tirsdag 9. november 2010

Presentasjonsgudstjenesten 17. oktober 2010

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 10. kapittel

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.

Slik lyder Herrens ord

I dag er det presentasjonsgudstjeneste her i Myre kirke, og vi har fått høre tre tekster som på ulike vis hører med på veien fram mot konfirmasjon; de ti bud, dåpsbefalingen og nå historien om Jesus og de små barna.

Historien om Jesus og de små barna er en historie om å høre til. Barna hører til i fellesskapet rundt Jesus. De hører til i felleskap med Gud. De hører ikke bare til der, de settes fram som forbilder for de som vil høre til Guds familie når Jesus sier: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det.
Jesus snur ofte hirarkier på hodet. Barna settes som eksempel for de voksne. De fattige trekkes fram som ideal framfor de rike. Og mens de fromme fariseerne ofte møtes med harde ord av Jesus, så møter de som religiøst er utstøtt – tollere, syndere, horer og syke, de møtes av Jesus med nåde, med helbredelse, med tilgivelse, med nærvær.

Hva er det med barna som gjør dem egnet til å være eksempler for troen? Hvorfor er barna de som settes opp som mal.

Det er vanskelig å vite, for Jesus sier ikke noe mer om det, enn det vi leste. Men noen ganger kan vi bli klokere av å se på den sammenhengen der bibelhistorien står. Rett etter denne historien i Markus, kommer historien om Jesus og den rike mannen, som Jesus ber selge alt og så komme tilbake og bli hans disippel, men den rike mannen kommer aldri tilbake, han klarte ikke å kvitte seg med sin rikdom. Så kommer en historie om to disipler, som ber Jesus om å få sitte ved hans side i himmelen. De andre disiplene blir sinte når de får høre om dette, men Jesus forteller dem, at den som vil være stor i Guds rike, ikke skal herske, men tjene. Barna, de fattige og tjeneren trekkes fram som de gode forbildene. Hva er det Jesus vil fortelle oss?
Jeg tror det handler om avhengighet. De voksne, de rike, herskerne har lett for å stole på egne krefter, de er stolte, de skal klare ting sjøl.

Men tro, det betyr faktisk å erkjenne at man er avhengig. Å tro betyr faktisk å erkjenne at det er en som står over meg, slik vi sier i trosbekjennelsen; Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre.

Å tro er ikke en liten del av livet, men det preger egentlig hele livet. Det handler om med hva salgs øyne du ser verden. Det handler om hvordan du forstår deg selv, meningen med livet, livets regler og livets kamp mellom det gode og det onde.
Da vi ble døpt, så ble vi Guds barn. Men vi ble også del av et menneskelig fellesskap, et fellesskap av mennesker som tror på Gud som skaper, Jesus som frelser og Den hellige Ånd som livgiver. Å være døpt er rett og slett å være en kristen, helt til du bestemmer deg for noe annet.

Å være en kristen kan være tøft i ungdomstida, det er visst ikke regnet som spesielt kuult. Men i en landsdel der over 80 % er medlem av Den norske kirke, så er det ikke veldig spesielt. Men mange av de som er medlemmer av kirken kvier likevel seg for å ta disse ordene: Jeg er en kristen, i sin munn. Hvertfall så må de presisere at de ikke er sånne personlige kristne.

Til alle som er her i dag og er døpt, og det regner jeg med er de fleste. Du må være frimodig, du må tørre å kalle deg det du er som et døpt menneske: en kristen. Og vær så snill og glem dette uttrykket personlig kristen. For hva er alternativet til personlig kristen…? Hva er en upersonlig kristen? Historien om Jesus og de små barna viser oss at det er ikke våre prestasjoner det står på, det er ikke oss kristennavnet er avhengig av, det er det Gud gjør. Ikke det vi gjør, som gjør oss til en kristen. Du er ikke en kristen fordi du er sånn eller sånn, du er en kristen fordi Gud har valgt å ta imot deg, frelse deg, bry seg om deg.

Det finnes kristne drittsekker, det finnes kristne kriminelle og det finnes kristne helgener, og så er det sånn at de fleste av oss beveger oss et sted midt i mellom.
Det betyr ikke at Gud er likegyldig til hvordan vi lever livet vårt. Vi leste de ti bud. Gud gir oss gode livslover, og når vi gjør det som er synd, bryter med Guds vilje, så trenger vi tilgivelse. Men at de kristne trenger tilgivelse, det er ikke nytt for Gud. Det har de kristen trengt så lenge det har vært kristne i verden. Og menneskene har trengt det så lenge det har vært mennesker i verden. Ordet evangelium betyr godt nytt, og de gode nyhetene er ikke at menneskene skal slutte å synde, men at det finnes tilgivelse for synder. Jesus sier stadig vekk til mennesker: dine synder er tilgitt. Samtidig som han fastholder alvoret og standarden ved å si til oss: Gå bort og synd ikke mer.

Så er det selvsagt de som ikke tror. De som ser verden med andre øyne. De som ikke ser verden som gudeskapt, de som ikke se nåden som en guddommelig gave, de som ikke ser at det gode liv leves når vi følger Gud vei med våre liv. Selvsagt er det lov i et fritt land og erklære høyt at ”jeg tror ikke på noe som helst”, eller at man tror på andre enn Jesus. Men da stiller man seg utenfor kirken. For kirken er fellesskapet av mennesker som er døpt, som tror.

Og her konfirmanter, foreldre, faddere, øksnesværinger, kjære meninghet, her står man faktisk ovenfor et valg. Vil du bli i din dåpspakt, og være en kristen, eller vil du stå utenfor? Jorden er ikke litt rund, man kan ikke tro litt på tyngdekraften, eller være litt jomfru. Noen ting enten er, eller ikke er. Og kristen er en slik ting. Enten er man kristen, eller så er man ikke kristen.

Jeg spør deg ikke om du er aktiv eller ikke aktiv i kirken. Jeg spør deg ikke om du synder lite eller mye, jeg spør deg ikke om du går til nattverd eller ikke, jeg spør hvertfall ikke om du får til livet eller ikke. Men jeg vil du skal vite at når noen spør: er du en kristen, så har du som et døpt menneske rett til å si ja, og som et fritt menneske har du rett til å si nei. Men det er faktisk et enten eller.

Jesus trekker fram barna som eksempler på troen. Ikke fordi de er søte, de var sikkert både møkkete og skrikete. Ikke fordi de aldri hadde gjort noe galt – for slike unger finnes ikke. Men fordi de var avhengige av å bli tatt vare på og tilhøre i en sammenheng som var villig til å elske dem. Akkurat som vi er avhengige av Gud, og få kjenne hans kjærlighet. Kjære menighet: Gud trenger ikke oss, men vi trenger han.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Allehelgensdag 2010

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 5. kapittel

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Slik lyder Herrens ord.

Kjære menighet!

Det er Allehelgensdag, og i likhet med en begravelse, så er det døden som samler oss. Noen vi kjenner, som vi var glad i, har gått bort det siste året. Og vi skal lese deres navn og tenne lys til deres minne senere i gudstjenesten.

Men Allehelgensgudstjenesten er jo ikke bare for de som har mistet noen det siste året. Nei, det å miste noen man er glad i, erfare døden, er en felles menneskelig erfaring.

Allehelgensdag har utviklet seg til en dag i vår kirke, der vi minnes alle som er døde. I tidligere tider hadde man en ”alle sjelers dag” der nettopp alle avdøde, var fokus. Men allehelgensdag var forbehold minnet av de hellige helgener. De som på forbiledelig vis hadde gått foran oss i troens kamp, og kjempet den gode strid.
Så forsvant ”Alle sjelers dag”, og alle helgensdag ble en dag der man i praksis ikke bare mintes alle som var gått foran oss i troen, men i livet generelt.

Men evangelieteksten vi møter handler ikke om døden, men hvordan vi skal leve. Men her er det en dyp sammenheng, mellom liv og død, mellom hvordan livet leves og dødens realitet, og ikke minst hva vi fester vår tro til i livet og hva som kan håpes i møte med døden.

Kjære menighet la meg begynne med å si: Døden gjør livet viktig

I det siste så har jeg lest et par intervjuer i to av landets store aviser, der man har intervjuet kreftsyke mennesker. Mennesker, slik jeg forstår det, som har fått en liten utsettelse, men de vet at døden er nærmere enn den noen gang har vært før. Og det som har slått meg i disse intervjuene, er at de forteller at døden har gitt mening til livet.

Fordi døden står dem så nært, så blir det viktig å leve de dagene man har fått. For en dag, om ikke så lenge, så har de ikke flere dager. Vi vet jo alle med hodet at vi skal dø, men har vi erkjent, tatt inn over oss at vi skal dø.

Når man erkjenner at solen skal ikke stå opp for alltid for meg, men bare i noen år, måneder, uker eller dager, da blir livet viktig. Når vi erkjenner at verken vi eller vår elskede vil leve for alltid, så må vi elske hverandre i dag. Når vi innser at verken vi eller den naboen eller kollegaen som vi har gjort stor urett vil blir her for alltid, så må vi søke tilgivelse, mens det enda er mulig. Når vi innser at selv våre barn er sårbare for dødens vold, og hvertfall er vi det selv, så må vi dra på den lovte fisketuren i dag, og ikke en annen gang.

Vi trenger å minne hverandre på at vi skal dø, ikke for å spre redsel og frykt, men for å hjelpe hverandre å se hvor viktig livet er.

For døden kan vi ikke unnslippe.

For hundre år siden døde man tidligere enn i dag, man døde oftere i hjemmet og døden var en mye nærmere realitet for de fleste. I dag lever vi i et overflodssamfunn, der vi lever lengre, kan kurere flere sykdommer, og der døden sjelden skjer hjemme, men på en institusjon. Hvis vi tar inn over oss hvilke vilkår mennesker ellers i historien, og mennesker fortsatt i dag, i andre deler av verden, lever under, så har vi det på alle måter godt. De fleste av navnene vi skal lese opp senere i gudstjenesten er mennesker som fikk bli gamle. Mennesker som i løpet av sin levetid hadde opplevd en eventyrlig reise i levestandard, levekår og helse. Våre materielle bekymringer er små, sammenliknet med mange andre mennesker sine bekymringer og problemer.

Men likevel, på tross av vår rikdom og velstand, vi kommer ikke unna et av de helt grunnleggende vilkårene ved det å være menneske, at en dag skal vi dø. En dag skal de vi er glad i dø, en dag skal noen som er glad i oss stå ved vår kiste og sørge.
Døden er ikke ond, men døden er ofte vond. Det er, for mange, vondt å ta avskjed med livet, og det er vondt å ta avskjed med en man er glad i. At vi samles her i dag, for å minnes, viser jo nettopp det at døden er vanskelig. Men det forteller oss også noe annet. At de menneskene som har gått bort har betydd noe for oss. De er mennesker som har brukt livets mulighet, og som på ulike vis ga oss noe viktig. Kanskje ga de oss livet, kanskje ga de oss kjærlighet, kanskje ga de oss trofasthet og kjærtegn, kanskje ga de oss vennskap og fortrolighet, kanskje ga de oss latter og glede.

Kjære menighet, hva vil du bruke livet ditt til?

Jesus sa til disiplene:
Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!
Døden gjør livet viktig. Og døden kan vi ikke unnslippe. Derfor blir det viktig hva vi vil bruke livet til.


Evangelieteksten som vi har lest er en del av Bergprekenen, som Jesus ikke holder til den store folkemengden, men til sine disipler. Teksten retter seg også til oss som kristne, for som kristne er vi også Jesu disipler. Og Jesus ber oss være verdens salt og lys. Jesus gir oss et oppdrag, en retning for livet når han sier: så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Som kristne er vi kalt i denne verden til å være Guds hender, føtter og bære Hans ord videre. Gå dit Jesus ville gått, gjøre det Jesus ville gjort og si det han ville sagt. Vi er kalt til å leve et liv som gir Gud ære, fordi det skapte godhet, kjærlighet og nåde i denne verden.

Kjære menighet, døden gjør livet viktig, men hva skal vi tenke om selve døden. Det vil komme en dag da vi ikke lenger kan gå, kan gjøre eller si. En dag da døden er alt vi kan forvente av framtiden. Hva så? Hva da?

Døden, som livet, vil aldri bli lett, eller uten brodd. Men det er også den kristne tro at vi møter ikke døden uten håp heller.

Akkurat som vi i livet skal ha Jesus om vårt forbilde, så skal vi i møte med døden ha tro på at vi, som han, skal reises opp fra de døde. At vi skal få erfare at Gud er livets Gud, og dødens overmann. At det er sant det apostlene, Bibelen og kirken vitner om, at Gud, ved troen på Jesus Kristus, gir oss evig liv.
Et liv, dere døden ikke lenger finnes, der sorg, smerte, angst, lidelse og død ikke finnes. Et liv hos Gud, der alt skal være godt.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.