søndag 8. april 2012

En ny sjanse – Påskenatt 2012, Langenes kirke


Evangelietekst: Markus 16, 1- 8.

Kjære menighet!

Maria Magdalene, Maria og Salome var på vei til Jesu grav. De hadde med seg velluktende oljer. De skulle, så best de kunne, skjule lukten av lik og død. Deres venn var død, og det hadde vært en grusom og vanærende død, Men de ville hedre han en siste gang med å stelle hans døde kropp.

Det hadde på ingen måte vært en vakker død. Og deres felles venner hadde sviktet han. Vennene var samlet, sikkert i sorg, men de kjente nok på både skam og sinne. Disiplene våget seg ikke til graven. Men kvinnene kunne gå. Minnene, sorgen, lukten av nederlag og død kunne kanskje lindres litt, hvis de fikk smøre hans døde kropp med velluktende salve og olje.

Men de møtte ikke den døde, men et himmelsk sendebud. En engel, som sa hvor de kunne finne han. Graven var tom, han var oppstått. Så skulle de kanskje ikke salve og skjule lukten av lik, men få en ny sjanse. En ny sjanse til å være sammen.  Og kanskje skulle disiplene, de som hadde rømt og fornektet, også få se ham igjen. Kanskje kunne alt bli som før, hvertfall nesten.

Kjære menighet. Det er påskenatt, og det ropes til oss: Det finnes en ny sjanse.

Peter, han hadde fornektet tre ganger. Han som så kjekt hadde sagt at han heller ville dø enn å fornekte sin rabbi. Nest etter Jesus var han en slag leder i flokken. Men i nødens time, da de pisket og korsfestet så fornektet han. Han rømte fra lidelsens sted. Men Jesus lot sin venn få gjøre opp. Etter at kvinnene hadde fortalt. Etter at Peter fikk møte den oppstandne, så spurte Jesus sin venn Peter: Elsker du meg? Og tre ganger, like mange ganger som han hadde fornektet, fikk Peter erklære sin kjærlighet. Peter, fornekteren, fikk en ny sjanse. Påskenatt ga også Peter en sjanse til å elske sin venn på nytt, gjøre opp sitt svik, og gå inn i kallet.

Kjære menighet! Det er påskenatt, og det ropes til oss: Det finnes en ny sjanse.

Tomas, han var der ikke når Jesus viste seg for de andre. Hvorfor skulle han bruke tid med de andre. Alt som hadde samlet dem var jo dødt … bokstavelig talt. Tomas trodde nok de andre hadde mistet vett og forstand når de påsto at de hadde møtt Jesus. Kanskje han fryktet å være utsatt for en makaber spøk. Eller kanskje han så et opplegg for massehysteri, en måte å fornekte virkeligheten og lure hverandre, så ikke nederlaget skulle bli så skrikende. Men han ville ikke la seg lure. Han ville ikke tro på spøkelser og skrømt. Han ville ikke tro før han fikk legge sine egne fingre i Jesu sår. Og så sto Jesus der, og lot Tomas kjenne. Og Tomas fikk en ny sanse til å tro. Han fikk legge bort sin vantro og bekjenne sin tro. Han fikk en ny sjanse og en ny tjeneste.

Kjære menighet! Det er påskenatt, og det ropes til oss: Det finnes en ny sjanse.

I kirkens eldste dager, måtte de udøpte forlate gudstjenesten før nattverden ble delt ut. Til dørene, til dørene, lød det når nattverden skulle feires. For måltidsfellesskapet var forbeholdt de som tilhørte fellesskapet. Og veien inn til det kristne fellesskapet har alltid gått gjennom dåpen. I dåpen døde vi med Kristus, og vi oppsto med Kristus. Dåpen var vår andre fødsel, til et liv som den jordiske død ikke kan drepe. I dåpens vann, enten vi husker det eller ei, så ble vi født på ny, av vann og ånd. I dåpens vann oppsto vi til nytt liv som en Jesu disippel. Vi mennesker – født med både lyst og evne til å gjøre det onde – fikk begynne på nytt som Guds barn. Og ved nattverdbordet så får vi gang etter gang smake Guds nåde. Ved nattverdbordet mater Gud oss med det vi trenger for å leve det nye livet: nåde og fellesskap.

