torsdag 30. desember 2010

Bokanmeldelse: Kjærlighetens hus

Biskop Halvor Nordhaug har denne nylig gitt ut boken Kjærlighetens hus. Boken er på knappe 50 sider, og består av 20 betraktninger over Andrej Rubljovs kjente ikon "Den hellige treenighet"

La det være sagt med en gang: Dette er femti imponerende sider. Ikke fordi den sier noe grensesprengende nytt teologisk om treenigheten, men fordi den klarer å åpne det som er et av troens paradokser den ene Gud, som samtidig er treenig. Og boken er et eksempel på at noen ganger er ikke ord alene, nok til å trenge inn i troens mysterier. Et viktig poeng for en ordrik kirke. Samtidig som ord kan forløse mye ut av et ikon, som for mange av oss ellers bare ville forblitt et vakkert bilde.

Ikonets utgangspunkt er de tre menn som besøker Abraham og Sara i 1. mosebok 18. Og samtidig er det like mye kirkens bekjennelse som er utgangspunkt for ikonet. Her får hver person i treenigheten sin plass, samtidig som det blir tydelig at ingen av den ene Guds personer handler alene. Sånn sett er hvertfall den nikenske trosbekjennelsen et nødvendig baktappe for å fullt forstå Biskop Halvor sin tekst.

Hvis jeg skulle ønske et vedlegg i boken, så er det nettopp den nikenske trosbekjennelsen. At den ikke er med, tyder kanskje på at boken ikke er tenkt for et bredt publikum. For selv blant mange som regelmessig benker seg i kirken er dette dessverre en ganske ukjent tekst.

Det er noe befriende med en biskop som skriver en bok om Gud, uten sosialpolitiske eller kirkepolitiske spark. En bok som ene og alene virker til å ha blitt til for at av vi skal bli klokere og forstå mer av Gud.

Det er vel særlig kapitlene om Ånden og kirken som skaper mest fornyet refleksjon for min egen del.

En slik bok skaper teologiske grublerier som jeg ikke omgås hver dag, men som er sunt å bryne seg på. Som f.eks: Et sted understrekes det at Faderen er opphavet til både Sønnen og Ånden, og ikke motsatt. Så selv om det ikke er en verdighetsrangering innen enheten så står det fast at Faderen var før Sønnen og Ånden. Jeg stusser litt på dette. Er "født av" (om Sønnen) og "utgått fra" om Ånden eksempler på at et hvert menneskelig bilde av Guds tilblivelse vil komme til kort. Er den egentlige sannheten her kun det at både Sønnen og Ånden er Gud, som Faderen. Gir det egentlig noen mening å tenke at det en gang bare var Faderen?

Med denne lille boken, og med en kopi av ikonet, enten på ark, overhead eller prosjektor burde det være god mulighet for å lede menigheten inn til en dypere forståelse av den ene treenige Gud.

Takk biskop Halvor for en god og viktig bok!

Martin Enstad



Etter at anmeldelsen ble skrevet er det kommet inn følgende kommentar til mine grublerier fra Biskop Halvor, og de gjengis her med tillatelse:

"Du spør om følgende: "Gir det egentlig noen mening å tenke at det en gang bare var Faderen?" Nei, det gjør det ikke. Tanken er at Faderens prioritet er ontologisk og ikke kronologisk."

onsdag 29. desember 2010

Preken 2. juledag, Alsvåg kirke

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 10. kapittel

Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. 18 Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. 19 Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. 20 For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere. 21 Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. 22 Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.

Slik lyder Herrens ord

Kjære menighet!

Det er lite igjen av julekosen i dagens bibeltekster. I dag er det Stefanusdagen. Stefanus var blant de syv første som ble utnevnt til diakoner i menigheten i Jerusalem og han var kirkens første martyr. Og som vi leste fra Apostlenes gjerninger så hadde han et brennende vitensbyrd om Jesus. Et vitnesbyrd som kostet han livet. Stefanus ble steinet til døde for sin Jesustro. Og han er den første i rekken av tusenvis av martyrer som måtte lide og dø for sin tro i kirkens første århundrer.

Det er en ganske bratt progresjon i bibeltekstene som leses i kirken disse tre dagene: Julaften, 1 juledag og 2. juledag. Julaften, med barnet i krybben. Fokuset er Gud som ble menneske. Og til tross for fattigdommen som vises fram i teksten med et barn som fødes i en stall og får en krybbe til vugge, så er det en viss kosefaktor, en kosefaktor som forsterkes av våre egne juleforventninger og tradisjoner. Så kommer vi til 1. dag jul, der krybben, stallen, hyrder og engler er skrellet bort i Johannes evangeliet sin høykristologiske variant av juleevangeliet:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud. (joh 1,1)
Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet. (Joh 1,14)


Mens julaften har et fokus på at Gud ble menneske, så er utvilsomt 1. dagens evangelietekst sin målsetting å slå fast, med all mulig tydelighet, at Jesus er Gud. Gud ble menneske, og mennesket Jesus er Gud. Og vi synger lovsangen: Kom tilbe Han Guds under, Kom tilbe Han Guds under, Kom tilbe Han Guds under, Vår Herre Krist. (NOS
49)

Også kommer vi til 2. dag jul, og det som blir tydelig er at det å bekjenne dette, det å være en disippel, slett ikke alltid vil være enkelt.

For oss, i trygge Norge er dette ganske så fremmed. Riktignok har kirken og kristendommen mistet mye av sin posisjon i samfunnet og folks liv, men fortsatt er de fleste nordmenn medlemmer av vår kirke, denne gudstjenesten ledes av en statsansatt prest, og driften av kirkebygget og lønn til de andre ansatte er hovedsakelig finansiert av kommunen. Vi kan fritt vitne om vår tro, og vi nyter privilegier som er fremmed for så mange andre kristne i verden.

Jesu ord om at arrestasjon, død og hat virker ganske så fjerne. Men la oss løfte blikket ut av vår lille andedam.

I den ateistiske staten Nord- Korea blir man satt i fangeleirer, konsentrasjonsleirer, hvis det blir avslørt at man er en kristen.

I et land som Pakistan kan man dømmes til døden for å konvertere fra islam til kristendommen. Og selv om landets myndigheter ikke skulle gjennomfører dødsstraffen, så er det eksempler fra forrige måned der grupper i folket tar på seg å gjennomføre dødstraffen. Torsdag 11. november ble 22-årige Imran Latif skutt og drept utenfor hjemmet sitt i Lahore i Pakistan. Han var satt fri etter å ha vært anklaget for å ha vanæret Koranen.

Tre dager før ble den 30 år gamle Asia Bibi dømt til døden i Pakistan for å ha fornærmet profeten Mohammed. Hun arbeidet sammen med muslimske kvinner. Og hennes muslimske kollegaer gjorde forsøk på å få henne til å konverterer til islam. Da skal Bibi ha sagt Jesus var død for alle mennesker, og spurte hva har Mohammed gjort? Etter dette ble hun banket opp, låst inne, utsatt for vold og til slutt dømt til døden.

Og I Iran er den 32 år gamle iranske pastoren Youcef Nadarkhani er dømt til døden i Iran for frafall fra islam.

Stefanusdagen minner oss om at julens gledesbudskap kan koste. Det kan koste å bekjenne Jesus som Gud og menneske, og slutte seg til trosbekjennelsen ord om Jesu som ”vår Herre”. Det kan koste når man tror på engelens budskap om den store gleden, at en frelser er født. Og selv om det utvilsomt setter en demper på julehyggen å ta dette inn over seg, så har vi ikke lov å glemme våre kristne brødre og søstre som lider og dør fordi de bekjenner Jesus som menneske og Gud og Vår Herre.

Vi lever velsignede liv, der forfølgelser er langt borte fra vår virkelighet. Også vi kan oppleve at vår tro spottes, eller latterliggjøres, eller kritiseres. Og det skal vi tåle. Og vi skal lytte. Noen ganger tror jeg vi kan lære mye av det som sies om oss. Og vi må skille mellom den kritikken som går på f.eks vår måte å leve på, hvordan vi oppleves og det vi faktisk tror på. Hvis noen forteller oss at vi oppleves som fordømmende, eller falske, så ta det inn, og la det blir til egen refleksjon.

Hvis vi oppleves som fordømmende, har vi i vår iver etter å si hva som er rett, glemt å kommunisere at vi hver uke i kirken ser behov for å bekjenne våre egne synder, har vi glemt at loven står fast men nåden er så stor at den kan dekke all synd. Har vi glemt at også vi er mennesker, og bare ser stykkevis og delt?

Men når troens innhold latterliggjøres enten det er fra annerledes troende eller de gudløse da skal vi rette ryggen. Når inkarnasjonen - at Gud ble menneske, når forsoningen - at Jesus døde og oppsto for vår skyld, eller evighetshåpet
latterliggjøres da skal vi rette ryggen og være frimodige. Troens vitnesbyrd skal vi frimodig holde fram. Det er vårt kall som kristne, også når det koster.

Men det skal aldri være de kristnes svar å true eller utøve vold. Derfor er korstogene, og kristnes forfølgelser av både jøder, muslimer og annerledes tenkende opp gjennom kirkehistorien en skamplett i kirkens historie.

Kirkens svar skal alltid være sannhet og kjærlighet. Derfor mener jeg at kirken heller ikke kan støtte å skulle presse fram endringer i andre land ved å holde tilbake bistand eller på annen måte unnlate å hjelpe fordi vi er uenige i landets religiøse lover. Det kristne vitnesbyrdet skal alltid holdes fram med kjærlighet. Derfor er jeg veldig glad for dagens kollektbønn der vi ba: Gi oss å holde fast på den gode bekjennelse og be for våre motstandere. Og mitt hjerte fryder seg når vi i fastetidens litani ber: Kom dem til hjelp som er i nød og fare. Gjør vel mot dem som gjør ondt mot oss. Sannhet og kjærlighet er et godt ekteskap. Og be for våre motstandere og de som gjør oss ondt er et uttrykk for sann gudstro som er virksom i kjærlighet. Vår oppgave som kristne er å vitne om sannheten i kjærlighet og med kjærlige handlinger, så troen kan styrkes og vokse.

Og samtidig skal vi forvente av våre politiske myndigheter at de fryktløst tar opp og krever forandringer ovenfor de landene der mennesker forfølges på grunn av sin tro. Det er verken bedre eller verre at noen får hodet hakket av på grunn av religiøs eller politisk forfølgelse. Begge deler er like ille, og det bør påtales like sterkt og tydelig.

Stefanus er Bibelens mest kjente diakon. Og det er en nær sammenheng mellom diakoni og vitnesbyrdet som skal holdes fram. I vår kirke er diakoni forstått som kirkens omsorgstjeneste, den er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. Og vår kirke har vedtatt en visjon for kirkens diakoni som er slik: Guds kjærlighet for alle mennesker og alt det skapte, virkeliggjort gjennom liv og tjeneste.

