tirsdag 10. august 2010

Fiskernes dag 2010 (11. søndag etter pinse i 2010)


Om dagen:
Fiskernes dag er en tradisjon i Øksnes. Denne dagen ankommer man Øksnes kirke med fiskerbåtene som Fiskarlaget har mobilisert. Sentralt i tradisjonen er at man etter gudstjenesten legger ned en krans ved monumentet utenfor Øksnes kirke til minne om fiskerne som er omkommet på havet. Gudstjenesten pleier å være preget av tradisjon. Dagen handler om takknemlighet for det vi trekker opp av havet, en feiring av vår lokale fiskertradisjon og forbønn for de som arbeider på havet. Som mulig inspirasjon til andre prester i nord og langs kysten legger jeg også ut en Kollektbønn laget for dagen, og nattverdinvitasjonen som følger opp prekenen. En liten ordforklaring til ”søringer” til avslutningen i prekenen. En høvedsmann er en skipper/kaptein. Bildet er tatt fra en av fiskebåtene når vi ankom Øksnes på Fiskernes dag 2010. Båtene legger seg utenfor hverandre, og man klyver fra båt til båt for å komme i land.

Kollektbønn for Fiskernes dag
Evige Gud, Himmelske Far! Vi takker deg for alt som lever, og at vi – kystens folk, får høste så rikelig av havets grøde. Vi ber deg for alle våre fiskere. Bevar dem i storm og stille mot ulykker og brå død. Gi oss visdom så vi høster viselig av havets goder, så det blir mulig å leve her ved kysten for framtidige generasjoner. Ta vare på alle som har sitt levebrød fra det vi høster i havet.. Og lær oss alle å være takknemlige for dine gaver. Takk at du har latt oss mønstre på kirkeskipet, og her lar oss leve av din nåde og under ledelse av din Sønn, Vår Herre, Jesus Kristus, som med deg og Den hellige Ånd lever og råder, en sann gud fra evighet og til evighet. Amen

Preken

Lesetekst. Jesaja 5, 1-7, Prekentekst. Johannes 6, 66-69

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 6. kapittel:
Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Slik lyder Herrens Ord.

Det er hvertfall en slående likhet mellom Jesus sin disippelflokk og en fiskebåt. Ingen av stedene er noe utpreget demokrati. Hvis jeg – som søring og landkrabbe – har forstått det rett, så er det bare en sjef om bord i en fiskebåt. Og det er skipperen. Og er du uenig med skipperen, så må du enten bøye deg eller mønstre på en annen båt.
”Vil også dere gå?” Det er Jesus som spør de 12 disiplene. Og spørsmålet kommer etter at mange av de som fulgte Jesus har valgt å forlate han. Hvis Jesus hadde vært oppdratt til skipper, og ikke snekker, så hadde han kanskje spurt: Vil også dere mønstre av?

Johannesevangeliet forteller at ikke bare noen, men mange hadde forlatt Jesus. Hvorfor?

Litt før har Jesus mettet 5000 med fem brød og to fisk. Så løpet av natten, mens folket sov, har han sendt disiplene over Genesaretssjøen med båt til Kapernaum. Jesus er igjen alene, trolig for å be. I løpet av natten blir det storm, og i stormen ser de Jesus komme gående til dem på vannet. Når folket våkner neste dag reiser de for å lete etter Jesus. men når de finner ham, så bebreider Jesus dem. For han ser deres hjerte. han ser at de kommer for å få mer mat uten å måtte arbeide, ikke fordi de tror. Og Jesus forteller dem hvem han er: Livet brød. han omtaler seg som den som må spises, den man må tro på, for å komme til himmelen.

Borte er kose-Jesus`en som gir bort gratis mat, tilbake står skipperen på himmelskuta. han vil gjerne ha mannskap, men han gir ikke fra seg roret.
Peter, fiskeren, gjør seg til talsmann for de 12 og sier: ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige.”
Fiskeren Peter har ikke tenkt å mønstre av, bare fordi skipperen gjør krav på å være nettopp skipper.

I alle landets kirker, selv langt inne på bondelandet og på det høyeste fjell henger det et skip fra taket. Akkurat som Nordlandsbåten her. Og rommet der menigheten sitter, heter jo nettopp skipet. Det skal minne oss på at vi er på reise. Vi har ved dåpen mønstret på kirkeskipet og er på ve til himmelen. Og skipperen det er Jesus. For han er den eneste som kan legge trygt til land ved himmelhavna. Og båten drives fram av seglet som er heist på korset i skipets sentrum .

Man kan si og mene mye om mannskapet. Ingen av dem er kvalifisert for å ta over plassen ved roret. i stede stoler vi på skipperen, han som er Guds Hellige. Jesus – vår høvedsmann.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Nattverdinvitasjon:
Jesus er vår høvedsman, jeg er byssegutten. Kom, det er mat å få.

søndag 1. august 2010

10. søndag etter pinse - Forvaltersøndagen

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 12. kapittel
Herren svarte: Hvem er en tro og klok forvalter, en som herren betror oppsynet med de andre tjenerne, så han skal gi dem mat i rette tid? Det er den tjeneren som herren finner i ferd med dette når han kommer tilbake. Lykkelig er han! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: «Det varer lenge før min herre kommer», og så gir seg til å slå tjenesteguttene og pikene og ete og drikke og fylle seg. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hogge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. Den tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det han vil, han skal få mange slag. Men den som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, han skal slippe med færre. Den som har fått mye, ventes det mye av. Og den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer av.
Lukas 12, 42 – 48
Slik lyder Herrens Ord

Lesetekster: Jesaja 10, 1 – 3 og Apostlenes gjerninger 20, 17- 24

Kjære menighet
Denne søndagen møter vi tekster og salmer som handler om å forvalte. Forvalte det Gud har gitt oss. Og tekstene vi har lest viser oss spennet i hva vi er satt til å forvalte. Teksten fra Jesaja, handler om hvordan de rike forventes å forvalte sin rikdom og sin makt, særlig i møte med småkårsfolk. I teksten fra Apostlenes gjerninger sier Paulus noen om hvordan han har forvaltet det kallet han fikk fra Jesus, og at han er villig til å gå inn i de lidelser som han aner ligger foran ham, nettopp for å forvalte sitt kall på en god måte, like til enden. Mens Jesu liknelse løfter perspektivet til å gjelde hele vårt liv. Vi er tjenerne som er satt i arbeid av vår Herre, og som skal belønnes hvis Herren finner oss i arbeid når han kommer tilbake, men som skal straffes hvis vi ikke er i arbeid.

Forvalte – for meg er det et godt ord. Vi er Guds forvaltere. Og en forvalter er en som er vist tillit fra den han eller hun jobber for. En forvalter er en som har fått en annen eiendeler som sitt ansvar. Fra vår hverdag kan vi for eksempel tenke på en fondsforvalter, som mennesker har gitt ansvaret for sine sparepenger i form av for eksempel aksjer. Og forvalteren har fått ansvar for å få sparepengene til å vokse. På Jesu tid er en betrodd tjener et typisk eksempel på en forvalter. Den betrodde tjeneren styrer huset, gården eller bedriften, men eieren kan reise rundt. Den betrodde tjeneren, forvalteren, opptrer på eierens vegne.

Vi er Guds forvaltere. Og ofte i kirken, når vi snakker om forvalteransvaret, så er det knyttet til miljø og natur. At vi, som Guds forvaltere må ta vare på Guds skaperverk. Og det er sant og rett. Men i dag skal vi løfte blikket enda høyere. Vårt forvalteransvar gjelder hele vårt liv. Det handler fortsatt om å ta vare på skaperverket, men også hvordan vi forvalter våre penger, hvordan vi forvalter den jobben vi har, våre naboskap, våre vennskap, våre fiendskap. Det handler om hvordan vi er foreldre og hvordan vi er barn. Det handler om hvordan vi forvalter vår seksualitet, våre problemer, våre utfordringer og våre gleder. Hvordan vi forvalter vårt ansvar, og hva vi gjør med vår avmakt.

Gud har gitt oss mye, og en dag skal han spørre oss hvordan vi har forvaltet dette.
Vi leste fra Lukas: Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: «Det varer lenge før min herre kommer», og så gir seg til å slå tjenesteguttene og pikene og ete og drikke og fylle seg. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hogge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro.
De første kristne trodde at Jesus kom snart, så snart at de regnet med å se han igjen før alle som hadde sett han var død. Men Jesus kom ikke. Som så mange ganger før måtte menneskene lære seg at Guds tidsregning er en annen enn deres tidsregning. Rundt år 1000 var det mange som var sikre på at Jesus skulle komme igjen, men heller ikke da kom Jesus. Og vi venter fortsatt. Og vi vet ikke når han kommer. Kanskje kommer han i dag, mens vi er samlet her. Eller kanskje ikke før om 1000 år. Ingen vet når han kommer.

Det gjør det kanskje lettere å tenke: ”Det er ikke så farlig”. Jeg kan begynne å leve annerledes i morgen, ikke i dag. Og det er vel slik tanker dikteren Jakob Sande setter ord på i diktet: ”Etter en rangel”, der vi kan lese:

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, - trur eg.

Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv, - trur eg.

Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus, men synge åndelege sanger i Zions bedehus, - trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky - trur eg.

Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan, - trur eg.

Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring, og drikka kaffe medan drøset går um åndelege ting, - trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt, - trur eg,

koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt, - trur eg.

Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol, og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol, - trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt, - trur eg.

Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt, - trur eg.

Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst, - trur eg.

Jakob Sandes jeg person var tørst, og derfor utsatte han å legge sin livsstil. Andre har andre motiv å utsette de endringene vi vet burde skje. Komfort, egoisme, materialisme, alt vi synes vi bør ha, alt vi synes vi har rett til, alt vi synes vi fortjener.

Og Gud vil vi skal ha det bra, Gud har skapt med den intensjon at mennesker skal få liv fylt med glede og mening. Men siden jorden har nok til alles behov for mat, kjærlighet, omsorg, og glede, men ikke alles grådighet, så må vi lære å dele.

Jeg vil leve slik Gud vil at jeg skal leve – trur eg… Jeg vil hvertfall gjøre et tappert forsøk…trur eg.

Liknelsen fra Lukas er brutal i sine bilder. Den tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det han vil, han skal få mange slag, leste vi. Jeg tror ikke trusler er en god motivasjon for å leve slik Gud vil. Det er ikke frykten for helvete eller dommedag som skaper et hellig liv. Et hellig liv skapes når vi lever tett med Gud. Når vi lar han møte oss i i døpefonten, ved nattverdbordet og i det kristne fellesskapet. Det hellige livet vokser fram når jeg øver meg på å se Kristus i de menneskene som trenger min hjelp, og når jeg kan oppgi men egen stolthet og lar Kristus hjelpe meg med det jeg ikke kan ordne selv. Enten han kommer i egen person, eller som en god venn eller en fremmed som tilbød seg å hjelpe til.

Å være en god forvalter handler om å se hele vårt liv som en gudstjeneste. Vår fest, vår glede og vår sorg, og alle de mange, lange hverdagene. Alltid, og hele tiden, er vi kalt til å leve vårt liv som Guds forvaltere.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Olsok - 29. juli 201 - 980 år etter slaget ved Stiklestad

Lese tekst: Ef. 4, 17 - 20

Prekentekst: Matteus 20, 25-28:
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 20. kapittel.

25 Men Jesus kalte dem til seg og sa: «Dere vet at folkenes fyrster er herrer over dem, og de mektige menn hersker over dem med makt. 26 Slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, 27 og den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell. 28 Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

I 995 gikk Olav Tryggvason i land på Moster, han lot det bli holdt gudstjeneste her, og han reiste en kirke på Moster. Nesten 30 år senere i 1024 holdt Kong Olav Haraldson – senere Olav den hellige – ting på Moster. Her fikk han vedtatt kristenretten, som innledes slik: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.»

I vår tid er toleranse et stort og godt ord. Mangfold er et annet hedersord i vår tid. Men verken enkeltindivider eller samfunn kan være tolerante, eller leve godt midt i mangfoldet uten å ha et ståsted. En forankring. Det er ikke tolerant å være enig med alle, ekte toleranse betyr at man selv har et ståsted men aksepterer - tolererer - at andre tenker annerledes. Det betyr ikke at man synes alt er like bra.
Olsok er dagen da vi takker Gud for at Norge er et kristent land, vi takk Gud for at dette landet også fikk misjonærer som lærte oss den kristne tro. Og takker for at den kristne kongen og det kristne folket bygde landet på kristendommens grunn.

For våre røtter som land og folk, og for de fleste som bor i Norge,er kristendommen. Og selv om også urett og vold er gjort i kristendommens navn, så har kristendommen som kulturkraft vært humaniserende i vår verden. Det var med kristenretten at det ble forbudt å sette ut barn for å dø i vårt land. Det var med kristenretten at stormenn fikk ansvar for de svake og syke. Det var med kristenretten at trofasthet ble et krav, ikke bare til kvinnen, men også til mannen.

Olsok er i dagen som står i spenningen mellom det å bygge kirke, og det å bygge landet. For våre forfedre var det en selvfølge at det var to sider av samme sak. Folket og deres Gud hørte like nøye sammen som folket og deres konge. Slik er det ikke lengre, og i store trekk skal vi være takknemlige for det. Det er ikke godt når tro drives gjennom med tvang. Men det er fortsatt sånn at både folket og landet må bygge sitt liv og sin hverdag på noen verdier. Og det er kirken og de kristnes oppgave å fremheve de kristne verdiene som gode verdier for både folket og enkeltmenneskene liv.

Og hva er de kristne verdiene som vi skal bygge dette landet på. Dagens tekst minner oss på en helt grunnleggende verdi i den kristne tro: tjenerskap. at de mektige skal bøye seg ned, for de små skal løftes opp. At vi alle er kalt til å tjene vår neste, og tjene Gud. Og at det å tjene Gud og tjene sin neste er to sider av samme sak. Når vi hjelper vår neste, så er det en sann gudstjeneste.

Teksten vi leste har sitt utgangspunkt i at to av Jesu disipler, Jakob og Johannes, kommer til Jesus ledet av sin mor Salome. Og hun ber Jesus om en tjeneste. Hun ber om at hennes sønner, skal få sitte ved siden av Jesus i himmelen. Jesus avviser forespørselen, og når de ti andre disiplene hører hva Jakob og Johannes har ønsket, så blir de rasende. Det er da det er på tide at Jesus lærer disiplene om rangordningen i Guds rike: - Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, 27 og den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell, leste vi fra Matteus. Og samtidig forutsier han sin egen død for dem ved å si: "Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange."

Guds rikets lov er å tjene, ikke herske. Og det er vel litt av dette som kommer til uttrykk når det i kristenretten ved tatt på Moster står om forholdet mellom folket, kongen og Gud at: Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.»
Olav, med alle sine feil og mangler, ble et av mange redskaper for at kristendommen fikk festet sitt grep på vårt land. Også vi, med våre feil og mangler, men også våre evner og talenter kan være en av guds redskaper i vårt land. Oppgavene er ulike, men hver for oss, på hvert vårt sted, på arbeidsplass, i hjemmet, i bygda og byen vår, og i landet vårt er kalt til å tjene Gud. Vi er kalt til å fortelle om vår tro, men enda viktigere la vår tro bli virksom i handling, i tjenerskap, særlig for de som lider.
Olav sto i en brytningstid for land og folk. Vårt land gikk fra å være basert på ætter og landsdelskonger til å bli en nasjon. I denne prosessen fikk kirken en viktig oppgave. En ting var at kirken gjennom en landsdekkende organisasjon med prester, diakoner, biskoper og gudstjenesteordninger skapte en felles organisasjon for hele landet. Men like viktig var at de kristne tanker, og den kristen etikk ble en felles etikk for en ny nasjon.

Vi lever også i en brytningstid. Vi lever i en verden som stadig bli mindre. I langt større grad enn våre forfedre er hver enkelt nordmann en del av en global virkelighet. Verdens ledere prøver sammen å finne løsninger på global problemer som fattigdom, finanskrise, og miljøkrise. I en slik tid blir det viktig å holde fram vår kristne arv, våre verdier og etikk ikke bare som rettesnor for enkeltmennesker og vår nasjon, men for den globale virkeligheten. Vårt verdigrunnlag og vår tro skal ikke bare prege hvordan vi omgås hverandre, vi som har det privilegium å kalle oss borger av Norge. Det bør også prege hvordan vår nasjon opptrer internasjonalt. Som en rik nasjon er vi kalt til å tjene. Tjene verdens fattige, tjene for å bidra slik at miljøkrise, finanskrise, flyktingsstrømmer og krig kan finne sin løsning. Ikke bare i fagre ord, men ved å bidra med våre ressurser.

Olav den hellige. I dag er han et symbol på de vi nevnte i kollektbønnen: budbærerne til vårt folk, de som sådde Ordet, reiste korsmerket og grunnla kirken i fedrelandet vårt.

I vår kirkes tradisjon er det helgenenes oppgave: De skal være til inspirasjon og som forbilder. Ikke slik at vi kan lene oss tilbake og hvile på deres laubær, men slik at vi kan bygge videre på det de startet, tilpasset vår hverdag, vår verden, vår tid.
Vi er ikke vikinger, men mennesker i en postmoderne, globalisert verden. Men fortsatt trenger verden å høre budskapet om Jesus, fortsatt trenger verden å høre om han som kalte mennesker til tjenerskap for hverandre. Og fortsatt er det lik at det er mer kraftfullt å gjøre enn å prate. Derfor ber vi i dag: La din kirke her hos oss holde kallet levende, så vi med trofasthet og kraft forkynner evangeliet klart og rent. Lær oss å bygge landet med lov, deg til ære og folket til velsignelse.

Gud kunne bruke vikingkongen Olav, og Gud kan bruke deg – til tjeneste for seg og din neste.

Ære være Faderen og Sønnen og den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen