onsdag 26. desember 2012

Preken, 2. juledag, Alsvåg kirke

Alsvåg kirke. Foto Martin Enstad.

Lesetekster: Klagesangene 3, 52-57 og  Filipperne 1, 27 – 30

Det står skrevet hos evangelisten Matteus:

13 Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» 14 Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. 15 Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn. 

16 Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene. 17 Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia:
          
    18  I Rama høres skrik,
           gråt og høylytt klage:
           Rakel gråter over barna sine
           og vil ikke la seg trøste.
           For de er ikke mer. 

19 Etter at Herodes var død, viste Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt 20 og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og dra til Israels land! For de som ville ta livet av barnet, er døde.» 21 Han sto da opp, tok med seg barnet og barnets mor og kom til Israels land. 22 Men da han fikk høre at Arkelaos var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, våget han ikke å slå seg ned der. Han ble varslet i en drøm og dro til Galilea. 23 Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profetene, at han skulle kalles en nasareer.

Matt 2,13-23 (fortellingstekst)

Slik lyder Herrens ord


Linjer til GT
«Barnet på flukt, sverd og soldater, vitner om dem som kriger og hater.» Da jeg skrev teksten til den julesalmen vi akkurat sang, så var det nettopp denne historien som jeg var opptatt av. Historien om det lille Jesusbarnet, som allerede som nyfødt må legge ut på flukt til fremmed land. Gud som menneske, og fra første stund så står han mot denne verdens fyrster og deres makt og vold. På flukt, som så mange, mange tusen barn også i dagens verden.

Matteusevangeliet er det eneste evangeliet som forteller historien om de vise menn og historien om flukten til Egypt. Og det må vel innrømmes at det er litt vanskelig å få dette til å gå opp med Lukas sin beretninger om at Jesus ble båret fram i tempelet som liten.  Men både Lukas og Matteus anstrenger seg i sine første kapitler for å vise at Jesus er oppfyllelsen av Guds løfter om en frelser til sitt folk. I Lukas blir det særlig synlig gjennom ulike englebud og fire ulike lovsanger i løpet av de to første kapitlene. Hos Matteus vises dette fram med en ættetavle for Jesus i kapittel 1, helt tilbake til Kong David, og gjennom flere referanser til profetier i det gamle testamentet. Matteusevangeliet er skrevet først og fremst med tanke på en jødisk leserskare. Gjennom hele evangeliet er forfatteren opptatt av å vise hvordan Jesus er oppfyllelsen av det gamle testamentets profetier og løfter. Og i våre lille tekst i dag så finner vi ikke mindre en tre direkte referanser til det gamle testamentet.

Hosea – Exodus I

Vi leste i vers 15: «Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn.»  Det er et sitat fra profeten Hosea (Hosea 11,1) i en tekst som har fått overskriften Guds kjærlighet til Israel. Og det er en tydelig henvisning til da Gud frelste folket fra egypterne, og kalte Moses til å lede dem til Israel. Nå kommer frelsen – frelseren - på nytt fra Egypt til Israel.

Jeremia – Exodus II

Vi leste i vers 17 og 18:  «17 Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia: 18  I Rama høres skrik, gråt og høylytt klage: Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer.»  Også det er hentet fra en profeti om at Gud skal frelse Israelsfolket, og igjen ta henne til nåde. (Jeremia 31,15) Og det er en profeti som kommer ikke så lenge før Juda og Jerusalem blir beseiret av babylonerkongen Nebukadnesar og ført i fangenskap dit. Og det naturlige er å lese profetiene om frelse i Jeremia som løfter om frelse fra fangenskapet i Babylonia, der folket satt og gråt ved floden.

Dommerne
I det gamle testamentet er dette de to store frelseshandlingene. De to store Exodusene - utreisene, eller kanskje rettere: inntogene i landet. Når Gud redder folket fra Egypt, og de får innta landet første gang. Og når Gud lar folket vende tilbake fra Babylonia til Jerusalem, og lar templet atter en gang bli gjenreist.

Det er ikke små hendelser, men de to avgjørende frelseshandlingene mellom Gud og folket, som Matteus knytter Jesus til gjennom denne teksten. Jesus er svar på Guds frelsesløfter. Og han er en Guds mann, akkurat som Samson i dommernes tid, for det er han som er den tredje GT referansen i denne korte teksten, når det henvises til at Jesus skulle kalles en nasareer.

Stefanusdagen
I dag er det Stefanusdagen. Dagen minner oss om Stefanus, kirkens første helgen. Han døde for sin tro. Og i dagen kollektbønn så ba vi:

«Allmektige Gud, du som har lovet å være med dine vitner, vi takker deg for alle som under motstand og forfølgelser var tro mot evangeliet like til døden. Vi ber deg: Vær nær hos alle som i dag må lide for ditt navns skyld. Gi oss å holde fast på den gode bekjennelse og be for våre motstandere…»

Begge dagens lesetekster handler om forfølgelse. Klagesangene tilskrives som regel profeten Jeremia. Og vi hørte i leseteksten hvordan han ble drevet ned i brønnen, og kastet stein på. Og i Jeremiaboken kan vi lese i kapittel 38 hvordan Jeremia blir firt ned i en tørr brønn, og egentlig etterlatt der for å dø, fordi noen blir opprørt over hans profetord.

Mens teksten til menigheten i Filippi er et forsøk fra Paulus til å sette mot og vilje i en ung menighet om å stå imot den forfølgelsen som de første kristne menigheter opplevde. Stefanus var den første martyr, men de skulle bli mange. Men martyrenes vilje til å lide og dø for sinn tro vakte også beundring i den omverden. Hvor viktig og godt må ikke den to være, som mennesker er villig til å dø for? Kirkefader Tertullian, som levde fra år 160 til 225 e. kr, sa det slik: Martyrenes blod er kirkens såkorn.

Fra krybben til korset…

Det er en utvikling i juletiden tekster. Julaften med den jordnære, kjente, men også betryggende fortellingen om barnet i krybben. Ja, det er fattigdom og en viss nød som er rammen, hvorfor skulle han ellers bli født i en stall. Men det er også noe trygt og vakkert: Englesang og barnefødsel.

Så kom 1. juledags tekst som er Johannesprologen: Om Ordet som er Gud, og som blir menneske. Om lyset som kommer til verdens mørke. Og det som tegnes opp er det store oppdraget og opphavet til det barnet vi feiret kvelden før. Jesus som GUD tegnes opp med store bokstaver. Jesus som kontrast til verden, som lys i mørket.

Også kommer 2. juledag. Kirken tar av seg sin hvite festfarge på de liturgiske klærne. Ikler seg rødt, ikke til minne om nissen, men martyrenes, martyrenes blod og offer.  Og selv om tekstene kan variere fra år til år, så handler de alle om at troen kan få konsekvenser – i verste fall døden.  Bekjennelsen til det lille barnet som verdens frelser kan ha en høy pris.

I vårt lille hjørne av verden er martyriet fremmed. Det hender at kristne blir utsatt for sjikanøs behandling og mobbing. Jeg er litt forundret og iblant provosert over hva ellers oppegående mennesker kan få seg til å si om det å ha en gudstro. Og jeg tror vi som kristne i årene framover vil oppleve et økende press på at flere og flere samfunnsarenaer skal være religionsfrie. Like fullt er vi sjelden i nærheten av noe som likner martyriet.

På en side skal vi være dypt takknemlige for det. På den annen side så er jeg ganske sikker på at det også sløver oss. Og da kanskje særlig i forhold til de troende i andre land som virkelig står i en kamp for å kunne bekjenne Jesus Kristus som Herre.

Kjære medkristne. Vær våkne. Ikke søk martyriet. Vi lever i et heldig hjørne av verden, også som kristne. Men vær våkne. Og vær ikke overrasket om troen skulle koste. Men kanskje like viktig. Vær våkne for våre kristne brødre og søstre i andre land, som virkelig opplever forfølgelse og nød på grunn av sin tro. Følg med i nyheter, og gjennom organisasjoner som Stefanusalliansen. Be for kristne som lider, og gi av din overflod til de som trenger din støtte.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

«RE-start», Preken 1. juledag 2012, Myre kirke

Myre kirke, Øksnes kommune.
Foto: Martin Enstad

Lesetekster: Ordspråkene 8,1-2.22-31 og Hebreerne 1,1-6

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det første kapittel:

1 I begynnelsen var Ordet.
          Ordet var hos Gud,
          og Ordet var Gud.
          
    2 Han var i begynnelsen hos Gud.
          
    3 Alt er blitt til ved ham,
          uten ham er ikke noe blitt til.
        
          Det som ble til
    4 i ham, var liv,
          og livet var menneskenes lys.
          
    5 Lyset skinner i mørket,
          og mørket har ikke overvunnet det.
        
6 Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. 7 Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. 8 Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
          
    9 Det sanne lys,
          som lyser for hvert menneske,
          kom nå til verden.
          
    10 Han var i verden,
          og verden er blitt til ved ham,
          men verden kjente ham ikke.
          
    11 Han kom til sitt eget,
          og hans egne tok ikke imot ham.
          
    12 Men alle som tok imot ham,
          dem ga han rett til å bli Guds barn,
          de som tror på hans navn.
          
    13 De er ikke født av kjøtt og blod,
          ikke av menneskers vilje
          og ikke av manns vilje,
          men av Gud.
          
    14 Og Ordet ble menneske
          og tok bolig iblant oss,
          og vi så hans herlighet,
          en herlighet som den enbårne Sønn
          har fra sin Far,
          full av nåde og sannhet.
     
Johannes 1,1-14
Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet!

Kristus er født. Ordet er blitt menneske. Verdens lys er kommet til vårt mørke. La oss reise oss og synge vårt høytidsvers på nr 47 i den røde salmeboken.

En frelser er oss født i dag,
i mennesker Guds velbehag,
Gud være pris og ære!
Nå er han født i Davids stad;
den sønn som englene tilbad,
velsignet evig være!
Min sjel, kjenn vel denne nåde
fri fra våde,
mett ditt øye
nå med lyset fra det høye!
NOS 47

Vi lever i en verden som er full av flott tekniske duppedingser. PC`er og mobiltelefoner er noe mange av oss omgås hver eneste dag. Og så lenge det fungerer, så er det ypperlige verktøy og gode arbeidsredskaper for mange. Det er gode underholdningsmaskiner. De skaper både glede og verdier. Men så hender det at de ikke funker. At de låser seg. At ingen ting skjer når man trykker på de tastene som ellers skaper reaksjoner og liv på duppedingsen. Skjermen er svart eller blå eller bare fryst. Man trykker og trykker. Men intet skjer. Fortvilelsen sprer seg. Man trykker og trykker. Og til slutt er det et råd som alle prøver. Man trykker på AV knappen til maskinen slår seg av – for å se om den starter igjen.

Man re-starter maskinen. Man starter på nytt, og forhåpentligvis er minst mulig blitt slettet når maskinen starter igjen.

Dagens evangelium og lesetekster handler om Guds RE-start av sitt forhold til menneskene. Dagens evangelium handler om skaperordet som måtte komme til verden som menneske for å bygge en ny bro mellom Skaper og skapning. Maskinen skulle ikke pelles fra hverandre, og bygges opp på nytt rundt samme harddisk, slik vi leser i fortellingen om Noah og storflommen. Men det trengtes en skikkelig RE-start. Låst maskin og fryst forhold mellom gud og mennesker. Det trengtes en RE-start.

***
Helt fra skapelsen morgen har den treenige Gud vært i kontakt med sitt skaperverk. Også Sønnen – Jesus – har vært der hele tiden. Jesus ble ikke til på julaften for ca 2012 år siden. Jesus – Sønnen – i den treeninge Guds vesen har vært der fra skapelsens morgen. Johannes evangeliet identifiserer Jesus som skaperordet . Skaperordet som var hos Gud og var Gud før noe annet fantes.  «I begynnelsen var Ordet og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.»
Og i forlengelsen av denne teksten hos Johannes, så har det vært vanlig i kristen tradisjon å forstå Visdommen i Salomos ordspråk som Jesus. Vi leste fra Ordspråkene der Visdommen sier om seg selv:

Fra eldgammel tid ble jeg formet,
          i begynnelsen, før jorden ble til. (Ordspråkene 8, 23)

 Jeg var byggmester hos ham.
          Jeg var til glede for ham dag etter dag
          og lekte stadig for hans ansikt. 

Jeg lekte på hans vide jord
          og gledet meg med menneskene. (Ordspråkene 8,30f)

Det er nesten så man kan se for seg Sønnen, ikke i krybben, men lekende i et himmelsk kosmos. Byggende på verden i lek, til glede og forlystelse for Gud Fader. Gudesønnen og Gud Fader bundet sammen i guddommelig kjærlighet – Den hellige ånds bånd – skapende på Guds verden. Bli lys - og det ble lys.Det må ha vært tidenes kuleste byggesett.  Det er nesten så man hører barnets rungende latter i kosmos.

***
Engelen på Betlehemsmarkene synger om en frelser. Og en frelser trenger kun de som trenger å bli frelst. For i vår Bibel så kommer vi ikke lenger enn til kapittel tre før syndefallet setter inn.
Noe gikk galt fra den lekende starten, skapelsen og gleden, fra Edens hage og til vår verden viste veien seg å være kort.

I dag har vi tre dåp her i Myre kirke. Og når vi holder nyfødte barn i våre hender så er det absolutt ting som minner oss om Paradiset. Kjærlighet, håp, de små fingrene, alt som fungerer på underfullt vis. Et nytt liv. Glede, Forventning. Sus av skaperglede i vår verden. Sus av Guds paradis.

Men så vet vi også at vår verden er mye annet. Og vi vet om oss selv at alt som bor på innsiden av oss ikke er like mye å være stolt av. Og vi vet at også tre, søte babyer kommer til å vokse opp og gjøre ting både som barn og voksne som vi ikke applauderer. Og jeg kan betrygge foreldrene med at synd er ikke resultat av dårlig barneoppdragelse. Selv om kanskje mengden og grovheten til en viss grad kan justeres gjennom god barneoppdragelse.

Men lysten og evnen til å gjøre det onde, er like mye en del av oss, som evnen og lysten til å gjøre det gode. Vi er ikke ren ondskap, vi er ikke ren godhet. Vi er mennesker. Og mennesker er begge deler.

***
Og det er denne avstanden mellom Guds plan, Guds fordring, Guds lov, Guds hellighet som gjør at vi trenger en frelser. Våre mørke kroker trenger lys, våre mørke sider må lyses opp, vårt mørke trenger Guds lys. Derfor er dette Johannes evangeliets juleevangelium:
     9 Det sanne lys,
          som lyser for hvert menneske,
          kom nå til verden.
          
    10 Han var i verden,
          og verden er blitt til ved ham,
          men verden kjente ham ikke.
          
    11 Han kom til sitt eget,
          og hans egne tok ikke imot ham.
          
    12 Men alle som tok imot ham,
          dem ga han rett til å bli Guds barn,
          de som tror på hans navn.
          
    13 De er ikke født av kjøtt og blod,
          ikke av menneskers vilje
          og ikke av manns vilje,
          men av Gud. 
Johannes 1, 9ff

***
Julen handler om re-starte forholdet mellom Gud og mennesker. Det skapes en ny avtale mellom Gud og mennesker. Der det gamle testamentets offerpraksis, omskjæring og renhetsforskrifter erstattes med en ny avtale. Der Gud selv er offeret. Og relasjonen mellom Gud og mennesker først og fremst handler om tro. Slik vi leste det fra Hebreerne:

1 Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. 2 Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. 3 Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord. Da han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.
Hebreerne 1,1ff

***
En re-start på en datamaskin, når den er vellykket, betyr at du kan fortsette å jobbe på den samme maskinen. Det er den samme maskinen, og du kan finne dine gamle dokumenter og kontakter. Det er ikke en ny maskin man har foran seg.

På samme vis er det kontinuitet fra skapelsen til Jesus. Det er kontinuitet fra jødedom til vår tro. Det er den samme Gud som skapte verden, som vi tilber som vår frelser. Det er den samme Gud som talte til jødenes profeter, som taler når Jesus tar ordet.

Det er kontinuitet, og samtidig er det noe nytt med Jesus. Jesus innvarsler en ny ære.

Han er ikke en ny profet, men Guds Sønn. Han er ikke enda et klokt menneske, han er Gud. Hans død er ikke enda et offer for okkupanters vold, han er Gud som ofrer seg selv for våre synder.

Vi feirer Jul. I glede over at Gud re-startet sitt forhold til menneskene ved selv å bli menneske. Vi feirer jul i glede og takknemlighet over at Gud har gitt oss troen på han, og derfor kjenner hans nåde og kjærlighet til oss.

14 Og Ordet ble menneske
          og tok bolig iblant oss,
          og vi så hans herlighet,
          en herlighet som den enbårne Sønn
          har fra sin Far,
          full av nåde og sannhet.
Johannes 1, 14

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 
     

mandag 24. desember 2012

En dag med fred - Julaften 2012 - Alsvåg


Det står skrevet hos evangelisten Lukas:

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket:  I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.  Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
          
     «Ære være Gud i det høyeste,
          og fred på jorden
          blant mennesker Gud har glede i!»

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Lukas 2,1-20
Slik lyder det hellige evangelium.


Kjære menighet!

For 98 år siden – julen 1914 – hadde 1. verdenskrig vært i gang noen måneder. I Frankrike sto hundretusenvis av soldater mot hverandre. De hadde gravd seg ned i skyttergraver. På den ene siden hadde soldater fra den tyske hæren gravd seg ned, og på den andre siden hadde soldater fra Frankrike og Storbritannia gravd seg ned. I månedsvis hadde du pumpet kuler mot hverandre. Bombet hverandre. Drept hverandre. Det var ingen kul dataspillkamp. Det var et mareritt. De var i begynnelsen av det som skulle bli en stygg, stygg krig, med millioner av døde. Det var veldig langt fra englesang på Betlehemsmarkene til krigsfronten i Frankrike i 1914.

Så kom julaften, og på kvelden opphørte skytingen. SÅ kom det julesanger fra tysk side, på tysk. Før det kom svar med julesanger på fransk og engelsk fra den andre siden. Så kom ønske over skyttergravkanten om god jul til de som lå på den andre siden. Og til slutt på juledagen beveget soldatene seg ut i ingenmannslandet mellom skyttergravene. Små gaver, mest røyk og sjokolade ble utvekslet mellom soldatene. Døde soldater som var blitt liggende i ingenmannslandet mellom skyttergravene fikk en grav. Og en tysk soldat, spurte en engelsk soldat om han kunne sende et bilde av ham til en tante han hadde i Liverpool. Det fortelles også om fotballkamper som ble spilt der ute i ingenmannslandet.

I et landområde, og mellom menn som hadde som oppgave å ta liv av hverandre var det som man hørte et ekko av engelsangen: «Og fred på jorden blant mennesker som Gud har gledes i»

Midnatt mellom 1. juledag og 2. juledag 1914 ble kampene gjenopptatt. Fredskongen regjerer enda ikke i verden. Og året etter ble det ingen våpenhvile i julen, tvert imot truet generalene med strenge straffer hvis dette skjedde igjen.

I likhet med englesangen gikk den korte våpenhvilen over. Men hver eneste søndag så bærer menigheten engelsangen videre når vi synger:

«Ære være Gud i det høyeste,
          og fred på jorden
          blant mennesker Gud har glede i!»

Og på samme måte er jeg sikker på at den korte våpenhvilen ved vestfronten skapte et håp om fred hos de krigende soldatene. En dag med fred ved fronten er en fortelling om håp. Et håp om at soldater kan legge våpnene ned, og se hverandre som mennesker og ikke blinker. Det er en håpsfortelling om at historien om et lite barn og englesang kan skape fred der hat og vold råder.

Barnet i krybben er Fredsfyrsten som Jesaja profeterte om. Men barnet i krybben hadde aldri – verken som voksen eller barn – eller som regjerende himmelkonge soldater og hærer til sin disposisjon.

Fred er Guds valg. Krig er menneskers valg.
Kjærlighet er Guds valg, hat er vårt valg.
Nåde er Guds valg, hevn er menneskers valg.

I dag feirer vi en frelser. Dette lille barnet i krybben er Gud som menneske. Gud ble menneske fordi han elsker oss. Gud ser hver og en av oss, og han ser at vi er mer enn våre valg. Vi er mer enn våre gode og dårlige sider. Vi er alle noe mer – vi er alle en spesiell person som er verdt å elske.

På begge sider av fronten i 1914 lå det mennesker. Og fra et himmelsk perspektiv var de alle verdt å elske. Fra Guds synsvinkel var de alle som en verdt å stige ned til jorden og bli menneske og frelser for. Og det gjelder her i dag også. Vi er alle sammen – hver for oss – elsket av Gud. Vi er alle sammen – hver for oss – så mye verdt at Gud ble menneske og menneskenes frelser for din skyld.

Den første som tråkket over skyttergravskanten på vestfronten – 1. juledag i 1914 – han gikk for å hilse på en som hadde som oppgave å drepe han. Likevel så gikk han. En som er elsket av Gud – på vei til en annen som er elsket av Gud, selv om begge for en dag siden prøvde å drepe hverandre.

Kjærlighet skaper kjærlighet. Og Gud ble menneske av kjærlighet til oss. La oss bære den kjærligheten ut i verden. La oss kjempe som Guds soldater med kjærlighetens våpen, så det kan bli sant det englene sang:
       
     «Ære være Gud i det høyeste,
          og fred på jorden
          blant mennesker Gud har glede i!»

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 




Radioandakt - Radio Øksnes - Kveldssendingen 23/12/2012


Kjære øksnesværinger. 

Nå er det straks julaften. Se rundt deg. Har du pyntet til jul, så er jeg ganske sikker på at det tre farger du kan se rundt deg nå: Grønt, Rødt  og Gull.  La meg beskrive julebudskapet for deg med disse tre fargene.

Grønn hører julen til. Tenk på alle juledekorasjonene med mose, grønne blad på julestjerne og det grønne juletreet. Og grønn må jo markene som hyrden holdt til på ha vært. Og det er der – på de grønne markene, ute i nattemørket at englene for første gang forkynner evangeliet – de gode nyhetene. At en frelser er født. Gjeterne var grovarbeidere i sitt samfunn.  De var fattige, de ble regnet som skitne og uheldige i sitt yrkesvalg – men likevel – dem var det englene henvendte seg først til.

For grønn er ikke bare fargene på Betlehemsmarken, grønn er også håpets farge. For barnet i krybben, han er menneskenes håp. Barn og håp hører sammen. For barn er framtiden. Men dette barnet er ikke bare håpet for sin mor og sin far og sin familie. Dette barnet – Jesusbarnet er hele verdens håp. Og håpet ble ikke først forkynt for konger og stormenn, men for fattige gjetere på Betlehemsmarkene.

Rødt hører julen til. Uten tvil. Det er julenissens farge, og det er kjærlighetens farge – og julen er en kjærlighetsfest. I Oslo står det en flott katolsk kirke som er bygd i rød murstein. Den heter St Hallvard. Kirkerommet er rundt – evighetens form. Men enda mer spesielt er taket. I stedet for en kuppel som vender oppover, er det en kuppel innover i kirkerommet. Det skal minne menigheten på vår tro sin kjerne – julens kjerne - at Gud har bøyd seg ned til oss. At Gud ble menneske – et lite barn – Gud ble vår frelser - fordi han elsker oss.

Men det lille barnet i krybben, han er ingen superbaby, alla de vi kan finne i tegneserienes verden, men ukjente superkrefter og overnaturlige evner.  Han – som alle andre babyer - er avhengig av sin mor og fars kjærlighet.

Og fortsatt er det sånn at Gud er avhengig av at mennesker gripes av hans kjærlighet og kan bære den videre ut i verden. Til de fattige, til de sørgende, til de som er i fengsel, de som er ensomme, til de som står utenfor fellesskapet. Så rød fargen minner oss på kjærligheten fra Gud til oss, og en kjærlighet som vi skal bære videre ut i verden. Ikke fordi Gud trenger det, men vår neste trenger det.

Gull er også en julefarge. Gull hører med i en juledekorasjon. Gull er en av gavene som vismennene ga barnet. Og i de mange julekrybbene i våre hjem så er glorien rundt hodet på barnet i krybben gullfarget. Og i kirken så er Gull Guds farge. Gull er det helliges farge.

For det er ikke hvilket som helst barn som blir født i julen. Det er et hellig barn. Det er ikke hvilket som helst håp som forkynnes i julen. Det er et hellig håp, og det er håpet om den hellige. Det er ikke hvilken som helst kjærlighet som julen vitner om. Det er kjærlighet fra den hellige Gud til oss. Den hellige ble menneske, for at mennesket skal bli hellig. Guds evige skaperord som hadde skapt alt ved tidenes morgen han ble menneske, han ga oss ord som i generasjon etter generasjon har velsignet folk og land, oppreist mennesker og skapt fred – julefred. Også her i nord –  langt til Betlehem.


La oss høre den kjente fortellingen. Det står skrevet i Lukas evangeliet i det 2, kapittelet, vers 1 til 20:

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.  2 Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria.  3 Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
     4 Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt,  5 for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. 6 Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde,  7 og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
     8 Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin.  9 Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. 10 Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» 13 Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
          
    14 «Ære være Gud i det høyeste,
          og fred på jorden
          blant mennesker Gud har glede i!»
15 Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» 16 Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. 17 Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. 18 Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. 19 Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. 20 Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.»

Slik lyder Herrens ord. 

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Jeg ønsker dere alle en velsignet julehøytid. 

søndag 23. desember 2012

Radioandakt - Radio Øksnes - 23/12/2012


I morgen er det julaften, og det kjente juleevangeliet vil bli gjenfortalt mange steder. På mange gudstjenester, og trolig i mange hjem, kommer man til å lese den kjente beretningen sammen. Om den unge Maria og Josef, innskrivningen, mangelen på skikkelig overnattingsmuligheter, stallen, fødselen, englekoret og hyrdene. «Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. …»

Historien om Jesu fødsel finner vi i tre versjoner i Bibelen. Markus evangeliet er det eneste evangeliet som ikke omtaler fødselen i det hele tatt. Det er kun hos Matteus at vi finner de vise menn og flukten til Egypt. Og det er kun hos Lukas vi finner manntallsinnskrivningen, englesangen og hyrdene.

Johannesevangeliet har valgt å fortelle fortellingen på en helt annen måte. Juleevangeliet i Johannes evangeliet kalles for Johannes prologen. Teksten leses i kirken på 1. juledag. Men jeg vil minne deg på denne teksten i dag. For den gir store perspektiver til festen vi er på vei inn i. Og mer enn å skulle beskrive hva som hender, så er det en tekst som vil få oss til å forstå det som hender.

Det er en mektig poetisk tekst, og en sterkt innholdsmettet teologisk tekst. Her tegnes linjene tilbake til verdens skapelse. Jesus betegnes som Ordet – Og det er ikke hvilket som helst ord, men skaperordet som Gud talte da verden ble til. Og Ordet blir menneske. Og han betegnes som lyset i verdens mørke.

Johannesprologen nøyer seg ikke med å være Johannes sitt juleevangelium. Den oppsummerer hele essensen i Jesu liv og virke, når det beskriver hvordan menneskene avviser Jesus, men at de som likevel tror får rett til å kalle seg Guds barn.

Lytt nå. Se gjerne en julekrybbe for deg, mens du lat Johannes tolke det som skjer i julen, og det barnet vi venter på:

Det står skrevet i Johannes evangeliet i det 1. kapittel. Vers 1 til 14.

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
          
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
          
Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.
          
Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.
          
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Slik lyder Herrens ord

Nå er det snart jul. Og han vi venter på i krybben var der da verden ble til. Men like fullt valgte han å bli liten, sårbar, overgitt til mennesker. SkaperOrdet, Verdens Lys, JesusBarnet – vår frelser og Gud. I møte med dette underet så er det naturlig å følge gjeternes eksempel. Om dem forteller Lukas:  «… De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett..» (se Lukas 2, 20).

Snart er det jul. Stress ned. Gled deg. Gled deg over Skaperen som ble skapning, fordi han elsker deg.

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Radioandakt - Radio Øksnes - 22/12/2012


Dagen bibeltekst har fått overskriften Marias Lovsang. Det er Maria, Jesu mor, som har ordet. Hun, en ung og troende kvinne, har akkurat hatt besøk av engelen som har fortalt henne at hun skal bli mor til en sønn hun skal kalle Jesus, og «Herren skal gi ham hans far Davids trone» og barnet skal  «være hellig og kalles Guds Sønn» har engelen sagt. Og engelen har bedt henne om å reise til sin eldre slektning Elisabeth. Hun som venter barn, for første gang, på sine gamle dager. Og vi som kjenner historien, vet at barnet som Elisabeth bærer skal bli døperen Johannes. Og Elisabeth møter Maria, og hilser henne som «min Herres mor.

Det står skrevet hos Lukas i det 1. kapittel vers 46 til 55 

Da sa Maria: 
 «Min sjel opphøyer Herren,          
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.          
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,          
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.          
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.          
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Slik lyder Herrens ord
       
Lukas evangeliets to første kapitler har ikke mindre enn fire lovsanger. Marias lovsang er den første. Den neste er Sakarja sin lovsang. Sakarja var Elisabeth- hun som møtte Maria -  sin mann, og døperens Johannes sin far. Og i sin lovsang til Gud så takker han Gud for hans godhet mot sitt folk i tidligere tider, og at han har holdt sitt løfte om å skulle sende en frelser, og at dette barnet – hans egen sønn – skal bli en som rydder veien for denne frelseren.

«Og du, barn, skal kalles profet for Den høyeste, for du skal gå fram foran Herren og rydde hans veier og gi hans folk å kjenne frelsen når deres synder blir tilgitt, for vår Gud er rik på miskunn. Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei.» (Lukas 1, 76-79)

Den tredje lovsangen kjenner vi godt, og vi synger den i kirken hver eneste søndag. Det er engelens lovsang til hyrdene på Betlehemesmarkene.

 «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» (Lukas 2, 14)

Så bli Jesus omskåret, og deretter forteller Lukas at at Josef og Maria tok Jesus med til tempelet for å oppfylle sine religiøse forpliktelser. De skal takke og ofre til Herren for en sønn. Her møter de Simon som var regnet som en rettskaffen og gudfryktig mann som ventet på frelseren. Lukas forteller at han ledet av ånden er i tempelet og når han får se Jesusbarnet tar han barnet i sine armer og lovpriser Gud slik:  
 «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.» (Lukas 2, 29-32) Dette er Lukas evangeliets fjerde lovsang.

Alle disse fire bibelske lovsangene har fulgt kirken gjennom mange hundre år. Som gudstjenesteledd eller som faste deler av tidebønnene. Og mange av musikken mestere har satt melodi til flere av disse lovsangene. Og slik har kirken gjennom århundrer fortsatt disse fire sin takk og deres bønn. Deres takk for Guds velgjerninger og deres takk for vår frelser. Det er en takk for barnet i krybben. En takk for at Gud ble menneske for å frelse sitt folk. Og en bønn om at han fortsatt må vise seg som en Gud på de svakes side og en Gud som har omsorg for sitt folk.

Det er en takk som kan følge oss gjennom livet, og når vi livet nærmer seg sin slutt så la Simon i templet sin bønn bli vår bønn:
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.» (Lukas 2, 29-32)

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred

fredag 21. desember 2012

Radioandakt - Radio Øksnes - 21/12/2012


Profetier er både vanskelige og betryggende på samme tid. De er vanskelig for de de sjelden kommer med dato, og helt sikre tegn. Dermed kan hendelser som ikke er en oppfyllelse av profetiene utropes til oppfyllelser likevel.

Og samtidig er de betryggende, fordi når man i tro ser en hendelse som en oppfyllelse av en profeti, så ser man jo også at Guds plan ikke er på slump. Gud holder sine løfter.

Dagens tekst er en av de kjente profetiene i det gamle testamentet som i kirken er knyttet til Jesus. Det er profeten Mika som profeterer om herskeren over Israel som skal komme fra Betlehem, og som skal bringe med seg en ny tid for Israel. Ha juleevangeliet i bakhodet når vi leser dagens tekst:

Det står skrevet hos profeten Mika i det 5, 1-4:

1 Du, Betlehem, Efrata,
          minst blant slektene i Juda!
          Fra deg lar jeg en hersker over Israel komme.
          Hans opphav er fra gammel tid,
          fra eldgamle dager. 
    2 Derfor skal han overgi dem,
          helt til tiden er kommet da hun som skal føde, har født.
          Da skal resten av hans brødre
          komme tilbake til Israels barn.           
    3 Han skal stå og gjete i Herrens kraft,
          i Herren sin Guds høye navn.
          Og de skal bo trygt,
          for nå rekker hans makt til jordens ender. 
    4 Og han skal være fred
          Når assyrerne kommer inn i landet vårt
          og tråkker inn i borgene våre,
          da reiser vi imot dem
          sju hyrder, ja, åtte fyrster.

Slik lyder Herrens ord

Det er ikke vanskelig å lese juleevangeliet mellom linjene i de første versene. Herskeren med opphav fra gammel tid som fødes i Betlehem. Her klinger juleevangeliets ord fra Lukas godt med, det samme gjør Johannes evangeliets ord om
Det sanne lys,
          som lyser for hvert menneske,
          kom nå til verden.
          
Han var i verden,
          og verden er blitt til ved ham,
          men verden kjente ham ikke.
(Johannes 1, 9-10)

Det er ikke ord for ord det samme som sies. Men det klinger sammen, som tonene i en akkord, som en harmoni, slik strengene på en gitar gir hver sin lyd, men sammen blir en velklang når grepet blir tatt rett. Vers to forteller om at denne herskeren skal bringe en ny tid mellom Gud og Israel, vers tre beskriver han som en hyrde og vers fire beskriver at han skal komme med fred. Så langt passer det godt med krikens bilde av Jesus. Det klinger sammen i god harmoni. Men så kommer vers 4, som avsluttes med ordene: Når assyrerne kommer inn i landet vårt og tråkker inn i borgene våre, da reiser vi imot dem sju hyrder, ja, åtte fyrster. (Mika 5,4b).  Og hvertfall jeg sitter igjen med et spørsmålstegn. Hva skal dette bety. Har dette noe med Jesus å gjøre?

Profetboken Mika er trolig ikke skrevet av en forfatter. Men det er profetord, kanskje fra 700 – tallet, som er blitt bevart, og siden satt sammen når jødene fikk vende hjem til Jerusalem etter eksilet i Babylon på 500 tallet. Dette er profetord som jødene fant det verdt å ta vare på også etter at de hadde fått vende hjem til Jersualem.

Gud hadde gjort det enklere for oss hvis alle profetier kom med dato, klokkelsett og sted for sin oppfyllelse. Og han måtte gjerne ha gjort et himmelsk opptak av hendelsen tilgjengelig på dvd eller Youtube. Men Gud har valgt å gjøre det annerledes. Og det spørs vel om vi egentlig hadde trodd, ved bare å se, troen kommer nå uansett far hjertet.

GTs profetier er ikke bare forutsigelser av enkeltstående hendelser, men de angir Guds handlingsmønster. De sier noe om hva Gud kommer til å gjøre som er mer allmenngyldig enn at det kun skjer en gang. Gud vil frelse. Gud vil bruke det lille som sitt redskap. En gang var det den lille byen Betlehem, og Israels minste stamme Efrata, som var Kong Davids stamme. Gud lar det store vokse fram fra det små, Gud stiller seg på de svakes side og kjemper deres kamp. Gud blir en fattig gutt, han lar seg føde av en mor i et okkupert folk, i en fjøs, og må flykte fra kongers makt og vold. Gud har aldri veket fra de små sin side. Gud vil herske og gjete oss mennesker med sitt ord. Han vil bringe fred.

Ikke gjør din tro avhengig av om den går opp med profetiske detaljer. Ikke la din tro bli avhengig av hva andre forteller deg er Guds vilje og handling. Se selv, bedøm selv. Se om det er et guddommelig mønster. Ser du kjærligheten, ser du omsorgen, ser du frelsen, ser du omsorgen for de minste, de svake, de knekte, knuste og nedbøyde. Ser du en Gud som bryr seg om de som ingen andre vil elske.  Ser du en Gud du vil bøye kne for, fordi han er kjærligheten. Da foreslår jeg at du kneler for Han.

Men ser du vold og makt i Guds navn, så bli stående – gå bort og let etter Gud et annet sted. For Gud er der kjærligheten råder. Gud kan godt være i kamp, men aldri på de selvrettferdige, de sterke og de voldelige sin side.

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

torsdag 20. desember 2012

Radioandakt - Radio Øksnes - 20/12/2012


Det står skrevet i 1. Johannes brev, 2, 7-11

7 Mine kjære! Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt bud som dere har hatt fra begynnelsen av. Dette gamle budet er det ordet dere har hørt. 8 Likevel er det et nytt bud jeg skriver om, et bud som er sant i ham og i dere. For mørket viker, og det sanne lys skinner allerede. 9 Den som sier han er i lyset, men hater sin bror, er ennå i mørket. 10 Den som elsker sin bror, blir i lyset og fører ikke noen til fall. 11 Men den som hater sin bror, er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet øynene hans. 

Slik lyder Herrens ord          
 

Johannes skriver vakkert om kjærligheten. Og gang etter gang formaner han sine medkristne til å elske hverandre. Og det er i Johannes første brev vi finner nøkkelen til å forstå kristen nestekjærlighet, når Johannes skriver: «Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.» (1. Johannes 4, 17-21)

De budene som Johannes skriver er ikke radikalt annerledes enn de budene jødene kjente fra GT. Tvert imot sier også Jesus selv at han ikke er kommet for å oppheve, men for å oppfylle loven. Og i en tid der loven var blitt en byrde, så trengtes det en Guds Sønn som kunne avklare hensikten med Guds regler og påbud. Guds lov var ikke til å få plage mennesker, men for å beskytte mennesker, derfor er alle budenes hensikt at vi skal elske hverandre.

Å elske og ikke hate. Det er krevende det. Og det er sagt mye uvettig og enkelt om både kjærlighet og hat. Kravet om å tilgi kan oppleves som et nådeløst krav, når krenkelsen har vært tilstrekkelig stor. Derfor skal vi vokte oss vel for å omtale tilgivelsen som et krav.  Jeg tenker at Johannes sine ord er preget av en kristen idealisme, som noen ganger kommer til kort med livets realiteter. Hvorfor sier ikke Johannes noe om det at krenkere bør be om tilgivelse før de får den. Hvorfor sier ikke Johannes noe om ikke alt kan bli tilgitt av mennesker?  Kan drapsmenn, voldtektsmenn og krenkere forvente tilgivelse fra sine ofre? Det er tross alt forskjell på hverdagens små synder og de virkelig store overgrepene. Det er forskjell på en liten løgn til sin bror og drap av naboen. Skal alle bli tilgitt, skal alle elskes?

Barnet i krybben er frelseren for alle. Både for de som trenger tilgivelse og for de som ikke kan tilgi. Og de fleste av oss bærer litt på begge deler. Men for oss alle så holdes nåde og tilgivelse frem som troens ideal, og de henger direkte sammen med at troens kjerne er kjærlighet. Gud elsker alle mennesker.

Men det er når man tar inn over seg hvor krevende det kan være å tilgi at man skjønner at nåden ikke kan være gratis. Noen må betale. Det er derfor at barnet ble mann, og krybben ble kors. Han var villig til å betale prisen for dem ingen andre kunne elske så høyt.

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Radioandakt - radio Øksnes - 19/12/2012


Det står skrevet i Paulus brev til romerne, i det 15 kapittel, vers 12 – 18

12 Og Jesaja sier:
           Isais rotskudd skal komme,
           han som reiser seg for å herske over folkene,
           til ham skal folkeslagene sette sitt håp.
13 Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft. 14 Mine søsken, jeg for min del er overbevist om at dere er fylt av godhet og har kunnskap nok, slik at dere også kan rettlede hverandre. 15 Likevel har jeg noen steder skrevet ganske åpent og direkte, for å minne dere om det dere før har hørt. Jeg gjør det ved den nåde Gud har gitt meg 16 til å være Kristi Jesu tjener blant folkeslagene. Min prestetjeneste er å forkynne evangeliet så folkeslagene blir et offer Gud gjerne tar imot, innviet ved Den hellige ånd. 17 I Kristus Jesus kan jeg være stolt over å ha denne tjenesten for Gud. 18 Og jeg våger bare å tale om det Kristus har gjort gjennom meg for å lede folkeslagene til lydighet. Dette har jeg fått gjøre i ord og gjerning,

Slik lyder Herrens ord

Kjære Øksnesværinger. 

Dagens bibeltekst er fra slutten av Paulus sitt brev til menigheten i Roma. Og romerbrevet er et spesielt brev blant Paulusbrevene. Paulus hadde ikke selv vært hos menigheten i Roma, men han skriver i brevet at han planlegger en misjonsreise til Spania, og håper å komme til menigheten i Roma, på vei til Spania.