Guds kjærlighet for alle mennesker og alt det skapte, virkeliggjort gjennom liv og tjeneste. Jeg tror det er det mest virkningsfulle vitnesbyrdet vi har. Ordene finnes det mange av, de trengs, men handling er det som gjør ord til mer enn ord.

Når vi forfølges, spottes eller latterliggjøres. Eller som oss: lever i velsignet overflod så skal de kjenne oss kristne igjen på dette; at vi var grepet av Guds kjærlighet til alle mennesker og alt det skapte, og at vi gjorde vårt for å virkeliggjøre dette i vårt liv og vår tjeneste.

Ikke til vår Ære, men til den treenige Guds ære, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

1. juledag 2010 - skaperOrdet, verdens Lys og Guds Sønn.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 1. kapittel

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

2 Han var i begynnelsen hos Gud.

3 Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.

Det som ble til
4 i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.

5 Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.


9 Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.

10 Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.

11 Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

12 Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.

13 De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.


14 Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

Slik lyder Herrens ord.

Det er Jul. Og vi feirer julens under. Gud er blitt menneske. Allmakten har valgt avmakten. Dommeren er blitt frelseren. Himmel har søkt jord, for å løfte oss mennesker fra støvet og inn i et himmelsk fellesskap. Fødselen vi feirer en Guds fødsel inn i vår og Hans felles verden. La oss prise Gud ved å synge vårt høytidsvers: En frelser er oss født i dag.

NOS 47

Kjære menighet.

Den bibelteksten som er denne dagens prekentekst kalles for Johannes prologen. En fortale for hele Johannesevangeliet. Og Johannes prologen handler ikke kun om Jesu fødsel. Men hele Jesu virke, så å si fra evighet til evighet.
Og det er tre ord, tre bilder som beskriver Jesus i denne teksten. Det er Ordet, Lys og Sønn. La oss begynne med Ordet.

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.


Hvilket Ord er det snakk om, dette Ordet som er Gud. Er det domsord, er det nådeord, er det velsignelse. Nei, dette er Ordet som er forut for både dom og nåde og velsignelse. Det er Guds skaperord. Vi kjenner det fra skapelsesberetningen. Gud sa… og det ble… Johannes prologen plasserer Jesus inn allerede før skapelsens morgen. Før noe annet var han hos Gud, og han er Gud. Gud hos Gud, og likevel den ene Gud. Her ser vi et glimt inn i treenigheten. Gud er relasjon, Gud er felleskap før noe annet er.

Den apostoliske trosbekjennelsens tredeling har nok ført til at vi ofte har lagt skapelsen på Gud Fader alene, og Jesus får ingen oppgave før han fødes inn i verden. Mens i den nikenske trosbekjennelsen, som vi framsa denne juledagen, er mer nyansert eller skal vi sy: mer fyldig. Der bekjenner vi troen på den allmektige Far som har skapt himmel og jord, men vi bekjenner også om Sønnen: Ved ham er alt blitt skapt.
Gud Fader, skaper ved Sønnen, han som er Ordet, Guds skaperord. Og det som skapes er liv. Av intet skapes liv.

Den Gud som er felleskap og relasjon i sitt vesen skaper en verden og inviterer den inn i fellesskap med seg. Julens frelsesbudskap handler om liv. Gud skaper LIV ved Sønnen i tidene begynnelse. Og når tiden er inne skaper Gud en ny pakt og en ny relasjon med menneskene ved å la Sønnen bli menneske, ha sitt LIV blant oss. Og ved Sønnen – Hans vitnesbyrd, Hans død og Hans oppstandelse skal vi en gang få evig LIV hos Gud. Et lite søk på internettbibelen vil vise at liv, og da gjerne i en spesiell sammenheng – Jesus som gir evig liv forekommer hyppig i Johannes evangeliet.

Jesus som Ordet handler altså om skapelsen. Og det som skapes er liv, liv på skapelsesmorgenen, men også evig liv. Og i vår tekst dannes det en bro mellom Ordet som skaper liv, og livet som er menneskenes lys.

Det som ble til
4 i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys
5 Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
9 Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.


I Johannes evangeliet taler Jesus i bilder, og en kontrast som ofte brukes er lys/mørke. Flere steder omtaler Jesus seg selv som lys. Det mest kjente, og som binder sammen liv og lys er Johannes 8, 12 «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Lyset i Johannes evangeliet er noe Jesus er, det er noe man kan følge, man kan få livets lys eller bli lysets barn, men lyset er også noe som avslører. Lyset står i kontrast til mørke. Jesus betegner seg som livets lys, og den som tror på han skal ikke forbli i mørket. Lyset er det gode, troen, Guds verden. Mens mørket er verden uten Gud. Og gitt de tette parallellene med liv er det naturlig å tenke seg at livet i mørke er egentlig ikke liv. Der lyset ikke er, der er det mørke og død. Gud er liv og lys, gudløsheten er død og mørke.

10 Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
11 Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
12 Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
13 De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.


Lys og liv, det er Guds tilbud. Lys og liv, det er også julen budskap. For når Gud blir menneske så inviteres det til å være en del av verdens nyskapelse. Verden og vi skal fødes på nytt. Men fødsel kan være smertefullt. Vi kjenner Nikodemus sin dialog med Jesus, også den i Johannesevangeliet:

3 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i sin mors mage igjen og bli født for andre gang?» (Johannes 3, 3-4)


Så begynner Jesus å forklare for Nikodemus, og forklaringen ender slik:

16 For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. 17 Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. 18 Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. 19 Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset, fordi deres gjerninger var onde.20 For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.21 Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.» (Johannes 3, 16 – 21)

Lyset avslører, og derfor vil menneskene trekke seg unna sin nyskapelse, det å bli født på nytt. Men også for Gud er fødelsen fylt av smerte, for som vi synger nå ved juletider: fra krybben til korset gikk veien for deg. Men Gud trekker seg ikke unna. For Gud vil liv, Gud vil at lyset skal skinne i verden. Som alle menneskers håp, veiviser, liv og trøst. Dette er også julens budskap: Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham (Johannes 3, 17). Kan vi kjenne igjen budskapet til engelen fra Betlehemsmarkene: Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. (Lukas 2, 10b-11).

Ordet, Guds skaperord, som var der ved tidenes begynnelse og skapte liv. Og Han som er Ordet er også menneskenes lys. Og han som er både Ordet og Lys han er Guds Sønn.
For oss som møtes i kirken 1.juledag er dette kanskje en selvfølge. Men samtidig er det kanskje troens største hinder for mange. Og det er samtidig en bekjennelse som er umistelig for den kristen kirke.

Mange kan godkjenne Guds Sønn som en hederstittel på et klokt menneske, fylt med en spesiell visdom og med en oppgave fra Gud. Men realiteten som ligger i begrepet Guds Sønn, nemlig at Jesu er Gud, blir for mange vanskelig. Men ryker realiteten i denne bekjennelsen, så reduseres Jesus til et usedvanlig godt menneske, og da ryker fundamentet for kirkens tro, lære og liv.

For det første så gjør det Jesus til en religiøs bedrager eller til et menneske med overdrevne og forvirrede påstander om seg selv. Og verken bedragere eller mennesker som påstår å være Gud, uten å være det, fortjener den tro, hengiven og kjærlighet vi har til vår Gud. Det er meningsløst å be til Jesus, hvis han ikke er noe mer enn et menneske. Og det gjør troens største håp, hans død og oppstandelse til vår frelse, til et håp uten innhold. Et menneske kan ikke sone verdens synd og sprenge dødens grenser, det kan kun Gud. Et menneske kan ikke skape en ny kjærlighet mellom Gud og mennesker, som driver mennesker ut i en nestekjærlighetens tjeneste for andre, det kan Gud.

En voksende andel nordmenn er født og oppdratt som muslimer, eller velger å konverterer til Islam. Og jeg er ikke blant dem som tror Islam er kristendommens største utfordrer i Norge. Tvert imot kan kristne og muslimer finne mange verdier vi forenes rundt. Men så finnes det viktige punkter der det ikke er mulig å bygge bro, men der vi må lære oss å leve med forskjellene. For kristendommen er bekjennelsen til Jesus som Guds Sønn, ikke som profet, uoppgivelig og uforanderlig.

Troens største utfordring i vårt Norge er likegyldigheten. Så alt for mange nordmenn er likegyldig til Han som er skaperOrdet, verdens lys, til Han som vi bekjenner som Guds Sønn. Til dem og hele verden er vi sendt for å vitne, slik engelen vitnet på Betlehemsmarkene:

11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. (Lukas 2, 11).

Eller slik som Johannes formulerte seg i vår tekst sitt sist vers:

Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

SkaperOrdet, verdens Lys, Guds Sønn – ingenting mindre skal vårt vitnebyrd handle om. Og det er Hans fødsel vi feirer også denne julen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Preken til Julaften på Alsvågheimen og 1. juledag på Myreheimen

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 2. kapittel

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. 2 Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. 3 Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
4 Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, 5 for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. 6 Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, 7 og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For de fant ikke husrom noe sted.
8 Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på markene og holdt nattevakt over flokken sin. 9 Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. 10 Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» 13 Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

14 «Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»


Slik lyder Herrens ord


Kjære menighet

Det er en utfordring å skulle gå til bake til juleevangeliet hvert år, og lete etter noe nytt å fortelle om. For vi kjenner historien så godt. Ikke bare selve juleevangeliet, men også historien rundt. Om engelens besøk til Maria, om Josef som også får englebesøk og som da bestemmer seg for ikke å gå fra henne i forlovelsestiden, men bli trofast hos henne. Vi kjenner den sikkert strevsomme reisen fra Nasaret og til Betlehem. Og vi vet at gjeterne ikke bare nøyde seg med å høre englesangen, men oppsøkte barnet som de fant i stallen. Og vi kjenner så godt historien om de tre vismenne som kommer for å hylle barnet. Og de fleste av oss husker hvordan familien må flykte til Egypt når kong Herodes bestemmer seg for å drepe alle guttebarn under to år i Betlehem for å være sikker på å ha tatt livet av den nye jødenes konge som vismennene hadde spurt etter.

Vi kjenner historien, og hvert år vender vi tilbake hit. Til stallen, til barnet og engelen som forkynner frelserens fødsel og lovpriser Gud og ønsker menneskene alt godt med sin lovsang:

«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»

Og nå er vi her ved stallen igjen. Og hvert år pleier jeg å se etter noen nye detaljer. Det store bildet er på plass, men hva kan jeg spesielt legge merke til år. Hvilken juletanke er det som kan følge meg gjennom julen dette året.

For meg er ordet fellesskap, den detaljen jeg har lagt merke til. Fellesskap. Det er et ord som spiller godt på lag med julefeiringen slik de fleste av oss ønsker at den skal være.

Men det spiller også godt på lag med juleevangeliets budskap. For julen markerer et fellesskap mellom himmel og jord.