Kjære menighet! Det er påskenatt, og det ropes til oss: Det finnes en ny sjanse.

Det er påskenatt. Lys vinner over mørke. Livet vinner over døden. Det er påskenatt, og det ropes til oss: Det finnes en ny sjanse. De finnes en ny sjanse til å legge det onde bak seg. Fornektelse, svik og ondskap. Du kan legge det bak deg. Du kan legge det igjen i gravhulen, før du går ut til nytt liv med Jesus. Død, synd, dødsangst, hat, mismot, et fråtsende begjær, skyld, det som tynger. Du kan få legge det fra deg hos han som herjet i dødsriket, beseiret død og synd. Du kan legge fra deg, og du kan få komme igjen og igjen, så lenge det trengs, å legge det fra deg, gang etter gang. For graven er tom. Og den vil alltid rope til deg og til hele verden:

Det finnes en ny sjanse. En ny sjanse til liv og fellesskap, med Gud og mennesker. 

AMEN!

fredag 6. april 2012

KORSET - Langfredag 2012, Alsvåg kirke


Dagens bibeltekst: Markus 14,26-15,37

Kjære menighet.

Vi har lest vår Herre Jesu Kristi lidelseshistorie slik evangelisten Markus forteller den. I dag vil jeg invitere dere til å se på korset fra ulikt hold. Og la oss begynne med å se:

Korset – langt der borte


La oss se korset som norske borger anno år 2012. Vant med en norsk rettsstat og en virkelighet der selv troende mennesker fatter de fleste valg på sekulære premisser. Vi synes det er flott at Gud og teologer ikke har noen rolle i rettssalen. Vi er vant til å ha rettigheter. Også ser vi korset langt der borte. Tre kors på Golgate. En tornekronet, pisket og blodig mann henger i midten. Død. For oss er det en historie langt der borte. I motsetning til historien om drepte ungdommer og en terrorist på Utøya, så er dette en historie langt der borte. Det er en historie fremmed for oss og vårt samfunn. Tiden gjør at det er langt borte. Det skjedde for lenge siden. Nesten 2000 år, det er lenge det. Det fantes ikke noen norsk konge, langt mindre en norsk stat. Og det skjer i en region med et språk og en kultur vi ikke umiddelbart forstår.

Vi leste: " Da flerret øverstepresten kappen sin og sa: «Hva skal vi nå med vitner?  Dere har hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere?» Alle fant ham skyldig til å dø." (Markus 14, 63f).

Å drepe en mann fordi han spotter Gud. Vi vet at det skjer i noen land i vår verden i vår tid, men vi anser det som underutviklet, primitivt, barbarisk. Også korsfestelse da. Det er utvilsomt tortur. Sakte, barbarisk og planlagt tortur. Under Taliban var det visst offentlige henrettelser på store stadioner i Afghanistan. For å vise massene hva som ventet de som syndet. Men det er vel noe sånt Norges største kriminelle etter 2. verdenskrig påstår etter Utøya også. De måtte dø for sine synspunkter, andre skulle skremmes til å aldri mer innta de samme meningene.

Selv i en verden som mener å ha gått fremover, så er det dessverre noe merkelig kjent med dette korset. Selv på lang avstand. En mann som dør for blasfemi. En mann som dør for å ha satt kjærlighet foran religiøs nidkjærhet. En folkemasse som lar seg underholde av død og vold. En mann som dør fordi det tjener makten at han henrettes. Men på avstand så passer det likevel dårlig inn i vår hverdag. Det er de andre, de primitive, de usiviliserte, de som ikke respekterer FN og menneskerettighetene som holder på sånn. Det er gærninger, terrorister og de onde som holder på med sånt. På avstand er korset alt vi vil bekjempe. Samme hvem han er denne Jesus, og disse røverne, så vil vi kjempe for deres rett til en annen behandling.

Korset – der borte

Men gå nærmere. Kom så nært at korset ikke er langt der borte, bare der borte. På en slik avstand at man er tilskuer. Ikke til noe fremmed, men dog tilskuer. For alle som befinner seg i kirken på en langfredag kjenner historien fra før. Vi står ikke langt, langt borte og ser på et skuespill vi ikke forstår, men kun reagerer på. Vi ble ikke tatt av overraskelse når historien endte med døden. Vi visste han ikke kom til å stige ned fra korset og frelse seg selv. Vi visste at Gud Fader ikke kom til å sende en englehær og hente sin sønn. Vi vet at det som skjer er et oppgjør mellom Gud og mennesker, at det som skjer er nødvendig for at lov skal bli nåde. Vi vet det er slik vi sang i Hallqvist sin salme:

Han gikk den tunge veien
opp til Jerusalem.
Der ble han tornekronet
og skamslått under mengdens hån.
Han led, han led for dem
Han gjorde det for dem. 
(NOS 133, 2)

Vi vet etter år i kirkebenken at det måtte et oppgjør til. At avstanden mellom Guds lov og menneskenes liv blir gjort opp ved et offer. Og akkurat nå skulle vi helst ha vært i Langenes eller Øksnes kirke. For på altertavlen i disse to kirkene så er Moses på den ene siden med lovtavlene og Johannes på den andre siden, med evangeliet. Og midt mellom Moses – Loven og Johannes – Evangeliet, der er den korsfestede Jesus. Soning for loven, evangeliets pris – Kristus på korset. Gud selv soner for menneskenes synder.

Altertavlen i Øksnes kirke

Det som skjer er et oppgjør mellom Gud og mennesker, men Gud velger selv å fylle rollen som offer. Menneskenes rolle i dette dramaet er alle de roller som gjør soningen nødvendig. Menneskene sovner fra en venn i kampens time, forråder sin venn, fornekter sin venn, dømmer en uskyldig, torturerer et medmenneske, spotter og håner en lidende, dreper et medmenneske. Og han de sovner fra, forråder og fornekter, dømmer og torturerer, spotter og håner og til slutt dreper, det er Gud. Og Gud i himmelen lar gudemennesket telle som offer for alle menneskers synder.  Det er ikke et matematisk regnestykke som går opp. Men det er et troens regnestykke. Gud ble menneske, vi drepte han, ja, selv Gud forlater Jesus på korset. Det er prisen Gud betaler for at ingen mennesker skal bli forlatt av Gud.

Du som hekk til krossen nagla,
medan blodut sveitta hagla
frå di panne då du sa:
«Fader, kvifor gjekk du frå meg!»
Å, lat nådens blodstraum nå meg,
offerlam fra Golgata
(Jakob Sande, NOS 130, 3)

Nå vil jeg be deg om å gå helt inntil korset. Still deg..

ved korsets fot. 

Alle kristne bør Langfredag stille seg ved korsets fot, og spørre: «Hva betyr dette for meg?».  Legg bort alle de riktige tankene du har lært på søndagsskolen og i kirken. Se han for deg, tornekronet, pisket, korsfestet og spør igjen: «Hva betyr dette for meg?» Det er ikke et riktig svar på det.


Kanskje fyller korset deg med sinne? 

Kanskje sinne mot Gud. Var dette virkelig nødvendig? Hvorfor i all verden måtte Jesus dø? Dette er da på ingen måte en rimelig straff for de syndene jeg har gjort eller kommer til å gjøre i mitt liv? Hva slags Gud er det som framstår langt mer blodtørstig enn en vanlig norsk dommer? Hva sier dette om meg og mitt liv, og ikke minst: hva sier det om Gud, hvis dette – en torturert og død mann er det som må til for å forsone Gud og mennesker.

