søndag 18. september 2011

14. søndag etter pinse. På tide med litt gjerninger, kjære kristne...


Lesetekster: 3. mosebok 19, 16-18, 1. Johannes 4, 7-10.Evangelieteksten: Lukas 10, 25 – 37: Liknelsen om den barmhjertige samaritan. 

Kjære menighet!

Den lovkyndige vil sette Jesus på prøve. Han går rett til kjernespørsmålet: Hva skal man gjøre for å få evig liv? Eller som kanskje vi ville sagt: Hvordan bli frelst? Dagens spørsmål er med andre ord: Hvordan blir vi frelst? Hvordan skal vi leve for å få evig liv? Og det er Jesus selv som skal svare. Kjære menighet: Svaret burde interessere oss, det er Vår Herre og frelser som skal svare på hvordan du og jeg blir frelst.

Men vi kjenner jo svaret. Vi kjenner det så godt at vi kan si det si søvne: elske Gud og mennesker, ja da jada,, bla bla…vi har hørt det før.

Og som kristne lutheranere og medlemmer av kongens – ikke kongen Jesus, men kong Haralds egen kirke, så står vi med begge beina i en tradisjon som elsker ord. Vi elsker Guds ord, og våre egne ord om Gud og synes det er flott med Guds ord om oss, hvor verdifulle vi er, men også hvor syndige vi er. Vi lutheranere er gode til å skamme oss over vår egen synd. Det er nesten vårt lille ekspertfelt i kristenheten. Og synd er fint for da kan vi yte enda flere ord, syndsbekjennelser og bønner om tilgivelse. Vi kan be Fader Vår, gå på gudstjenester og få høre lange prekener, mange ord, flere ord, og til slutt de deilige ordene i velsignelsen. Vi lutheranere er frelst ved troen alene, og det er en deilig måte å være frelst på, for det inneholder befriende få gode gjerninger, kun litt anger for våre onde gjerninger. Ord, ord, ord. Det var vel det Jesus svarte når den lovkyndige spurte hvem denne nesten var, han som han skulle elske som seg selv.

Vi kjenner liknelsen om den barmhjertige samaritan. Vi kan lese den som en understrekning av både datidens jødiske lederskap sin manglende samvittighet, og aktuelt som en plagsom påminnelse om dagens kristne sin manglende sosiale samvittighet. Vi kjenner den radikale utfordringen som ligger i det at det er en samaritan som hjelper denne nedslåtte jøden. For det forteller om et kall til å elske, bry seg ikke bare på tvers av folkeslag, men også på tvers av regelrett fiendeskap. Vi kjenner det så godt at vi nesten ikke hører hvor radikal utfordring som ligger i dette.

Men kjære menighet, tenk på alvoret som ligger i dagens tekst: ”Hvordan kan jeg arve evig liv?” er dagens spørsmål. Hvordan bli frelst? Og i motsetning til hva vår kirke ofte gjør, så peker ikke Jesus på dåp, nattverd, bibellesning eller tro. Han peker på gjerninger. Jesus peker på at man skal elske, ikke teoretiske og abstrakt med helt konkret og i gjerninger. Den kan jo godt hende at både presten og levitten hadde tenkt å be for den stakkars mannen i templet. Men det var ikke bønner som reddet mannen, nei, det var at noen var villig til å sette seg ned ved den utslåtte, stelle og vaske sår, frakte han til et sted han kunne få pleie og betale for pleien.

Dette kjenner vi igjen fra andre domstekster.  For eksempel fra Matteus i det  25 kapittel der Menneskesønnen, etter sin gjenkomst i herlighet samler alle verdens folkeslag, og skiller dem til høyre og venstre og sier:

Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.'  Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg?  Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?'Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.' Matt 25, 34 – 40.