For her står vi ved noe av kjernen i det som gjør julen til en kirkefest, fellesskapet mellom himmel og jord. Og det blir så konkret som at Gud blir menneske. Det er ikke et felleskap som kun holdes ved like gjennom bønner fra jorden opp til en fjern Gud, og med guddommelig hilsener i retur via profetene. Nei, fellesskapet manifesterer seg i noe så konkret som at Gud blir menneske, og han blir det for at vi skal kunne bli lik Gud.

Fellesskap skaper forandring. Mektige og kjente mennesker, kan falle drastisk i status hvis vi blir kjent med dem. På samme vis som kan mennesker som ellers faller utenfor i mange sammenhenger vise seg som strålende mennesker når vi blir kjent med dem og pleier fellesskap med dem. Fellesskap er en invitasjon til å bli kjent med en vi ellers bare kjenner til.

Når Gud blir menneske, så inviterer han oss til å bli kjent med han selv. Ikke som fjern og opphøyet, hellig og distansert, men som nær og interessert, som hellig og nærværende.

Fellesskap er et ord som beskriver Guds vesen. Ja, Gud er en, men treening. Han er aldri alene i ensom majestet, for selve Guds vesen er fellesskap, mellom Faderen, Sønnen og en hellige Ånd. Og det er ikke et ekskluderende fellesskap, nei, det strekker seg ut mot menneskene, og inviterer oss til å ta del, til å ta del i det himmelske fellesskap. Ja, kanskje kan Guds fødsel sammenliknes med en frier som tar mot til seg, trår fram, bukker og inviterer til dans. Vil du danse med meg? Gud vil lede oss i dansen, og vi kan følge med i den dansen han inviterer til.

Sant fellesskap innebærer tillit. Og for meg er juleevangeliet også en beretning om Guds tillit til menneskene. Tenk hvor sårbar Gud er når han ligger i Marias armer, uten ord, uten makt og velde,uten noen andre muligheter enn å være overgitt Marias omsorg, hennes melk, hennes varme. Han, som kristne i hele verden bekjenner som sin Herre, han ligger der i Marias armer overgitt til et menneskes omsorg.

Fellesskap er trolig også noe av det sanneste uttrykket for kristen tro. Troens liv er langt på vei et liv i fellesskap. Et liv i fellesskap i menigheten, som møtes til tilbedelse og takk, og særlig synlig blir fellesskapet i menigheten når det inviteres til måltidsfelleskapet, til nattverden. Men det er også et liv i fellesskap når vi tar på alvor Jesu eksempel og går til de syke, de utslåtte, de fattige, de venneløse og de som lider. Å leve som en kristen, er å leve med utstrakte hender og stadig invitere mennesker til fellesskap. Til menneskelige fellesskap og til fellesskap med Gud.

Gud ble menneske, for at vi skal bli Gud lik. Som troende mennesker skal vi også glede oss over at budskapet om en frelser, også en gang skal bety at vi får oppstå til fellesskap med Gud. Da skal vi som Maria og Josef, hyrdene og vismennene få se han slik han er. Og da skal ikke Gud ligge som et lite barn i Marias moderlige favn, men vi skal tas imot som Guds barn av en raus og himmelsk Far.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

mandag 20. desember 2010

Preken, 4. søndag i advent 2010

Lese tekster: Jesja 52, 7-10 og Fil 4,4-7

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 1. kapittel

Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: «Hvem er du?» 20 Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: «Jeg er ikke Messias.» 21 «Hvem er du da,» spurte de, «er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke,» svarte han. De spurte: «Er du profeten?» «Nei,» sa han. 22 «Hvem er du da?» sa de. «Vi må ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» 23 Han sa:
« Jeg er en røst som roper i ødemarken:
Gjør Herrens vei rett,
som profeten Jesaja har sagt.»
24 Noen av de utsendte var fariseere. 25 De spurte ham: «Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias og heller ikke Elia eller profeten?» 26 Johannes svarte: «Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, 27 han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.»


Slik lyder Herrens ord!

Johannesevangeliet begynner i Guds uendelighet, hans evighet, hans velde og makt, som opphavet til alle ting.

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
(Joh 1, - 5)

Johannesprologen er Johannesevangeliet sitt juleevangelium. Her er ingen jomfruer, hyrder, staller eller folketellinger. Her er fokuset på dette store under at den veldige Gud blir menneske. Ordet, med stor O, blir menneske. Den sosial skandalen med en ugift mor, den himmelske lovsangen er skrellet bort til fordel for sakens kjerne: Gud blir menneske. Og samtidig forteller prologen om døperen Johannes som er sendt foran for å vitne om han som skal komme. De gamle profetord ropes ut på nytt: Vend om, Rydd vei for Herren.

Like etter Johannes prologen kommer vår tekst, der Johannes spørres ut hvem han er. Og han sier selv at han ikke er Messias, benekter at han er Elia, eller profeten. I stede framstiller han seg selv som Jesjabokens røst i ødemarken, den som roper: Rydd vei for Herren, legge en kongsvei for vår Gud rett gjennom ørkenen (Jesaja 40, 3b). Og bare to vers etter at vår tekst avsluttes så kommer Jesus til Johannes, og Johannes utbryter: Se Guds lam som bærer verdens synd (Joh 1, 29b)

I dagens kollektbønn så takket vi Gud for å ha sendt profeter og budbærere til å vitne om sin Sønn Jesus Kristus. Og vi ba om nåde til å ta imot dere vitnesbyrd i tro, så vi sammen med dem kan gi Frelseren ære og feire Hans fødsel med hellig høytid i Guds kirke.

Det er en rekkefølge, en bevegelse i denne bønnen som er verdt å merke seg. Gud sender profeter og budbærere, og vi tar imot, ikke ved egen kraft eller visdom, men ved Guds nåde. Og mottagelsen gjør at vi kan feire.
Nå er vi ikke alle som har hørt døperen Johannes. Men vi har alle hørt evangeliet, ellers hadde vi ikke kommet til tro. Konfirmanter kan ofte fortelle om en bestemor som ba Fader Vår på senga og fortalte ”masse fra Bibelen”, for noen av oss var det mamma og pappa som ble de viktigste evangelieformidlerne, for noen er det en venn som ble den som tok dem med til en kristen sammenheng, eller en nabo, eller kanskje det var en krise i livet som bragte en tilbake til troen som man kjente fra barneårene.

Budbærene vi takker Gud for i dag, er ikke bare de bieblske budbærere, men også de som bragte budet til oss.

Og denne takken, og teksten evangelieteksten i dag er også et kall til oss om å være oss bevisst vår oppgave som budbærere for vår Gud. Som foreldre, som besteforeldre, som venner , kollegaer og sambygdinger…og til syvende og sist også i den store verden.

Skal vi formidle evangeliet så er ordene nødvendige. Troen trenger ord som gjør det klart hva vi tror på. Vi trenger fortellinger som inspirerer og forklarer. men ord alene, har liten kraft. Ordene må henge sammen med livene våre. Derfor er Paulus sine ord om troens liv, også i praksis uttrykk for noe som er misjonerende:

4 Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! 5 La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! 6 Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk! 7 Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.


Gleden, bekymringsløsheten, påkallelsen og takken til Gud er ikke noe vi gjør, for å omvende mennesker. Men når vi gjør det, så ser mennesker troens frukter, og de kan virke fristende. Som troende har vi noe vi gjerne vil dele, og da må vi fortelle om og leve ut det vi har.

Kollektbønnen begynte med profeter og budbærere, så en bønn om å få ta imot troen, og til slutt en konsekvens: Så vi sammen med dem kan gi Frelseren ære og feire hellig høytid i din kirke.

I en tid da handelstanden og nissen virker til å ha tatt over mye av julen peker prekenteksten og kollektbønnen på viktigheten av å se hva vi feirer. Vi feirer Kristi fødsel. Vi feirer at Gud ble menneske.

Og gjennom hele adventstiden så har vi møtt tekster, som på ulike måter er et ekko av røsten i Jesajabokens utrop: Rydd vei for Herren. La han ikke drukne i gaver og mat, rydd vei for festens hovedperson.

Alle bør kunne glede seg til jul. Det er både dypt menneskelig og dypt kristelig å glede seg til fest og gaver, å glede seg til å samle familie og venner. Utfordringen er å kunne stå i denne gledens høytid og først og fremst ha hjertet sitt i høytidens kjerne: At Gud ble menneske.

Det betyr ikke at vi skal feste mindre, eller med håndbrekket på. At Gud ble menneske er ingen grunn til å glede seg mindre eller feste mindre. Men det er viktig å holde fast på hvorfor vi samles til glede og fest. Så vi i julen, slik Paulus skriver til menigheten i Fillipi, gleder oss i Herren.

Nå står julehøytiden ved døren. La oss minne hverandre på profetens utrop: Rydd vei for Herren.

Vi må rydde plass til Herren i våre liv. Rydd vei for Herren. For han er kommet, han som var lovet, han som Johannes ikke var verdig til å løsne sandalremmen for, han som gjennom kors, død og oppstandelse gir oss liv, nåde og fred. Han skal vi få feire å glede oss over til klokkene ringer til julefest.

Når det får synke inn er det god grunn til å si med Paulus: Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

søndag 19. desember 2010

6. desember - julenissen

Brevet til hebreerne 10, 35 – 39

Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn. 36 Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet.

37 For ennå er det bare en kort stund,
så kommer han som skal komme,
og han skal ikke drøye.

38 Min rettferdige skal leve ved tro;
men trekker han seg unna,
har min sjel ingen glede i ham.
39 Men vi er ikke av dem som trekker seg unna og går fortapt; vi er av dem som tror og berger sin sjel.


Slik lyder Herrens ord.

I dag er det fra gammelt av Nilsmess, til minne om helgenen St. NIKOLAS, eller julenissen som vi kjenner han som.

Selv i kirkekunsten framstilles han som en godslig mann med hvitt hår og skjegg, og i en rød kappe. Likevel er det stor forskjell på den kommersielle, nokså amerikanske jvi kjenner fra kjøpesentre og tegnefilmer, og til den fromme og gavmilde biskopen som levde i Lille-Asia rundt 300 år etter Jesu fødsel, Den hellige Nikolas av Myra.
De historiske kjennsgjerningene om denne helgenen er få og usikre. Han skal ha blitt født rundt år 280, muligens i 286, i Patara i Lykia. Denne byen lå i det som i dag er den tyrkiske provinsen Antalya. Dette var ett av de første områdene kristendommen kom til etter pinse. Foreldrene hans var kristne, og var kjent som fromme mennesker. Faren var også svært rik. Nikolas var deres eneste barn, og ble ikke født før etter mange års ekteskap. Her er det lett å se paralleller til kjente, bibelske fortellinger, både om Abraham og Sara fra det gamle testamente, og døperen Johannes sine foreldre i det nye.

