lørdag 26. oktober 2013

"En invitasjon hjem", Bots- og bønnedagen, Sørum kirke

Lesetekster:  Mika 7, 18-19 og 2. Kor 13,5-8

Prekentekst: Lukas 15, 11-32.

Kjære menighet.
  
I dag er det Bots- og bønnedag. Det er en gammel kirke tradisjon. I gammel tid var det mange bededager, og på landet var en tid hver onsdag bededag da prestene skulle faste og be om fred i landet. 

Bot og bønn. Bot er et litt gammelmodig ord. Men vi kjenner det jo fra samfunnslivet, parkeringsBOT, fartsBOT, dagBØTER og man kan bli dømt til bot i domstolene. Bøter er faktisk den mest brukte straffeformen i Norge. Å betale en bot er å gjøre opp for seg, man blir ferdig med et forhold der man har brutt loven. Når boten er betalt, så er saken oppgjort. 

I kirken handler bot om å gjøre opp sin sak med Gud. Det som ligger mellom oss og Gud, det som ligger i veien mellom oss og Gud. Som i rettsvesenet handler det om å erkjenne straffeskyld, og gjøre opp for seg. 

Når det er snakk om å gjøre bot i en kristen sammenheng, så er de ofte nyttig å tenke i to dimensjoner, den menneskelige dimensjonen og den guddommelige dimensjonen. 

Den menneskelige dimensjonen handler om at synd sjelden skjer i et menneskelig tomrom. Syv av de de ti bud handler om hvordan vi mennesker behandler hverandre. Løgn, begjær etter det som ikke er vårt, troløshet, baktalelse, vold i ulike former. Dette er synd som vi ikke bare kan gjøre opp med to foldede hender gjemt i et bøttekott med Gud. Man kan ikke denge kona, og regne med at alt er greit ved å be Gud om tilgivelse. Man kan ikke være en mobber på skolen eller på arbeidsplassen og tro at alt kan gjøres opp på kne i en samtale med Gud. Det er både kristelig og menneskelig å forvente at de som har gjort en ondt, gjør opp for seg. At de erkjenner sin skyld, og gir noe tilbake som kan kompensere for smerten. Som kan vise at de mener det når de ber om tilgivelse. Å si unnskyld betyr å erkjenne skyld, og vilje til å gjøre opp denne skylden. Å gjøre bot, er det som skjer når vi gjør opp vår skyld. 

I forhold til Gud er dette annerledes. Det er allerede gjort opp for vår skyld ovenfor Gud. Vår ondskap er allerede sonet for ovenfor Gud. Som det sto i teksten fra Mika: «Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn.» Gud har selv gjort opp for vår skyld, da Gud ble menneske, ble korsfestet, døde og oppsto. Så hva skal denne dagen lære oss om vårt Gudsforhold? 

For det første så minner den oss om at vårt forhold til våre neste også handler om vårt Gudsforhold. Troens liv er ikke kun vårt bønneliv, vår gudstjenestegang, vår evne til stille meditasjon eller rørende salmesang eller andre åndelige «prestasjoner». Og for det andre så minner den oss om vår avhengighet av Guds nåde. Den minner oss om vår plass – både hvor vi egentlig hører hjemme, og hvor vi ofte befinner seg. 

For gjennom livet så vil de fleste av oss, gang på gang være som denne sønnen som krever arven. Sønnen som vil strekke på beina, ut å se seg om og klare seg på egenhånd. Sønnen som tror at hjemme er det stedet man drar fra og ikke det stedet man bor. 

Da legger vi ut på tur i livet, og i overmot tenker vi at nå har vi skjønt det. Vi har tatt greia nå, vi klarer oss selv nå. Vi trenger egentlig ingen andre enn oss selv, vår egen styrke, våre egne penger, vårt eget hode, vi klarer oss selv, og egentlig så er jeg og mitt det som er viktigst i mitt liv, så får andre ordne sitt liv. 

Mer enn synd, så handler historien om denne ukloke sønnen, om dumskap. Det står riktignok at han levde et vilt liv. Men det trekkes egentlig ikke fram at dette skulle være spesielt moralsk utsvevende. Mer enn at han er ond, forteller historien oss at han er dum. Han sløser bort alle pangene sine. Han går fra playboy til grisegjeter. Han satser på høy partyfaktor, og ender i rennesteinen. Han er uklok.