Kjære menighet! Ikke løp hjem og kast deg over gode gjerninger av frykt for å stå på feil side i evigheten. Ingen blir god av å frykte fortapelsen. Kjærlighet kan ikke vokse ut av frykt. Det blir helt feil hvis vi løper gjør andre til redskap for vår egen frelse.Nå skal jeg være snill mot deg så jeg blir frelst. Det blir feil hvis vi viser godhet ikke av kjærligheten, men for å bygge opp nok gode gjerninger til å bli frelst. Godheten og kjærligheten skal vokse ut av frelsesgleden. Slik det står i dagens lesetekst: Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1. Joh. 4,10)

Men, og her synes jeg det er helt greit med et stort MEN, de fleste av oss er så godt frelst og har vært frelst lenge, så de gode gjerningene burde flyte rundt oss. I dag, som i hele september, går offeret til Kirkens Nødhjelps arbeid på Afrikas horn. Har du tenkt å gi så det svir? På vei hjem, så vil du nok passere hus og steder du et at det bor mennesker som ikke har det bra. Hva gjør du med det? Også i vår bygd finnes det mennesker som er foraktet, sett ned på, eller hvertfall oversett og plassert på sidelinjen i alle sammenhenger. Hva gjør vi med det? Jeg vil bli overrasket om det ikke også i våre bygder finnes barn som mangler trygge voksne, eller som lever med vold, rusmisbruk eller misbruk bak husets fire vegger.

Kjære menighet! Gud elsker oss, ufortjent og av nåde. Og den Gud som elsker oss, ber oss elske vår neste. Ideelt sett skulle det flomme over av kjærlighet i våre liv. I ren og skjær takknemlighet over Guds kjærlighet til oss. Men hvis du ikke føler det slik, så ta det heller som en stående ordre til deg som en kristen: Elsk din neste, tjen andre mennesker, om ikke du elsker dem, så fordi du elsker Gud.

Det er fint å lese Guds Ord, det er bra du er her i dag og skal gå til nattverd, det er flott at du ber. Men hva med å gjøre noe vanskelig for Gud. Hva med å gi så det svir iblant, til mennesker i nød. Hva med å stå opp neste gang du opplever at de sammen menneskene settes utenfor, baktales eller tråkkes på. Kan du stå opp for dere vandel og ære? Kan du foreslå at de skal få være med? Hva med den telefonen til barnevernet som du vet at du egentlig skulle tatt for lenge siden. Eller hva med hun som er ensom, og som ville stråle over med glede hvis du stakk bortom og ble en stund.

I en Ordets kirke, så trengs vi å ristes litt iblant. Luther jublet når han skjønte at frelsen er ufortjent og av bare nåde. Men når dette ikke er en nyhet, men en 500 år gammel nord-europeisk tradisjon så bør vi kanskje vekkes andre veien. Vekkes til handling, til en nestekjærlighet, en diakoni som ikke bare handler om å gi av sitt overskudd, men gi så det svir på både tid, overskudd og penger. I en kultur som avkristnes, så er det akutt behov for å vise troens relevans og dens kraft i kjærlighetsgjerninger. La vitnesbyrdet handle mindre om evigheten og mer om nåtiden. Mennesker lider i dag, og vi er kalt til å lindre, til å gi, til å elske.

Å elske sin neste som deg selv, er en slitt frase i vår kultur. Men la det synke inn på vei hjem fra kirken i dag. Elske sin neste SOM DEG SELV…det er store ting Gud krever av den som vil arve evig liv. Kjære menighet, det er på tide med litt gjerninger…

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

onsdag 14. september 2011

Konfirmantpresentasjon: Å lytte til Gud ti år etter NINE ELEVEN.


13. søndag etter pinse

Kollektbønn: Allmektige Gud, du som har skapt alle ting, vi takker deg for livet og for sinn og sanser som du har gitt oss. Vi priser deg for jordens skjønnhet, for liv og helse, for alt som lar oss kjenne at du er god. Vi ber deg om lyttende ører og løste tunger, så vi kan høre ditt ord, lovprise deg fra takknemlige hjerter, og vitne om dine storverk i ord og gjerning, ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Hellige Ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet og til evighet.

Lesetekst 1. Samuelsbok 3, 1-10 (Herren taler til gutten Samuel i tempelet)


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 7. kapittel.


Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet.  De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham.  Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans.  Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.  Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Slik lyder Herrens ord.


Kjære menighet, og kjære konfirmanter!


EFFATA – ”lukk deg opp” sier Jesus  til den døve, som i tillegg har vondt for å tale. Han kunne verken høre eller snakke ordentlig. Så kunne kanskje denne prekenen ha handlet om helbredelser, men det får ligge til en annen gang.  I stede skal det handle om å lytte til Gud.

Skulle den døve høre Jesus ord, så måtte han få høre først. Og skulle ha kunne fortelle om hva Jesus hadde gjort for han, så måtte han kunne snakke. Vi leste også om Samuel. Samuel er en ung gutt som gjør tjeneste i tempelet. Han er tjener for den gamle Eli. Og når Samuel hører stemmen som roper, så spretter han opp og løper inn til Eli. Og det skjer hele tre ganger før Eli skjønner at det er Gud selv som roper på Samuel. Samuel ble en viktig profet for Gud. På Guds vegne salvet han både Saul og David som konger i Israel. Samuel lærte seg å lytte til Guds stemme.

Det er natt i tempelet når Gud taler til Samuel. Natt i tempelet betydde sikkert stillhet. Og det er gjerne i stillheten vi kan høre Guds stemme. Gud roper sjelden med ropert, han slår oss ikke i hode med noe hardt for å få oppmerksomhet, men han er der i stillheten.

Noen ganger kan vi møte Guds stemme som et skrikende brøl. Sjelden som en lyd, men for eksempel i møte med nød og elendighet. De sultende på Afrikas horn har ikke krefter til å skrike. Men bildene av døende barn, artikler med dødstall som er så store at vi ikke forstår, de er et skrik fra Gud. Den Gud som elsker, roper for å vekke vår medlidenhet som sover mett og fornøyd en middagslur.

Og akkurat nå, i min preken, så er det forhåpentligvis Gud som taler. For det er min jobb når jeg preker, å preke Guds ord. "Det var da veldig ambisiøst, Martin", tenker du kanskje. Men når jeg står her som prest, så er det ikke min jobb å dele Martin Enstads private tanker om livets små og store utfordringer, men å søke å dele med dere hva Bibelen sier til oss som er samlet her i Myre kirke i dag.

Men ofte, veldig ofte, er det i stillheten vi kan høre Guds stemme. Skal du høre Gud tale til deg, så må du oppsøke stillheten. Så vil kanskje noen ord fra et bibelvers, noe fra en preken, eller en skrikende nød du har sett bli viktig for deg i stillheten. Da er det kanskje Gud som taler til deg.  Kanskje han har en oppgave til deg, kanskje han bare vil fortelle deg om tilgivelse og nåde, kanskje han bare vil gi deg fred og styrke, så du vet at han er nær.

Men det er ikke bare Guds stemme, som kaller seg for Guds stemme. Også ondskapen kan kle seg i religiøse klær. Djevelen selv kan kalle seg både prest og mullah, han kan utnytte våre følelsemessige rystelser i møte med verdens nød så vi griper til våpen i stede for gode gjerninger, han kan hviske til oss i stillheten. Satan unndrar seg ikke å forkynne hat fra de hus som er bygd for å spre budskapet om Guds kjærlighet.
I dag er det 10 år siden fire fly ble kapret i USA. To styrtet inn i ”The twin towers”, et i Pentagon, og endt landet på et jorde etter at passasjerene hadde overmannet kaprerne. Dessverre trodde nok de som kapret disse flyene at de hadde lyttet bedre til Guds vilje enn de fleste andre. I ti år har dette dannet grunnlaget for en stadig større avstand mellom den muslimske verden og vår vestlige, delvis kristne og delvis sekulære verden.

Men la meg si det høyt og tydelig til dere i dag: Verdens muslimer lengter like mye etter fred som vi. Islam er ikke en hatets religion. Muslimske fedre og mødre ønsker like mye godt, og like mye fred for sine barn, som vi som er her idag. Jeg tror ikke at Islam er sannheten, for jeg tror på Jesus som Guds Sønn og verdens frelser. Men vi bekjenner – både kristne og muslimer at det er Guds som har skapt verden og menneskene, at Gud er den som gir liv og beskytter liv. Vi skal ikke glemme at vi alle er minst like mye formet av den kulturen vi lever i, som den Guden vi ber til. Derfor vil mange av de tingene vi reagerer på i forhold til de landene som er hovedsakelig muslimske, som f.eks forhold mellom kjønn, ikke være religionsbestemt, men kulturbestemt.

Det er ikke ti år, men kun uker, siden en mann som kaller seg kristen, valgte å sprenge vår regjering sine bygninger og drepe norske ungdommer en for en. Og hvertfall de voksne her husker terroren i Irland  der kristne sto mot hverandre, og ville løse sine konflikter med bomber og vold. Om ondskapen kaller seg kristen, muslimsk eller hinduistisk. Vi skal ikke la oss lure. For den som søker Gud er ikke kalt til vold, men til kjærlighet.