Eller kanskje du er sint fordi det ikke er nok. Det er vel nok blod og vold i seg selv, men det er feil mann som soner. For hvorfor skal de som begår ondskap slippe Guds straff? Hvorfor skal Gud tre inn som et uskyldig offer, når det er de skyldige som burde straffes. Hvilken mening gir det egentlig at Gud ofrer seg, når det er noen som rettmessig burde sone denne straffen.  Er det på noen måte greit at en trosbekjennelse skal redde de verste despoter og hverdagssadister fra en rettferdig straff?

Kanskje korset fyller deg med anger?

I mars 2004 kunne VG fortelle om den tidligere drapsdømte Johnny Olsen som tilsto to bombeattentater mot Blitzhuset på nittitallet.  VG siterte en gråtkvalt Olsen, som da han kom til retten sa at han tok avstand fra sin egen fortid og fra nazismen. Olsen hadde sett filmen «The Passion of the Christ» som beskriver Jesu lidelseshistorie, og den fikk han overbevist om at han måtte tilstå det som var uoppgjort. Olsen hadde stått ved korsets fot, og angret. Ja, ikke bare angret han, men han valgte å gjøre bot gjennom tilståelse og fengsel.

De færreste går rundt med to bombeattentater på samvittigheten. Men vi bærer alle på vårt. Kanskje er tiden kommet for å legge fra seg en stor bør som du har båret på. Kanskje skal den legges stille ved Jesu fot, og først og fremst bli synlig ved at du retter ryggen og lever friere fra nå. Eller kanskje skal korset gi deg mot til å bekjenne, i skrifte eller til den du har syndet mot. Korset viser oss at synden har en pris. Noen i dine omgivelser bærer omkostningen for dine synder.

Kanskje korset fyller deg med medlidenhet?

For hvis du ser opp på frelserens ansikt, så ser du ansiktene til de som lider i vår verden. Under forfølgelse politiske og religiøst, kanskje ser du en av vår tids slaver, kanskje ser du en av ofrene for krig, sult, klimakatastrofer. Korset er en vekker, også til handling.  For nøden, lidelsen og døden forsvant ikke med Jesus på korset. Korset har alltid vært et kall til å handle. Mange er de fromme kvinner og menn som har stelt syke og skadde, fanger og lidende mennesker som om det var deres Herre og frelser de stelte.

Når vi ser korset langt der borte, så virker det fremmed, men vi ser trekk og lidelse som vi drar kjensel på selv i vår tid. Litt nærmere så kan vi se det teologiske bildet. Vi ser det gir mening innenfor det bibelske verdensbilde. Det gir mening som kamp mellom Gud og djevel, som et oppgjør mellom loven og menneskenes liv. Men det er først når du våger å gå helt inntil at det begynner å handle om deg. Og det er når du går helt inntil at det blir utfordrende. Når du tår det ved korsets fot, og lar korset møte ditt eget liv, da er det ikke lenger så viktig om du kan de rette svarene. For hva korset betyr i ditt liv, akkurat i år, det vet kun du. Det viktigste er at du er der…og lar korset tale til deg, og ditt liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

torsdag 5. april 2012

"Det vanskelige og det gode fellesskapet" - Skjærtorsdag 2012, Myre kirke

Dagens lesetekster: Jeremia 31, 31 – 34 og Hebreerne 10,19-25
 
Det står skrevet hos evangelisten Lukas i 22. kapittel

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
    Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. (Luk 22,14-23)

Slik lyder det hellige evangelium


Kjære menighet, kjære medkristne


Mer enn noe annet så handler nattverden, og dermed denne kirkeårsdagen, om fellesskap. Nattverden er fellesskapets sted. Ved nattverdbordet møtes mennesker til fellesskap med hverandre og med Gud.  Det er godt og det er krevende. Derfor har jeg satt som overskrift på denne prekenen: "Det vanskelige og det gode fellesskapet". For fellesskap er ikke lett, fellesskapet i en menighet og fellesskap med Gud er slett ikke alltid lett. Og samtidig så kan vi ikke klare oss uten. Troen trenger et fellesskap, og Gud kaller oss til fellesskap, ikke bare med Gud selv, men med hverandre. Vi sang:

Kristne, la oss søke sammen,
tent av Herrens egen ild.
Kjærlighets- og enhetsflammen,
la den lue klar og mild!
Han er den som oss forener,
han er solen, vi dens glans,
han er treet, vi dets grener,
han er vår og vi er hans.
(NOS 533, 1 vers)

I en menighet som vår, på et passe lite sted, som Øksnes, så er ofte det sosiale fellesskapet mellom oss går i kirken en grei sak. Mange av oss har de samme sosiale interessene, vi har nokså like meninger, vi tenker nokså likt, og de fleste klarer seg selv og bidrar med et overskudd av krefter, engasjement eller bønn inn til fellesskapet. Vi kjenner hverandre, hvertfall nok til å vite hva som er kodene her. Det er nok ganske trygt her, for vi vet hva kan man si, og hva kan man ikke si. Jeg tror også vi vet hvilke tema som fort kunne skape uro og splid. Vi har opplevd nok avskalling i Øksnes sin menighetshistorie til at vi vet at menigheten er noe man kan forlate. Og det er både bånd og spenninger mellom vår menighet og andre menigheter i Øksnes. Enhetsflammen skulle jeg ønske lagt sterkere i Øksnes. Men enhet er vanskelig hvis den skal basere seg på enighet.

Men kjærlighetsflammen ser jeg mye av i Øksnes menighet. Det er flott å se hvordan menighetens folk, og jeg ser det særlig blant de eldre, besøker hverandre, kjører hverandre, ber for hverandre, gir hverandre fellesskap og tid. Menighetens bredde lar seg lett mobilisere til innsamling av penger enten det er til sosial prosjekter i Antsirabe, fasteaksjonen eller til matesker her hjemme ved juletider. Og diakonatet mobiliserer flott til ulike tiltak som skaper fellesskap og varme i lokalsamfunnet Kjærlighetsflammen er både klar og mild. Jeg ser det, og dere skal ha ros for den omsorgen dere har for hverandre og for andre. Det er sånn som skaper lukt av kristenmannsblod.

Og samtidig så er livet noen ganger sånn at fellesskapet kan være vanskelig å forholde seg til. Fellesskapet kan oppleves kontrollerende, det kan oppleves klamt og innestengt. Et fellesskap kan også bli et fengsel. Fellesskapets spørsmål og forventninger kan oppleves som en invasjon i rom man trenger å ha for seg selv. Fellesskapet kan føles ufritt, og det kan stenge utsikten til både framtiden, friheten og mot Gud.  Når livet er sånn, så kan det være godt å trekke seg til ytterkanten av fellesskapet, og få lov til å være der i fred. Noen ganger er det best å få sitte så langt fra bålet at man ikke kjenner varmen, men likevel ser lyset og hører de andres samtale. Menneskelige fellesskap er ikke lett.

I vår menighet, med sine over tre tusen medlemmer, så er det selvsagt mange former for fellesskap. De fleste øksnesværinger tilhører fellesskapet Øksnes menighet. Og veldig mange av disse menneskene har fellesskap med hverandre som er blitt til gjennom helt andre kontakter enn menigheten. Man er naboer, kollegaer, venner, familie, trener sammen, jakter sammen, har barn i samme klasse, havner på samme sykehjem, møtes på seniordans eller på en av de tusenvis av måter man kan omgås i et lokalsamfunn som vårt. Og veldig ofte så omgås man uten å ofre det en halv tanke at «du og jeg tilhører jo samme menighet».

I de felleskapene som har menigheten som utgangspunkt så er noen veldig aktive, enten inn mot gudstjenesten eller andre aktiviteter, noen er tilskuere eller heiagjeng til det som skjer, noen kommer kun når de må, og noen – men de er egentlig ganske få, velger å forlate dette fellesskapet. For noen er menigheten et fellesskap som fyller mye av livet, og definerer hvem de er. For andre er det et fellesskap som gir tilhørighet og trygghet, men som ikke fyller mye plass i form av tid eller identitet. For andre spiller dette menighetsfellesskapet liten rolle, men man er fortsatt med. Noen må jo tross alt begrave en til slutt.

Og nattverden er ofte blitt et sted som skiller den første gruppen – de mest aktive, fra de andre gruppene. Men det har vært en gledelig utvikling i Øksnes menighet de siste årene. Det er flere øksnesværinger som synes det er naturlig å gå til alters i dag enn for noen år siden. Og ikke minst tror jeg vi har lyktes blant de unge. Å gå til alters er blitt noe naturlig, noe vi gjør, når vi først er på gudstjenesten. Vi kom kanskje ikke til kirken fordi vi lengtet etter nattverd eller Guds ord. Kanskje kom vi mest av alt fordi vi var invitert, men når vi først er her, så går vi også til nattverd.  Gjennom trosopplæring, speideren, Lysvåken, barnekor, dåpssamtaler og familiegudstjenester er det skapt kunnskap og arenaer som gjør det naturlig for barn å gå til alters. Og med barna så følger flere og flere foreldre og besteforeldre og andre sambygdinger. Og kjære menighet, det er egentlig bare en ting å si til en slik endring: Halleluja.

Men så er det kanskje nettopp en slik endring som også utfordrer oss som «alltid» har gått til alters.  Det er en endring som utfordrer de som var vant med en tradisjon der altergang kom etter en alvorlig og samvittighetsfull prøving av seg selv. Og jeg tror ikke at de som før gikk til alters trodde de var bedre enn andre, for kirkefolk som hver søndag bekjenner seg selv som en synder, vet stort sett bedre enn å tro man er bedre enn andre. Men man hadde arbeidet seg fram til en bevisst tro, man opplevde å ha tatt et valg som skapte endring i livet, kanskje opplevd det man kalte en omvendelse. Man gikk med et alvor. Hvor bra er det da egentlig når barn, konfirmanter og foreldre – mennesker vi sjelden ser i kirken – kommer til alters. Hvorfor skal vi oftere gå i kø og ta imot nattverden, i stede for å få knele i andakt og ro. Hvor ble det av den hellige stunden? Er nåden i vin og brød kommet på billigsalg?

Fellesskap er vanskelig. Og noen ganger utfordrer felleskapet oss. Noen ganger er vi uenig med de som leder fellesskapet i en spesiell retning. Noen ganger opplever vi nye ting, som tar fra oss det vi opplevde som trygt, som godt, men enda viktigere: som hellige øyeblikk.

Det er mye som skjer i Den norske kirke for tiden. Det er ny kirkeordning, snart får vi ny liturgi, og dere som har fulgt kirken lengre enn jeg har levd, har sett store forandringer. Mye til det bedre, og noe er mer utfordrende. Der det før lød et svar fra kirken, lyder det nå flere stemmer. Der det før var enhet og gjentagelse, er det mangfold og endring. Og samtidig så er det de som skulle ønske at endringen var mye større. Noen skulle gjerne sett orgel erstattet av et band, og presten og liturgien erstattet av en kreativ pastor og «Den hellige ånd». Å være menighet i Den norske kirke betyr å tilhøre en tradisjon der vi rommer et mangfold av trosstandpunkt, trosengasjement og trosuttrykk. Ofte får nye tanker hvile i tradisjonsrike former. Det kan være både utfordrende og berikende.

Noen ganger synes jeg det er godt å løfte blikket å se til resten av kristenverden, for da framstår vårt mangfold og våre utfordringer som små krusninger på vannet. For la oss se for oss at det ble dekket et alterbord i hele verden, det vil jo være en slags forgjenger til det himmelske festfellesskapet. Se for dere dette langbordet, og se for dere det mangfoldet av mennesker som ville komme når ordet lød: Kom for alt er ferdig.

Se for dere hva som da går til bords av mangfold i språk og kultur, tradisjoner, men også holdninger, verdier, synspunkter og handlinger. Umiddelbart så tenker jeg at det som blir vanskeligst for meg, det er å akseptere å gå til bords med kristne, konservative amerikanere som forsvarer dødsstraff.  Det er sikkert mye i et slikt fellesskap som objektivt er mer utfordrende. Men det er noe med de som likner oss selv, de som likner oss mest i kultur forventer vi også skal mene og være mest like oss selv.

I møte med fellesskapets utfordringer så er det viktig å holde fast på fellesskapets gode sider. Mye hadde blitt enklere i denne verden, også i den kristne kirke hvis vi alle klarte å praktisere Luthers forklaring til det 8. bud:  Ta alt i beste mening. Men mer avgjørende er det å holde fram for seg selv og hverandre hva som skaper dette fellesskapet. For vi samles ikke rundt alterbordet fordi vi har valgt hverandre, men fordi Jesus har valgt oss.

For hva er det som gjør at akkurat vi tilhører dette fellesskapet. Hva er det som samler oss. Jo, det er jo han som sa:

«Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.’

Og vi leste fra Jeremia:
Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus (Jeremia 31, 31).

Det som samler oss er ikke at vi har en pakt med hverandre, men at Gud har en pakt med oss. Og det som samler oss som disipler, er ikke at vi er blitt enige om å møtes, men at Jesus samler oss. Vårt fellesskap, vår menighet, springer ut av fellesskapet mellom Gud og mennesker. Derfor, når det menneskelige felleskapet blir vanskelig, så er det viktig å holde fast hva som samler oss. Vi er ikke dypest sett samlet fordi vi trives sammen, og har «kirkegang» som en felles hobby. Vi er samlet fordi vår felles Herre – Jesus Kristus– kaller oss til fellesskap med seg – og med hverandre.

I mitt kristenliv er det få ting som er mer viktig enn nattverden. For meg har nattverden vært både en kraftkilde og en livline. Ofte når jeg feirer nattverd, så reagerer kroppen med glede og ekstase. Gode følelser, nakkehår som reiser seg, jeg finner ro og glede. Men det har også vært uker og måneder der verken Guds ord, bønn eller menighetsfellesskapet ikke ga meg noe som helst, men der nattverden ble min livline til Gud. Ikke fordi jeg følte noe som helst, for alt var dødt hva gjaldt følelser, men fordi jeg visste at nattverden var et møte mellom Gud og meg. Jeg visste, og holdt fast på det jeg hadde lært, at i nattverden var det nåde å hente, helt uavhengig av mine følelser.

Jeg synes det er flott hvis du fylles av glede og fred, at du nærmest kan føle det hellige øyeblikk når du går til nattverden. Troen fortjener sine ekstaser. Men det som skjer i nattverden er – slik kirken tror og bekjenner – helt uavhengig av dine følelser. Det er Gud som handler i nattverden. Det er Jesus som bokstavelig lar deg smake han, spise hans nåde. Ditt bidrag til Guds nåde kan aldri bli noe mer enn å ta imot.

Så når det lyder «Kom for alt er ferdig» Så kom og ta imot. Kom og spis. Kom og smak. Det er Guds nåde, en gave til deg.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.