fredag 3. april 2015

Langfredag 2015 Skedsmo kirke

Korsfestelsen, motiv fra altertavlen i Skedsmo kirke.

Langfredagspreken
Matteus 26, 30 – 27,50

Kjære menighet!
Langfredag utfordrer våre to aller vanligste forestillinger om Gud. Verken kjærlig eller allmektig går nødvendigvis lett opp med langfredagens drama. Tvert i mot er dette dagen dag Gud kan forstås som både hevngjerrig og avmektig.

Lidelsesberetningen finner vi i alle de fire evangeliene. I år så leser vi lidelseshistorien slik vi finner den i Matteus. Og det som slår meg i Matteushistorien er hvordan Jesus på et vis beholder kontrollen, og styrer mot sin egen undergang. Men først er det som om alt som skal skje oppsummeres i følgende to vers:

«Da sier Jesus til dem: «I natt kommer dere alle til å falle fra og vende dere bort fra meg, for det står skrevet: «Jeg skal slå gjeteren, og sauene skal bli spredt.» Men etter at jeg er stått opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea»

Oppstandelsen forutsies, lidelse og død får kun rollen som nødvendige hinder på vei mot seier.

Jesus beholder kontrollen ved å forutsi at Peter skal fornekte, selv ovenfor svikeren som har gitt navn til alle sviker; Judas, bevarer han en slags kontroll når han sier «Venn, nå har du gjort ditt», han stopper den som angriper tempelvakten med sverd, han feller nærmest dødsdommen over seg selv ved å bekrefte øverstepresten spørsmål om han er Messias, Guds Sønn. Og han hjelper ikke sin egen sak når Pilatus spør om han er jødenes konge, og kun svarer «Du sier det». Så blir Jesus taus, og lar konsekvensene utfolde seg i tur og orden; dom, tortur…

Og det er kun rett før han dør, at han tar ordet igjen. Og nå virker han verken til å ha kontroll eller regi. Jeg hører en dyp smerte, en angst i ordene «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Orden er hentet fra Salme 22. Som begynner slik:

Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød?
Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke,
jeg roper om natten og får ikke ro.
Men du er Den hellige, som troner over Israels lovsang.
Til deg satte fedrene sin lit, de stolte på deg, og du fridde dem ut.
De ropte til deg og ble reddet, de stolte på deg og ble ikke til skamme.
Men jeg er en mark og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk.
Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet:
 «Han har overgitt seg til Herren, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!»
         
I salme 22 ligger ikke kontrollen hos salmisten selv, tvert imot er salmisten nesten desperat, men tryggheten ligger i å overgi seg til Guds omsorg.
Døende så roper Jesus med disse ordene ut sin smerte, sin redsel foran det han i Getsemane ba om å slippe; «Min Far! Er det mulig så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil». «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det er redsel og gudstro i dette ropet. Så dør Jesus.

Hadde vi lest bare noen vers til i Matteus, så hadde vi lest hvordan forhenget i tempelet revnet fra øverst til nederst, at graver åpnet seg, og at mange av «de hellige» som var døde ble levende og gikk inn i Jerusalem og viste seg for mange. Her vi står i en Olavskirke, så er det som vi kan ane vikingenes Kvite-Krist, som har steget ned i dødsriket, og herjer med Satan og røver hans bytte. Gud dør, men døden kan ikke binde han, og Gud overvinner døden.

Matteusevangeliet særpreges ved at det ofte siterer det gamle testamentet. Evangelisten har nok som mål å overbevise jøder om at Jesus, og hans liv, er en oppfyllelse av profetiene i Det gamle testamentet. Det er en ny pakt som etableres, der mennesker ikke lenger er avhengig av tempelkulten, med alle sine ofringer og ritualer, for å kunne vær nær Gud. Offeret i tempelet er unødvendig, det er et nytt offerlam som har gjort opp for alle og alltid. Det bilde som tegnes av en Jesus som har kontroll på sin egen vei mot undergangen, er bildet av Guds eget, utvalgte og villige offer, som gjør opp en gang for alle. Jesus blir det offeret som må til for å forsone Gud og mennesker.

Men tanken butter imot vår tanke om en kjærlig Gud. Trengte Gud virkelig et offer? Måtte Gud se blod for å bli forsont med menneskene.

Så mildnes tanken litt ved at det er ikke et hvilket som helst menneske som ofres i vårt sted, men han som er Gud og menneske, og Guds egen Sønn. Gud blir menneske, for å ofre seg selv. Men likevel; trengte Gud et offer?
Jeg får aldri svarene til å gå helt opp. Påskens drama er ikke et regnestykke der skyld og soning, allmakt og avmakt, kjærlighet og rettferdighet går opp med to streker under svaret. Men jeg tror vi alle kan kjenne igjen behovet for oppgjør for oppnå rettferdighet. Overgrep, ydmykelser, og krenkelser kan ikke bare glemmes. Gud kan ikke bare si «vi bare glemmer det, ikke noe mer å snakke om» og likevel være en rettferdig Gud.

Ondskap kan tilgis, men kan vi godta at den ikke skal sones? Eller må ansvar og straff plasseres.

Så er det kanskje ikke først og fremst Guds råskap som slår oss i møte med denne historien. Men lederne – både det høye råd og Pilatus - sin vilje til å ofre et menneske, folkemengdens ønske om å se han dø, soldatenes råskap og vold, ja selv de som korsfestes med han finner krefter til å håne han i sin egen smerte.

Som mennesker er vi ansvarlige for våre valg, for de livene vi lever. Folket, lederne, Pilatus, og vi, er ikke marionetter i Guds dukketeater. Vi velger og må bære konsekvensene. Det er vi som velger det onde. Det er vi som velger de harde ordene, det er vi som velger løgn og svik, det er vi som velger vold og nådeløshet, det er vi som velger egenkjærlighet framfor trofasthet. Det var ikke Gud, eller alle andre sin feil, men det var min skyld som hengte Jesus på korset.

Og det er først når vi kommer hit, når vi innser at korset handler om meg og mitt liv, at det virkelig får betydning. Korset er Guds dom og oppgjør med ondskapen som kraft i verden, men det er også Guds dom over ondskapen som lever i oss – ikke bare oss i betydning menneskeheten, men i meg, i deg, i naboen din, i barna dine, i vennene dine og i dine fiender.

Korset minner oss om at ondskapen har konsekvenser. Og den minner oss samtidig om at tilgivelse er mulig. For vi vet at det kommer mer, vi vet at det kommer en åpen grav, en seier, et løfte og et håp. Men enda er vi ikke der. I dag er vi ved korset, og det vi ser er Guds dom over ondskapen, min ondskap, din ondskap, vår ondskap…

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.



torsdag 2. april 2015

Skjærtorsdag 2015, Skedsmo kirke

Nattverden, fra altertavlen i Skedsmo kirke. Her kan du lese mer om Skedsmo kirke.

Lesetekster: Jeremia 31, 31-34 og Hebreerne 10, 19, 25
Det står skrevet hos evangelisten Lukas
Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.»  Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.»  Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.»  På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
    Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!»
Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. (Luk 22,14-23)
Slik lyder det hellige evangelium


Kjære menighet
Skjærtorsdag er dagen da Jesus for siste gang, før sin død, underviser disiplene. Han vet hva som venter; hån, smerte, kors og død. Men disiplene har enda ikke forstått.

Kanskje er de enda litt høye etter Mesterens bejublede inntog i Jerusalem på søndag. Kanskje har de noe av den rebelske stemningen med seg fra da Jesus tidligere i uken, i følge Lukas, renset templet for de som drev handel.  Men aller mest er de nok fylt av forventning til å feire påske sammen. Denne frelsesfesten, til minne om da Gud befridde dem fra Egypts lenker. I Jerusalem, i en by under romersk okkupasjon, med en rabbi som samlet store skarer, med en rabbi som nylig hadde snakket om trengsel og Jerusalems fall, med en rabbi Peter hadde bekjent som Messias, med denne rabbien skulle de feire frelsesfesten. Selvsagt lå det spenning i luften, spenning og glede.

Skjærtorsdag er siste kvelden Jesus underviser disiplene, før begivenhetene innhenter dem. Før Mesterens smerte, kors og død, gjør dem for alltid klar over at Jesus som frelser må være noe annet enn en jordisk befrier. Og før eget svik, hos både Judas og Peter, minner dem på deres menneskelig svakhet.

I dagens evangelium lærer Jesus sine disipler, og oss, å feire nattverd. I kveld, slik vi gjør det nesten hver gang vi samles til gudstjeneste, skal vi feire nattverd. Og nattverden har kirken feiret i en ubrutt rekke helt fra denne siste kvelden som Jesus og disiplene hadde sammen.

Gjennom tidene har kirken forstått nattverden ulikt, og ulike nattverdsyn skiller fortsatt kristne kirker fra hverandre. Men noe har alltid vært der: Brødet. Vinen. Og ordene om Jesus som kaller brødet for sin kropp, vinen for sitt blod, og det at han ber oss gjøre dette til minne om han.