I dagens kollektbønn så takket vi Gud for livet, sinn og sanser, og for skaperverkets skjønnhet. Og samtidig bar vi om lyttende ørere og løste tunger, så vi kan høre hans ord og samtidig få lov til å både takke og vitne om Gud med ord og med det vi gjør. Den Gud som møter oss her i gudstjenesten, i stillheten eller som et stille skrik fra verdens nød ber oss om å handle.  Men han ber ikke om vold eller bomber. Han ber ikke om kjærlighet. Den som vil forstå Guds vilje må høre stemmen til han som kunne si EFFATA, og helbrede den døve. Han må høre det som den døve og alle andre kunne høre fra Jesu egen munn: Elsk deres fiender, [velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere,] og be for dem som [krenker dere og] forfølger dere. (Matt 5, 44)


Kjære konfirmanter, kjære medkristne. La oss lytte til Guds stemme. Og la Gud stemme sende oss til en verden som trenger varme hender, lyttende ører, løste tunger og et brennende engasjement og vilje til å jobbe for den lidende verdens helbredelse.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

søndag 4. september 2011

Gud, vær meg synder nådig. 12.søndag etter pinse, Myre kirke

Lesetekster: Jesaja 2, 12-17 og Romerne 3, 21-26 Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 18. kapittel
 9 Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: 10 «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. 11 Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. 12 Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.' 13 Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!' 14 Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» 

Lukas 18, 9-14

Slik lyder Herrens ord.

 Dagens tekster er en pekefinger til oss som befinner oss i kirken i dag. En klar og tydelig formaning om å huske hvem vi er og hvorfor vi er det. Vi er Guds folk, men ikke i egen kraft, men av nåde.

 Jesaja skriver om at Gud en dag skal holde dom over alt som er stort og stolt. Og fariseeren i dagens evangelietekst blir en demonstrasjon, et eksempel på de store og stolte glemmer at de en dag skal ligge under Guds dom. Mens Romerbrevteksten sitt budskap, om Guds frelse, ikke ved gjerninger, men ved nåde og tro blir illustrert av den ydmyke tolleren, han som ikke hadde noe å skryte av.

Fariseerne, de var ivrige i sin tro. De var en omfattende bevegelse på Jesu tid. De hadde mye makt i det jødiske samfunnet. Men i utgangspunktet er det vanskelig å være mot hovedprosjektet deres. De ønsket å holde Guds lov. Problemet var hvordan man valgte å holde Guds lov. I stede for å søke lovens kjerne, kjærligheten, så vektla de reglene. Og de ville heller ha for mange regler, enn å risikere å gjøre bryte Guds egne regler. Derfor vektla de ikke bare den skrevne Guds lov, men også den muntlige tradisjonen ved siden av loven. Hvis vi hadde en fariseerisk holdning til fartsgrensene, så ville vi i 60 sonen, kjørt i 50, så var vi helt sikker på å ikke bryte loven. Men vi hadde nok også holdt 50 selv om vi hadde en døende passasjer om bord.
Fariseeren i Jesus sin fortelling må ha hatt en enorm selvsikkerhet når han kan be: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.'

Med tollerne var det annerledes. De var ikke særlig ansett. Og det kan virke som de kollektivt var mistenkt for å jukse med penger, kreve inn for mye, og legge i egen lomme. Tollere og syndere fungerer nærmest som synonymer i evangeliene. Tollerens bønn var lite preget av selvsikkerhet, men desto mer selvinnsikt når han bøyer sitt hode og ber: Gud, vær meg synder nådig.

***

Dagens tekst er en advarsel særlig til oss som regelmessig går til kirken. Sånne som oss, som befinner seg i kirkebenken en helt vanlig 12. søndag etter pinse, i en høymesse uten dåp, uten noen spesielle markeringer. Vi som kan liturgien. Som vet når vi skal stå og sitte, og kan salmer som andre ikke kjenner. Til oss som kan turnere ord som nåde, synd, rettferdig og hellig. For selv om vi hver søndag bøyer oss for Gud og bekjenner våre synder så ligger en religiøs selvgodhet der som en fare hos mange av oss. I verste fall så ende vi opp med å se ned på andre, deres gudstro og deres bønner. For Gud, han vet vi mer om, han har vi erfart mer av, og han kjenner vi langt bedre enn De der ute i verden. Mens andre ganger får det mildere former, slik det står på en t-skjorte jeg fikk: ”Jesus elsker deg, men jeg er favoritten hans”.

Denne selvgodheten er synd. Den skiller oss fra Gud, og den er i nærheten av selve grunnsynden der vi glemmer at GUD er Gud, og vi er bare mennesker. Samtidig skal vi med glede kunne synge: Ren og rettferdig, himmelen verdig. Men det er vesentlig å huske resten. Det er ikke ved meg selv, men ”i verdens frelser alt nu”. Vi er Guds folk, og vi er blitt det ved Guds nåde, ikke ved egen kraft.

Fariseeren var ikke en verre synder enn tolleren. Men han glemmer det vesentlige, at også han trenger Guds nåde. At det er Guds nåde alene, ikke alle hans lovgjerninger, hans faste eller hans tiende som frelser han. 

Men la meg også si noe som går litt den andre veien. Dette fokuset på nåden alene, og mennesket synd. Har ofte i vår kirke ført til en nesten klynkende, og lite sannferdig, syndsbekjennelse. Ingenting har vært for liten til å trekke fram som synd, og ingen gjerning har fått lov å telle med som prisverdig. Mens de aller fleste av oss lever anstendige liv. Liv som er så ”kjedelige” at vi aldri ville fått være med i Big Brother. Det er langt mellom skandalene og lovbrudd i kirkebenkene. Det er nok mange som med undring registrer at aktive kristne mennesker går rundt og kaller seg syndere uten at de helt kan legge merke til så mye galt. Små ting, blir kalt synd med STORE bokstaver.

En sånn klynkende og lite realistisk syndsbekjennelse er heller ikke av det gode. Det er ikke en sann ydmykhet, det er heller ikke en sann syndsbekjennelse, tvert imot er det religiøse former som verken bygger mennesker opp eller tjener Gud til ære.

Så hvordan skal vi da finne den sunne balansen. Hvordan skal vi tenke om vår synd? Den synd som er konkret og som plager samvittigheten, den skal vi bekjenne. Vi skal gjøre opp med Gud, og med mennesker nå vi kan. Også må vi leve med at det å være menneske innebærer å ha en avstand til Gud. En avstand som må overvinnes. En avstand som bare Gud, og ikke vi, kan overvinne.

For kort tid siden hørte jeg en eldre prest på en klok måte sammenlikne synd med det å være skitten på hendene. Når du skal sette deg ved matbordet og spise, så må du være ren på hendene. Derfor må du vaske deg. Hvorfor du er blitt skitten, er ikke så interessant. Enten du er blitt skitten ved å tegne på den møkkete bilen til naboen eller ved å dyrke mat, så må du vaske hendene  før du spiser.

Å være Gud, er ikke å være menneske. Å være menneske er ikke å være Gud. Det er menneskene som trenger å bli tatt imot av Gud, ikke Gud som trenger menneskene. Når vi stiller oss opp framfor Gud, med skitne hender, så nytter det ikke å insisterer på at man er ren. Hendene må vaskes. Og Gud er den som deler ut vann og såpe.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

lørdag 3. september 2011

Dommen hører Herren til. Preken 5. søndag etter pinse

Lesetekster: 1. mosebok 4, 8-15 ( Kain og Abel) og Romerne 14, 7 - 13

Dette hellig evangelium står skrevet hos evangelisten matteus i det 7. kapittel

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. 3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? 4 Eller hvordan kan du si til din bror: 'La meg ta flisen ut av øyet ditt', når det er en bjelke i ditt eget øye? 5 Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye.

Matt 7, 1-5
Slik lyder Herrens ord


Mange omtaler kirken, kirkens menn og de kristne som dømmesyke, og det kan virke som mange mener at vi skulle ha en spesiell trang til å felle dom over andres liv.

Det er ikke alltid det føles så rettferdig for en kirkens mann. Og jeg tror mange kristne tenker, slik en godt voksen, kristen mann sa til meg for litt siden: Jeg har evig nok med mitt eget liv, om ikke jeg skulle begynne å mene mye om andres.

Men vi skal ta det inn over oss. Vi skal ta på alvor at kirken kan føles dømmende, at vi kan virke strenge og moraliserende. Det betyr ikke at vi skal slutte å holde fram hva som er rett og galt. Men vi skal ta på alvor at Jesu ord om å dømme andre er klinkende klare. Det er like galt å dømme andre, som det vi ellers kaller synd. Og vi skal ta på alvor at evangeliet er ikke det gode budskapet om enda en lov fra Gud, men budskapet om at det er nåde for syndere.