Guttens morbror, som også het Nikolas, var biskop av Myra, og da nevøen var 19 år gammel, lot onkelen ham vigsle til prest. Kort etter døde foreldrene hans, og den unge presten arvet en stor formue. Legendestoffet er samstemt om at han ga bort hele sin formue til de fattige, og at han gjorde dette i stillhet, men det finnes litt ulike tradisjoner for hvordan dette skjedde. Den mest kjente tradisjonen er historien om de tre jomfruene i Patara. Den går ut på jentes far hadde mistet sin formue og hadde ikke råd til døtrenes medgift, slik at de kunne bli ”godt gift”. I desperasjon ville han derfor selge dem til et bordell. Da Nikolas hørte om det, kom han i hemmelighet til huset om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til, og slik frelste han alle de tre søstrene fra bordellet.

Kort etter at Nikolas var blitt presteviet, ble han abbed i et kloster hans onkel hadde grunnlagt. Da onkelen døde, dro Nikolas på pilgrimsferd til Egypt og til Det Hellige Land. Da han kom tilbake, ble han valgt til biskop i Myra. Han var fremdeles svært ung. Noen kilder hevder han ble biskop i år 300; da var han i så fall bare 20 år. Mer sannsynlig er det at han ble biskop drøyt ti år senere. Han skal ha vært en from og dyktig biskop, og bispedømmet hans blomstret opp.

Kildene er samstemte om at biskop Nikolaus døde 6. desember, men årstallet er mer usikkert. Det nærmeste man kommer, er at han trolig døde en gang mellom 345 og 352. Gitt at han var født i 280, var han altså et sted mellom 65 og 72 år da han døde. I motsetning til de aller fleste helgener fra denne tiden, døde han ikke som martyr.
Vi leste fra Hebreerne: Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet. Gjøre Guds vilje, det var vel det han gjorde den hellige Nikolas, da han ga all sin rikdom til de fattige. La oss, nå som julen nærmer seg også forvalte vår rikdom slik at Guds vilje skjer.

La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen

5. desember – ta imot hverandre

Romerne 15, 4 – 7

4 Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. 5 Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. 6 Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. 7 Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.


Slik lyder Herrens ord.

Denne teksten er hentet fra Paulus brev til menigheten i Roma. I motsetning til de andre Paulusbrevene skriver Paulus dette til en menighet han ikke har grunnlagt, og det er også en menighet han ikke har møtt tidligere. Brevet sendes menigheten fordi Paulus ønsker å dra å besøke dem, og han sender brevet foran seg, der han presenterer hva han lærer og tror.

Romerbrevet er derfor en spennende presentasjon av Paulus sin lære. Og et av de få bibelversene jeg har lært meg utenat, er å finne i dette brevet, i det 8. kapittel,
vers 1: Så er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.

Teksten vi leste er en lesetekst i gudstjenesten denne søndagen. Og det er særlig en setning som fester seg hos meg. Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.

Jeg synes det setter vakkert ord på det som alltid må være en kristen sitt utgangspunkt, nemlig takknemlighet og glede som blir til handling.

For når kirken oppfordrer oss til å gjøre gode gjerninger, så er det ikke fordi vi skal tilfredsstille et guddommelig krav. Gode gjerninger gjort av plikt kan være nyttige, men når de er gjort av kjærlighet og takknemlighet får de en mye større betydning.

Jesusbarnet som vi venter på, han viser oss Guds kjærlighet til oss mennesker. En kjærlighet så stor og sterk at Gud ble menneske for vår skyld. Gud var villig til å dele våre kår, vise oss godhet, tilgivelse, omsorg, gi oss tid og råd. Men aller viktigst han var villig til å dø for våre synder.

I en av våre vakre julesalmer synger vi: Fra krybben til korset gikk veien for deg, slik åpnet du porten til himlen for meg. Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei, så alle kan samles i himlen hos deg.

Dø for våre synder. For femti år siden hadde alle nordmenn et forhold til hva det betydde. I dag er det mer fremmed tale. Hva betyr det?

Det betyr at Gud holder oss ansvarlig for våre liv. Og vi har ikke levd opp til den guddommelig lov. Men i stede for å forkaste menneskene, velger Gud å bli menneske. Men menneskene endte opp med å drepe Jesus. Og Gud valgte å la sin egen død, gjelde som soning for våre synder. For døden, som holder oss borte fra fellesskap med Gud, beseiret Gud når han reiste Jesus opp fra de døde. Og Han lover den som tror, at også for deg er døden beseiret. Og dette er troens mysterium. At død ble til liv.
Og det er her vi finner virkelig juleglede, at Gud lar en frelser bli født. Og det er her vi finner kilden til takknemlighet og glede: Gud er villig til å dø for meg, burde ikke jeg da være villig til å selv gi nåde, tilgivelse og kjærlighet, selv til dem jeg synes egentlig ikke fortjener det.

Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære. Paulus skriver dette i en sammenheng der det handler om fellesskapet i den kristne menighet. Der de sterke må bære de svakes byrder også. Vi kristne har ofte vært flinkere til å snakke om kjærlighet, enn å praktisere den. Kanskje særlig mot hverandre. Menigheter har stått hardt mot hverandre, harde ord har falt om andres dåpssyn, bibelsyn og menighetsliv.

Adventstiden handler om å forberede seg på å ta imot Jesus. En del av den forberedelsen burde også innebære at vi som kristne søsken er villig til å vise hverandre at vi bryr oss om hverandre, og at vi på tross av forskjeller står sammen i håpet til det barnet som blir født, og som vi alle kaller for verdens frelser.
Mon tro om ikke en kristenhet som taler varmt om hverandre, og støtter hverandre er et viktigere vitnesbyrd om Jesus som verdens frelser, enn vi egentlig er klar over. Det er viktige og store teologiske spørsmål som skiller de kristne kirkene, også i Øksnes. Men det største og viktigste spørsmålet, om frelsen i Jesus Kristus, den står vi sammen om.

Å snakke ondt om eller latterliggjøre de som ikke tror akkurat som meg, det er også min synd. Det ber jeg om tilgivelse for. Og jeg ber om at vi i framtiden må ta imot hverandre, som Kristus har tatt imot oss, til Guds ære.

La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen

4. desember - Forfølgelser

Matteus 24, 3 – 14

3 Da han satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?»
4 Jesus tok til orde og sa: «Pass på at ikke noen fører dere vill! 5 For mange skal komme i mitt navn og si: 'Jeg er Messias!' Og de skal villede mange. 6 Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. 7 Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. 8 Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene.
9 Da skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. 10 Da skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. 11 Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill. 12 Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. 13 Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. 14 Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.

Slik lyder Herrens ord

Det er mange, litt i overkant heftige tekster som tilhører adventstiden i kirken. Det handler om å være beredt. Om å være klar, også når prøvelser møter oss. Og her vi sitter i det mette Norge, med en kirke finansiert av det offentlige, kan det virke voldsomt og virkelighetsfjernt de ordene som Jesus her legger ut. Falske profeter, forfølgelser….det virker fjernt.

Kanskje var det mer forstålig for de første kristne, som stadig erfarte forfølgelse og trakassering. Martyriet, det å dø for sin tro, ikke som selvmordsbomber, men fordi keiseren og andre styresmakter forfulgte de kristne, var ikke uvanlig for de første kristne som leste disse tekstene.

Men også i dag finnes det kristne i verden, som forfølges for sin tro. I autoritære regimer i andre deler av verden, finnes det kristne som må holde sin Bibel gjemt, som må feire gudstjeneste i skjul, og som risikerer livet ved å fortelle sin nabo om Jesus. I Pakistan ble den kristne firebarnsmor Bibi dømt til døden ved henging den 8. november fordi man mente hun hadde vært blasfemisk i en samtale med muslimske kollegaer. Bibi skal ha sagt at Jesus døde for hennes skyld, og spurt sine kollegaer hva Muhammed hadde gjort for dem. Fredag i forrige uke, deltok flere hundre i et demonstrasjonstog når det ble kjent at myndighetene vurderte å benåde Bibi, hun har allerede tilbragt 1,5 år i fengsel.

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Det gjelder sosial urettferdighet, det gjelder når andre opplever mobbing og trakassering i Norge. Men det gjelder også når våre kristne søsken forfølges for å bekjenne det vi trygt kan bekjenne i Norge; at Jesus er verdens frelser.

Mange kristne har brukt mye tid på å lete etter tegn på endetiden. Kriger og naturkatastrofer brukes som tegn for å si noe om at Jesu kommer igjen snart.
Jeg tror en slik tilnærming er helt feilslått. Er det noe som er sikkert så er det at det blir en overraskelse når det skjer. Men det som går igjen i disse tekstene som handler om Jesu gjenkomst, er at de handler om å være beredt. Om å fortsette å tro, når andre forlater troen. Fortsette å tro når ondskapen herjer. Fortsette å tro når man blir latterliggjort og spottet. Fortsette å stå opp for sannheten, også når det koster.

Troen viktigste motstander i Norge er verken vold, spott eller forfølgelse, men likegyldighet. I våre mette liv, der vi er så godt velsigent på alle vis, så er det nesten så vi ikke trenger Gud. Og hvis vi skal stole på noen andre enn oss selv, så er nok penger godt kvalifisert for å være Norges fremste avgud.

Vi forbereder oss på jul. På barnet som skal bli født. Det lille Jesus barnet er det ikke så krevende å samle seg rundt. Men Jesus forble ikke en baby. Han ble en voksen mann, som stiller oss på et valg når Han sier han er Guds Sønn.

Jesus døde for mine synder, hva har din Gud gjort for deg…jeg synes det er et godt spørsmål Bibi stilte. La oss håpe og be hun ikke må betale martyrprisen for sin tro.


La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen

3. desember – Vær beredt

Lukas 12, 35 – 40

35 Spenn beltet om livet og hold lampene tent! 36 Vær lik tjenere som venter sin herre hjem fra bryllupsfest og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. 37 Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal binde opp kjortelen, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem. 38 Ja, lykkelige er de som han finner våkne, selv om han ikke kommer før i andre eller tredje nattevakt.
39 Men det skal dere vite: Dersom huseieren visste i hvilken time tyven kom, ville han ikke la ham bryte seg inn i huset. 40 Vær også dere forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.»

Slik lyder Herrens ord.

Er jula blitt som en gjøkunge? Gjøken legger sine egg i andres reir. Og gjøkungen vokser raskt, og etter hvert som den vokser lemper den visstnok ut de andre ungene av redet. Jula er en høytid som blir større og større. I oktober kom julemarsipanen i butikkene. Og før 1. søndag i advent åpner julegater, og juletrær tennes. Det er lite tiod igjen til advent, til å forberede seg. I kirken er adventstiden en tid som preges av tekster med alvor. Ikke en barnlig glede over barnet som kommer, men et alvor. Et alvor om å være beredt når Jesus kommer, ja som et lite barn på julaften, men også når han en gang kommer igjen.

