_Friis/utdypning
http://snl.no/.nbl_biografi/Thomas_Von_Westen/utdypning
http://nn.wikipedia.org/wiki/Misjonskollegiet
http://www.bodo.kommune.no/neted/upload/attachment/site/group1/BODIN_PRESTEGAARD.pdf
http://no.wikipedia.org/wiki/Gottfried_Ezechiel
http://www.oslodomkirke.no/artikkel/2735/barokkinterioret/

Fromhet og fall - 2. søndag i fasten 2012 - Alsvåg kirke

Lesetekster: 1. mosebok 3, 8 – 15 og Romerne 5, 17 - 19

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:

36 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»


40 Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. 


44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. 45 Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. 46 Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» 48 Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»
Luk 7,36-50

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet!


Det er fastetid i kirken. Det er tid for selvransakelse og refleksjon. Og i dagens lesetekster så møter vi både syndens opphav og syndens soning. Legenden om syndefallet i Edens hage er ikke en bokstavelig beskrivelse av hvordan synden kom inn i verden. Og dermed heller ikke hvordan døden kom inn i verden.  Det er vanskelig å se for seg et urtidsparadis der to mennesker levde i harmoni med seg selv og Gud og uten å frykte døden. Men likevel er legenden om syndefallet viktig, som en legende som forteller oss noe viktig:

Synden er ikke Guds valg, men menneskenes valg. Evas valg; å spise frukten fra det forbudte treet, er et bilde på alle menneskers valg, og kanskje bør vi tenke kollektivt; menneskehetens valg. Vi burde velge det gode, vi burde holde oss til de regler Gud har gitt oss. Men vi velger synden med jevne mellomrom. Og det ligger så dypt i oss at vi nesten ikke opplever det som et valg. Det var ikke slik at jeg bare gjorde det gode, helt til noen lærte meg å synde. Nei jeg gjorde og gjør litt av hvert, også må jeg faktisk lære, oppdras til å velge det gode.

Så synden er menneskenes valg. Og soning for synd, burde vært menneskets byrde. Men Gud ville det annerledes. For synden skilte Gud og mennesker. Akkurat som to gifte mennesker kan være nakne sammen uten sjenanse og blygsel, eller akkurat som småbarn kan løpe naken rundt sine foreldre uten å skjule seg, slik beskrives paradiset. Men når mennesket velger synden, så får mennesket behov for å kle på seg, skjule seg. For synden bryter ned den naturlige kjærligheten og tilliten mellom Gud og mennesker.

Synd, synd, synd. Hva er denne synden som skiller Gud og mennesker. Og hva gjør vi med den?
Dagens evangelietekst svarer på dette spørsmålet, med to eksempler.

Kvinnen som levde et syndefullt liv er det første eksempelet som presenteres i dagens evangelietekst. Det sies ikke noe om alder, yrke, utseende. Hun presenteres med et eneste kjennetegn ved siden av sitt kjønn; hun levde et syndefullt liv. Og det står ikke noe om at dette var et tilbakelagt periode i hennes liv. Det var fortiden og nåtiden; hun LEVDE et syndefullt liv.

Så utspiller det seg en nesten bisarr scene i Simons hus. Jesus ligger til bords i Simons hus. Det spises og drikkes. Det prates antagelig også. Og ved Jesu føtter stiller denne kvinnen seg opp, og gråter. Men ingen sier noe. Hun gråter, og det må ha vært mye, for hennes tårer er nok til å vaske Jesu møkkete føtter etter en dag på landeveien. Men ingen sier noe. Så begynner hun å tørke føttene hans rene med sitt eget hår. Men ingen sier noe. Selv når hun kysser hans føtter og smører dem inn med salve, så er det ingen som sier noe. Men det var nok flere fromme sjeler rundt det bordet, som tenkte som Simon: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Det er noe veldig merkelig, nesten ekkelt med denne scenen. Hvorfor stopper ikke Jesus henne. Han vet jo hva hun ønsker seg og trenger. Hun trenger tilgivelse. Hun trenger å bli sett, ikke som uskyldig, men som angrende. Hun trenger ikke å høre at det ikke er så farlig, eller nøye. Hun trenger å få høre at hun er tilgitt. Men hvorfor lar Jesus det tvære slik ut. Det er nesten noe ekkelt når han lar henne gråte, vaske, tørke med håret og kysse hans føtter. Hvorfor ikke stoppe henne med en gang?

Ingen kan vite hvorfor Jesus velger å la det skje. Men jeg tror det peker på noe som er viktig: For den som angrer er det også godt, å få uttrykke sin anger. Det er både sunt og rett at den som angrer lar dette få et synlig uttrykk.

Boten, botsgjerningene har en funksjon for den som gjør opp. Det er verdifullt for den som virkelig angrer å la angeren få uttrykk i botshandlinger. Det er tydeligvis en offentlig sannhet om kvinnen at hun lever et syndefullt liv, Jesu lar hennes bot og syndstilgivelse bli like offentlig. For den som godtok Jesu rett til å tilsi syndenes forlatelse, så ble det umulig å mene at hun ikke nå hadde gjort opp.

Hvor annerledes er det ikke med fariseeren Simon. Simons liv blir ikke beskrevet som syndefullt. Han beskrives som fariseer. Det betyr at han nok var veldig nidkjær i sin lovtolkning. At han nok la stor vekt på å holde seg innenfor lovens bokstav. Han fant nok også stor glede i å være i synagogen, og delta i lesningene og fellesskapet. Kjære menighet, i valget mellom kvinnen og Simon, så ligner nok en gjennomsnittlig kirkegjenger mer på Simon enn på den syndefulle kvinnen. Simons synd er ikke hans mange lovbrudd. Simons synd er ikke hans mange fall, for de var det nok få av. Simons synd er hans fromhet, hans selvgodhet, hans manglende kjærlighet.

Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. 

Denne korte, nesten selvforklarende liknelsen, med en som skylder fem hundre dagslønner, og en som skylder femti dagslønner, blir på mange måter dommen over Simon. Så når Jesus sier - Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite - Så er det lite tvil om hvem Jesus mener elsker lite.

I dagens kollektbønn ber vi: La oss i all motgang, nød og fristelse finne hjelp og redning hos deg. Kanskje burde vi like oftere be: La oss i all vår fromhet og overflod, se utakknemlighetens fristelse, og finne vår hjelp og redning hos deg.

I dag, når du går hjem, så la deg utfordre av denne tanken: Er jeg en av de som elsker lite? Hadde jeg gledet meg med kvinnen eller ergret meg med Simon.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.