Kirken er fellesskapet av de hellige. Men de er ikke blitt hellige gjennom sine egne gjerninger, ved å være så praktfulle, men ved Guds tilgivelse. Vi som med jevne mellomrom, bøyer oss for Gud og bekjenner våre synder, burde mer enn noen andre vite at vi ikke er fullkomne, men at vi selv er avhengig av nåden.

Jesu ord til oss i dag holder fram dommen som et eget argument for at vi ikke skal felle dommer over andre. Og det blir så utrolig overtydelig når Jesus sammenlikner det med det å ha en flis eller en bjelke i øvet. Hvis jeg skulle vært så uheldige å få en flis i øyet, så ville jeg vært kjempenervøs, samme hvem som skulle ta i den. og er det noe som er sikkert så er det at en som hadde en bjelke i øyet, og dermed måtte være blind, slett ikke skulle få ta i min flis. Det hadde vært komisk om en blind tilbød seg å ta ut flisen i en annens øya. Og det er nesten komisk når vi, som også skal dømmes av Gud, tror at vi har rett til å innta dommersetet. Det er fortsatt en dyp kristen innsikt i utsagnet: Jeg har evig nok med mitt eget liv, om ikke jeg skulle begynne å mene mye om andres.

Denne søndagen så er det to hovedpoenger som står ved siden av hverandre. For det første: Det skal holdes dom over våre liv. Og for det andre: Dommen hører Herren til. Og siden dommen ikke bare skal holdes over alle andres liv, eller hedningenes liv, men også over ditt og mitt liv, så har vi ingenting med å felle dommer. Vi er ikke dommerne, vi er blant de som skal dømmes.
Vi er blant de som skal dømmes. Og jeg tror vi skal være takknemlige for at det da er Gud og ikke vi mennesker som skal dømme. For Gud er en nådig dommer. Selv i historien om Kain, bibelhistoriens første morder, viser Gud nåde, når Kain ber for sitt liv: Jeg blir hjemløs og fredløs på jorden, og den som finner meg, kommer til å slå meg i hjel. Det er en menneskelig logikk i det Kain her sier. Og i en brutal verden så ligger det en beskyttelse i det merket som Gud setter på Kain, med løfte om at drap på Kain skal hevnes syv ganger.

For dagliglivets små feiltrinn, så er det kanskje lett å la dommen ligge. Men det er en dyp, dyp utfordring i dette budskapet om ikke å felle dommer, ja i det kristne budskapet om tilgivelse generelt når den ondskapen vi møter er stor nok. Når det ikke handler om de små synder, men når vi står ovenfor ødeleggende og voldsom ondskap, som bryter menensker ned.

I 2009 hadde VG en sak på forsiden med store bokstaver: Prest ville drepe. Og ikke bare ville han drepe, men han valgte å dra til Oslo for å lete etter konkret etter en mann som han ville lemleste. Mannen var hans datters voldtektsmann. Og når denne mannen slapp ut av fengsel, og voldtok en gang til, da bestemte presten seg for å ta saken i egne hender. Presten fant aldri den han lette etter.

Jeg er prest og jeg er far til tre barn. Jeg skjønner presten. Jeg skjønner behovet for å hevne, for å gjøre noe, i møte med ondskap som ødelegger de menneskene vi elsker aller høyest i verden. Jeg kan forstå når hatet river i oss, og vi vil se den andre straffet, lide, ja kanskje dø. Det kjennes rettferdig.

Som student hadde jeg prestepraksis på Ullersmo fengsel. Jeg møtte mange sterke historier, og mange lange dommer. Her var drapsmenn, narkosmuglere, menn dømt for både svindel og vold. Og det var slett ikke sånn at alle ville starte et nytt og bedre liv når de kom på utsiden. Det var på et merkelig vis det flotteste jeg opplevde i studietiden. Fengsel er et sted der ondskap, oppgjør, nåde og tilgivelse får veldig konkret innhold. Korset med sitt kall til oppgjør, og med sitt tilbud om tilgivelse er veldig nært virkeligheten i et fengsel.