Men sønnen skjønner at rennesteinen er ikke noe blivende sted. Han reiser seg opp, og går hjem. Ikke for å være sønn, men for å være tjener. Men alle vi som har barn skjønner det faren gjør. Sønner og døtre som gjør noe dumt, de er like fullt dine unger. Når det handler om våre egne barn, så skjønner vi at sånn må det være. Utfordringen er å klare å tro det samme om oss selv i forhold til Gud. 

Dagens evangelium handler om å få komme hjem. Og hjem, det er hjem til Gud. I dag ble fire barn døpt her i kirken. Og over dem, som alle døpte så lød løftesordene: Den allmektige Gud har nå gitt deg sin hellige ånd, gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet…

...gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet…Det handler om å få et hjem, en Far i himmlen, en tilhørighet hos Gud og i Hans kirke. 

Bots- og bønnedagen er en invitasjon til å komme hjem. Den minner oss på at vi alle har et hjem hos Gud. Og når vi ser oss om i livet så kan det hende vi oppdager at vi ikke er hjemme, men i fremmed land, og at det er på tide å komme seg hjem. At det er på tide å erkjenne at jeg ikke får det til selv, at det er på tide å erkjenne at jeg tok feil kurs, at jeg overså andre, gjorde andre vondt, ja ikke bare vondt, men ondt.  Bots- og bededag er en invitasjon til å sette kursen på nytt, ikke lenger ut, men hjemover. Det er en invitasjon til å vende bort fra meg og mitt, og vende tilbake til fellesskapet med Gud og mennesker. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.


lørdag 5. oktober 2013

"Takke den som takkes bør...." - Høsttakkefest Udenes kirke 6. oktober 2013

Altertavlen i Udenes kirke. Her kan du lese mer om Udenes kirke.

Lesetekst: Sal 104,24-30

Prekentekst: Lukas 11,3

Det står skrevet hos i Lukas i det 11. kapittel.

Gi oss hver dag vårt daglige brød.

Slik lyder det hellige evangelium        
 

Kjære menighet!

I dag skjer det mye i Udenes kirke. De er fire barn som skal døpes. Det er Høsttakkefest. Gullkonfirmantenene – de som ble konfirmert for 50 år siden – er invitert hit i dag og vi skal feire nattverd sammen.

I en og samme gudstjeneste så er det små barn, levde liv. Guds nåde i dåpsvannet – Guds nåde i form av høstens grøde og frukter og Guds nåde i brød og vin. Og da er de kanskje et ord som kan binde sammen alt dette, og det er ordet TAKKNEMLIGHET.

SMÅ BARN. Takknemlighet tror jeg er en følelse, som mellom ammetåke og bleier og nye oppgaver er å finne hos de fleste foreldre som har en baby i armen. Takknemlighet for en sønn eller datter, takknemlighet for det som gikk bra, takknemlighet for å være foreldre. Det gir kvaliteter til livet å få være mor og far. Også gir det utfordringer. SÅ kanskje er  vi ikke her i dag bare for å takke, men også for å be om hans beskyttelse, hjelp og styrke.

LEVD LIV. Når man er gull gullkonfirmantene så er man voksen. Man har mange dager å se tilbake på. 50 år det er  18250 dager, pluss at det må legges på litt skuddår og sånt. Det er lenge siden dere ble konfirmert. Og hvis vi går ut fra at dere er 65 år i snitt, så har dere 23 725 levedager å se tilbake på. Det har sikkert vært dager med skuffelser, men også sikkert dager da man kunne være takknemlig, glad, lykkelig.

GRØDEN. Og så feirer vi Høsttakkefest i dag. Jeg vet ikke hvor mange av dere som har spist blåbærsyltetøy i høst, norske epler, plommer, eller fårikål.  Det er sånt som mange forbinder med høstens gleder. For høsten en tid vi forbinder med å høste det vi skal leve av resten av året. Det er nå det er som ferskest, det vi sanker i våre omgivelser, grøden som gror og vokser i vårt nærmiljø.

Små barn, levde liv og høstens frukt og grøde. ALT fyller oss med takknemlighet. Men hva har det med Gud å gjøre?  Vår prekentekst, det korte verset fra Lukas gir oss en pekepinn på hva dette har med Gud å gjøre, for der leste vi: «Gi oss hver dag vårt daglige brød». Og dette er et vers vi kjenner, for det er jo fra Fadervår. «Gi oss i dag vårt daglige brød».

Jeg vet ikke om du har tenkt på det, men takknemlighet har en viktig forutsetning. Det er så selvsagt at det er lett å glemme, men; skal det være noen mening i å være takknemlig, så må det finnes en å takke. Og den du takker må jo ha bidratt med noe. Jeg takker ikke mine kolleger for noe jeg har fått av min kone. Jeg takker ikke mine venner for noe jeg har fått av mine foreldre. Jeg takker ingen for noen for det jeg har gjort helt på egenhånd.

Små barn, levde liv, naturens grøde – er dette noe vi mennesker har gjort helt alene? Livet under som et nyfødt barn – er det bare biologi, celler som møtes og lager nytt liv, er det glimtet du ser av personlighet og sjel bare biologi eller en kjemisk cocktail i hodet – eller ser du også en glimt ånd og en sjel gitt barnet av Gud.

Og så var det de mange livsdagene som noen har fått lov til å ha allerede. Vennskap, erfaringer, hverdagsundrene og livet utfordringer – sto du helt alene i alt? Eller var det en der som brydde seg, en Gud som tegnet en himmel over hverdagene dine?

Og så naturens under, høst etter høst. Korn, frukt, dyrelivet fra generasjon til generasjon. Har det alt sitt utspring i et kjempesmell uten mål og mening, eller var det Guds kjempesmell med deg, og meg og naturens skjønnhet som et bestemt mål, som en mening lagt ned i verden før oss og utenfor oss.

Vi samles i kirken for å takke. Med bønner, med lovsang, med gaver – fordi vi tror at alt dette ikke er tilfeldig. «Gi oss i dag vårt daglige brød» ber vi til en Gud som vi tror har svart våre bønner.

Gud er ikke fjernt unna sitt skaperverk. Gud er ikke en svevende ånd langt unna og uinteressert i vår materielle verden. Tvert imot. Kjernen i vår kristne tro er jo at Gud er så opptatt av oss mennesker at han ble menneske. Det er jo julens budskap at Gud ble mennesket Jesus for å frelse oss.  Og i vår kristne tro er det to høytidelige handlinger som viser nettopp sammenhengen mellom himmel og jord. Og begge skjer her i dag. Det er DÅPEN, der Gud bruker noe så jordnært, noe så livsnødvendig og materielt som VANN for å gjøre oss til kristne mennesker. Og så er det NATTVERDEN, der Gud bruker den livsnødvendige maten  og drikken i form av brød og vin for å rekke oss sin nåde.

Dåp og nattverd. Det er to sider av samme mynt. Vi kan bare bli døpt en gang, men nattverd kan vi bruke så ofte vi vil – og begge steder skjer det samme: AT Gud gir oss sin nåde. At Gud oppretter fellesskap mellom himmel og jord. AT ånd og tro blir synlig gjennom det vi kan se, høre og smake – vann, brød og vin.

Takknemlighet. La det være overskriften for denne denne dagen. Ta med deg ordet hjem. Takknemlig for livets gave. Takknemlig for at Gud følger oss gjennom levd liv. Takknemlig for det Guds skaperverk gir oss. Og takknemlig for at Gud møter oss med fellesskap og nåde i dåpens vann, og i nattverdens brød og vin.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

Konfirmantpresentasjon i Nes og Udnes kirke

Det står skrevet hos evangelisten Markus:

Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.                       Mark 5,35-43

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet, og på en særlig måte: Kjære konfirmanter for i dag er det særlig dere konfirmanter som står i fokus.

Konfirmasjonstiden er spesiell. Det er et år hvor det skjer så utrolig mye. Det er mye modning, mye som skjer og mange tanker om det som skjer i løpet av dette året. Det er tanker og følelser knyttet til framtida. Håp, glede, men kanskje noe også virker litt skummelt eller kiipt. Og midt opp i alt dette så har dere satt av tid til å følge kirkens konfirmasjonsundervisning. Midt oppi trening, øvelse, en endeløs rekke med nye app`er og TV-serier, lekser, forelskelser, kjærlighetssorg, sinne, gleder, gråt og glede skal det settes av tid til å bli kjent med kirkerom, Bibelen, troen og livets STORE spørsmål.

Dagens tekst er en ganske voldsom tekst, det er heftige saker som hender, det er ei jente på 12 år som dør. Det står ikke noe om hvorfor, men hun dør, mens pappa`n hennes er på vei for å hente Jesus for å helbrede henne. Og da tror alle at alt håp er ute, for så lenge det er liv er det håp, men når døden kommer, da er liksom håpet om helbredelse over også. Men Jesus vet råd, og vekker den lille jenta fra døden.

Men det går jo ikke an. All vet jo det at ingen kan vekke noen fra døden. Eller kan han det? Kan det hende at han som er så spesiell at vi ber til han, kunne noe vi andre ikke kan?

Det finnes mange utrolige historier om Jesus. Noen handler om at han sier noen utrolig flotte ting, som kan være vanskelig å følge, men vi skjønner det er rett, sånn som når han ber oss om å elske alle – også våre fiender. Også er det historier som dagen evangelietekst, som kan være vanskelig å tro – fordi vi kjenner ingen som kan gjøre det samme: vekke døde 12 åringer til live. Da blir historien utrolig på en vanskelig måte. Men det er ting med Jesus som er vanskelig å tro, men som kirken tviholder på, ja vi tror faktisk at de historiene er så viktig at de er verdt å leve og dø for, ja de er hele grunnen til at det finnes en kirke. Sånn som historien om at Jesus selv sto opp fra de døde. Og hvis Jesus selv sto opp fra de døde, så kan det vel også hende at han kunne vekke ei 12 år gammel jente til livet. Og så er det sånne vanskelige historier hvor Jesus sier vanskelig ting seg selv: som når han sier at han er Gud. Jesus han utfordrer oss, tanken vår og livet vårt.

Konfirmasjonstiden har to hovedspørsmål: Hvem er jeg? – ikke jeg altså, men du som er konfirmant. Og hvem er Gud? Og har disse to – Jeg og Gud noe med hverandre å gjøre. Kan svaret på spørsmålet «Hvem er jeg?» fortelle oss noe om Gud? Og er det motsatt: Kan svaret på spørsmålet «Hvem er Gud?» fortelle noe om deg?
Hvorfor vekket Jesus akkurat denne jenta? Er det noen i de to små ordene: Talita kumi! – lille jente  som tyder på at Jesus ble rørt. At han, i likhet med deg og med, kan bli rørt av at andre har det vondt, og derfor gjør noe med det? Kjenner vi igjen den kjærligheten vi kan finne mellom barn og foresatte – også når ungdomsopprøret setter inn? 
Og er det da sånn at Jesus ikke bare lot seg engasjere av ei lita jente på 12 år for 2000 år siden, men kanskje lar seg fortsatt berøre og engasjere av gutter og jenter i konfirmantalder i Nes kommune?

Kirken tror det. Og vi ønsker å være den broa mellom deg og Gud som man kan vandre trygt på. Men det er ikke så interessant hva vi tror eller dine foresatte tror. Det som er viktig i ditt liv og for deg er selvsagt hva du tror.

Kjære foresatte!
De aller fleste som blir konfirmert i kirken er båret til dåpen av sine foresatte som små. Da gjorde dere et valg. Snakk om det hjemme nå i konfirmasjonstiden. Hvorfor valgte dere dåp? Hva tror dere på? Hva tror dere ikke på? Og hvis du ikke døpte barnet ditt, men nå har et barn som vil følge kirkens konfirmasjonsundervisning, så snakk om det også. Det er sånn i både verden og Norge at det vanligste er å tro på Gud. Vi nordmenn – i og utenfor kirken – tror forskjellig, men vi tror. Vi må slutte å se ned når vi snakkerom at vi tror. Løft blikket og våg de viktige samtalene hjemme rundt bordet og med kolleger og venner. De viktige samtalene om hva du tror på og hvorfor.

«Frykt ikke, bare tro» sa Jesus til Jairus, den døde jentas pappa når han fikk vite at hun var død. Det var mye å be om. Kanskje må det holde å ha som målsetting å frykte mindre og tro mer. Det kan være en god målsetning uavhengig av alder. Frykte mindre – tro mer – må Gud hjelpe oss til det.


Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var er og blir en sann du fra evighet og til evighet. Amen.