Da jeg var syv år, avla jeg speiderløftet for første gang. Og i snart tredve år har jeg levd med dette løftet om å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven. Og mange, mange ganger har jeg hørt speidernes valgspråk; Vær beredt, sier lederen, alltid beredt svarer speiderne.

Alltid beredt. Det er ikke alltid jeg har fått det til, verken å leve opp til speiderløfte eller og alltid være beredt. Men det har likevel fulgt meg som idealer gjennom livet. Og jeg tror at det på mange måter har vært med på å forme meg til den jeg er. Kanskje begynte mitt prestekall å vokse den gangen jeg lovte å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven. Kanskje var det ønsket om å være beredt, som gjorde meg klar til å ta utfordringer jeg ellers ville veket unna.

Jesus ber oss i dagens evangelietekst om og alltid være beredt. Alltid være klar hvis han skulle komme igjen. For meg er det både urovekkende og beroligende å tenke på at Jesus en gang skal komme igjen.

Det er absolutt dager og situasjoner der jeg synes det hadde vært greiere å bli tatt på fersken hvis Jesus kom igjen, enn andre dager. Jeg vil vel heller at han kommer igjen mens jeg feirer gudstjeneste i en av Øksnes sine kirker, enn når jeg er både urimelig og kravstor ovenfor mine omgivelser.

Vi vet at livet er sånn. Noen dager går det greit, mens andre dager er det tyngre, vanskeligere å gjøre det som er rett.

Da er det en trøst å vite at det er ikke hva jeg gjør, som til syvende og sist skal være avgjørende, men Guds nåde. Gud vet at vi mennesker ofte vil det bedre enn vi får det til. Han vet om alt som er vanskelig i livet. Men han vet også at vi trenger idealer. Han vet også at noen ganger er mennesker så utrolig mye bedre, modigere, tilgivende og omsorgsfulle enn man forventer.

Derfor møter Gud oss med begge deler. Gud møter oss med sine krav om at vi skal være gode mennesker, men han møter oss også med nåde i Jesus når vi ikke klarer det. Den som bare hører kravet bli utmattet, den som bare hører nåden, strekker seg ikke mot å gjøre det bedre. Hvordan skal vi klare å holde begge deler sammen.

Noen av mine flotteste og viktigste samtaler har jeg hatt rundt et leirbål sammen med speidervenner. Og noen ganger har de samtalene fått lov til å handle om avstanden mellom ha jeg vil, og hva jeg får til. Og jeg husker en speiderledere sa til meg en gang: De gamle sjømenn seilte etter stjernene, ikke for å komme til stjernene, men for å komme til målet. Det er et bilde jeg er glad i, og som jeg ofte har brukt senere. Idealer er viktig, ikke fordi vi skal regne med å bli perfekte, men fordi vi trenger dem når vi styrer livsskuta vår på vei mot målet.

Jesus ber oss være beredt, beredt til å strekke oss etter idealene, men også beredt til å stole på Hans nåde. Da er vi også beredt når han en gang kommer igjen.

La oss be:
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen

2. Desember - Ta deg av de svake

5. mosebok 24, 17 – 22

17 Du skal ikke fordreie retten for innflyttere og farløse og ikke ta en enkes klær i pant. 18 Kom i hu at du var trell i Egypt, og at Herren din Gud fridde deg ut derfra. Derfor byr jeg deg å gjøre dette.
19 Når du høster inn kornet på åkeren din og glemmer et kornband der, skal du ikke vende tilbake og hente det. Innflyttere, farløse og enker skal få det. Da vil Herren din Gud velsigne deg i alt ditt arbeid.
20 Når du slår ned frukten av oliventreet, skal du ikke se over grenene en gang til. Det som er igjen, skal innflyttere, enker og farløse ha. 21 Når du høster vingården din, skal du ikke sanke de druene som er igjen. Dem skal innflyttere, farløse og enker ha. 22 Kom i hu at du var trell i Egypt. Derfor byr jeg deg å gjøre dette.


Slik lyder Herrens ord.

Dagens tekst er hentet fra 5. mosebok. Og 5. mosebok gir seg ut for å være Moses sin siste tale til folket. Når talen er ferdig fører Gud han opp på et fjell, og lar han se landet som folket skal få, men Moses får ikke gå inn i det. Og Moses dør, og Gud selv gravlegger Moses.

Folket står på terskelen av en ny tid. De har flyktet fra Egypt, vært 40 år i ørkenen, og nå skal de innta det landet som Gud har lovet dem. Og folket trenger lover, og der det moses gir folket.

Og de lovene som vi leste, er også idealer som vi bør holde i hevd i vårt samfunn. Israelittene blir bedt av Gud om sette igjen korn, la det henge igjen oliven og vindruer til innflyttere, farløse og enker.

Dette var de som hadde minst i dette samfunnet. Innflytterne manglet eiendom, og stammenettverk. De farløse og enkene hadde ikke noen som var deres forsørgere, de var overlatt til folkets gavemildhet. Derfor var det viktig å la det være igjen noen av basisvarene korn, oliven og druer som disse unne høste.

I dag er det også FNs internasjonale dag for avskaffelse av slaveriet. Og selv om vi skulle tro at alt slaveri var avskaffet i 2010, så er det ikke sånn. I det moderne slaveriet holdes kvinner, barn og menn fast i slavelenker f.eks gjennom lån. En kvinne kan få lån for å få hjelp til å reise til et annet land, her må hun betale sin gjeld som sexarbeider. Trafficking er en trist realitet, og ofrene lever også i vårt Norge.

Fattigdom skaper desperasjon, miljøkatastrofer skaper desperasjon, krig skaper desperasjon, og desperate mennesker legger ut på flukt.

Tenk hvis det var deg som hadde måttet legge alt du kjente bak deg, venner, familie, landet der de forstår ditt språk, tror på din Gud, har en kultur du kjenner, for å redde livet i krigssituasjon, eller for å skaffe deg mat fordi sulten råder der du egentlig kom fra.

Vi lever i verdens rikeste land, og det gjør meg oppriktig opprørt når noen mener vi ikke skulle ha råd til å ta imot flyktninger. Og jeg blir sint når man prøver å bruke kristendommen som legitimitet for å holde flyktinger ute av Norge. Man maler opp et skille mellom kristendommen og de andre, og ofte er det Islam som må spille rollen som stor og slem.

Men kristendommen holdes ikke i hevd i Norge ved å holde andre utenfor. Kristendommen holdes i hevd i Norge ved at de som tror, bekjenner sin tro, samles til gudstjeneste og lever slik Jesus ber oss om å leve.

Og er det noe jeg er veldig sikker på, så er det at Jesus ikke vil godta et nei til et menneske på flukt.

Guds lover, er gode lover. Og de hjelper oss å se at vår neste er like verdifull som oss selv. Vi er ikke, og skal ikke bli like, men vi er likeverdige. Derfor må vi dele av vår overflod, og ta imot mennesker som lider nød.

Andre hudfarger, andre klesskikker, andre matvaner, retter og religiøse skikker. Det er fremmed, og kanskje blir vi litt redde for det vi ikke forstår. Men det vi ikke forstår kan vi lettere forstå, ved å bli kjent med de fremmede. Og en fremmed vi kjenner, er ikke lenger en fremmed, men kanskje en venn, hvertfall en sambygding.

La oss be:

Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen

1. desember - Et nådens år fra Herren

Lukas 4, 16 - 22

16 Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, 17 rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:

18 Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
19 og rope ut et nådens år fra Herren.
20 Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. 21 Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»22 Alle roste ham og undret seg over de nådens ord som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.


I dag er det 1. desember. Og mange glade barn har kunnet åpne den første luken i adventskalenderen sin. Vi begynner å glede oss til jul, hvertfall noen av oss. Men ikke alle kan glede seg like lett.

I dag, 1. desember er det også verdens AIDS-dag. På verdensbasis lever ca 40 millioner mennesker med HIV-smitte. Og man regner med at et par millioner dør hvert år av AIDS. Og verst rammer HIV/AIDS de fattige delene av verden, der de medisinene som er kommet, og som kan gi HIV-positive et langt liv, kun er en fjern drøm.
HIV/AIDS skaper ikke nød i vårt nærområde, men det finnes mennesker som lever i nød, også i vårt nærmiljø. Mennesker som lever så marginalt at det å få en uventet regning kan velte hele økonomien, mennesker som har så lite at det å skulle skape en skikkelig jul med det som hører med av litt ekstra mat og noen gaver, framstår som et umulig prosjekt. Eller mennesker som av ulike årsaker har så store problemer at det vanskelig for dem å forberede og prioritere sine ressurser sånn at det blir julefeiring.

Jesus sier i dagens tekst at han er kommet for forkynne et godt budskap for de fattige, gi fanger frihet, la blinde få se, sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. Og det var det vi så han gjorde men han gikk på jorden. Han møtte mennesker, så deres behov, deres hemmeligheter og deres skyld og deres skam. Og han reiste dem opp, helbredet dem, ga dem tilgivelse, ga dem muligheter til en ny start, hjelp dem i deres nød.

Jesus går fortsatt i blant oss her i Øksnes. Ikke i egen person. Men ved at han kaller oss som vil tilhøre han, ja det er et kall som går til alle mennesker, til å gjøre det han ville gjort.

Diakonen i Øksnes menighet tok forrige jul initiativ til et bredt samarbeid i kommunen, for å dele ut julematesker til mennesker i vår kommune, som trenger en håndsrekning i julen. Og mange stilte opp, ga gaver, hjalp til med handling, pakking og utdeling. Og eskene skapte glede, hos mange som trengte en håndsrekning. 33 esker ble delt ut i fjor, og til sammen 60 mennesker fikk på den måten en håndsrekning til jul.

Også i år skal diakonen og diakonatet videreføre dette prosjektet, sammen med mange gode samarbeidspartnere. Du kan også bidra, og være med å gi spre juleglede til et ukjent medmenneske i ditt nærmiljø, ved å gi en gave. Enten i bøssa for julemateskene på kommunetorget eller til kontonummer: 4648 09 50127 og merke det med julematesker. Eller ta kontakt med oss i kirken for mer informasjon.

Diakonens prosjekt med julematesker er viktig, ikke bare fordi det gir hjelp til noen som trenger hjelp. Men det er viktig fordi det bevisstgjør alle oss som har, på at ikke alle har. Mange liker ikke ordet plikt, men jeg vil bruke det ordet. Jesus lærer oss at vi som har, har en plikt til å hjelpe de som ikke har. Og det er ikke en sur plikt, men en plikt som springer ut av takknemlighet. Takknemlighet over å være rikelig velsignet, og takknemmelighet til han som var villig til å gå fra himmel til jord, bli menneske blant oss, for å frelse oss.

