mandag 21. april 2014

Ved den tomme graven - 1. påskedag 2014 i Myre kirke

Den oppstandne Kristus.
Fra alterveggen i Myre kirke, Øksnes. 

Lesetekster: Salmens bok 118, 14-24 og 1. korinterne 15,1-11

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. (Lukas 24, 1-9)

Kjære menighet
Det er påskedagen, oppstandelsesdagen, det er seiersdagen etter vår vandring inn i mørket på Langfredag.


Kjære menighet
Dagens bibeltekster er utgangspunktet og grunnlaget for hele år kristne tro, Denne dagens tekster og innhold er kristentroen og kirkens være eller ikke være. Det er denne dagens innhold som er evangeliet – de gode nyhetene som bærer hele vår kirke, hele vår tro, alt vi har å fortelle verden.  Det er for oss som for Paulus, det vi har tatt imot er dette:

at Kristus døde for våre synder etter skriftene,
at han ble begravet,
at han stod opp den tredje dagen etter skriftene,
og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.

Det er dette som er evangeliet, det er dette som er gleden, de gode nyhetene vi har å gå med til verden: Jesus døde for våre synder og sto opp fra de døde.

La oss reise oss å synge vår høytidsvers (NOS 193) «Han er oppstanden».

Den tomme graven kaster lys nytt lys over påskeuken. 
Når vi står ved den den tomme graven påskemorgen, så kastes et nytt lys over de hendelsene som vi har fulgt Jesus gjennom den siste uken.

Forrige søndag – Palmesøndag – sitt triumferende inntog framsto fredag og lørdag som en trist forestilling. Riktignok hadde de tatt imot han med hyllest og jubel, men når den samme byen fem dager etter krevde han korsfestet og lot han dø halvnaken sammen med røvere, så var vel ikke hyllesten særlig mye verdt.  Hvor ble det av de som hyllet han, når folket ropte korsfest. Hadde det religiøse svermeriet sluknet i møte med overmakten? Var det virkelig ingen som sto opp for han når de dømte han? Langfredag virket ikke Palmesøndag som en triumf, kun som et pinlig minne. Men nå, når vi står ved den tomme graven så ser vi at det var inntoget til en triumf mye større enn noen i mengden hadde mulighet til å forstå.

Skjærtorsdag. Denne underlige kvelden der Jesus bryter all tradisjon når han legger nye ord og tolkninger til jødenes tradisjonsrike påskemåltid. Han snakker om brødet som sin kropp og vinen som sitt blod. Og begge deler knytter han til frelsen. Og dagen etter er Jesu blodige kropp virkelig i fokus der han piskes, korsfestes og drepes, men det er ingen frelse å se. Ingen redning, kun død og smerte. Men nå, ved den tomme graven så kan vi se frelsen i oppstandelsen, vi kan se frelseshandlingen på korset, vi kan se frelsen i måltidet der han minner lar oss smake frelsens redskaper – hans kropp og blod - helt konkret.

Den tomme graven kaster lys nytt lys over GT og Jesu egne ord. 
Kjære menighet, ved den tomme graven ser vi at døden er veien til livet. Vi ser at korset er soning for våre synder og vi ser brød og vin er et måltid der vi minnes og erfarer hans nåde.  Og vi ser at tekster fra det gamle testamentet åpner seg opp på en ny måte for oss.  Slik som dagens tekst fra Salmenes bok.

Jeg priser deg fordi du svarte meg,
Du ble min frelser.
Steinen som byggningsmennene vraket,
er blitt hjørnesteinen.

For oss er dette selvsagt ord om Jesus. Den vrakede steinen er han, rabbien Jesus, som blir forkastet av de skriftlærde, folket og romerne, for så påskemorgen å vise seg som noe mye mer enn en rabbi, ja faktisk som Messias, frelseren. Det er da vi ser at Palmesøndag var ikke en glipp, men en profetisk hendelse som pekte fram mot påskemorgen og den tomme graven. Påskemorgen gir ny tolkning til det gamle testamentets tekster, og det kaster nytt lys på Jesu ord om seg selv, som menneskesønnen, som verdens lys, som liv og til Peters bekjennelse til Jesus som Messias og den levende Guds sønn.