Men et rom gjorde mer inntrykk en noe annet rom. Og det var besøksrommet. Og egentlig ikke rommet i og for seg, men en liten kasse i et hjørne, i den var det leker. Den ene kassen med leker snudde opp ned på mange perspektiver for meg. For rundt de som gjør noe galt, rundt de som for alvor får samfunnets velfortjente dom, så finnes det mennesker som er glad i dem. Barn, kjærester, ektefeller, foreldre, besteforeldre. Barn og voksne mennesker som lider sammen med den som soner.

Jesu ord: Døm ikke, handler ikke om å oppheve den borgerlige rettferdigheten i samfunnet. Den betyr ikke at fengsler skal legges ned, at bøter ikke skal gis, at domstolene ikke skal avsi si noe dommer. Hvis ikke verden skal gå av skaftet så trenger vi den borgerlige rettferdigheten som domstolene skal ivareta.

Jesu ord handler om hvordan vi møter hverandre som mennesker. At vi ser mindre på hva vi ar gjort, og mer på hva vi er i Guds øyne. Dyrebare, så dyrebare at vi er verdt å dø for. Så stor er Hans nåde at når alle en dag får se at det er sant at han lever, da skal alle bøye kne og lovprise Gud.

Amen

Gud elsker, leter og finner. 4. søndag etter pinse. Barkestad

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 15. kapittel.

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. 2 Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» 3 Da fortalte han dem denne lignelsen: 4 «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? 5 Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. 6 Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.' 7 Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. 8 Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? 9 Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.' 10 På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»

Lukas 15, 1 – 10

Slik lyder Herrens ord.

Kjære menighet!


Dagens tekster handler om evangeliet i sin reneste og enkleste form. Gud elsker deg, og vil være sammen med deg. Gud elsker deg og vil tilgi deg.

Hvem er en Gud som du, som tar bort skyld og tilgir synd…? Leste vi fra Mika. Og Paulus han skriver til menigheten i Efesos, om hvordan det var Guds kjærlighet alene som hadde frelst menigheten. Frelsen handlet ikke om hva menighetens medlemmer hadde gjort eller bidratt med. Frelsen er Guds verk alene.

Det er mye trøst i i dagens evangelium. Når vi kanskje blir motløse av å ikke klare å leve vårt liv slik vi burde, når vi føler at troen liksom ikke kommer videre, eller tar oss noe sted. Når vi føler at Gud er taus. Da er dagens fortellinger gode å ha med seg.

En av de to historiene i dagens evangelietekst er kjent fra bilder og broderier i utallige kirker og bedehus. Jesus med det ene lammet på skuldrene. Jesus som den gode hyrde som har lett og funnet den ene av de hundre som hadde gått seg vill.

Den andre historien, om kvinnen som leter etter den ene mynten er kanskje ikke like kjent. Muligens fordi våre kirkekunstnere ikke helt har visst hvordan de skulle framstille Gud som en letende kvinne.

Men etter disse to historiene følger en tredje fortelling, som er veldig kjent:
Historien om den bortkomne Sønnen. Han som ber om arven mens faren enda lever, søler den bort i et vilt liv, kommer til seg selv når han er blir satt til å passe grisene. Så kommer han hjem, og ber om å få være tjener, men faren tar Han imot med fest. For det er ikke en tjener, men sønnen som er kommet hjem.

En av hundre sauer – hyrden velger å lete, en av ti mynter, kvinner velger å lete, eller en av to sønner, faren venter og tar imot med fest når Sønnen vender hjem.

Det er en påfallende forskjell mellom de bortkomne objektene – sauen, mynten og sønnen - i disse tre liknelsene.

Verken sauer eller mynter pleier vi å tillegge noen vilje til å komme bort. Mine penger roter seg ikke bort med vilje. Det er jeg, eller noen andre, som har lagt dem et sted jeg ikke finner de igjen. Alternativt kan de ha bli dyttet på og glidd bak en hylle eller falt på bakken ved et uhell. Men myntene i seg selv har aldri rotet seg bort.

Og uten å vite så alt for mye om sau, så tror jeg ikke at sauer blir borte med vilje. Men de blir borte for bonden og må finnes igjen. En sau som ikke blir funnet igjen på høsten, vet vel knapt at noen er uten å leter etter den. På sin jakt etter mat og ly har den lagt ut på vandring. Og den vet ikke at den egentlig skulle vært funnet.