Menigheten i Roma var en stor og viktig menighet i den første kirke. Viktig fordi den lå i rikets hovedstad. Og fra tidlig i kirkens historie så regnet man med at Peter var den første biskopen i Roma. Og fortsatt i dag, så vises denne viktigheten gjennom at paven – overhodet for den romersk-katolske kirke er biskop av Roma, og han regnes da som disippelen Peters etterfølger.

De andre menighetene som fikk brev av Paulus, var menigheter som Paulus hadde plantet. Han var deres fremste lærer i i hva kristen tro var. Men når han skriver til menigheten i Roma, må Paulus presenterer sin teologi i full bredde, uten å kunne basere seg på hva han har sagt ved tidligere anledninger.

I dagens tekst fra romerbrevet , så er det to ting som blir tydelig i Paulus sin tro: Jesus som oppfyllelsen av GTs profetier og viktigheten av at Guds ord forkynnes.

Den tidligere fariseeren og kristendomsforfølgeren Paulus forstår Jesus som en oppfyllelse av det gamle testamentets profetier. Det viser han når han trekker veksler på Messiasmotivene i det gamle testamentet, og sier: Og Jesaja sier: Isais rotskudd skal komme, han som reiser seg for å herske over folkene, til ham skal folkeslagene sette sitt håp. Jesus var jøde, disiplene var jøder, de første kristne var stort sett jøder. Peter måtte få en egen åpenbaring fra Gud, før han aksepterte at kristentroen også er for oss ikke-jøder. Og dermed må selvsagt Jesus også forstås inn i de religiøse håp og profetier som jødene lente seg til. Og fremst blant disse er drømmen om messias. En ny konge av Davids ætt, som skulle herske som en rettferdig konge.  Isai var navnet på Davids far, SÅ Jesaja sine ord om Isais rotskudd er et bilde på en etterkommer av samme slekt som David. En som på nytt trekker folkene til Jerusalem, ikke for krig og vold, men for å søke Gud. Juleevangeliets ord om at Jesus blir født i Davids by, Betlehem, og at Josef var av Davids hus og ætt, må forstås i forlengelsen om at håpene handlet om en ny David, en ny rettferdig konge.

Det andre som blir tydelig i Paulus sin tro, i teksten fra romerbrevet er at han vektlegger det at Guds ord må forkynnes. «Min prestetjeneste er å forkynne evangeliet så folkeslagene blir et offer Gud gjerne tar imot, innviet ved Den hellige ånd. I Kristus Jesus kan jeg være stolt over å ha denne tjenesten for Gud. Og jeg våger bare å tale om det Kristus har gjort gjennom meg for å lede folkeslagene til lydighet.»
Paulus er stolt over den tjenesten han har fått av Gud. Enda tjenesten mange ganger hadde fått han i trøbbel, i fengsel og han var nok klar over at den til sist kunne koste han livet. Men han kan ikke slutte. For skal mennesker komme til tro. Skal de få vite om gutten i krybben, om englesangen, om frelseren så må noen fortelle.

Det er fortsatt en utfordring i dag. Skal mennesker få vite om Jesus, så må noen fortelle. Noen må fortelle
der ingen har fortalt før. Og noen må fortsette å fortelle der historien har blitt fortalt lenge. Midt mellom nisser og gaver, juletrær og julegater, så må noen holde fram julekrybben og fortelle. Fortelle om barnet, englesangen, hyrdene og kongene. Om barnet på flykt. Om barnet som ble mann og krybben som ble kors, om Gud som frelser sitt folk. 

La oss be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

søndag 9. desember 2012

Når engelsangen skal bli virkelighet, 2. søndag i advent 2012


Lesetekster: Jesaja 2, 1-5 og Hebreerne 10, 35 – 39

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes

Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.

På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. (Joh 16,21-24)

Slik lyder Herrens ord. 

Kjære menighet!

Dagens evangelietekst er hentet fra Jesus sin siste tale til disiplene i Johannes evangeliet. Det er det ved det siste måltidet – skjærtorsdag – slik det fremstilles i Johannes evangeliet.  Det er en omfattende tale, med mye undervisning. Mange kjente Johannes tekster er å finne i denne talen. Mot slutten av talen snakker Jesus om det som ligger foran dem. Han snakker om talsmannen, Sannhetens ånd, som skal komme etter han, og veilede dem til hele sannheten (Johannes 16,13). Så forteller han dem, på litt gåtefullt vis at han skal dø og oppstå. Rett før vår evangelietekst så forteller Jesus om sin kommende død og oppstandelse slik: Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. (Joh 16, 19b f).

Så kommer vår evangelietekst om kvinnen som skal føde, som engster seg, men som glemmer smerten etter at barna er født, og ordene om at vi framtiden skal kunne henvende oss til Gud, ja rett og slett be i Jesu navn.
Deretter ber Jesus for alle sine, de går ut til Getsemane hagen, og Jesus blir arrestert. Og vi vet hva som følger…dom, korsfestelse…Og Jesu ord om kvinnen som har gruet seg til fødselen blir sanne. Fødselen skjer med smerte…pisk, kors og død…men gleden er stor når barnet er født…når Kristus oppstår til evig liv…ikke bare for seg, men for alle som vil tro. Og når Jesus er vår frelser, så kan vi også be i Hans navn.
Forrige søndag leste vi om tempelrenselsen. Pengevekslere og dueselgere jagers fra tempelet, og Jesus roper at dette skal være et bønnens hus.  En tekst som peker fram mot den nye pakten som skal komme i og med Jesu død og oppstandelse, der ikke stekte duer, men varme hjerter, skal være veien til Gud.

Dagens evangelium og lesetekster peker enda lenger fram: mot dommen, og dermed mot vår oppstandelsen, ja, forløsningen og nyskapelsen av hele Guds skaperverk. Nå handler det ikke om hvordan finne veien til Gud i denne verden, men om framtiden for hele verden, om Jesus gjenkomst, dom og nyskapelse. Og det som kommer skal være godt. Vi leste fra Jesaja

Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig. Jesaja 2, 4

Og vi leste fra Hebreerbrevet, oppfordringen om å holde ut i troen, for å kunne motta troens belønning:
Men vi er ikke av dem som trekker seg unna og går fortapt; vi er av dem som tror og berger sin sjel. Hebr 10, 39

Vi er nå ved andre søndag i adventstiden. Og hvis man slår advent på nettleksikonet Wikipedia, så kan man blant annet lese at navnet kommer fra Latin  «Adventus Redemptoris" og det kan oversettes som Frelserens ankomst. Og samtidig så sier vi ofte at advent er ventetid. Vi venter på barnet i krybben - Frelseren.  Denne søndagen så minner Guds ord oss om at livet som kristen – hele livet – er en adventstid, vi venter på Frelserens ankomst. Ikke som et lite barn denne gangen, men hans gjenkomst i makt og herlighet, som dommer og Fredsfyrste.

Vi kjenner bekjennelsens ord om Jesus: « … sitter ved Gud, den allmektige Faders høyre hånd. Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde»

Og bekjennelsens ord om vår egen evighetsskjebne: « … en hellig allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.»

Kjære kristne
Jeg tror nok at for de fleste så høres kanskje bekjennelsens ord om evig liv, mer forlokkende ut enn ordene om at Jesus skal komme igjen og dømme levende og døde. Ordet dom har noe fryktinngytende med seg. Og kirkehistorien er full av både kunst og formhetsformer som har klart å fremstille dommen slik at den framstår som noe man skal grue seg til. Små og store djevler med gaffel, ildsjøer og tenners gnissel. Det framstilles som Guds eller eventuelt kirken, eller de kristnes hevn over de ugudelige.

Men kjære kristne. Dommen er i vår kristne tro noe vi skal glede oss til. Og ikke bare vi, men hele verden. Det er først når han kommer igjen at Gud, Kjærligheten og det gode skal seire helt og fullt. Det er først når dommen kommer at englesangen fra Betlehem vil bli fullstendig sann:
 «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» (Lukas 2,14)

Og det kjære kristen, det blir en gledens dag. Dommen handler om å gjenopprette rettferdighet. Det handler om å kalle godt for godt, og ondt for ondt, sant for sant og løgn for løgn. Det handler om ondskapen, djevelen og vantroens undergang. Dommen er sannhetens time om vårt liv, våre verden og vår tro. Og jeg tror hver og en av oss kommer til å ha mer enn nok med oss selv den dagen. Dommen er helt nødvendig som en oppgjørets time for alle som har lidd urett, under vold og undertrykkelse. Uten dom, finnes heller ingen sann forsoning. Dommen fastslår sannheten, og uten sannhet ingen forsoning.

Kjære medkristne
Det finnes en framtid der ondskapen er borte, sverdene er lagt ned, og fred og rettferdighet råder. Og denne muligheten ble til når Gud ble menneske, for å frelse oss og hele verden. Og det er det vi venter på i adventstiden.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en sann gud fra evighet og til evighet. Amen.

lørdag 8. desember 2012

Preken og forbønn på Lysmessa på Zoar, 07.12.12


Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»

Joh 8,12

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet.

Det nærmer seg jul. Og det tennes lys. Det tennes lys i butikkvinduer, på julegrana, i adventsstaker og i julestjerner. Å tenne lys i mørketida er godt.

Og alle lysene er også bilde på alle de lysene som tennes på annet vis – i menneskers liv – nå i adventstiden. Det skjer i form av omsorg og omtanke som vi gir hverandre. Og jeg synes det er ekstra flott når vi i advents og juletiden tar oss tid og råd til å gjøre noe for noen vi ellers ikke har så mye med. Mange øksnesværinger gir til menighetens prosjekt med julematesker. Og i hele landet så gis det til liknende aksjoner og innsamlinger. Og jeg er sikker på at vi treffer et behov. Hos de som får, men også hos de som ønsker å gi. For det er mange som ser etter en måte å kunne dele litt av alt de har i advents og juletiden.

Og samtidig har en annonse fra en gammel kvinne som søkte selskap på julaften mot betaling, synliggjort at ikke bare materiell nød, men også ensomhet er en stor utfordring for mange i juletiden. Og VG.no har opprettet «julesentralen» der man kan melde inn at man har plass til noen ekstra på julaften, og motsatt kan de som da søker selskap på julaften få nettopp det. Jeg tenker det er verdt å merke seg at noen trenger vår penger, andre trenger kanskje mer av vår tid.

Det er tid for å tenne lys. Helt konkret som lys i mørke, og som lys i livets mørke.

Jeg synes det er viktig å heie på den kjærlighetsfesten som julen er. Vi kan klage på kommersialisering og kjøpepress. Men jeg synes at det store bildet er et annet. Det store bildet er at vi i Norge bruker mer tid og penger på hverandre i jula, enn resten av året. Og det synes jeg er fint. For Folk – vi folk – blir ikke mindre kommersielle av å få kjeft av prester eller miljøbevegelsen for at vi bruker for mye penger på gaver og mat. La oss heie på kjærligheten i det vi ser, for det er kjærlighet det handler om når vi bruker tid og penger på hverandre…og litt på oss selv. La oss løfte fram kjærligheten og heve den som ideal, så det fortsatt kan prege julefeiringen vår.

Men i år, så har det også slått med, med stor klarhet at det er forskjell på julen der ute og her inne.

Julegrantenning og julegater, julebord og julegaver, det er fellesjula. Den jula vi alle feirer i Norge. Enten det er på grunn av Jesus, maten, familien, tradisjonen eller de gamle norrøne skikker. Og vi skal unne hverandre den jula. Jeg ser lite poeng i å slå hedninger i hodet med at jula egentlig er kristen. Og jeg finner det ufattelig irriterende og rart når hedninger på død og liv skal insistere på at jul egentlig er en norrøn fest.

I Norge så er det sånn at de fleste feirer jul, men vi gjør det med ulike begrunnelser. Og jeg synes vi raust skal unne hverandre jula.

Men her inne – i kirken, så feirer vi Jesu fødselsfest. Vi feirer at Gud ble menneske. Vi feirer, slik det står i Johannes evangeliets første kapittel, at «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden». (Joh 1, 9) Vi feirer fødselen til han som kan si om seg selv: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh 8, 12)

For meg er Jesus lysets begrunnelse. Han er det lyset som ble tent i mørket, og som igjen tenner andre lys. Det er derfor jeg tenner litt ekstra med lys akkurat i disse dager, både fysisk og i form av å prøve litt ekstra å gjøre det gode. For jeg feirer at Jesus ble født. Jeg feirer at verdens lys ble født som et menneske i en stall. Jeg feirer at Gud elsker oss så høyt at han ble en av oss.

Jeg tror verden hadde sett annerledes ut uten at vår frelser hadde blitt født. At Gud kan bli menneske, forkynte tilgivelse og ofre seg selv for våre synder, er unikt i vår kristne tro. Jeg tror hatet, gjengjeldelsen og volden hadde vært større i vår verden, hvis det ikke Gud var blitt menneske, hvis ikke Jesus var blitt født. Jeg tror at Jesus ved sin fødsel, sine ord, sitt liv, sin død og sin oppstandelse forandret verden til et bedre sted. Og han endret for alltid forholdet mellom Gud og mennesker.

For meg har kjærligheten fått en begrunnelse i det at Gud elsket meg først. Gud ofret seg for mine synder. Derfor gjør jeg ikke det gode for å bli god nok for Gud. For å tilfredsstille en hevngjerrig Gud i himmelen. Nei, jeg ønsker å gjøre det gode som et svar på Guds kjærtegn.
For det er slik det står skrevet i 1. Johannes brev:
«Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.» (1. Joh 4, 10f)

I julen så feirer vi at Gud elsker oss så høyt at han bløe menneske, for vår skyld.  La den omsorg og kjærlighet vi deler i julen være vårt svar på Guds kjærlighet.

Det er min invitasjon til deg. La festen og kosen bli en feiring av at Gud elsker deg. Og del denne gleden ved å invitere andre til fest, kos og omsorg. Gjør det gode, la kjærligheten prege din fest.

Tenn lys, fysiske lys - og som håp i mørke, som tilgivelse, som omsorg, som tid og som nærhet.
La lyset skinne blant oss og mellom oss, for å feire fødselsfesten til han som er verdens lys.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

***

Forbønn på Lysmessa

L: La oss vende oss til Gud i bønn:

L: Gud, vi ber deg for din kirke. Du som er verdens lys, la din kirke være et lys i din verden. Styrk troen hos alle døpte, la oss vokse i kjærlighet og hellighet. La kirken i ord og handling tenne lys der mørket råder. Vi ber deg særlig for Jakob Dahl Lockert som er døpt her i dag. Gi han å vokse opp i sikker forvissning om at han er elsket av mennesker og av deg. Gud vi ber.

Menighet: Herre hør vår bønn

L: Gud, vi ber for vårt land og folk. Gi visdom til alle som har styringsansvar i samfunnet. La deres tjeneste preges av kjærlighet til nesten. Hjelp oss å skape at samfunn der lys, varme og omtanke får prege våre liv, våre samfunnsordninger og våre lover. Gud vi ber.

Menighet: Herre hør vår bønn

L: Gud, vi ber deg for din verden. Du ser alle som lider. Du ser undertrykkelsen, krigen, sulten og nøden. Gud vi ber deg: Kom nær alle som lider. Vis oss din makt og ikke din avmakt. La håpets lys tennes for de motløse. Og lær oss alle å være redskap i din kamp for rettferdighet, fred og kjærlighet. Gud vi ber.

Menighet: Herre hør vår bønn

L: Gud, vi ber deg for Øksnes.Vi takker deg for alt vi har av ressurser og gode gaver. Vi ber deg særlig for de som sørger og savner i denne adventstiden. Kom dem nær med trøst. Og vi ber deg for alle som synes julens krav og forventninger er vanskelig å møte. Gjør oss alle lydhøre for hverandres behov. Gud vi ber.

Menighet: Herre hør vår bønn

L: I stillhet vil vi nå legge fram for deg det som ligger oss på hjertet.

Bønnestillhet…

L: Gud vi ber:


Preken, Lysmesse, Zoar, advent 2012

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Joh 8,12

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet.

Det nærmer seg jul. Og det tennes lys. Det tennes lys i butikkvinduer, på julegrana, i adventsstaker og i julestjerner. Å tenne lys i mørketida er godt.
Og alle lysene er også bilde på alle de lysene som tennes på annet vis – i menneskers liv – nå i adventstiden. Det skjer i form av omsorg og omtanke som vi gir hverandre. Og jeg synes det er ekstra flott når vi i advents og juletiden tar oss tid og råd til å gjøre noe for noen vi ellers ikke har så mye med. Mange øksnesværinger gir til menighetens prosjekt med julematesker. Og i hele landet så gis det til liknende aksjoner og innsamlinger. Og jeg er sikker på at vi treffer et behov. Hos de som får, men også hos de som ønsker å gi. For det er mange som ser etter en måte å kunne dele litt av alt de har i advents og juletiden.
Og samtidig har en annonse fra en gammel kvinne som søkte selskap på julaften mot betaling, synliggjort at ikke bare materiell nød, men også ensomhet er en stor utfordring for mange i juletiden. Og VG.no har opprettet «julesentralen» der man kan melde inn at man har plass til noen ekstra på julaften, og motsatt kan de som da søker selskap på julaften få nettopp det. Jeg tenker det er verdt å merke seg at noen trenger vår penger, andre trenger kanskje mer av vår tid.
Det er tid for å tenne lys. Helt konkret som lys i mørke, og som lys i livets mørke.
Jeg synes det er viktig å heie på den kjærlighetsfesten som julen er. Vi kan klage på kommersialisering og kjøpepress. Men jeg synes at det store bildet er et annet. Det store bildet er at vi i Norge bruker mer tid og penger på hverandre i jula, enn resten av året. Og det synes jeg er fint. For Folk – vi folk – blir ikke mindre kommersielle av å få kjeft av prester eller miljøbevegelsen for at vi bruker for mye penger på gaver og mat. La oss heie på kjærligheten i det vi ser, for det er kjærlighet det handler om når vi bruker tid og penger på hverandre…og litt på oss selv. La oss løfte fram kjærligheten og heve den som ideal, så det fortsatt kan prege julefeiringen vår.
Men i år, så har det også slått med, med stor klarhet at det er forskjell på julen der ute og her inne.
Julegrantenning og julegater, julebord og julegaver, det er fellesjula. Den jula vi alle feirer i Norge. Enten det er på grunn av Jesus, maten, familien, tradisjonen eller de gamle norrøne skikker. Og vi skal unne hverandre den jula. Jeg ser lite poeng i å slå hedninger i hodet med at jula egentlig er kristen. Og jeg finner det ufattelig irriterende og rart når hedninger på død og liv skal insistere på at jul egentlig er en norrøn fest.
I Norge så er det sånn at de fleste feirer jul, men vi gjør det med ulike begrunnelser. Og jeg synes vi raust skal unne hverandre jula.
Men her inne – i kirken, så feirer vi Jesu fødselsfest. Vi feirer at Gud ble menneske. Vi feirer, slik det står i Johannes evangeliets første kapittel, at «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden». (Joh 1, 9) Vi feirer fødselen til han som kan si om seg selv: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh 8, 12)
For meg er Jesus lysets begrunnelse. Han er det lyset som ble tent i mørket, og som igjen tenner andre lys. Det er derfor jeg tenner litt ekstra med lys akkurat i disse dager, både fysisk og i form av å prøve litt ekstra å gjøre det gode. For jeg feirer at Jesus ble født. Jeg feirer at verdens lys ble født som et menneske i en stall. Jeg feirer at Gud elsker oss så høyt at han ble en av oss.
Jeg tror verden hadde sett annerledes ut uten at vår frelser hadde blitt født. At Gud kan bli menneske, forkynte tilgivelse og ofre seg selv for våre synder, er unikt i vår kristne tro. Jeg tror hatet, gjengjeldelsen og volden hadde vært større i vår verden, hvis det ikke Gud var blitt menneske, hvis ikke Jesus var blitt født. Jeg tror at Jesus ved sin fødsel, sine ord, sitt liv, sin død og sin oppstandelse forandret verden til et bedre sted. Og han endret for alltid forholdet mellom Gud og mennesker.

For meg har kjærligheten fått en begrunnelse i det at Gud elsket meg først. Gud ofret seg for mine synder. Derfor gjør jeg ikke det gode for å bli god nok for Gud. For å tilfredsstille en hevngjerrig Gud i himmelen. Nei, jeg ønsker å gjøre det gode som et svar på Guds kjærtegn.
For det er slik det står skrevet i 1. Johannes brev:
«Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.» (1. Joh 4, 10f)
I julen så feirer vi at Gud elsker oss så høyt at han bløe menneske, for vår skyld.  La den omsorg og kjærlighet vi deler i julen være vårt svar på Guds kjærlighet.
Det er min invitasjon til deg. La festen og kosen bli en feiring av at Gud elsker deg. Og del denne gleden ved å invitere andre til fest, kos og omsorg. Gjør det gode, la kjærligheten prege din fest.
Tenn lys, fysiske lys - og som håp i mørke, som tilgivelse, som omsorg, som tid og som nærhet.
La lyset skinne blant oss og mellom oss, for å feire fødselsfesten til han som er verdens lys.
Jeg ønsker dere alle en velsignet jul.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Forbønn på Lysmessa

L: La oss vende oss til Gud i bønn:

L: Gud, vi ber deg for din kirke. Du som er verdens lys, la din kirke være et lys i din verden. Styrk troen hos alle døpte, la oss vokse i kjærlighet og hellighet. La kirken i ord og handling tenne lys der mørket råder. Vi ber deg særlig for Jakob Dahl Lockert som er døpt her i dag. Gi han å vokse opp i sikker forvissning om at han er elsket av mennesker og av deg. Gud vi ber.

Menighet: Herre hør vår bønn

L: Gud, vi ber for vårt land og folk. Gi visdom til alle som har styringsansvar i samfunnet. La deres tjeneste preges av kjærlighet til nesten. Hjelp oss å skape at samfunn der lys, varme og omtanke får prege våre liv, våre samfunnsordninger og våre lover. Gud vi ber.

Menighet: Herre hør vår bønn

L: Gud, vi ber deg for din verden. Du ser alle som lider. Du ser undertrykkelsen, krigen, sulten og nøden. Gud vi ber deg: Kom nær alle som lider. Vis oss din makt og ikke din avmakt. La håpets lys tennes for de motløse. Og lær oss alle å være redskap i din kamp for rettferdighet, fred og kjærlighet. Gud vi ber.

Menighet: Herre hør vår bønn

L: Gud, vi ber deg for Øksnes.
Vi takker deg for alt vi har av ressurser og gode gaver. Vi ber deg særlig for de som sørger og savner i denne adventstiden. Kom dem nær med trøst. Og vi ber deg for alle som synes julens krav og forventninger er vanskelig å møte. Gjør oss alle lydhøre for hverandres behov. Gud vi ber.

Menighet: Herre hør vår bønn

L: I stillhet vil vi nå legge fram for deg det som ligger oss på hjertet.

Bønnestillhet…

L: Gud vi ber:

Menighet: Herre hør vår bønn. Amen.



1. søndag i advent 2012 - Julerengjøring i templet ved påsketider? (02.12.12)


Denne prekenen står i stor gjeld til min gode kollega, sokneprest på Sortland, Øyvind Ingvaldsen, sin tekstgjennomgang for prestefellesskapet i Vesterålen prosti.

Lesetekst:  Jesaja 12, 1-6 og Johannes Åpenbaring 3, 19-22
Prekentekst:  Matteus 21, 10 – 17

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus
 Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» 

Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»

På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget  og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest:
           Fra småbarns og spedbarns munn
           har du latt lovsang lyde!»
Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over. 

Slik lyder det hellige evangelium

Kjære menighet

I dag er det første søndag i advent. Det er 2. desember. 22 dager igjen til julaften. Og det er både kos og litt stress. For sammen med adventskosen, adventskalenderen, så siger det også inn og annen stressende tanke. Bare 22 dager, hvordan skal jeg rekke å handle og rydde og bake og vaske, alt jeg hadde tenkt å ordne.

Og kanskje er det en form for julerengjøringen – en storrengjøring som Jesus har begynt med i tempelet. Riktignok ved påsketider, men ingenting er verre enn de som føler de er litt sent ut med rengjøringen, de blir jo gjerne litt ekstra paniske. For her tropper Jesus opp på palmesøndag ettermiddag og kaster ut både pengevekslere og dueselgere, og insisterer på at tempelet skal være et bønnens hus.

Men hvor rimelig er egentlig Jesu sin reaksjon? Hva er det han egentlig holder på med. Jeg er da ganske sikker på at mange av oss har vært på basarer f.eks på bedehuset, og både tatt logg og handlet. Og hadde det møtt opp en kar og kastet ut alle, fordi bedehuset skulle være et bønnens hus, så hadde vi syntes det var fryktelig sært.

Eller hva med dette kirkerommet. Hadde dette huset ligget mer sentralt, downtown på Myre, så kunne det jo godt ha vært her vi hadde vår årlige menighetsbasar. Og så lenge pengene gikk til en god sak, så måtte vel det være greit?  Og når vi er ute og reiser i verden, så treffer vi jo mange kirker der nettopp salg av lys, kort og hefter er en viktig bidragskilde til kirken økonomi.

Og både pengevekslerne og dueselgerne hadde en funksjon i tempelet. Til templet i Jerusalem så kom det mennesker fra hele verden. For jødene var spredt i hele verden. Og i sine lommer hadde de all verdens valuta, bokstavelig talt. Og de trengte penger for å kunne gjøre sine religiøse plikter. Kjøpe offer og gi gaver. Men klokelig nok måtte alt veksles til en felles valuta, før man fikk handle i tempelet. Så pengevekslerne var helt nødvendige for driften av tempelet.

Og dueselgerne. De solgte jo duer som skulle ofres, og det var gjerne de fattige sitt offer, fordi det var det eneste de hadde råd til. Dermed var både pengevekslere og dueselgere helt nødvendig for driften av templet. Det framstår med andre ord litt voldsomt, og kanskje unødvendig, som litt lett religiøs galskap når Jesus jager både pengevekslere og dueselgere ut av tempelet.

Men la oss stoppe opp litt. Og spørre oss spørsmålet: Hvorfor dukker en påsketekst opp 1. søndag i advent. Det vi venter på nå er jo en liten baby. Det er 33 år minst, til denne babyen skal ha blitt mann og stå i tempelet og jage ut pengevekslerne og dueselgerne og kreve at tempelet skal være et bønnens sted. Adventstiden er noe annet enn jul. Advent handler om å forberede seg på jul. Og selv om nissene og rødfargen har overtatt alle butikkene allerede, så er det en allmenn enighet om at Jesus blir ikke født før julaften. Den siste måneden, den siste delen av svangerskapet handler om å forberede seg på hvem vi skal ta imot. Hvem er denne babyen som vi markerer at skal bli født.

Teksten om Jesus som renser tempelet minner oss på det. Han som blir født er Gud som blir menneske. Og han skal forandre forholdet mellom Gud og mennesker for alltid. Når han kaster ut pengevekslerne og dueselgerne, så forteller han oss at det nærmer seg slutten på den tiden da du trenger å ofre dy eller gi pengegaver for å komme nær Gud.  Når han framhever bønnen, så blir det tydelig at det Gud vil ha er de varme hjerter og ikke de stekte duene.

La oss til slutt bruke litt tid på de blinde og lamme som kommer til Jesus og blir helbredet. At noen blir friske fra en sykdom er jo i seg selv gledelig. Men også i dette ligger det varsel om en ny tid. For de syke og vanføre hadde ikke tilgang til selve tempelet. De måtte stoppe i forgården sammen med hedningene. Men med Jesus skal det være en ny tid.

Han ber om ditt hjerte og ikke ditt offer. Og han åpner veien til Gud for alle, enten de er friske, syke, lamme, vanføre eller barn.

Vi venter på et lite barn. Gud som blir menneske. Gud som overgir seg fra himmelens storhet, langt unna vårt bråk og trøbbel, og ned til vår jord. Ned til vårt trøbbel, ned til våre bekymringer, sykdommer, kriger, krangler og farer. Men også til våre gleder og til vårt fellesskap. Han som kommer er vår frelser, la oss ta imot ham med glede.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 


Søndag for de forfulgte, Langenes kirke (11.11.12)




Bakgrunnsinformasjon: Dette var en Høymesse i Langenes kirke med dåp, og speiderne deltok på gudstjenesten.

Dagens hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 12. kapittel:

Spenn beltet om livet og hold lampene tent! Vær lik tjenere som venter sin herre hjem fra bryllupsfest og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal binde opp kjortelen, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem. Ja, lykkelige er de som han finner våkne, selv om han ikke kommer før i andre eller tredje nattevakt. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste i hvilken time tyven kom, ville han ikke la ham bryte seg inn i huset. Vær forberedt, dere også! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.»
 
Luk 12,35-40

Slik lyder evangeliet.

Kjære menighet!

I dag markerer vi søndag for de forfulgte. På en spesiell måte så vier vi tid til å bli minnet på at det er noen av våre kristne brødre og søstre som blir forfulgt fordi de er kristne. Noen blir fengslet, noen blir truet med dødsstraff, og noen blir faktisk drept. Noen jages eller må flykte fra hjemmene sine, og blir flytninger på grunn av sin tro.

Dette er mennesker, som ikke kan ta det som en selvfølge å kunne komme til gudstjeneste, slik vi har gjort i dag. De kan ikke feire dåp, slik vi har gjort i dag uten frykt og i ren glede. Det er ikke overalt man kan være med i en kristen organisasjon, slik som dere speidere er.

Kjære menighet. Det er en menneskerett å få tro på hvilken Gud man vi. Det er en menneskerett å kunne møtes til gudstjeneste. Det er menneskerett som mange mennesker nektes, også som vi må kjempe for.

Situasjonen i Egypt er et eksempel på hvordan gledelig utvikling på et område, kan skape utfordringer på andre områder. I Egypt ble et autoritært regime med Hosni Mubarak kastet i det vi har kalt «den arabiske våren» - vårhalvåret 2011. Og mens det i Syria har ført til en krig som fortsatt pågår, så har man avholdt valg nytt parlament og ny president i Egypt. I Egypt tilhører de kristne stort sett den koptiske kirke, et av verden eldste kirkesamfunn. I følge sin egen tradisjon ble kirke grunnlagt i Egypt av evangelisten Markus i år 42 etter Kristus.

Etter Mubarak regimet sitt fall, kommer det rapporter som tyder på at de kristne i Egypt har fått det tøffere. Anmeldelser, trakkasering og fengsling som har sitt opphav i muslimske rettsregler er stigende. Det dreier seg om anmeldelser for å forhåne profeten eller koranen, eller for å konvertere fra Islam til kristendom. Vi skal selvsagt glede oss over at Egypt er på vei til mer demokrati. Men vi må kreve at det er et demokrati som gir de kristen rette til å leve i fred, og med beskyttelse for sin religion, sin gudsdyrkelse og sine gudshus.
Kjære menighet! I dagens evangelietekst så snakker Jesus om å være beredt. Det er som han sier til sine tilhørere det samme som en speiderleder sier til speiderne i slutten av hvert møte: Vær beredt!
Vær beredt, sier Jesus. Vær beredt når jeg kommer igjen. For dere vet ikke når det er. Også sier han noe spennende: Vær beredt, sånn at jeg finner dere klare. Og når jeg finner dere klare, så er det jeg som skal tjene dere.

Så hva er det å være beredt, slik Jesus ber oss være i denne teksten. Jo, i denne teksten så handler det å være beredt om å være en kristen. Og da er det viktig og riktig å døpe sine barn – sånn som det har skjedd her i kirken. Da er det viktig – sånn som speiderne gjør – å samles for å øve seg på å være beredt ved å trene både kroppen, tanken og troen. Da er det riktig å komme til gudstjeneste å delta i bønn for andre mennesker, gi gaver til de som trenger å noe av vår overflod, og delta i nattverden.

Men å være beredt handler også om å løfte blikket ut i verden og ta ansvar for verden rundt oss. En del av det å være beredt, slik Jesus ber oss være, handler også om å tale våre kristne brødre og søstre sin sak. Når Jesus ber oss være beredt til han kommer igjen, så handler dette ikke om å ligge på kne og bare tenke på meg og Jesus. Tvert imot, en slik innadvendt kristentro – «meg og Jesus alene» - er nesten å regne som synd, for den har ikke blikket for hele Guds skapning. En slik tro ser ikke med Guds øyne alle de mennesker Gud elsker, hele Hans kirke og hele Hans verden. Hvis din tro kun handler om deg og Jesus, så har du glemt Jesu ord om å elske din neste som deg selv, da elsker du kun deg selv.

Kjære menighet!
En viktig del av det å være beredt er å holde orden på prioriteringene. Skal du sove ute i natt, så er det viktigere å få med seg fyrstikker som kan tenne et bål enn sminkebagen. Hvis Jesus kom i morgen, hvordan ville du brukt denne dagen? Jeg foreslår at du IKKE bruker den på kne eller bøyd over en Bibel på jakt etter dommedagstegnene. Jeg foreslår at du bruker den til å gjøre noe for andre mennesker.
Jesu ord om å være beredt er en utfordring til å holde orden på prioriteringene. For en dag kommer han tilbake, og da skal vi få fortelle om våre prioriteringer. Hva brukte vi livet vårt til? Var det sminkebagen eller fyrstikkene som ble med på turen? Var det oss selv eller andre som fikk prioritet i vårt liv? Brydde vi oss, når vi fikk vite om de som trenger oss, selv om de bor langt borte – som de kristne i Egypt eller jentegruppene i Bangladesh som speiderne skal samle inn penger til gjennom Globalaksjonen på onsdag?

Kjære menighet!
Vi tilhører de heldigste mennesker i denne verden. Vi lever i frihet, demokrati og er alle sammen blant de rikeste menneskene i verden. Vår rett til å bekjenne vår egen tro er en selvfølgelig for oss. Det kan være vanskelig å ta innover seg at noen risikerer fengsel, trakassering og i verste fall dødsdom for å tro på Gud.  Men de finnes, og de er ganske mange. Oga de trenger vår støtte. De trenger at vi ber for dem. De trenger t vi gir av vår overflod for å støtte dem, og minst: De trenger at vi sier i fra høyt at vi forventer at alle land i verden tillater religionsfrihet. Det er ikke greit å bytte ut et autoritært styre basert på militærmakt, med et nytt autoritært styre basert på religion.

Kjære menighet! Våre kristne brødre og søstre trenger våre bønner og vårt engasjement. La dem få det!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og e rog blir en sann Gud fra evighet og til evighet. 

Allehelgensdag 2012, Myre kirke (04.11.12)


Lesetekster:  Salme 84,2-8 og Matteus 5,13-16

Prekentekst: Åp 1,9-11a;21,1-5

Det står skrevet i Johannes Åpenbaring i det 1. og det 21. kapittel:

Jeg, Johannes, som er deres bror og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus, jeg var på øya Patmos. Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus. På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg, mektig som en basun. Røsten sa: «Det du får se, skal du skrive i en bok og sende til de sju menighetene: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.» 
   
Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:
          «Se, Guds bolig er hos menneskene.
           Han skal bo hos dem,
           og de skal være hans folk,
          og Gud selv skal være hos dem.
           Han skal være deres Gud.
          
   Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
          og døden skal ikke være mer,
          heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
          For det som en gang var, er borte.»
Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»

Slik lyder Herrens ord.

Kjære menighet!

I dag er det Allehelgensdag, og her, akkurat nå, som veldig mange andre steder i landet, så samles vi i kirken for å minnes. Minnes mennesker som har stått oss nær, og som nå har gått bort. 51 navn skal leses etterpå, og 51 lys tennes. 51 liv skal minnes.

For noen er det nesten et år siden. For andre er sorgen, tapet og savnet ferskere. For noen – enten det er kort eller lang tid siden – så er sorgen fortsatt tung å bære, for andre er det kanskje mere sant at tiden leger hvertfall noen sår.

For noen av oss så er det ikke en spesiell vi er her for å minnes denne dagen. Men likevel så blir vi minnet om de vi en gang har tatt farvel med. Og som alltid, når døden er tema, så minnes vi også på at det en dag ikke er noen andre, men vi, jeg, som skal dø. En dag er det din kiste vi skal samles rundt i en begravelse, en dag er det ditt navn vi skal lese opp på Allehelgensdag, en dag er det ikke alle andre, men deg noen kommer hit til kirken for å minnes.

Jeg tror det er viktig å ha tenkt tanken på sin egen død. Det er viktig å forsone seg med at en gang er de min og ingen andres død det handler om. Jeg tror faktisk det er sant at døden som begrensning og sluttpunkt, også kan berike livet. For kanskje ligger noe av nøkkelen til hver enkelt dag sin verdi nettopp i det at en dag skal vi ikke se flere dager. Kanskje ligger noe av nøkkelen til gleden og festen, i å vite at det ikke er hver dag som vil bære den muligheten med seg. Og ganske mye av troens glede ligger i himmelhåpet, som har døden som kontrast og inngangsport.

Kjære menighet
Jeg tror det er viktig at vi snakker høyt om vårt himmelhåp. Det er grunnleggende for oss som troende mennesker. Vi tror at dette livet ikke er alt. Det er alt vi kjenner helt og fullt, det er alt vi kan være sikre på, men vi vet, vi kjenner drømmen om dette ikke skal være slutten.

Det er egentlig sjelden jeg lar meg fange av dikt. Men for kort tid siden ble jeg gjort oppmerksom på et dikt fra en pårørende i en begravelse. Og det diktet fanget meg. Det er Olav H. Hauge som har skrevet diktet. Og diktet beskriver vart og vakkert nettopp denne troen på at det er noe mer, denne drømmen som ikke kan bevises, men som må tros.

«Det er den draumen» heter diktet.


Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Å gli inn på en våg, vi ikke har visst om, en morgenstund.  Det er et fantastisk flott bilde på det jeg tror skal bli vår erfaring når vi dør.  Erfaringen av å komme til et nytt sted, som kan virke kjent, men likevel ukjent. Et sted som er ukjent for det er den nye himmel og den ny jord, men likevel kjent fordi det fortsatt  er jord og himmel. Men det vi skal stige i land til er et nytt sted. En ny jord, en ny våg, et nytt liv som er annerledes.
Bibelen har mange vakre bilder av hva himmelen kan være. Også dagens tekst fra salmene kan forstås som et himmelbilde. For sentralt i mange fremstillinger av himmelen er nærheten mellom Gud og mennesker. Og det Jerusalem, tempelet, festen spiller gjerne en rolle. I himmelen skal skille mellom Gud og mennesker være borte.

Vi leste fra Salme 84:
«Spurven har funnet et hjem, svalen har fått seg et rede hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre Sebaot, min konge og min Gud.»

Himmelen som et fugleliv, ubekymret fordi vi har fått bygge rede i Guds Hus. Ubekymret fordi den sterke Gud holder det som kan true oss borte.  For den som tror er Guds nærhet også garanti for at det onde er borte.

Og denne nærheten mellom Gud og menensker finner vi også i Johannes Åpenbaring sitt kraftfulle, kjente og mye brukte himmelbilde av en ny himmel og ny jord. Det er en gammel Johannes, med en fot i graven som forteller om sitt syn av evigheten.

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»

Kjære menighet

I dag samles vi for å minnes. Vi er samlet i savn. Vi kjenner sorgens ettersmak i våre liv.  Men la oss da også være frimodig på himmelhåpets vegen. Det er stor, stor forskjell på om dette livet er alt, og døden er en endelig sluttstrek. Eller om dette livet bare er begynnelsen på en evighet. Og ikke minst når den evigheten skal være uten sorg, uten nød, uten smerte, og uten død.

Og dette håpet det henger nøye sammen med vår tro på Jesus som dødens beseirer. For kirken, og oss som deler kirkens tro, er det en nøye sammenheng mellom påskemorgens glede, og vår egen oppstandelse. Det er apostlenes vitnesbyrd og kirkens tro at Jesus sto opp fra de døde. Ikke som helbredet etter å ha vært skinndød, men som levende etter å ha vært virkelig død, like død som alle de 51 navnene vi skal lese i dag. Og det er kirken trassige tro og  vårt håp at denne oppstandelsen en gang skal bli vår.

Kjære menighet

Skal troen leve videre, så må vi fortelle hva vi tror. Vi må fortelle det til våre barn, til våre barnebarn, til våre venner og til de vi bruker tid sammen med. Da må vi også kunne snakke om himmelhåpet. For det er da virkelig gode nyheter, at livets siste sukk, skal være evighetens fødselsskrik.

For det er denne drømmen dere. Denne drømmes som mennesker på tvers av århundrer, kulturer og religioner har kjent. Denne drømmen om at dette livet kan da umulig være det siste som skjer.


Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.