I alle kristne kirker er dette en handling som skaper nærhet. Nærhet mellom Gud og mennesker og nærhet mellom troende. Nattverd handler om fellesskap, det er ikke noe jeg i ensomhet kan gjøre sammen med min Gud, som for eksempel det å be eller lese i Bibelen. Nattverden skjer i fellesskapet som tror, og den skaper fellesskap mellom Gud og de som tror. I nattverden blir det synlig at tro handler ikke bare om Gud og meg, men Gud og oss.

Vi leste fra Jeremia: «Se dager skal kommer, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt, med Israels hus og Judas hus».

Pakter, det inngås i Bibelen mellom Gud og hans folk. En pakt er en avtale, som forplikter både Gud og mennesker. Og med Jesus så inngås det en ny pakt, en ny avtale mellom Gud og mennesker. Slik Jesus sier det i dagens evangelium: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere»

I 2007 kom det danske bibelselskapet med en ny utgivelse av det nye testamentet på «nydansk», og den fikk tittelen «Den nye aftale»Nattverden er siden Jesus sin siste kveld med disiplene vært en tydelig trospraksis, et rituale, en seremoni, et sakrament som bekrefter og forkynner denne nye avtalen mellom Gud og mennesker. I den avtalen handler vårt bidrag som menneske ikke om å forstå, det handler ikke om å fortjene, det handler kun om å strekke hendene fram og ta imot. Og det vi tar imot er det påsken handler om: tilgivelse for syndene, frelse fra evig død, og kraft til et annerledes liv.

Nattverden er fellesskapet og tilgivelsens måltid. Vi samles til fellesskap mellom mennesker og mennesker og Gud. Og vi mottar tilgivelse. Og begge deler utfordrer.

Det som samler oss er ikke at vi har en pakt med hverandre, men at Gud har en pakt med oss. Og det som samler oss som disipler, er ikke at vi er blitt enige om å møtes, men at Jesus samler oss. Vårt fellesskap, vår menighet, springer ut av fellesskapet mellom Gud og mennesker. Derfor, når det menneskelige fellesskapet blir vanskelig, så er det viktig å holde fast hva som samler oss. Vi er ikke dypest sett samlet fordi vi trives sammen, og har «kirkegang» som en felles hobby. Vi er samlet fordi vår felles Herre – Jesus Kristus– kaller oss til fellesskap med seg – og med hverandre.

Fellesskap kan være vanskelig. Det tror jeg man vet litt om i de fleste menigheter. At vi tilhører samme kirke, deler samme alterring, behøver ikke bety at det er lett å være i samme fellesskap. Kanskje har vi såret hverandre, kanskje er det vanskelig å akseptere at andre kan tolke troen og livet så anderledes enn du gjør det. Og for andre er kanskje det vanskeligste at andre ikke bare kan leve greit med mangfoldet.

Men se deg rundt i nattverdkøen, kast et blikk på de andre som kneler på alterringen. Gud har kalt dere til samme fellesskap. Og du, som de andre, er like overgitt til kun å strekke hendene fram og ta imot nåden.

Kjære menighet!  Dette er kvelden som Vår Herre lærte sine disipler, også oss, å feire nattverd. For oss i dag – som for de første disiplene – så er det som samler oss ikke at vi har valgt hverandre, men at Gud har valgt oss.Og for oss, som for dem, så handler ikke nattverden om å forstå eller en belønning for prestasjoner, men å ta imot fra han som sier «dette er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere». 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. 

Maria budskapsdag 2015 , Skedsmo kirke

Lesetekster: Jeremia 33,14-17 og Efeserne 1, 3-6

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas: 

Da sa Maria:   «Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.          
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.          
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.          
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.        
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.» (Luk 1,46-55)

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet

Om 9 måneder er det bitte lille julaften. Da feirer vi Jesu fødsel, og da er det biologisk helt logisk at vi feirer Jesu unnfangelse i dag. For det er dette som er den historiske bakgrunnen i Jesus fortellingen for å feire Maria budskapsdag.

For hvis Gud skulle bli menneske, så måtte Gud også på et tidspunkt la seg unnfange som et foster i en kvinne. Denne dagen har sin bakgrunn i bekjennelsens ord: Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den hellige ånd…

Dagens prekentekst er et utdrag fra en større sammenheng, og det er evangelisten Lukas sin fortelling om Jesu fødsel. Den fortellingen begynner med Elias og Sakarja, som er barnløse, men Gud sender en engel til Sakarja mens han gjør tempeltjeneste og forteller at Elisabeth skal bli med barn. At barnet skal hete Johannes og om barnet sier engelen:

Han skal gå i forveien for Herren, med samme ånd og kraft som Elia, for å vende fedrenes hjerter til barna, og gi ulydige det sinn som rettferdige har, for å gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk.» (Luk 1,17)

Barnet møter vi siden som Johannes døperen. Og når Maria får beskjed av engelen om at hun skal føde en sønn, som skal kalles Jesus, så får hun også beskjed om å besøke sin slektning Elisabeth.
Og det er når disse to kvinnen møtes, at fosteret i Elisabeth sin mage sparker, og Elisabeth blir fylt av Den hellige ånd og lovpriser Maria med ordenen som er sentrale i bønnen «Hill deg Maria»: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv». Det er da Maria bryter ut i sin lovsang som er dagens tekst.

Marias lovsang er en lovsang som passer godt til det bildet som tegnes av Jesus i Lukas evangeliet.  For i Lukasevangeliet så er det særlig tydelig hvordan Jesus hadde et ekstra øye til de fattige. I Lukas formanes de rike til å dele, kvinnene får større plass enn i de andre evangeliene. Og i Marias lovsang så er dette tydelig:

«Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.»        

Marias budskapsdag er en festdag på den kirkelige kalender, men den er omgitt av fastetid. Og lovsangen til en Gud som frigjør og metter, passer til denne rammen av fastetid.

Men Marias lovsang begynner i det helt personlige:

«Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn.»

Og denne personlige lovsangen tenker jeg er en utfordring til oss alle. Maria hadde en helt spesiell oppgave, hun skulle føde Gud til jorden, være hans mor, beskytte han, oppdra han, veilede han, bekymre seg for han og til slutt stå under et kors og gråte. Og her -  helt i begynnelsen av oppdraget, så lovpriser hun Gud for å ha gitt henne nåde til dette store oppdraget, som mennesker -  så lenge det finnes mennesker på jorden - vil huske at hun ble funnet verdig til. Maria ser det slik at Gud har vært god mot henne, og lovpriser Gud for dette.

Denne holdningen er en utfordring til oss alle. Lovpriser vi Gud for det han har gjort av godt mot oss. Setter vi ord på det. Snakker vi med naboen om det.

Liturgien hjelper oss hver uke til å sette ord på frelsens gave, takke og lovprise Gud, men slipper vi det helt inn i hjertet. Hvis noen spurte deg; Hva kan du takke Gud for? Hva ville du sagt? Hva har Gud gjort for deg? Hva har Gud gjort for meg? Er det en ektefølt glede bak de faste ordene, er det en jubel, en lovsang som ikke er tillært, men som bryter fram av seg selv.

Maria vitner med sin lovsang. I mange kristne sammenhenger så var vitnesbyrdet viktig tidligere. Jeg har sittet på mange møter i min barndom der noen skulle vitne om hva Gud hadde gjort for dem. Noen brukte egne ord, noen hadde funnet et sangvers som beskrev det de ville fortelle.
Å vitne kan gjøres på mange måter. Martyriet fra den første kristne kirke var et vitnesbyrd i handling som fikk verden rundt til å undre seg om det kunne være noe med denne Jesus likevel. Hvis han var verdt å dø for, så måtte han ha noe ekstra å by på.

Mange vil også kjenne historier om mennesker, også i vår tid, men kanskje med Mor Theresa som et slag stjerneeksempel, på mennesker som lever et liv preget av kristen tro på den måten at man var villig til å sette seg selv til side og tjene andre.

Men man kan bli motløs av eksempler som Mor Theresa. Disse «ekstremt gode menneskene» kan virke så langt fra det de fleste av oss kan få til i vår egen lille sammenheng. Men tjenesten som blir til et vitnesbyrd kan også handle om trofasthet i relasjoner, også når den andres sykdom gjør det tyngre å stå nær dette mennesker, vilje til å se mennesker i dine omgivelser som trenger deg, raushet i tilgivelse, raushet i ord. Det kan være det å sette av tid til andre mennesker sine behov. Vitnesbyrdet i gjerninger kan være så mye.

Men fortsatt så trengs også ordene. Ordene om at det Gud har gjort for deg betyr noe. Ordene over gjerdet til naboen. Ordenen til venner. Har du opplevd bønnesvar, eller kjent trygghet i fare, eller opplevd at Gud utfordret deg til å gå en ekstra mil med et menneske. Vitnesbyrdet, som lovsang eller i annen form, trengs fortsatt.

Maria lovpriser Gud for hans velgjerninger, og dypest sett for å ha gitt henne en plass, en oppgave i hans plan. Gud skal ikke fødes igjen, men Guds gjerning skal fortsatt merkes i verden, og da er han avhengig av vår vilje til å være villig å si som Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Eller som vi ber i Vår Far: La din vilje skje.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.