Litt annerledes er de med den bortkomne Sønnen. Han vet hvor faderhuset er, og han legger med vilje på vei bort fra farshuset. I motsetning til sin bror legger han hjemmets forpliktelser og trygghet bak seg, Og Lukasoversettelsen er helt tydelig på at pengene ble sløst bort på et vilt liv. Det er nytelsen som sto i fokus.

Alle de tre liknelsene forteller om en Gud som ønsker å bli gjenforent med den som er blitt borte. Hyrden og kvinnen leter, mens faren han venter. Men alle tre ønsker å bli gjenforent med den som er blitt borte. Og alle tre feirer med glede, når den som er borte, er kommet hjem.
Selv om det er samme Gud som beskrives i disse tre liknelsene, så er det kanskje forskjellige mennesker. Mennesker som på forskjellig vis er kommet bort fra Gud.

Noen er kommet bort fra Gud ved et bevisst brudd. De har ikke ”kommet bort” de har brutt ut. Det likner sønnen som krever arven og reiser hjemmefra. Kanskje var opprøret og bruddet like mye med menigheten, familien, smale rammer og manglende glede, som mot Gud selv. Eller kanskje man egentlig hadde det både trygt og godt, men man ønsket seg mer fart og spenning. Eller man ville bestemme selv, og ikke gå rundt å lytte til pappas gode råd og formaninger. Uansett så førte det til at man la Gudstroen bak seg, og gikk bort. Man ville prøve noe annet enn faderhuset. Man ville dit ut i verden hvor det skjedde mer spennende ting.

For mennesker som kan kjenne seg igjen i et slikt bilde, så er ikke Gud en ukjent. Man vet også at Gud vil noe med livet man lever. Far er kjent, farshuset er kjent, og man kjenner til hvordan livet leves der hjemme. Men man velger bevisst å gjøre noe annet.

For andre er det kanskje mer som sauen. Man ble sluppet ut i verden, uten egentlig noen klar tanke om at man burde vende tilbake til bonden, eller Gud. Man fant litt gress her og litt gress der, en flokk her og en annen glede der. Om det ble natt eller høst, så var det lite man visste om at man burde vært et annet sted. Lite visste man om at Gud ville en noe mer enn å bare gå fra tue til tue eller fra glede til glede. Hadde man truffet en annen flokk, som bonden tilfeldigvis hadde funnet før, så hadde man trolig for lenge siden funnet hjem igjen.

For mennesker som kan kjenne seg igjen i dette bildet så er ikke Gud en ukjent, men at Gud vil meg noe, det er ukjent. Kanskje har jeg hørt at Gud vil meg noe, men det har fart gjennom hodet, og ikke festet seg til hjertet.

Mens for noen er det som med mynten. Og sekulariseringen av landet vårt gjør at det blir flere og flere av dem. Guds eksistens, at man er ønsket i Guds fellesskap er en helt fremmed tanke. Gudstjenester, bibelfortellinger, gudserfaringer, selv de mest overfladiske eller stemningsbaserte, som julekonserter i kirken, er fremmede erfaringer. Deres livssyn har ikke rom for Gud, og om det er rom for noe mer så er det slik at ” det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet”. Men det er umulig å vite noe særlig mer om dette. At Gud finnes, at han elsker dem, at han søker fellesskap er en genuin nyhet for dem.

Eller kanskje du kjenner deg best igjen som en av de nittini sauene som aldri ble borte, eller som en av de ni myntene som kvinnen visste hvor var, eller som den ene sønnen som ikke sølte bort arven, men ble hjemme og jobbet hos faren.

Enten man er langt borte fra Gud, eller en av de som har en Gudstro så trenger man å høre det samme. Enten man er en av de som forble hjemme, eller en av de som måtte bli funnet igjen, så gjelder det samme: Gud elsker deg. Gud vil være sammen med deg.

Og det som skiller Gud og mennesker, det som skiller oss fra den hellige Gud er vår synd, det vi har gjort galt, men Gud vil tilgi. Gud leter deg ikke opp, for så å si: nei, du er ikke bra nok. Nei, Gud leter deg opp for å være sammen med deg.

Det er kirkens enkle og grunnleggende budskap: Gud elsker deg. Gud vil tilgi. Gud vil være sammen med deg. Gud, er en Gud som tar bort skyld og tilgir synd. Gud er ikke sint på grunn av våre synder i all evighet, han vil vise nåde. Gud vil vise barmhjertighet, og kaste våre synder ned i havets dyp. (jfr dagens lesetekst fra Mika).

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.