Evangeliets troverdighet
Alle vi som er her i dag er født lenge etter den første påskemorgen, hele det nye testamentet er også skrevet etter at de fant graven tom. Hver gang vi har gått inn i påsken, hver gang vi har møtt Langfredag så vet vi at det kommer en oppstandelsesmorgen. Men for kvinnene som kom til den tomme graven og for disiplene som fikk deres vitnesbyrd var dette et dypt sjokk. Likrøveri framsto nok umiddelbart som langt mer troverdig enn oppstandelse. Så er det kanskje godt at de møter to engler, to menn i skinnende klær som minner dem på Jesu egne ord om at han skulle dø og oppstå.

For meg handler alt dette om oppstandelsens troverdighet. Det bidrar til troverdighet at det er sammenheng mellom det Jesus selv sa, og det som skjedde. Det bidrar til troverdighet at Jesus fortellingen gir mening når vi leser det gamle testamentets profetier om en frelser. Det bidrar til troverdighet når Jesus ikke bare viste seg for noen få, men for mange slik som Paulus skriver:

at han stod opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på en gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen har sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Alle sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster.

Kaster lys over mitt liv og gir mening i mitt liv
Men selv om profetier, vitnesbyrd og Jesu egne ord gjør hendelsen troverdig, så er oppstandelsesfortelling til slutt noe som må tros. Kanskje var det noen som stjal liket, kanskje var han skinndød, kanskje led disiplene av en kollektiv vrangforestilling, kanskje løy de for å redde sin egen ære. Vi kan ikke eliminere tvilens mange kanskje fullstendig.  Vi kommer ikke unna troens mysterium. At det til slutt, selv etter all verdens kunnskap og gode argumenter er på plass, så gjenstår det et sprang, spranget vi kaller for tro.

Og kjære menighet, tro kan du ikke presteres. Troen er til slutt en Guds gave gitt oss i dåpens vann, ved forkynnelsen av Ordet og i nattverden brød og vin. Men selv om tro ikke kan presteres, så kan vi oppsøke de steder der den deles ut, i nattverden, i dåpen og der de kristne møtes for å dele Guds ord og be sammen.

Kjære menighet! Det er vel grunn til å tro at vi som samles i kirken en søndag faktisk enten tror eller har et sterkt ønske om å gjøre det. Troens sprang har vi allerede erfart.Og derfor er også vi en viktig del av det som avgjør evangeliets troverdighet i verden.   Evangeliets viktigste vitnesbyrd i dag er ikke nitidig granskning av evangeliets ekthet eller historie. Kunnskap er viktig, men det er ikke avgjørende. Evangeliets viktigste vitnesbyrd i dag – blant våre naboer – i vårt folk – blant de menneskene vi møter – er vårt vitnesbyrd om hva evangeliet betyr for oss, nå, i dag, i vårt liv.

Hva betyr det for deg at Jesus døde for dine synder? Hva betyr det for deg at Jesus oppsto fra de døde og rekker deg et håp om et evig liv? Hva betyr det for deg at Gud inviterer deg til fellesskap? Hva betyr det for deg å vær en kristen, å være tilgitt, å eie håpet om et evig liv og tilhøre fellesskapet som tilber og takker Jesus. Hva betyr det for deg at vi på denne dagen kan ønske hverandre god påske, og det handler ikke om påskeegg eller påskeharen eller våren som spirer fram, nei, det handler om den tomme graven:

«Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Lukas 24, 5b-7

Hva betyr det for deg? Og hvordan merker sin nabo at dette er viktig?

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

"Dette er oppstandelsesnatten" - Påskenatt 2014 i Langenes kirke

Altertavlen i Langenes kirke, Øksnes.
Her kan du lese mer om altertavlens historie.
Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde. Markus 16,1-8

Kjære menighet! Dette er oppstandelsesnatten. Natten da ord vanskelig kan bli store nok. For det vi feirer er dødens nederlag. Dette er natten som endrer livets horisont fra å telles i dager og år til å peke mot en evighet.

Kjære menighet! Dette er oppstandelsesnatten. Natten vi bærer med oss til dager og tider preget av sorg og død. For dette er natten som endrer vårt farvel ved en kiste til "på gjensyn". Aldri mer skal vi møte døden uten håp.

Kjære menighet! Dette er oppstandelsesnatten. Natten som lar oss tro at Jesus er mer en enda et godt menneske drept av folket og myndighetene. Oppstandelsen er det avgjørende vi forkynner. Oppstandelsen er trosspranget. Oppstandelsen er evangeliets avgjørende bevis og samtidig den største snublesteinen. For vel kan vi akseptere undere og kloke ord, men oppstandelse fra de døde er ikke mulig. Men denne natten roper til oss: Tro og du skal leve!

Kjære menighet! Dette er oppstandelsesnatten som utfordrer oss til å være en del av livets krefter i verden. Denne natten tennes det lys i gravens mørke og Vår Herre kaller oss til å tenne lys i verdens mørke. For enda rår dødskreftene i verden. Men ikke alene, vi sloss for livet side ved side med han som skapte liv og lys.

Kjære menighet! Dette er oppstandelsesnatten. Dette er natten da du på nytt kan gripe alt Gud gir deg: frelse fra dine synder, evig liv gjennom døden og et eksempel og et kall for dette livet.

Kjære menighet. Dette er oppstandelsesnatten. Dette er kjærlighetsnatten, dette er natten da du igjen kan si til Jesus: Jeg er din. Dette er natten du kan la kallet fra din Gud fornyes, natten du kan rette på kursen, finne tilbake til leia, natten da synden dør og nåden lever også i ditt liv.

Kjære menighet! Dette er oppstandelsesnatten og i takknemlighet over livets seier over døden, for lyset i mørket og håpet i døden sier vi: Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

fredag 18. april 2014

"Det er fullbragt" - Langfredag 2014 i Alsvåg kirke

Krusefiks med malt bakgrunn som henger på veggen bak prekestolen i Alsvåg kirke.
Gitt til Alsvåg kirke av lensmann Standahl. Arbeidet er utført av fotograf O. Söberg i Bø i Vesterålen 1933.
Prekentekst: Johannes 18,1-19,42

Langfredagsteksten er en vandring i menneskelivets mørke sider. Venner som svikter, enten ved å være relgelrette forrædere eller ved å fornekte at de kjente Jesus. Her finner vi enkeltmennesket - se dette mennesket - som ofres på religionen og politikkens alter. "Han sier han er Gud", "Han sier han er konge", "drep han, drep han, drep han". Hans liv legges i hendene på prester, militære, en politisk leder og folket. Pilatus er den som framstår som mest motvillig i hele prosessen, og samtidig er det hans valg som driver volden fremover. Folk og ledere - alle bidrar de med sitt for å løfte vår frelser opp på korset, kjøre naglene gjennom han, spotte han og la han dø. Det er et makabert spill det som skjer. Det er ondskap.

Og samtidig er det både oppsummerende og profetisk når Jesus avslutter sitt liv i følge Johannes med ordene: "Det er fullbragt."

Hva er fullbragt?

Årets lidelsesberetning er hentet fra Johannes. Han som begynner sitt evangelium med å trekke opp det virkelig store bildet fra før skapelsen om Ordet som var i begynnelsen, om Ordet som var Gud (Joh 1,1) og om Ordet som skapte alt liv (Joh 1,3) . Og livet som ble til ved han var lys (Joh 1,4). Og denne kilden til liv og lys kom så til verden som det sanne lys (Joh 1,9).

"Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot han" Johannes 1,10-11

Hva er fullbragt?

Det er viktig å fastholde at Jesus er Guds ord i egentlig forstand, slik Johannes sier i innledningen til sitt evangelium. Guds ord er ikke dypest sett bibelvers som vi både kan  slå hverandre i hodet med og bruke til å styrke troen,  men det er Jesus. Det han gjør og sier. For Guds ord er ikke det samme som prat, prat, prat. Gjennom hele Bibelen så ser vi at  Guds ord er handling. Gud handler i hele Bibelen ved å tale. Gud sier "bli" og det blir. Og med Jesus så ble Guds vilje, hans ord, hans handlingsmønster tydelig i helbredelser, formaninger, liknelser, i form av de ordene vi er mange som lengter etter: "dine synder er tilgitt".

Men hva er fullbragt?

Folket og lederne sammen må bære ansvaret for dette drapet, de spiller alle en rolle. Og historisk har jødenes rolle i henrettelsen av Jesus vært brukt som legetimering av grusomme forfølgelser. For det er så deilig å kunne peke på noen andre og si: de er skyldige, det er deres feil. Men Langfredag peker ikke på alle andre, men på hver og en av oss. For kjære menighet,  kunne det vært oss? Kunne det vært oss som ropte korsfest, kunne det vært oss som lot religiøse prinsipper ta livet av en mann, kunne det vært oss som av politiske grunner ofret en annen, kunne det vært oss som på kommando svingte pisken, kjørte inn naglene og spottet en ofret mann. Kunne det vært oss?

Ja, det kunne vært oss. Langfredag slipper ingen av oss unna sannheten om våre liv. Det kunne vært oss. Gitt de rette omstendigheter så bærer vi alle i oss lysten, evnen og viljen til å gjøre det onde. Langfredag er Guds dom over vår menneskelige natur. Langfredag henger resultat av vårt onde potensiale opp foran oss som en slaktet mann på et kors. Se dette mennesket, roper Pilatus som en bønn, se han, se han lider, kom igjen, be meg være barmhjertig. Men i stede svarte vi: korsfest, korsfest. Se dette mennesket, død for våre synder.

Det er fullbragt.

Og det som er fullbragt når han utånder er dette. Det som skulle sies, var sagt. Det som skulle gjøres var gjort. Og det siste han gjorde var å la seg ofre for våre synder.

Korset viser oss to viktige ting. For det første: Ondskapen er ikke uten konsekvenser. Våre onde handlinger må både vi og våre medmennesker leve med. Ondskapen har en pris.Og for det andre: Gud var villig til å bære den prisen selv. Det er kjærlighet. I stede for gjengjeldelsen logikk, så er Gud villig til å betale syndens pris selv, ved å ofre seg selv som et sonoffer.

Kjære menighet. Det er derfor våre engelske venner kaller dagen for "good fridag" den gode fredagen.For det er dagen du Gud kjøpte oss fri fra straff og død til fellesskap og evig. Det er derfor vi finner disse orden malt og brodert  på veggen, på altertavlen og plattformer i så mange kristne gudshus. For ordene - det er fullbragt - er vårt frelseshåp.

Det er sjelden bedre grunn til å si  dette: Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

"Satt fri til å tjene" - Skjærtorsdag 2014 i Myre kirke.



Lesetekster:  2 Mos 12,1.3-8.11-14 og 1 Kor 5,6b-8

Prekentekst:
17 På den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?» 18 Jesus svarte: «Gå inn i byen, til den mannen dere vet, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene mine.’» 19 Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og de gjorde i stand påskemåltidet.     20 Da det ble kveld, tok Jesus plass ved bordet sammen med de tolv. 21 Mens de spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» 22 Da ble de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg, Herre?» 23 Men han svarte: «Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg.24 Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.»25 Judas, han som forrådte ham, spurte da: «Det er vel ikke meg, rabbi?» «Du har sagt det», svarte Jesus. 26 Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» 27 Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! 28 For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. 29 Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» 30 Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.

Matt 26,17-30

Kjære menighet

I kveld er det skjærtorsdag, og kristne i hele verden samles for å minnes den siste kvelden Jesus var sammen med sine disipler. Kvelden da han ga påskemåltidet en ny mening, og på den måten markerte både kontinuiteten – sammenhengen og oppbruddet med den jødiske tro.

Det Jesus og disiplene møtes for å feire denne kvelden er det jødiske påskemåltidet. Et ritualisert, religiøst måltid som gjennom rettene som serveres og bibeltekster som leses underveis minnet jødene på hvordan Gud frelste dem ut fra slaveriet i Egypt.

Og det er noe jordnært med den frelsen som jødene feirer denne kvelden. Det handler om frihet fra slaveriet. Og undertrykte i hele verden kan kjenne seg igjen i lengselen etter en Gud som frelser på den måten, ikke i det hinsidige, men fra lenker og slavekår her og nå. En Gud som handler i verden. Og dette feirer de i et okkupert Jerusalem. Gud hadde reddet dem ut av Egypt. Ville Gud rense Jerusalem for den nye okkupanten, farao eller keiser, hedningkonger var de begge, og begge hadde undertrykt Guds folk. Ville Gud handle enda en gang og frelse sitt folk fra lenker? Ville Gud handle i verden enda en gang?

En Gud som handler i verden. Det er nettopp det han er der han står midt i blant dem og bryter brødet og gir dem vinen. Han er gudemennesket som taler Guds ord i menneskenes verden. Han er gudemennesket på vei til Golgata for å bryte dødens lenker, syndens lenker, jorden lenker, hatets lenker, gjengjeldelsens lenker. Naglene som skal drives gjennom han, spydet som skal spidde han, smerten, lidelsen, døden. Ikke så unikt. Det har skjedd andre både før og siden, men aldri meg Gud. Og nå står han er som en Gud som handler i verden og forteller dem at Gud som handler i verden han kan la brød og vin bli frelsens midler.

«Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.» Matt 26, 26-28

For på samme måte som jødenes påskemåltid minnet jødene på når Gud frelste dem fra Egypt, på samme måte minner nattverdmåltidet oss om påsken – og dermed frelsens drama. Og samtidig er nattverden mer enn en påminnelse om noe som skjedde den gang da. Nattverden handler ikke bare om det som har skjedd, men det som skjer hver gang vi feirer nattverd sammen, nemlig at Jesus er til stede i brød og vin. For Luther og vår kirken er dette et sted vi tar Jesus bokstavelig: «Dette er min kropp» og «Dette er mitt blod». Vi ser at det både smaker, lukter og har konsistensen til brød og vin, men vi tror det er noe annet. Det er mer enn vi ser. Det er Gud som handler i verden. Det er ikke slik at vi bare minnes om frelsen, men vi frelses, vi spiser oss til himmels, vi spiser nåde, vi svelger nåden. På en veldig fysisk og konkret måte bli Gud i oss.

Men hvor jordnær er den frelsen vi feirer når vi samles rundt et nattverdbord. Mens jødene feiret frihet fra slavelenker i Egypt, hva feirer vi? Har vi flyttet frelses over i det hinsidige, bort fra vår verden, bort fra det konkrete som kan erfares på denne siden av evigheten. Mens jødene kunne feire en frihet som var til å forstå for levende mennesker, hva er det vi kan feire.

Kjære menighet!
Det er nesten så jeg tviler på om nattverden vil gange oss hvis vi kun bruker den som religiøs pynt, som en religiøs rite eller suggesjon som kun peker fram mot himmelen. Det er nesten så jeg tviler på om det gagner oss å knele ved Herrens alter hvis vårt bøyde hode gjør oss blind for mennesker i lenker eller synden som er en del av vårt eget liv. Ja, nattverdens brød og vin er frelsens sted, den setter oss fri fra å gjøre opp for vår egen synd ovenfor Gud, men hva er vi da satt fri til?

Dette året feirer vi at det er 200 år siden grunnloven ble skrevet, og Den norske kirke har valgt følgende som motto for året: fri til å tale, tro og tjene. Og jeg synes dette på en god måte kan oppsummere vår kristne frihet også lenger etter at grunnlovsjubileet er ferdig.

Vi er frie til å tale om korset, oppstandelsen, troen. En hver kristen kan tale om det, ikke bare prester eller kirkelige ansatte. En hver som har krøpet ut av dåpen er fri til å sette ord på sin kristne tro. Men vi er også fri til å tale mot urettferdighet, undertrykkelse, krenkelser, enten de skjer i vår menighet, i vår bygd, i vårt land eller ute i den store verden. Nattverdbordet kaller meg til å se meg som del av et fellesskap, som en helhet, som en del av Guds menneskehet.

Vi er frie til å tro oss frelst. Gud har satt oss fri fra lovgjerninger, fra gjengjeldelsens logikk, fra tanken om en Gud som må se meg lide for mine synder. Men da er vi også fri til å tro på en Guds om handler i verden. Tro på tilgivelse, forsoning, tro på at kjærlighet er en måte å leve på som menighet, som menneske og samfunn.  Nattverdbordet gir meg tilgivelse, og det kaller meg til å tilgi.

Og vi er fri til å tjene. Han som begynte nattverdfesten med å knele ned og vaske disiplenes føtter, Gud som var villig til å bli menneske og frelse oss mennesker, han kaller oss til å knele hos de syke og utslåtte, til å gå til de utstøtte og forlatte, til å gå til dem som faller utenfor fellesskapet, bortenfor mediebildet, ut av familier, fellesskap og vennekrets. Han som gikk til samaritanere, tollere og horer kaller deg til å ikke være så sabla kresen, men se mennesket bak det som har gått i stykker, bak harde masker, bak ødelagte liv, bak tårer, bak feil, bak lukt, bak ubehag. Han kaller oss til å tjene. Bære brød til de fattige, og bryte sultens bånd. Bære vin og fukte strupen til de som tørster etter nåde, fred, rettferdighet eller og frelse.

Vi kjenner ordene: Kom, for alt er ferdig. Ja, kom til nådens sted og hent kraft. Men for all, etterpå skal du gå, gå ut i verden og tjene. For det er menneskene som trenger dine gjerninger, ikke Gud.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen