Å være sendt... - Preken ved avskjedsgudstjenesten i Øksnes, 26. mai 2013

Lesetekster: Jesaja 6,1-8 og Apostlenes gjerninger 17,22-34

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas

Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.

(Luk 24,45-48)

Slik lyder det hellige evangelium



Kjære menighet!

Det er underlig å stå her og tiltale dere som nettopp det: «Kjære menighet» for siste gang.  Og tillat meg et lite øyeblikk å bruke en gammeldags formulering: Det er ikke fordi jeg ikke lenger har dere kjær, men fordi det snart er en annens oppgave å være sokneprest for den flokken av døpte mennesker som heter Øksnes menighet. Det er underlig, det er vemodig, men det er også med stor grad av takknemlighet. For det er ikke en ubetenksom frase verken i dag eller tidligere når jeg i mine prekener nokså konsekvent bruker ordene: «kjære menighet». For meg har det vært og er et oppriktig uttrykk for kjærlighet og takknemlighet for det vi har sammen som fellesskap.

Det har vært mitt privilegium å være sendt som sokneprest til Øksnes menighet. Det vil alltid være en del av min historie. Kirken sendte meg og tok imot meg i Øksnes. Og da er vi også ved kjernen i dagens tekster: å være sendt.

Prost Gunnar leste for oss fra det gamle testamentet, om profeten Jesaja som hører Gud sitt spørsmål: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Og Jesaja svarer: «Jeg! Send meg!»

Og vi leste om Paulus, han som begynte som en som forfulgte de kristen, men som endte som en stor misjonær. Det krevde mot å stå midt i den antikke storbyen Athen, og fortelle dem at alle deres guder var døde, slik vi hørte Mie lese om. Men Paulus var trofast mot misjonærkallet helt til romerne skilte hodet fra kroppen.

Og så leste vi fra evangeliet hvordan Jesus forklarer disiplene kjernen i kristen tro: At han skal dø for våre synder, og oppstå til vår frelse, og så sier han: Dere er vitner om dette. Disiplene ble sendt.

Fra den første disippelflokken og fram til oss som er her i dag, så er det en rekke av mennesker som har sagt som Jesaja: «Send meg».  Og alle de som ble sendt, alle de som tok troen videre til en ny generasjon eller til et nytt sted, var lenker i den lange kjede som binder vår tro til den historien som er kjerne i all vår tro: at Jesus døde for våre synder, og oppsto så vi skulle få evig liv. Alle som ble sendt var hender og føtter og munn for Kristus.

Kjære menighet! 

I vår kirke har noen fått spesielle oppgaver til å preke, døpe og dele ut nattverden, det er prestene. Noen er satt til å lede kirkens diakonale arbeid, det er diakonene. Noen er satt til å drive med undervisning som kateketer, noen har ansvaret for musikken, det er organistene, og noen må ordne med penger, administrasjon, bygninger og kirkegårder. Kirken trenger at noen vil jobbe i kirken.
Kirken trenger at noen av dere som er unge i dag får lyst til å bli prest, organist, diakon, kirkeverge, kirketjener, sekretær, ja, alle de jobbene som skal og må fylles i kirken. Og nå henvender jeg meg særlig til dere unge. Kirken trenger at noen vil jobbe i kirken. Kirken trenger at ungdom har lyst til å ha kirken som en mulig arbeidsplass i framtiden.

De fleste konfirmanter har jeg hatt en liten prat med om utdanning,  også har jeg slengt ut…Du har ikke tenkt på prest da…så trodde du kansje det var en spøk. Men det var ikke det. Kirkens framtid henger på at unge mennesker i framtiden vil la seg sende til en jobb i kirken. Kjære barn og ungdommer i Øksnes, kanskje er du en framtidig prest, diakon, organist, kirketjener, sekretær eller kirkeverge. Hvis du har lyst, så våg å følge den drømmen. Det er både fint og viktig å jobbe i kirken.

Men Kjære menighet.

Alle er sendt! I Øksnes har jeg lært et noen uttrykk jeg ikke kunne fra før, ikke alle kan gjentas her på en prekestol, men det er et uttrykk som jeg vil bruke her idag. Og det  er når man spør barn om hvem de er «opp under». Hvem er du «opp under»? Det er et spørsmål om hvilken familie du tilhører, hvem er dine foreldre, besteforeldre, hvilken sammenheng hører du til i, hvor kommer du fra. Og det ligger liksom i kortene når man spør et slikt spørsmål at vi vet nok hva du er for en, når vi vet hvem som er foreldrene dine. Og den som blir spurt skjønner at hvordan man opptrer kan både styrke og svekke, ikke bare eget, men hele slektas rykte.

I dåpen ble vi Guds barn. Alle døpte er «opp under» Vårherre selv. Vi er hans barn og hans utsendinger. Jesu ord til disiplene: Dere er vitner om dette, er også ord til oss.  Det handler ikke bare da primært om hvilken jobb vi har, men om hvordan vi opptrer i de fleste av livets sammenhenger.

Vi er alle sendt! Alle skal ikke bli profeter som Jesaja, ikke så mange skal bli misjonærer som Paulus, alle burde ikke aller helst bli prest, diakon eller kirkelig ansatt. Du må ikke jobbe i kirken for å være sendt av Gud. For vi er alle sendt til å leve livet som Guds utsendinger. Da vi ble døpt, så ble vi døpt til å leve som Guds utsendinger

Kjære menighet

I vår fikk den katolske kirke en ny pave, og han tok navnet Frans. Og han tok navnet Frans etter den hellige Frans av Assisi. Navnevalget var enormt populært. Frans av Assisi er den katolske kirkes mest populære helgen, mener mange. Og det er ganske symptomatisk at selv mange av oss lutheranere som ikke snakker så ofte om helgener, likevel kjenner til navnet Frans av Assisi godt. Frans som sa nei til fars rikdom, for å vie seg til å Guds kall til å gjenoppbygge Guds kirke. Først trodde han helt konkret at Guds kall var å restaurere falleferdige kirker. Men etter hvert ble det klart at den viktigste gjenoppbygningen av Guds kirke som Frans skulle bidra med ikke handlet om å restaurere gamle hus, men det handlet om et liv i tjeneste. Et liv i tjeneste for de syke, de fattige og for fredens sak. Og den dag i dag, så finnes det munker – fransiskanere i hele verden – som er ønsker å bruke livet sitt til å tjene de fattigste, de utstøtte, de syke, de som andre går utenom.

Kjære menighet!

Jeg er prest, det er et yrke og en tradisjon med mange ord.  Jeg har tro på Ordets kraft. Jeg har sett at ord og Ordet kan forandre liv, jeg har selv opplevd at ord i satte ting på plass, skapte klarhet og ga omvendelse og ny kurs i mitt liv. Men ordene alene betyr lite. Det er når ord skaper handling at de blir viktige. «Forkynn evangeliet – om nødvendig med ord» skal visstnok Frans ha sagt til sine etterfølgere. Det er ikke våre ord, men våre liv, som er det viktigste vitnesbyrdet om vår kristne tro. Det er ikke prekener om Kristus som tjener, men vår vilje til å tjene, som gir evangeliet føtter å gå på. Det er ikke ord om Guds kjærlighet, men våre varme hender  som bringer Guds kjærlighet til verden. Ja, kjære menighet, det er ikke hva man kaller seg, enten man er prest eller lekfolk, som er avgjørende, men det er hva vi gjør. Kan menneskene, ja, kan verden se Guds kjærlighet i våre liv? Er våre liv et ja til Gud spørsmål: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?»

Kjære menighet.

Det har vært rikt å få være sendt til Øksnes som prest. Jeg er trygg på at det er riktig å gjøre andre ting nå. Og jeg tror at Gud vil sende andre som skal fylle den ledige presteplassen i Øksnes.  Andre som vil gjøre ting annerledes, men sånn må det være, ingen er god på å være en kopi av andre. Det hender at Vårherre bruker mer tid enn vi ønsker, da få vi mase på han når vi ber, men noen vil komme.

Og den som kommer er jeg sikker på at vil få oppleve det samme som jeg har fått oppleve. At noe av rikdommen med å være prest i Øksnes er at man ikke alene om å være sendt i Øksnes. Her er det mennesker som på ulike måter vier tid og krefter til å bære Guds kjærlighet ut til Øksnes samfunnet. Gjennom diakoni, gjennom musikk, gjennom besøkstjenester, gjennom speiderarbeidet, Ten Sing, kor og annet frivillig arbeid, gjennom fellesskap, gjennom bare det å komme og delta. Gjennom varme ord og noen ganger store offer.

Og kjære menighet. Det er fint at man kan merke at mange er sendt. Det er en ressurs for Øksnes menighet og Øksnessamfunnet.  Men bli ikke motløs når du eller andre gjør feil, ja ikke bare feil, men synd.  Men jeg er en som er avhengig av Guds nåde. Hvis dere så inn i mitt innerste mørke, så hadde dere ikke blitt særlig imponert. Men vi skal ikke gi ikke opp selv når  verken våre liv eller våre ord blir et vitnesbyrd om Guds kjærlighet. Da skal vi minne hverandre på at Gud bruker bare syndere. Guds kjærlighet og tilgivelse handler jo ikke bare om alle andre, men først og fremst om oss og våre liv. Også  du, ikke bare alle de andre, men også DU, er en som Jesus synes det var verdt å dø for.

Kjære menighet

Vårt viktigste vitnesbyrd handler aldri om vår kjærlighet, men om Guds kjærlighet som endret våre liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Når vårt "vi" utfordres, 17.mai 2013, Alsvåg kirke

Hvem har satt deg høyere enn andre? Hva annet har du enn det du har fått? Og har 

du fått noe, hvorfor skryter du som om det ikke var en gave? (1 Kor 4,7)

Lesetekster:  5 Mos 8,11-14 og 1 Kor 4,7

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas

På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea.  Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!»  Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene.  Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni?  Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»              (Luk 17,11-19)

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære menighet!

Gratulerer med dagen.  Dette er dagen da vi få feire vår grunnlov. Det er grunnlovsdagen, og vi feirer at vi er et fritt folk, som velger våre egne folkevalgte, som vedtar våre egne lover. Vi er ikke bundne treller, men frie mennesker. Vi har frihet til både rettigheter og ansvar.

Dagens bibeltekster kan oppsummeres i et ord: Takknemlighet. Takknemlighet.

Neste år feirer grunnloven 200 år. Da var Norge et fattig land. Men man vant en viktig frihet med å få sitt egen Grunnlov og sitt eget Storting. Man hadde friheten, og den var og er verdt å feire. Selv om man måtte dele konge med Sverige til 1905.  Norge er et land som på hundre år er gått fra å være blant Europas fattige land til å være blant et av Norges rikeste land. Så er de vel passende de ord som ble talt til Israelsfolket da de var på vei inn i det lovede land:

Vokt deg så du ikke glemmer Herren din Gud og forsømmer å holde budene, lovene og forskriftene hans som jeg pålegger deg i dag. Når du spiser og blir mett, når du bygger fine hus og bosetter deg i dem, når ditt storfe og småfe øker i tall, når du får mengder av gull og sølv og hele din eiendom vokser, vokt deg da så du ikke blir hovmodig og glemmer Herren din Gud, han som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.

Vi vet jo at vår rikdom i stor grad skyldes at vi vant i naturressurs-lotto. Oljen, vannkraften, gassen, fisken… alt vi ikke har skapt, men bare fått lagt i våre hender, er det som gjør oss rike. Vi har vært flinke til å forvalte våre ressurser og vi har skapt viktige fagmiljøer til å kunne hente ut naturressursene våre. Men om vi så er verdens beste på teknologi, ingen teknologi kan skape gass, fisk eller olje. Den har vi fått. Vårt demokrati springer ut av folkets valg, men vi må innse at vår velstand har kilder vi ikke har skapt selv.

Så er det da en passende påminnelse i det Paulus skriver til menigheten i Korint:

Hvem har satt deg høyere enn andre? Hva annet har du enn det du har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du som om det ikke var en gave? 
1 Kor 4,7

Kjære menighet!

Vi leste om Jesus som helbredet ti spedalske, men bare en kom tilbake takket. Er vi en av de ni utakknemlige spedalske, eller er vi som den ene som kom for å takke? Og hvordan skal denne takknemligheten komme til uttrykk? Skryter vi – og bruker vi – vår rikdom uten å huske at den er en gave?

Det er lett, og til tider populært, å svinge den moralistisk pisken over det norske folks rikdom. Det er både enkelt og fristende å raljere over vår rikdom og overflod, samtidig som mange fattige opplever våre grenser som stengte og vi på alvor diskuterer å forby enhver sivilisasjon påminnelse på fattigdommens eksistens: tigging. Det er enkelt å raljere over verdens rikeste land, der misnøye over det som for verdens flertall er detaljer, kan fylle forsidene med krigstyper.

Det er enkelt, men det spørs om det er rettferdig. For det norske folk skal ha ros for å ha valgt fellesskap og solidaritet. Jeg husker ingen tiggere fra min barndom. For gjennom politiske valg som har, og fortsatt samler, bred politisk støtte i Norge, så har vi valgt å fordele våre rikdom og vi har valgt å bygge et sterkt sosialt sikkerhetsnett. Mange vil mene at vi hadde bygd drømmen, samfunnet der ingen skulle måtte stå med lua i hånda og tigge om verken penger eller arbeid. Vårt samfunn er ikke perfekt, men det svarer likevel godt på mange av de bibelske samfunnsidealer, der omsorg for de fattige, enker og farløse er helt sentralt.

Grunnloven er «vår». Og den skaper et «vi» som «vi som feirer 17. mai» tilhører. Den norske stat, grunnlagt på to folks territorier, det samiske folk og det norske folk. Bare i dette «vi» ligger det en spenning. Men også andre utfordrer dette «vi» som feirer 17. mai.  Vår frihet, vårt demokrati og vår rikdom tiltrekker seg andre mennesker. Vi blir utfordret til å tenke på nytt gjennom hvem er dette «vi» som vi tilhører. Og hvem er «vi» villig til å inkluderer i vårt «vi».

Da jeg vokste opp var øst-europeere murt inne bak en mur vi kalte jernteppet. Vi var litt redd dem, det var jo de vi bygde opp NATO for å forsvare oss mot. Og vi synes litt synd på dem, der de levde under kommunistdiktaturer i ulike valører. Nå er de her som førsteklasses håndtverkere eller fiskeindustriarbeidere som jobber hardt og tjener sine ærlige penger her. Og på den måten opptjener de også rettigheter, rettigheter vi først og fremst hadde tenkt å ha for oss selv. Vi utfordres til å tenke nytt om hvem er det «VI» som får rettigheter i vår rikdom. Og de, som vi, ønsker selvsagt helst å bo sammen med sine familier, så dere barn kommer hit, går på skole, lærer vårt språk og blir våre barns venner. Og jeg tror barna kan lære oss mye i sin selvfølgelige forventning til at man skal bli venner selv om man snakker ulikt språk.

I min barndom var romfolket – eller sigøynere som vi kalte dem – et kuriøst folkeslag vi kunne se på reise om sommeren. Nå kommer det mange av dem hit, og det er sikkert mange av dem som jobber, men de vi leser om og ser de tigger. Nomadekulturen utfordrer vår ekstremt bofaste kultur. Deres anderledeshet utfordrer vår trygghet og komfort. Og deres utstrakte hånd, som ber om en del av vår rikdom, provoserer. For det var jo ikke slik vi skulle ha det her hos oss.

Og hvert år kommer tusener av mennesker hit og ber om beskyttelse. I fjor var det 9800 som søkte om asyl i Norge, og 5200 fikk innvilget asyl i Norge. For de som fikk ble Norge redningen, for mange av de som fikk avslag betydde avslaget knuste drømmer, for mange usikkerhet, og for andre frykt.

Utenlandske arbeidere, utenlandske tiggere og asylsøkere. De plasserer seg, eller hvertfall plasserer vi dem, lett utenfor det «vi» som feirer 17. mai. Og samtidig ber de på ulike måter om å få innpass i dette «vi». De ber om å bli regnet med. Men de har ikke makt til å tvinge seg inn. Vi som er «Vi»`et, må slippe dem inn.

Men hvordan handler dette om vår takknemlighet? Vi kan da ikke redde alle verdens fattige, verken individuelt eller som nasjon.  Jeg synes Paulus sine ord til menigheten i Korint er en god vekker her:

Hvem har satt deg høyere enn andre? Hva annet har du enn det du har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du som om det ikke var en gave? 
1 Kor 4,7

Både arbeidsinnvandring, tigging og asylsaker reiser ganske kompliserte politiske problemstillinger. Det er den vanskelige politiske virkeligheten som kræsjer med den enkle grunntanken i alt vi har lært og lærer våre barn: «Du skal være snill, og du skal dele». Og så er bare ikke verden så enkel noen ganger.

Det kan ikke gis enkle eller fullstendige svar på disse spørsmålene fra en prekestol. Og det finnes ikke et kristelig svar, med to streker under, på slike spørsmål heller. Det er verken god teologi eller god politikk å vedta paradis på jord.

Dette er dagen vi feirer vår grunnlov og vårt demokrati, og da feirer vi også at vi hvert fjerde år velger våre politikere i fredelige former til å utkjempe våre «kriger» på fredelig vis gjennom diskusjon og vedtak. De får mye urettferdig kjeft våre folkevalgte politikere, men de gjør en avgjørende viktig jobb for at demokratiet skal fungere. Det er politikkens oppgave å gjøre den vanskelige avveiningen mellom idealer og realiteter. Politikkens vesen er interessekonflikt, og vårt politiske system er i bunn og grunn et regelverk for hvordan vi avgjør vanskelige saker, når vi ikke kan bli enige. Kirken har ikke mandat til å diktere løsninger i politikkens verden.

Og samtidig, og det er avgjørende viktig, kirken skal ikke tannløst og uimotsagt la staten begå overgrep, eller enda verre, selv bli et verktøy for statens overgrep, slik det finnes eksempler på i norsk historie. NS-prestene under krigen hadde en teologi som gjorde det umulig for dem å stå opp mot styresmaktene. I den norske kirke har det vært en selvfølge etter krigen at det var galt. Det er kirkens oppgave å holde fram idealer, utfordre til handling og etterlyse engasjement, og påpeke opplagt overtramp og overgrep. Det må våre politikere finne seg i. Kirkens engasjement vil aldri begrense seg kun til borgernes evighetsskjebne. Og samtidig kan ikke kirken på Guds vegne kan levere detaljerte politiske forskrifter eller vedtak.

Politikken kan være komplisert, men menneskene er virkelige.  Vi kan ikke late som de ikke finnes, romfolkets fattigdom, asylsøkeres frykt forsvinner ikke ved vi kaster dem ut. Vi kan ikke som en anstendig nasjon inviterer arbeidere hit, uten å være villig til å gi dem rettigheter og plass for deres familier. Om ikke kirken kan skrive ned løsningen med guddommelig pen, så er det kirkens oppgave å minne oss alle på alle menneskers likeverd, alle mennesker som gudevillet, gudeskapt og avhengig av hverandre.

Og noen ganger er det kirkens oppgave og minne verden på Guds harme på vegne av de fattige, de utstøtte, de små:

Vokt deg så du ikke glemmer Herren din Gud og forsømmer å holde budene, lovene og forskriftene hans som jeg pålegger deg i dag. Når du spiser og blir mett, når du bygger fine hus og bosetter deg i dem, når ditt storfe og småfe øker i tall, når du får mengder av gull og sølv og hele din eiendom vokser, vokt deg da så du ikke blir hovmodig og glemmer Herren din Gud, han som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.  (5 Mos 8,11-14)

Kjære menighet!

17. mai er en eneste stor feiring av det norske «vi». Men her i kirken så utfordrer dagens tekster dette «vi» til takknemlighet. Og når Guds ord minner oss på å være takknemlig, så minner det oss også på at alt det vi har fått, dypest sett ikke er vårt, men en gudegave.  Vi som folk og individer har gjort både gode og onde valg, men vi har fått et utgangspunkt som er bedre enn de aller fleste folk og nasjoner i verden.

I evangelieteksten så er det et poeng at den ene som vendte tilbake var en fremmed. Han var samaritaner, mens de andre forutsettes å være jøder.  Den fremmede ble nok mer overrasket over gaven, kanskje er det der vi kan finne nøkkelen til sann takknemlighet, å se vårt land og våre privilegerte liv gjennom de fremmedes øyne. Da tror jeg vi raskt vil se vår overflod, og vi vil kanskje bli slått av spørsmålet: Hvorfor deler de ikke mer?

Ja, kjære menighet: Hvorfor deler vi ikke mer?

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og bli en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Konfirmasjonspreken III i Øksnes våren 2013

Lørdag 11. mai 2013 i Myre kirke

Lese tekst Salme 121

Det står skrevet hos evangelisten Johannes 

«Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?». Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»».

Johannes 6, 66- 69

Slik lyder det hellige evangelium.

Kjære konfirmanter!

Gratulerer med dagen. Dette er din dag, I dag er det du som skal få lov til å ha fokus. Det er deg familie, venner og bygda samles for å feire. Det er deg vi ønsker å heie på i dag. På vei over i de voksnes rekker så ønsker vi å vise deg at vi er her, vi bryr oss, vi er her for deg.

Ungdomstida er en brytningstid. Om ikke så lenge så er du ute av redet. Du skal danne din egen familie, selv om det på ingen måte haster så veldig. Men det er den veien det går nå. Mot selvstendighet, mot oppbrudd, mot det å stå på egne bein. For noen er det en enkel prosess, men for de fleste så er det også litt bråkete. Når du var mindre så var et naturlige «vi» deg og dine foresatte. Mens nå er du på vei til å skulle danne ditt eget «vi», ditt eget rede, ditt eget hjem, egen identitet eget liv. Hvis du beveger deg utenfor Øksnes så er det ingen som lurer på hvem du er «opp under», hvem som er dine foresatte, de lurer på hvem DU er. Hva er du for en kar eller dame. Hva står du for? Er det tæl og guts og vett i deg. Er du en å satse på som partner, som venn, som kollega.

Kjære konfirmanter
Grip livet med begge hender. Vær deg sjøl. Du er antagelig best på rollen som deg selv. Ingen andre kan fylle den. Og det er bare den rollen som kan gjøre deg lykkelig. Men rollen som

Navn på konfirmantene

Det finne ikke noe ferdig manus til den rollen. Du må fylle den hver dag. Men fyll den med noe ekte, med det som er sant, med det du kan stå for. Og da vil du også noen ganger måtte våge å stå alene.

Vi leste fra Johannes evangeliet. Teksten vi leste fra er fra det 6. kapittelet. Det er tidlig i Johannes. Til å begynne med har Jesus vært populær, men så begynner han å bli tydeligere for dem som følger han. De skjønner at Jesus ikke bare ser på seg selv som en profet, men som noe helt spesielt, som veien til Gud.  Også begynner de å forlate, en og en, og noen i flokker. Til slutt må Jesus spørre de tolv, de som var kjernen i flokken som fulgte han, disiplene hans:  Vil også dere gå bort?

Det ligger mye sårbarhet i det spørsmålet. Kanskje lurte Jesus på om det var han det var noe galt med, siden alle forlot. For jeg tror ikke Jesus våknet hver morgen og tenkte; Geee, Jeg er Guds Sønn, skal vi se hvilke undre vi skal gjøre i dag, I got the power…

Nei, at Gud ble menneske betyr at han også måtte kjenne de vanskelige følelser vi kan kjenne fra livet vårt. Redselen for å bli forlatt, være den som tok feil, den som ingen vil være sammen med. Peter sine ord betydde nok mye for Jesus, de er jeg helt sikker på.

Kjære konfirmanter. 
Når du skal fylle rollen som deg, når du skal skape ditt liv, så må du også gjøre valg som handler om tro. Det er jo det kirkelig konfirmasjons handler. Hjelpe deg til å modnes og reflekterer foran voksenlivet, og særlig om tro. Dere har lært mer om Jesus enn betydningen av idrett, for å si det sånn, dette konfirmasjonsåret. Det er ditt valg nå: Skal Bibelen kun samle støv eller gis til ASVO, eller skal den faktisk blir lest i blant. Skal du kneppe dine hender enten sammen med andre eller alene, og sende en bønn oppover, eller be ditt Fadervår. Hva svarer du når noen litt bråkjekt lirer av seg at « du er vel ikke religøs elller gudelig?» Hva med  når du selv en gang blir mor eller far? Skal barnet bæres til dåpen?

Kjære Konfirmant, hva er ditt svar på Jesus sitt spørsmål: Skal du også gå bort?

Kjære konfirmant.
Jobben min er jo på en måte å være salgsmann for troen på Jesus. For jobben min er å forkynne, fortelle om Jesus igjen og igjen, samle folk til gudstjenster og lede oss i bønn, sang og tilbedelse. Og strekke Jesus fram i Ordet og i nattverden og i dåpen.

Og vet dere hva? Jesus hadde gjort jobben mye enklere for meg hvis jeg kunne love dere en quick fix, som gjorde livet ditt enkelt. Tenk så greit hvis jeg hadde lomma full av helbredelser, eller kunne si: Tro på Jesus så blir du aldri syk, eller tro på Jesus så blir det lettere å gjøre det som er godt, eller du får gode karakterer  på skolen, eller blir rik, eler lever lengre. Det hadde vært greit, men det er ikke sånn. Å tilhøre kirken løser ikke alle livets utfordringer. Du blir ikke automatisk verken snill eller slem av å tro eller ikke tro. Livet blir heller ikke noe lettere av å tro enn å ikke tro, hvertfall ikke automatisk. Kristne har ikke en egen beskyttelse mot sykdom, ulykker eller ondskap. Og hvis du våger å be, så vil du erfare raskt erfare at Gud sletts ikke er en automat som man legger bønner på og henter ut det man vil.

Kjære konfirmanter og menighet: Å tro handler ikke om å få det enkelt eller enklere. Å tro er dypest sett et spørsmål om sannhet.

Er det sant at Gud finnes? Er det sant at Jesus var Guds Sønn? Er det sant at Gud elsker oss så høyt at han var villig til å dø som straff, soning for våre synder, så vi skal få evig liv. Er det sant at Gud har skapt verden og kalt oss til å gjøre det gode i verden? Er det sant at Gud kaller ondt for ondt, og godt for godt, og en gang skal holde oss ansvarlig for livet vi har levd? Er det sant at Gud gitt kirken til verden, så vi skal lære om Ham, tro på Han og elske Han?

Kjære konfirmanter!
Jeg er veldig takknemlig for at tro ikke er noe vi skal prestere alene. Å være en kristen har alltid betydd å tilhøre et fellesskap, kirken. Det er et lokalt fellesskap her i Øksnes, et nasjonalt fellesskap i Norge, og det strekker seg ut i verden. Og dypest sett et fellesskap som strekker seg fra nå og inn i evigheten. Når livet blir tung, når tvilen blir stor, så vit at du ikke står alene. Det er godt å vite at når jeg ikke kan be, så er det andre som ber for meg. Når jeg ikke kan takke, så er det andre som takker. Og når jeg sørger så er det noen som trøster. Kjære konfirmant, du tilhører et fellesskap – kirken - som vil være med å bære deg, ditt liv og din tro.

«Vil også dere gå bort?». Det er et utfordrende spørsmål. Kjære konfirmanter det er mitt håp at du med dine ord, kan bekjenne som Peter. At også du kan si: «Nei jeg blir, for jeg tror på deg jeg Jesus.».

Kjære konfirmanter, det er min bønn at Gud må velsigne dere hver og en, i dag og alle dager. Amen

Konfirmasjonspreken II i Øksnes våren 2013

Torsdag 9. mai 2013, Kristi himmelfartsdag, i Langenes kirke

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus

Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.

Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand.  Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære,  for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.

(Matt 7, 24-29)

Slik lyder det hellige evangeliet.

Kjære konfirmanter!

Gratulerer med dagen! Dette er din dag. I dag så er det du som er i fokus, her i kirken og når dere samles til fest etterpå. Det å skulle ha så mye fokus en hel dag kan både være fantastisk, og litt vanskelig. Men prøv og nyte det. For vi er samlet her i dag, familie, venner, bygda, for å fortelle deg at du er viktig. At vi bryr oss om deg.  Og her i kirken spesielt fordi Gud bryr seg om deg. Du er betydningsfull.

Og samtidig så forteller konfirmasjonsdagen deg at du begynner å nærme deg det å bli voksen. Det er ikke som for to generasjoner siden, da gutta kunne gå i fiskebåten og være arbeidskar dagen etter man var konfirmert, eller jente søke huspost denne sommeren. Men om samfunnet ikke lenger regner dere som voksne etter konfirmasjonen, så begynner likevel å nærme dere. Vi – familien, bygda, samfunnet, kirken - har større forventninger til dere nå, enn da dere kom for få 4 års boka i kirken, eller Bibelen som 11 åringer. Vi har større forventninger, men vi er like glad i dere nå, som da. Vi som er her, er her fordi vi bryr oss om dere.

Å feire konfirmasjonsdagen i kirken henger også nøye sammen med det å markere en tilhørighet til kirken. Dere er alle, eller blir snart, 15 år. Da er dere religiøst myndige. Det betyr at dere uten de foresattes samtykke kan melde dere ut av kirken, og eventuelt inn i andre kristne kirker, bli ateister eller vende dere til andre religioner. Og Kirkemøtet har vedtatt at de ønsker at Stortinget i den nye kirkeloven vedtar at dere skal få stemmerett ved alle kirkelige valg som 15 åringer. Samfunnet og kirken tenker nokså likt om dette, at dere nå er gamle nok til å ta egne valg når det handler om tro og kirke. Og kirken mener at dere er modne nok til å være med å bestemme over kirken.  For kjære konfirmanter: Det er deres kirke.

Kirken er først og fremst Guds hus. Og i Guds hus er det plass til alle Guds barn. Det betyr at dette huset tilhører deg i like stor grad som de gamle, tilhører dere like mye som presten og kirketjeneren, tilhører dere like mye mamma og pappa. Dette huset er gitt åndelige barndomshjem. Og i konfirmasjonstiden har dere tatt kirken i bruk. Gjennom gudstjenester, undervisning, samlinger, med alvorlige temaer, sikkert noen kjedelige temaer, noen spennende temaer, ja konfirmasjonsåret har forhåpentligvis inneholdt alt. Ja, jeg håper dere vet at kirken er et rom for glede, på dager som i dag, og som når dere ble døpt, kanskje en gang skal gifte dere, eller dager da vi møtes her for å feire de kristne festene jul og påske.

Og jeg håper dere også vet at kirken også har plass til dager med sorg, som når dere følger noen dere er glad i til graven, eller dager som er fylt med skuffelse og sinne over egne eller andres valg. Den har plass til det som gikk galt i livet. Kirken tåler din synd og andres synd. Kirken rommer faktisk kun en type mennesker og det er syndere. De som mener å ikke ha synd trenger egentlig ikke kirken.

Også vet dere da sikkert at Kirken rommer de mange, mange hverdagene som det er flest av i livet. Da vi kommer til Gud med drømmer og planer, små problemer og store utfordringer, eller med takk, takk for gleder livet har gitt oss.

Kjære konfirmanter. 
Jesus sammenlikner det å stole på han med å bygge huset sitt på fjell. Og den som ikke hører på Hans ord, med en kar som bygger hus på sand. Det ene huset blir stående selv når det stormer, det andre huset raser sammen.

Kjære konfirmanter
Til nå har mange andre deltatt ivrig på byggingen av det huset som er livet ditt. Foreldre, familie, barnehage, skole, og fritidsaktiviteter som dere mer eller mindre frivillig har deltatt på. Og da dine foreldre bar deg til dåpen, så begynte de å bygge huset ditt på troens fjell. Kanksje valgte de troens fjell gjennom dåpens mest fordi det var tradisjon, for andre fordi det var en dyp overbevisning, og for noen som et resultat av en tro uten så mange ord, men like fullt en tro. En tro på at det er bra å bære det flotteste som har skjedd meg, mitt barn, til Gud.

Nå som du er blitt eldre så må du ta større ansvaret for ditt eget husprosjekt, ditt eget liv. Kanskje vil du flytte huset ned på stranda, der det ser ut som det er mye bedre å bo på solskinnsdager. Livet er ditt, grip det meg begge hendene. Men det er også ditt ansvar. For det er ikke bare moroa som er ditt ansvar, også konsekvensene må du ta med deg. Pass på at de verdiene, den troa, de holdningen du velger å bygge livet ditt på, også tåler livets trøkker og stormer.

Kjære konfirmanter
Når man står til konfirmasjon her i Langenes kirke, så er det veldig tydelig at man står i en lang tradisjon. Disse veggene har rommet generasjoner på generasjoner sine bønner og håp. I fler hundre år før deg har mennesker kommet hit for å lære sitt Fadervår, der oppe på vegge har vi jo en tavle med fadervår fra 1602, som helt sikkert bel brukt til å undervise de gamle langnesværingene. Hit kom de for å lære sin troslære, sin trosbekjennelse, for å lære om Guds regler for livet, men også om Guds endeløse tilgivelse. I flere hundre år har mennesker funnet trøst, mening og kraft i det å kalle seg en kristen og prøve å leve slik Jesus lærte oss.

Kjære konfirmant.
Å tilhøre kirken løser ikke alle livets utfordringer. Du blir ikke automatisk verken snill eller slem av å tro eller ikke tro. Livet blir heller ikke noe lettere av å tro enn å ikke tro, hvertfall ikke automatisk. Kristen har ikke en egen beskyttelse mot sykdom, ulykker eller ondskap. Og hvis du våger å be, så vil du erfare raskt erfare at Gud sletts ikke er en automat som man legger bønner på og henter ut det man vil. Kjære konfirmanter og menighet: Å tro handler ikke om å få det enkelt eller enklere. Å tro er dypest sett et spørsmål om sannhet.
 Er det sant at Gud finnes? Er det sant at Jesus var Guds Sønn? Er det sant at Gud elsker oss så høyt at han var villig til å dø som straff, soning for våre synder, så vi skal få evig liv. Er det sant at Gud har skapt verden og kalt oss til å gjøre det gode i verden? Er det sant at Gud kaller ondt for ondt, og godt for godt, og en gang skal holde oss ansvarlig for livet vi har levd? Er det sant at Gud gitt kirken til verden, så vi skal lære om Ham, tro på Han og elske Han?

Kjære konfirmanter!
Jeg er veldig takknemlig for at tro ikke er noe vi skal prestere alene. Å være en kristen har alltid betydd å tilhøre et fellesskap, kirken. Det er et lokalt fellesskap her i Øksnes, et nasjonalt fellesskap i Norge, og det strekker seg ut i verden. Og dypest sett et fellesskap som strekker seg fra nå og inn i evigheten. Når livet blir tung, når tvilen blir stor, så vit at du ikke står alene. Det er godt å vite at når jeg ikke kan be, så er det andre som ber for meg. Når jeg ikke kan takke, så er det andre som takker. Og når jeg sørger så er det noen som trøster. Kjære konfirmant, du tilhører et fellesskap – kirken - som vil være med å bære deg, ditt liv og din tro.

Kjære konfirmanter! 
Til lykke med dagen. Det er min bønn at Gud må velsigne denne dagen, og alle dager, så du alltid vet at han er nær.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Konfirmasjonspreken I i Øksnes våren 2013

Alsvåg kirke 5. mai 2013 og Myre kirke 12. mai 2013

Lesetekst: Efeserne 3, 14-21 (Alsvåg) eller Salme 121 (Myre)

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord.  Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:         

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

(Matt 6,7-13)

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære konfirmanter!

Gratulerer med dagen! Dette er din dag. I dag så er det du som er i fokus, her i kirken og når dere samles til fest etterpå. Det å skulle ha så mye fokus en hel dag kan både være fantastisk, og litt vanskelig. Men prøv og nyte det. For vi er samlet her i dag, familie, venner, bygda, for å fortelle deg at du er viktig. At vi bryr oss om deg.  Og her i kirken spesielt fordi Gud bryr seg om deg. Du er betydningsfull.

Og samtidig gir konfirmasjonen mer enn et hint om at dere begynner å bli voksne. Det er ikke som for to generasjoner siden, da gutta kunne gå i fiskebåten og være arbeidskar dagen etter man var konfirmert, eller jente søke huspost denne sommeren. Men om samfunnet ikke lenger regner dere som voksne etter konfirmasjonen, så begynner likevel å nærme dere. Vi – familien, bygda, samfunnet, kirken - har større forventninger til dere nå, enn da dere kom for få 4 års boka i kirken, eller Bibelen som 11 åringer. Vi har større forventninger, men vi er like glad i dere nå, som da. Vi som er her, er her fordi vi bryr oss om dere.
Konfirmasjonsdagen er dagen for gaver, og sikkert noen gode råd. I taler, i kort og i hilsener så skal mennesker fortelle dere at de bryr seg. Og så kommer det innimellom noen gode råd. I dag så vil jeg kun gi deg et råd. Et er et veldig gammeldags råd, men jeg tror det er et godt råd. Rådet er som følger: «Du må kunne ditt Fadervår.»

«Du må kunne ditt Fadervår.»

Ja, ja, ikke så spennende og sexy råd akkurat. Men man kan kanskje ikke forvente noe bedre av en prestemann. Men jeg tror det er et viktig råd. Penger, kjærester, selvbilde, utdannelse, selvtillit, makt, mote, venner, trening alt dette finnes det mange som kan gi dere råd om. Vi har vel snakket litt om det i kirken i konfirmasjonstiden også. Men hvis det bare skal gis et råd her i kirken i dag, så må det handle om noe annet.
For kirkens oppgave er midt i fest og sorg, for alle aldre, og for mennesker av alle nasjoner, uavhengig av religion, for mennesker som likner engler og de som er terrorister, uansett er kirken oppgave å peke på at DU trenger GUD. Derfor dette rådet: «Du må kunne ditt Fadervår.»

Hva godt kommer ut av å kunne sitt Fadervår?

For det første. Å be å stå i et forhold til Gud. Den som ber, må med nødvendighet regne med at det er noe å be til. Hvis ikke er det ikke bønn, da er det bare å prate med seg selv. Så når du ber, så setter du deg selv og ditt liv i sammenheng, i relasjon, du kobler på livet på troen om at det finnes en Gud. Og at det er en Gud som vil deg vel. Det er viktig å kunne sitt Fadervår, ja ikke bare kunne det, men BE det, for ditt liv og Gud hører sammen.

Hva godt kommer det ut av å be sitt Fadervår?


Den som ber Fader vår, ber Gud om å handle. Hør på bønnen en gang til:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen. (Matt 6,7-13)

Kun ene eneste ting skal gjøres av den som ber, «slik også vi tilgir våre skyldnere» ellers er det en bønn om at Gud skal handle. Den som ber legger sitt liv og sine forventninger i Guds hånd. Det er Gud som skal handle. Gud er ikke bare et terapeutisk påfunn som vi kan tømme vårt hjerte hos, og hente motivasjon for mere handling. Nei, Gud er en Gud som handler. Og samtidig minner denne ene bønnen: «slik også vi tilgir våre skyldnere» om noe helt avgjørende: Vårt gudsforhold handler også om vårt forhold til andre mennesker.
Hva er det vi ber i Fadervår?

Det er et stort spørsmål som det er skrevet bøker om. Men det korte svaret er: oppsiktsvekkende lite og overraskende mye.  På egne vegne er det lite vi ber. Daglig brød og syndstilgivelse. Men for verdens del er det oppsiktsvekkende mye vi ber om: At Guds navn skal holdes hellig, At Guds rike skal bli synlig, at Guds vilje skal skje i verden, at Gud skal frelse oss fra den onde og det onde.
Kjære menighet: Fader Vår ber om Paradis.

Kjære konfirmanter, og kjære menighet!
Gud er ikke en kaffeautomat som man putter bønner på, og ut kommer akkurat det man bestilte. Å be, også sitt Fadervår, handler ikke om å legge inn bestillingslister hos Gud. Å be sitt Fadervår handler om legge sitt liv i Guds hender, og først og fremst be om at Guds vilje skal skje, med mitt liv og i verden.
Kjære konfirmanter!

Det viktigste rådet jeg kan gi deg i dag, er at du skal kunne ditt Fadervår. Du skal kunne det, så du kan be det. Og du skal be det, sånn at du husker og vet at DU tilhører en større plan og en større sammenheng. For du er et Guds barn. Og om alle vi andre skulle svikte og forlate, så forlater Gud aldri deg. Om når du svikter og feiler – for det kommer du til å gjøre – alle mennesker gjør det – så forlater Gud aldri deg.

Kjære konfirmanter!

Gratulerer med dagen! Det er min bønn at Gud må velsigne denne dagen, og ta vare på dere i dag og alle dager.

Ære være Faderen, og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.  Amen.