Det er vår oppgave å være Jesu hender, føtter og munn. Vi skal rope ut et nådens år, gi fanger og undertrykte frihet, og gi blindet synet og bringe glede til de fattige.

La oss be :
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Preken i Øksnes kirke, 3. søndag i advent 2010

Lesetekst: Matteus 11, 2-10

Det står skrevet hos profeten Jesaja i det 35. kapittel
3 Styrk de slappe hender,
gi kraft til de vaklende knær!
4 Si til de urolige hjerter:
Vær frimodige, vær ikke redde!
Se, der er deres Gud.
Nå kommer han for å straffe,
Gud vil gjøre gjengjeld.
Han kommer selv og frelser dere.
5 Da skal blindes øyne åpnes
og døves ører lukkes opp.
6 Da skal den lamme springe som hjorten,
og den stumme skal juble med sin tunge.
For i ørkenen bryter kilder fram,
bekker på de tørre stepper.
7 Den glødende sand blir til sivgrodd sjø,
det tørstende land til vannrike kilder.
Sjakalenes mark blir en hvileplass,
hvor gresset gror mellom rør og siv.
8 Og der skal det være en kongsvei,
Den hellige vei skal den kalles.
Ingen uren skal ferdes på den,
den skal være en pilegrimsvei for Guds folk;
selv ikke dårer skal gå seg vill.
9 Der skal ingen løver ferdes
og ingen rovdyr sette sin fot;
de skal ikke finnes mer.
Men de som er utfridd, skal vandre der,
10 de som Herren har løst ut,
vender nå tilbake.
De kommer til Sion med jubel,
med evig glede om sin panne.
Fryd og glede skal møte dem,
sorg og sukk må rømme.


Slik lyder Herrens ord

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Det er advent, og vi forebereder oss til jul. Og hvis det er en bibelsk skikkelse som kan personifisere adventstiden, så må det være døperen Johannes. Vi finner han i det nye testamentet, men mye i hans fremferd og språkbruk minne om de gammeltestamentlige profeter. Han lever i askese, kledde seg i en kamelhårskappe, og roper ut til folket Vend om, for himmelriket er nær. Som de gammeltestamentlig profeter refser han folket når de er på avveier, ber dem vende om og vende tilbake til Herren. Og nå haster det…for himmelriket er nær.

Dagens prekentekst er å finne i Jesajaboken. En av det gamle testamentets profetbøker, der vi finner både dom og frelse. I denne samlingen av profetord, finner vi en stadig bevegelse mellom folket og Gud, folket ofte personifisert i kongen. Noen konger gjør det som er ondt i Herren øyne, og Gud lover dom og oppgjør. Så kommer konger som vender tilbake til Herren, og Gud frelser og redder.

Vår prekentekst er en tekst om frelse. Blinde skal se, døve skal høre, lamme skal gå, ørken skal bli frodig land, der rovdyrene har herjet skal det være hvile og fred. Og de som er blitt befridd skal vende tilbake til Sion, til Guds sted på jorden.
Lidelse skal helbredes, vold og redsel skal forsvinne. Og det hele innledes med en oppfordring til å glede seg, for Gud selv kommer for å straffe, gjøre gjengjeld, for å frelse.

Jesajaboken er en samling profetord, som er blitt til over lang tid. Det ser vi når vi leser den samtidig med de historiske bøker i GT. Og en av de tingene som vi da ser, er at det skifter hvem som omtales som stormakter. Er det Egypt, er det Assyria eller er det Babylon eller perserne. Stormaktene brukes av Gud, i følge profeten, både til å straffe folket, og til å gjennomføre Guds frelsesplann.

I Jesajaboken finner vi også mange profetier som peker framover mot Jesus. Derfor er Jesajaboken blitt så kjær for mange kristne. Løfter om en frelser finnes her.

Men hvordan skal vi tenke om profetene. Er deres budskap kun et forvarsel om Jesus, og evetuelt andre Guds handlinger før Jesus, eller har de relevans for oss. Ofte så tenker vi nok litt enkelt om profetier. Profeten profeterer noe, så skjer dette, og dermed er profetien oppfylt. Det er nesten som å sammenliken med en julegave. Den kommer pakket inn, pakkes opp, og dermed er spenningen over. Men må en profeti kun handle om en ting. Når Matteus sier om Johannes døperen at det var om han Jesaja skrev: En røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette (Jesaja 40:3), kan denne profetien da bare handle om Jesus, eller kunne den også være knyttet til at perserkongen Kyros befridde folket fra deres fangenskap ”by the river of babylon” 500 år før Jesus. Eller kan det egentlig, den gangen profeten uttalte ordene også ha vært et bilde, en oppfordring til de som lyttet, enten de satt i Jerusalem, i Babylon eller i Norge i dag, om å rydde vei for Herren i sitt liv.

Vi skal ikke være redde for å fastholde at frelseren Jesus var profetert av det gamle testamentets profeter. Jesus er den lovede frelser, han som det var profetert om. Men vi skal heller ikke unnslå å lese det som tekster inn i vårt liv, her i dag. Tekster som varsler Guds dom når vi gjør det som er ille i Herrens øyne, men også tekster som lover oss frelse. Teksten som påpeker den evige bevegelse mellom Gud og mennesker, formaning, omvendelse og frelse. Jesajaprofetiene handler både om fortiden, Gud som ble menneske for å frelse oss, men også om vår nåtid, og om vår framtid. Også vi kan erfare helbredelse, lindring, oppreining og frelse.

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Det er Johannes som sender sine disipler med dette spørsmålet til Jesus. Profetier er ikke alltid lette å forstå, og sjelden entydige. Også Johannes som hadde døpt Jesus, og sett himmelen åpen seg over han, lurte på om Jesus var den man ventet på, eller om han var enda en forløper for Messias, som han selv.

Og det som er fascinerende er å se Jesus sitt svar. Han henviser til det som skjer. Fortell Johannes hva dere hører og ser. Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke vender seg bort fra meg.» (Matt 11, 5-6) Han viser til en forandring.
Og det samme ser vi i Jesajateksten. Guds frelse er knyttet til forandring. Blinde skal se, døve skal høre, lamme skal gå, ørken skal bli frodig land, der rovdyrene har herjet skal det være hvile og fred.

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Er det vårt spørsmål til Jesus? Den som kaller seg en kristen, skal egentlig ikke behøve å stille dette spørsmålet. For vi tror jo at Jesus er den lovede frelser. Det er ingen annen å vente på. Det eneste vi venter på er hans gjenkomst. Men likevel er spørsmålet godt å ha med seg. For det bærer noe med seg, som vi sjelden snakker om. Forventninger til Gud. Når Jesaja snakker om Guds frelse, så profeterer han forandring. Når Jesus skal svare på om han er den lovede frelser, så viser han til forandringer som Johannes sine disipler kan se og høre.

Har vi forventninger til Gud? Og lever vi som bekjenner troen slik, at mennesker kan ha tro på at troen fører til forandring? Er troens liv, slik vi lever det, et liv som skaper helbredelse der lidelsen råder, som skaper kilder og liv når mennesker vandrer i sin livs ørken, trygghet der villdyrene herjer. Og stoler vi på, tror vi på, at det ikke er vi, men Herren som skaper alt dette.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Lys Våken, 1. søndag i advent 2010

Kjære alle sammen.

Nå kan vi ønske hverandre god advent. Og adventstiden, den kan sammenliknes med et svangerskap. Akkurat som en mamma og pappa som går og venter mens barnet vokser i magen, så går vi og venter på at Jesus barnet skal bli født.
Jesus er ikke en baby som skal bli født denne jula. Han er en baby som ble født for 2010 år siden. Og nå som vi forbereder oss på å feire bursdagens hans, så hører vi historier her i kirken som skal hjelpe oss å huske hvem sin bursdag det er vi feirer. I adventstiden så hører tekster om viktige ting Jesus gjorde og sa, for å skjønne hvem sin bursdag vi feirer.

Og teksten vi hørte i dag, 1 søndag i advent, er fra slutten av Jesu liv. Fra palmesøndag, da Jesus ble tatt imot som en konge i Jerusalem, bare fem dager før han skulle dø på korset.

Så hvem er denne babyen som skal ble født i en stall for 2010 år siden i Jerusalem?
På en måte er det en helt vanlig baby som ble født i Betlehem for 2010 år siden, og på en annen måte er det en helt uvanlig baby som ble født.

Han er helt vanlig som deg og meg på den måten at han hadde to hender og to bein, to øyne, nese, munn. Og hvis han datt og slo seg på kneet, så begynte også han å blø og kanskje gråte en skvett. Han er helt vanlig på den måten at han ikke kunne fly som supermann, han kunne ikke bli en bil som transformers eller bli usynlig som Batman.
Jesus hadde ingen superkrefter, men han, som mange andre gutter, hadde god kontakt med pappa`n sin.

Og det er det som gjør Jesus til en ganske uvanlig gutt. For pappa`n til Jesu selv er Gud selv. Og han ble menneske blant oss, fordi Gud ville komme i et helt spesielt forhold til oss mennesker. Og det er kanskje det de hadde skjønt de som tok imot Jesus på palmesøndag i Jerusalem. De ropte Hosianna. Og hosianna er hebraisk og betyr KOM MED HJELP. Og i det gamle Israel var det vanlig å rope både til kongen og til Gud.

De som tok imot Jesus denne dagen i Jerusalem trodde nok at Jesus var kommet til byen for å utrope seg som konge, eller kanskje som en ny stor profet.
Men det var ikke konge Jesus skulle bli i Jerusalem. I stede skulle han bli korsfestet, men stå opp igjen etter tre dager. Han kom for å gjøre bare det Gud kunne klare, nemlig å beseire døden. For Gud har lovet oss at når vi tror på Jesus, så skal vi, akkurat som Jesus, en gang få lov til å stå opp fra graven vår.

Men skal vi kunne tro på Gud, så må vi jo også kjenne Gud. Og det hjalp Jesus oss med. For Jesus er både Gud og menneske. Så de tingene Jesus gjorde, de er sånne ting som Gud vil gjøre. De tingene som Jesus sa, det er sånne ting som Gud vil si. Så når Jesus helbreder syke mennesker, trøster triste mennesker og gleder seg sammen med barna, så vet vi at det er sånn Gud vil vi skal gjøre.

Og når Jesus sier: la de små barn komme til meg, så vet vi – både barn og voksne at Jesus vil bli kjent med oss. Når Jesus sier at du skal elske Gud og alle mennesker, så vet vi at det er også noe Gud gjør.
Jesus kjenner deg.

Han har kjent deg fra før du ble født, og Jesus elsker deg. Men kjærlighet det er en toveis ting. Du kan ikke være kjæreste med deg selv, eller det er litt ensomt hvis man bare er venn med seg selv. Derfor vil Jesus gjerne at vi også skal elske han, bli kjent med han. Og skal vi bli kjent med Jesus, så må vi lese om han i Bibelen, som ti åringene fikk utdelt i går, og vi må komme til gudstjenester og andre fellesskap der vi lærer om Jesus.

Lys Våken handler om å bli enda mer kjent med den Jesus som elsker deg, som vil trøste deg når du er trist, som vil gi deg styrke når du må være modig, som vil gi deg fellesskap når du er ensom. Og det handler om å bli kjent med han som er den sterkeste kongen i hele verden, ikke fordi han er en superhelt, men fordi han er Gud.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Store valg

Ungdomstida er tiden for store valg. Nå som du er på vei ut av de foresattes trygge eller klamme hånd. Du er på vei til å skape ditt eget liv. Det er på tide å gjøre noen store valg.

Senere i livet skal du bare gjøre sånne små valg: hvem skal jeg gifte meg med, hva skal jeg jobbe som, hvor mange barn skal vi ha, hvilket parti skal jeg stemme på, hvor skal jeg bo. Men alle disse valgene blir styrt av store og viktige valg som du står i nå.

Det kommer aldri en tid igjen, som ungdomstida. Tida da du nærmest kan kjenne hvordan du formes og knas. Hvem vil du være, hva skal verden si om deg? Det er alt for viktig til å bare la seg drive med og formes og knas av de kreftene som vil påvirke deg. Det er viktig at du stopper opp, og gjør dine egne valg.

Jeg vil påstå at du har tre valg som er viktigere enn alle andre.

Det første valget er: Hvordan skal du se på deg selv?
Det er mange stemmer der ute som forteller deg hva som gjør deg verdifull.
En høytrøstet stemme i vårt samfunn er de som forteller deg at du blir verdifull ved å handle. Ved å handle denne telefonen, disse skiene, denne ipoden eller MP3 spilleren, disse klærne, disse skoene, denne sminken så blir du verdifull.
Hvem har sett en reklame som sier at kjøper du denne så får du enda en dings, som kan ordne det den er lagd for å ordne. På disse skiene kan du gå på ski, på denne ipoden kan du høre musikk, på denne telefonen kan du ringe andre mennesker. Nei, de er mye smartere enn som så. Nei, kjøper du denne telefonen, så blir du kul, med disse skia på beina så blir du sporty, med denne ipoden så er du på lag med framtiden. De prøver ikke å bare selge oss en dings, men de vil selge oss lykke, vellykkethet, kulhet, stil, venner, kjærlighet. Kjøper du denne så blir du så mye mer enn eier av en dings til.

En annen høyrøstet stemme er flinkis stemmen. Og vi foreldre, skolen og media forteller deg at det som gir verdi er å være flink. Flink på skolen, flink til å synge, flink til å spille et instrument, flink til å dans, flink på idrettsbanen. Å være flink høster applaus i vårt samfunn. Men det er en spesiell type flinkhet vi applauderer. Den som kan måles, settes karakterer på, den som kan måles slik at noen vinner og noen taper. Vi er dårlige til å applaudere de som er flinke til å være en god venn, flinke til å bry seg om de som faller utenfor. Flinkis stemmen forteller deg at du er verdifull fordi du er flink.

En annen høyrøstet stemme er det vi kan kalle for sexy, deilig og attraktiv stemmen. Dette er stemmen du finner i musikkvideoer, reklamen og i massemedia. Stemmen som forteller deg at det som gir deg verdi er at du er deilig og kjekk. Og foran oss henges forbilder vi er uten sjanse til å leve opp til. Sex og det å være sexy blir som nye ting eller flinke prestasjoner noe som gir deg verdi. Det løsrives fra kjærlighet, og blir i stede noe du må vise fram eller tilby for å få verdi.

Ditt første valg er: Hvordan skal du se på deg selv? Hva skal til for at du skal være fornøyd med deg selv? Veien til å være fornøyd med seg selv et helt liv er et helt annet sted enn i å kjøpe, være flink eller redusere seg selv til et sexobjekt. Selv om vi voksne lever som om det faktisk var sånn, så er det ikke sånn. Det finnes en annen stemme i vår kultur. En stemme som er mye eldre. En stemme som i flere tusen år har fortalt menneskene at de er verdifulle. Det er Guds stemme, som helt fra skapelsen har sett på hvert eneste menneske som verdifullt. Og det er dette salmisten undrer seg over når vi leste:

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?


Ja, Gud, hvorfor er du, du som har skapt alt og alle, opptatt av hvert eneste menneske? Jo, sier Gud: jeg har sett deg fra før du ble født. Og jeg bryr meg om deg. For meg er du verdifull samme hva du eier, samme hva du gjør, samme hva du får til og ikke får til. Og denne stemmen er faktisk opptatt av at du skal være glad i deg selv, ja elske deg selv, som den du er. Sunn egenkjærlighet er noe annet enn egoisme. Sunn egenkjærlighet er å vite med seg selv: jeg er verdifull, bare fordi jeg er meg, og ingen er som meg.

Det andre store valget er: Hvordan skal jeg se på andre mennesker?

Egentlig er dette spørsmålet bare en forlengelse av det første spørsmålet. For det er ikke bare i vår vurdering av oss selv, men også i vår vurdering av andre mennesker at de tre store stemmene: Du må eie, du må prestere du må være sexy slår inn. Vi mennesker har en lei tendens til å gradere hverandre ut fra de samme kriteriene. Og vi skjønner jo selvsagt at det er uholdbare kriterier. Vi vet med hodet vårt at det ikke er det som egentlig skal telle, men like fullt så la vi det telle.

Vi leste du skal elske din neste som deg selv. Og vår neste er et ord som Bibelen bruker for å snakke om alle mennesker. Det kunne like gjerne stått: Du skal elske dine medmennesker. Å elske sin neste er ikke alltid lett. Det er lettest å elske de vi liker, de som står oss nær, de som ligner på oss, de vi ser opp til.
Veldig mye ville sett annerledes ut i verden, men også i skolegården, i ungdomsmiljøet, i kirken, i våre nabolag hvis vi elsket vår neste.

For i Guds øyne er du uendelig verdifull. Du er verdt å elske bare ved å være deg. Men det samme gjelder alle andre mennesker. Det gjelder også de du ikke kjenner, de du ikke liker og de som er langt borte og lever på en måte vi ikke kan forstå.

Hvordan skal du se på deg selv og Hvordan skal du se på andre mennesker? Det siste store valget du står ovenfor, på vei fra barn til voksen, er hvordan du ser på Gud.

Vi leste «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.' Dette er det største og første bud.

Gud. Ordet er stort. Hvis ordet Gud skal ha noe mening, så må han med nødvendighet være større enn oss, han må med nødvendighet stå over oss, hvis vi sammenlikner vårt forhold til Gud med en foreldrerelasjon, så er Gud nødt til å være den voksne, og vi barnet. Hvis vi sammenlikner vårt forhold til Gud med en lærer og elev, så er Gud nødt til å være læreren.

I en samtid der mange roper høyt på sjelene; der markedskreftene forteller oss at det er å kjøpe som er livet mening, der kulturen forteller at det er å prestere som er livet mening, og der media, en gjennomseksualisert kultur forteller oss at det å være deilig, tilgjengelig og villig som er livets mening, så må kirken tørre å rope like høyt at dette er løgn. For det er i fellesskap med Gud at vi virkelig kan se livets mening.

Hvis du velger å se verden gjennom troens øyne, så ser den annerledes ut enn når du tar av deg troens briller. Det er gjennom troens øyne det er sant at både du og dine medmennesker har uendelig verdi, ikke fordi du eier, presterer eller er så deilig. Men fordi du er skapt og elsket av Gud. Det er gjennom troens øyne at kjærlighet, tilgivelse og omsorg blir en gudegave og ikke en kjemisk reaksjon i hodet, eller en god overlevelsesstrategi for å hevde seg i evolusjonen.

Veldig mange nordmenn forholder seg til kirken og troen som en slags forsikring. Greit å ha i tilfelle det finnes en himmel. Ellers om en CD med julemusikk, kjekt å ha når man trenger litt stemning.

Men Gud inviterer til mye mer. Han inviterer deg til å leve hele livet basert på at du tror. Han har en plan for livet ditt. Han vil noe med ditt liv. Og skal du bli kjent med denne planen, skal du kunne leve som en troende, så må du sette av tid til å leve sammen med han. Du må sette av tid til å møte han gjennom det kristne fellesskapet, du må sette av tid til å lese Guds ord, til bønn og til å lytte etter Hans stemme.

Hvordan skal du se på deg selv? Hvordan skal du se på dine medmennesker? Hvordan skal du se på Gud? Valget er ditt!

Amen.

Kveldsmesse den 22. sept, under biskop Tors visitas til Øksnes

Dette hellige evangelium står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 12. kapittel.

37 Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham. 38 For dette ordet av profeten Jesaja skulle bli oppfylt:
Herre, hvem trodde vårt budskap,
for hvem ble Herrens makt åpenbart?
39 Derfor kunne de ikke tro, for Jesaja har også sagt:

40 Han har blindet deres øyne
og forherdet deres hjerte,
for at de ikke skal se med øynene
og forstå med hjertet
og vende om så jeg får lege dem.

41 Dette sa Jesaja fordi han så Jesu herlighet og talte om ham.
42 Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, så de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. 43 De ville heller ha ære fra mennesker enn ære fra Gud.
44 Men Jesus ropte ut: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. 45 Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. 46 Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. 47 Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. 48 Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag. 49 For jeg har ikke talt ut fra meg selv, men Far som har sendt meg, har gitt meg befaling om hva jeg skal si og tale. 50 Og jeg vet at hans befaling er evig liv. Det jeg sier, det sier jeg slik Far har sagt meg det.»


Johannes 12, 37- 50

Slik lyder Herrens ord

Kjære menighet

Det er ikke alltid jeg møter en bibeltekst med lett hjerte. Det er ikke hver gang jeg skal preke, jeg tenker at dette blir lett eller gøy. Noen tekster, sånn som dagens tekst, er utfordrende, den tvinger en til å tenke gjennom hva man egentlig tror, og troens alvor. Teksten vi leste sammen fra Johannes, handler både om det at noen stadig vekk ikke tror på evangeliet, og om at det skal komme en dag da vi skal fram for Guds domstol, og dømmes av Jesu ord. Vantro og Dom

La oss begynne med det første først. Johannes forteller i sitt evangelium at selv blant de som selv hørte Jesus, og så hans undergjerninger, så var det noen som ikke trodde.

37 Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham.


Og litt enkelt sagt, så er det Gud som får skylda for menneskers manglende tro når Johannes velger å sitere Jesaja:

Han har blindet deres øyne
og forherdet deres hjerte,
for at de ikke skal se med øynene
og forstå med hjertet
og vende om så jeg får lege dem


Ikke alle tar imot evangeliet. Og dette er en utfordring, en oppgave som har fulgt kirken siden kirken ble født på pinsedag i Jerusalem. Og kirken er i verden, nettopp for å rope ut evangeliet så mennesker skal bli frelst. Kirken er i verden for stadig på nytt fortelle historien om Gud som ble menneske, for å frelse oss. Kirken roper ut, etter fattig evne: Gud elsker deg, Gud vil at du skal tro på Han, Gud vil at du skal se at ditt liv er en del av en mye større virkelighet. Gud vil deg noe, Gud vil berøre deg, elske deg, Gud vil at du skal bære hans kjærlighet ut til andre mennesker. Og kanskje har de rett de som mener at vi som er satt til å rope ut evangeliet lett blir vage i formuleringene. Det blir mye kjærlighet, kjærlighet. Og kjærligheten skal ingen kimse av, men er det vi forkynner den radikale kjærligheten til Gud og nesten som Jesus forkynte?

Johannes må ha vært en veldig gammel mann, når han la siste hånd på sitt evangelium. Han hadde et liv i tjeneste for sin Mester bak seg. Gang etter gang hadde han erfart at menneskene ikke ville høre, i stede ble kirken møtt med forfølgelse og tusener av kristne led martyrdøden. Men noen ville høre, noen ble omvendt, og disse noen kan heller ikke ha vært så få. For i løpet av Johannes sin levetid hadde kirken spredd seg til hele den verden som Johannes kjente.

Men var det Gud som hadde forherdet hjertene til de som ikke ville tro i Jesus og Johannes sin samtid? Er det Gud som har forherdet menneskers hjerter i dag? Jeg synes det er vanskelig å godta en slik forklaring. Hvorfor skulle Gud forherde menneskenes hjerter, så de ikke kom til tro på han?

Teksten Johannes viser til i Jesajaboken er Jesaja sin kallsberetning, der Jesaja blir kalt til å være profet for Gud. Men Gud advarer om at folket ikke vil høre. Og de som kjenner Jesajaboken vet at Jesaja preker omvendelse og dom i 39 kapitler. Men folket vil ikke høre. Så blir landet tatt av babylonerkongen, tempelet blir robbet, og folket ført i fangenskap til Babylon. Og der ”by the river of babylon” satt folket og gråt, savnet Jerusalem, og angret sine synder. Og Jesaja møter folket med nye ord fra Herren: Trøst, ja trøst mitt folk! sier deres Gud (Jes 40,1)

Hvis vi leser Bibelen som en historiebok, så vil vi se vitnesbyrd om at Gud gang etter gang har grepet inn til menneskenes frelse. Men gang etter gang har også menneskene vendt seg bort når ting har roet seg, fienden er borte og velstanden er tilbake. Når vi ikke trenger Gud er Gud lett å glemme.

Så skjer det vi tror er unikt i Guds frelseshistorie med verden, Gud åpenbarer seg i verden som Jesus, og han gjør det for å frelse hele verden, ikke bare jødefolket. Frelsen ropes ut til hele verden. Jesu forkynnelse er til alle folkeslag, Jesu kors gjelder alle mennesker og Jesu oppstandelse gjelder for både jøde og greker og nordmenn med. Evangeliet skal forkynnes til alle, så alle mennesker skal kunne komme til tro. Likevel erfarer kirken stadig vekk at mennesker vender seg bort fra budskapet om frelse ved Jesus Kristus. Hvorfor?

Det er kirkens tro at det er Gud som skaper tro. All verdens prester, praktfulle gudstjenester, vakker korsang og taleføre biskoper kan ikke skape en eneste troende. Troen er det Gud som skaper. Derfor kunne det være fristende å gi Gud ansvaret alene. Hvis Gud skaper tro, så er det vel han som ikke vil at alle skal tro. Men det er å gjøre det alt for lettvint for oss selv, for oss som kaller oss kristne, og for det kristne fellesskapet som kaller seg Den norske kirke. For troen kan ikke skapes uten at noen faktisk forteller om evangeliet. Gud skaper tro, men vi kan inviterer til tro, legge til rette for tro, strekke fram evangeliet og si: kjenn, smak...

Men hvordan kan vårt vitnesbyrd nå fram? Hva kan gjøre oss troverdige? La meg begynne med å fortelle om en film:

For litt siden så jeg en film om William Wilberforce. Filmen heter Amazing Grace. Og den salmen er kjent for de fleste av oss. Teksten til salmen er skrevet av presten John Newton. Før han ble en kristen hadde han vært involvert i slavehandel. Under en storm roper han på Gud, og der begynner han omvendelse. Etter han ble en kristen gav han opp slavehandelen, og begynte i stede å studere teologi, og ble til slutt prest. Som prest møtte han den unge William Wilberforce, (hvertfall i filmen) og forteller ham hvordan han gjensøkes av 20 000 slaver som hadde dødd på de skipene han var med på som slavehandler. Wilberforce ble også kristen i voksen alder, og som en ivrig nyomvendt vakler han mellom å skulle vie livet sitt til Gud eller politikken, for han er allerede medlem av det engelske parlamentet. Det er da han kommeri kontakt med en gruppe mennesker som foreslår at han skal gjøre begge deler, ved å bruke sin politiske posisjon til å få fjernet slaveriet. Wilberforce går inn i denne kampen, og han må tåle både spott og forakt. Men etter mange år vinner han fram og loven ble vedtatt. En viktig seier som satte sluttstrek for en avskylig slavehandel. Wilberforce var drevet av sin kristne tro. Troen på at Gud hadde skapt alle mennesker like verdifulle, drev han inn i kampen mot at et menneske skulle kunne eie et annet menneske.

Men i begynnelsen av filmen er det en scene, der jeg motvillig kjente meg igjen. Det er scenen der Wilberforce legger fram lovforslaget for første gang i parlamentet, og de absolutt aller fleste buer han ned. For de aller fleste eide enten egne slaver eller aksjer i sukkerplantasjer i koloniene, som var helt avhengig av slavenes arbeidsinnsats. Og dessverre kjente jeg meg ikke igjen i den modige Wilberforce, men i de som buet. De, i likhet med meg, var ikke villig til å oppgi egen rikdom for at andre mennesker skulle få et bedre liv. De, som meg, var ikke villig til radikale endringer, for å realisere Guds vilje i verden. Derfor er det en oppriktig bønn når jeg hver søndag kan knele ved alteret og si: Hellige Gud, himmelske far, se i nåde til meg syndige menneske.

Vi leste at Jesus ropte ut: 46 Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. 47 Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. 48 Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag.


Jesus er sendt som lys i verden, for at vi ikke skal forbli i mørke. Å være en kristen er ikke å være Jesus, men det er å sakte bevege seg nærmere og nærmere Jesus. Å være en kristen er å gå mot lyset, til vi en dag blir oppslukt av lyset.
Det er et alvor gjennom hele Bibelen som vi ikke kan overse, og som også kommer med i denne teksten. Ord om dom. Vi skal dømmes av Jesu egne ord, ord som: Du skal elske din neste som deg selv. Til syvende og sist skal jeg stilles ansvarlig for mitt liv, og mine valg. Mine svakheter, min feighet og min unnvikelse.

I vår kirkes tradisjon har vi lett for å fokusere på vår synd og menneskenes elendighet. Og det er mye verdifullt i denne tradisjonen, den tar på alvor at det ikke er våre gjerninger som skal frelse oss, men Jesus sitt offer som frelser oss. Men det blir feil hvis vi stopper ved det å bade i elendighetsbeskrivelser av eget liv. For det er ikke sant, det er også sånn at vi rett som det er gjør det vi er kalt til å gjøre: Å etterlikne Kristus. For vi er kalt til å vokse i hellighet. Vi er kalt til å bli sterkere i troen, vi er kalt til å bli mer lik Jesus. Vi skal ikke fortsette å plaske rundt i døpefonten som små barn. Nei, fra døpefonten går det en vei videre mot alteret, til fellesskap med Gud i brød og vin. Og ved alteret kan man heller i bosette seg. For fra alteret blir vi sendt ut i verden når presten sier: Gå i fred, Tjen Herren med glede.

Imitatio Christi – Bli lik Jesus - så ulike bevegelser som pietismen og store katolske ordner som fransiskanerne har hatt dette som ideal. Og når Luther så sterkt fokuserer at vi blir frelst ved nåden alene, så er det ikke fordi vi skal leve som om vi ingenting kunne gjøre for denne verden. Tvert imot, nåden setter oss fri til å tjene i verden.

Og jeg tror at det er det som er veien inn til de forherdede hjerter. Det er slik vi kan bli troverdige vitner. Skal mennesker som ikke tror, komme til tro, så må de se at troen vår er mer enn himmelhåp og ordgyteri. De må se at troen griper inn i livet vårt og endrer det. De må se at vi er grepet av kjærlighet til Kristus, og at denne kjærligheten bryter ut i lovsang og tilbedelse, men enda viktigere: I en kjærlighetens tjeneste for verden. De må se at vi som Wilberforce tørr å stille oss hos de stemmeløse og rope ut: Dette er galt. De må se at vi som den hellige Frans av Assisi tar oss av de syke, og verden som er Guds skaperverk. De må se at vi tørr å gi avkall på det verden gir oss rett til å kalle mitt, og i stede kaller det for Guds eiendom. De må se at Guds kjærlighet er mer enn trøst for døende, men noe som kan forandre verden. De må se mennesker som tørr å gå i kamp med djevelens viktigste våpen i denne verden: egoisme, hat, nytelsesjag og mismot. Verden må se kristne og en kirke som ikke preker makt, men tilgivelse. En kirke som ikke gir de rike god samvittighet, men i stede taler de fattiges sak. De må se en kirke som i bønn og tilbedelse henter kraft til å være midt i verden, men annerledes enn verden. De må se mennesker som har tatt Jesu ord på alvor: Vend om, for himmelriket er nær.

Og kjære menighet, selvsagt vil vi mislykkes. Selvsagt vil vi aldri klare å være alt vi burde være, hele tiden. Men så er da også Bibelen full av de som ikke klarte det, men likevel fikk være Guds folk eller Jesu disipler. Bortsett fra Jesus, så er det mennesker med feil og synd vi finner i Bibelen. De er ikke spesielt ille, de er som oss - mennesker. Mennesker som feiler, men som vender seg til Gud og ber om tilgivelse. Og det er nettopp tilgivelsen som gjør at vi har en kjærlighet å fortelle om. Det er nettopp vår egne nederlag, og Guds tilgivelse ovenfor våre synder, som gjør at vi frimodig kan fortelle verden – i ord og gjerning – om en Gud som elsker.

Ikke alle vil ta imot, så får det være en slags trøst at det gjorde ikke alle som møtte Jesus heller, men så lenge vi kaller oss disipler må vi aldri slutte å vitne – i ord og gjerning – om han som viste oss Gud og åpenbarte Guds kjærlighet til oss.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen