tirsdag 25. mai 2010

Konfirmasjon og pinse 2010 - frihet og ansvar

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 14. kapittel

Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd. Verden kan ikke ta imot ham, for verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham; han blir hos dere og skal være i dere. Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, jeg kommer til dere. Om en liten stund ser ikke verden meg mer. Men dere ser meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. Den som har mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal elskes av min Far. Også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»

Lesetekst: Efeserne 2,17-22.

Kjære konfirmanter!

Gratulerer med dagen! Dette er deres dag. Det er dere som samler oss i kirken i dag. Det er deres konfirmasjonsdag, deres festdag, i dag er det DU som er hovedpersonen i den festen som skal være etterpå. Og det er du som er hovedpersonen når du om litt skal komme fram og knele foran Guds alter, og bli bedt for. Ikke siden du ble døpt har du så alene fått fokuset her framme i kirken. Og i dag kommer du på dine egne bein. I dag er det ditt valg å komme fram hit.

Dere blir konfirmert i pinsen. Høytiden der kirken feirer sin bursdag. Det var på pinsedag, når Gud sendte Den hellige ånd at disiplene fikk mot til å fortelle at Jesus var oppstått fra de døde, at Jesus er verdens frelser. Disiplene fikk mot til å stå midt i den byen Jesus var blitt korsfestet og si: tro på Jesus og la dere døpe. Og budskapet stoppet ikke i Jerusalem. Det gikk fra munn til munn, fra folk til folk, fra generasjon til generasjon, også hit til oss.

Bibelen har mange bilder på det å være kristen. I dagens prekentekst kaller Jesus oss for barn, og familiebildet tegnes i hodet vårt. Bildet av Gud som far og vi som barn er ikke alltid et godt bilde. Vi jordiske fedre er ikke alltid noe godt bilde på den himmelske far. Så heldigvis finnes det andre bilder også. I teksten fra Efeserne brukes bildet av Jesus som hjørnesteinen i en bygning, der vi alle er bygningsdeler. Et annet sted brukes bildet av grener på et tre, eller som kroppsdeler på en kropp. Poenget med alle disse bildene er å peke på at vi hører sammen med hverandre, og vi hører sammen med Gud.

Konfirmasjonstiden setter et spesielt fokus på at dere hører hjemme i Guds nærhet. Dere hører til i kirken, men dere hører også til en gudeskapt verden som jo rommer absolutt alt vi kjenner til. Og derfor håper jeg at dere ikke føler at konfirmasjonstiden bare har handlet Bibel, bønn, salmer og gudstjenester. Det var i hvertfall meningen at det skulle handle om hele livet, om hvordan leve livet.
For dere er på vei til å bli voksne. Dere er i en alder der dere får merkbart mer ansvar for egne valg. Som 15 åringer er dere gamle nok til å bli satt i fengsel, til å skifte religion uten foresattes samtykke, og dere er gamle nok til å ha mer frihet enn dere har hatt før. Mer frihet, men også mer ansvar. Det er hva det handler om når man skal gå fra barn til ungdom og til slutt voksne.

Og dere tilhører en generasjon som på mange vis har mer frihet enn noen generasjon før dere.

Noe av friheten kommer av økt velstand i samfunnet.

Det hender jeg gravlegger mennesker som ikke fikk den utdanningen de ønsket seg, for det fantes ikke penger. Men med Statens lånekasse for utdanning har dere mulighet til å studere hva dere vil. Hvor langt du vil nå i ditt yrkesliv er i veldig stor grad kun opp til deg selv, dine interesser og din innsats.

Dere lever i et land der alle – i en global målestokk er rike - men i vår lokale målestokk så er forskjellen mellom de som har og de som ikke har blitt større enn den var før. Ikke bruk konfirmasjonsdagen og gavene til å markere avstand til de av dine venner som fikk mindre enn deg, bruk heller tid på felles minner og opplevelser som dere har delt i konfirmasjonstiden.

Mens noe av friheten kommer av teknologiutviklingen.

Og for de av oss som husker en verden uten internett så er internett et godt eksempel på hvordan ny teknologi har endret vår måte å lære på, være sammen på og kommunisere med hverandre. Kjære konfirmanter. Internett bringer verden rett inn på gutte- og jenterommet. Det betyr enorme muligheter. Det betyr tilgang til all verdens kunnskap gjennom bilder, film og tekst. Det betyr at dere kan dyrke vennskap på tvers av landegrenser og verdensdeler. Via internett er det ikke lengre til en venn i Brasil enn en venn i Oslo. Men det betyr også tilgang på all verden fristelser, nød og dritt.

Dere lever i en tid som gir dere enorm frihet, men dermed får dere også et stort ansvar. Når du står og teller opp ved gavebordet i kveld. Samme hvor mye eller lite som kom på det gavebordet, så er du akkurat da en av verdens rikeste 15 åringer. Hva gjør du med det?

Dere er på vei til å bli voksne. Til å stå på egne bein. Til å være deres egne grensesettere, oppmuntrere og dommer. Dere er på vei til frihet. Og frihet er en gudegave. Gud ga menneskene frihet, så vi skulle ha frihet til å velge det gode og frihet til å velge Han. Hvis vi ikke hadde hatt frihet til også å velge det onde, så hadde det ikke vært nobelt, godt og edelt å velge det gode og den gode. Da hadde det kun vært en programmert handling. Uten frihet er vi ikke mennesker, uten frihet er vi ikke det gudsbilde som Bibelen forteller oss at vi er skapt som.

Det er da jeg vil minne dere på at noe av det å bli voksen er å innse at jeg aldri er alene, du trenger menneskene som er rundt deg. Din frihet er også et kall til å være med å ta ansvar for de rundt deg. Din frihet gir deg ingen glede, hvis ikke også menneskene rundt deg har det bra. Å bli voksen er derfor å bære ansvar, ikke bare for deg selv, men for fellesskapene du tilhører. Å bli voksen er å bære ansvar for ditt eget liv, men også ta ansvar for din familie, dine venner, dine framtidige kollegaer og ditt nærmiljø … og selv om det høres voldsomt ut, så håper jeg at konfirmasjonstiden også har lært dere noe om å være med å ta ansvar for landet og for verden. For også verden formes av enkeltmenneskers beslutninger.

Et av de fellesskapene du tilhører er kirken. Og i kirken så møtes vi som vet at vi ikke bare trenger menneskene rundt oss, vi trenger også Gud. I kirken møtes vi som vet at det ikke bare er mennesker som elsker oss, men også Gud. I kirken møtes vi som vet at ikke alt gikk som det burde i livet vårt, derfor trenger vi Guds nåde. I kirken møtes vi som har behov for å takke, klage og være stille foran Gud. I tro på at han hører vår bønn, tilgir vår synd og leger sår som trenger en lege av en annen verden.

Kjære konfirmanter. Frihet og ansvar. Ingen av delen er alltid lett å forvalte. Men ved Den hellige ånd har Gud gitt oss troen. Og troen er vårt kompass når vi skal styre i et vanskelig landskap eller på opprørt hav. Ikke kast vrak på det Gud deg i dåpen. Hold deg til han, og han vil være trofast med deg i dager da livet er lett å leve, og dager da utfordringene ble mange. Og hold deg til troens fellesskap, til kirken. For ingen av oss lever alene, og vi tror ikke alene. Vi trenger hverandre, og sammen trenger vi Gud.

Kjære konfirmanter: Til lykke med dagen og framtiden. Til lykke med frihet og ansvar. Jeg håper og ber om at Gud må velsigne dere, ta vare på dere og holde dere i sin hånd.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra
evighet og til evighet. Amen.

lørdag 22. mai 2010

17. mai 2010

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 12. kapittel.

Jesus svarte: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem.

Joh 12, 35-36

Slik lyder Herrens ord.

Det er 17. mai. Grunnlovsdagen. Dagen da vi feirer vår frihet, vår nasjon, vår historie, våre bragder og våre idealer. I en hverdag som ellers kan inneholde interessekamp og konflikter, så er dette dagen hvor vi står sammen. Det er vår dag, det er det store vi, som trer fram på denne dagen. 17. mai er en dag der enkeltindividet har liten plass, og kollektivet trer fram. Det er vår nasjonaldag, ikke min. Det er vår grunnlov, ikke min. Det er vår konge, vår frihet, våre idealer. Det er en av få dager, da vi kjenner på det store vi, på tvers av alle konflikter som ellers skiller oss.

Og på en sånn dag møter vi her i kirken en tekst der Jesus helt tydelig utfordrer oss til å følge han. Når man leser denne teksten i sin sammenheng, så er det ingen tvil om at lyset Jesus ber menneskene følge er ham selv. At det lyset man skal tro på, for å være lysets barn, er han selv. Men kan det store vi, nasjonen Norge, tro på Jesus? Kan det store vi, nasjonen Norge, følge han som er verdens lys?

Grunnlovsfedrene tenkte opplagt at det gikk an. I Grunnloven av 17. mai 1814 heter det i paragraf 2:

Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
(kilde: http://www.nb.no/baser/1814/17may.html)

Vårt flagg er korsmerket. Også i dag vitner det om et land med en kristen historie, men før var det nok også et langt sterkere symbol på at Norge skulle være et kristent land.

Grunnlovens paragraf 2 fra 1814 viser i seg selv hvor sekterisk og lite menneskevennlig det kan bli når hele nasjoner skal være troende, som et kollektiv. Særlig det andre leddet i paragrafen: Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

At en lov som påberoper seg å være kristen slår fast at visse mennesker ikke skal tåles, sier noe ganske slående om hvor lite kristen en slik tenkning er. I 1814 var det hvertfall gangbart i grunnlovsforsamingen på Eidsvoll å tenke at Norge hadde en religion, og at den religionen også var styrende for nasjonens liv. Ja så styrende at annerledes troende, som jøder, naturlig kunne utelukkes fra riket. Men i en europeisk sammenheng var dett sært allerede i 1814. Og skampletten ble heldigvis fjernet fra vår grunnlov i 1851. det tjener den unge nasjon til lite ære at Stortinget hadde avvis endringen både i 1841, 1845, og 1848. Munkeordener fikk vende tilbake til Norge i 1897, mens jesuittene fikk ikke komme før i 1956, i forbindelse med at Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Og selv da var det kristne som motarbeidet denne endringen. Det tjener kirken til lite ære.

Men vi vet alle tiden har løpt fra en slik tenkning. Religionsfrihet er en selvfølgelig verdi i vårt samfunn. Og den er noe av det vi feirer i dag. Den er en av flere grunner til å feste i dag. At det å være norsk, betyr også å være fri til å tro hva man vil.

Våre stortingspolitikere har inngått et forlik som skal avvikle Statskirkeordningen slik vi kjenner den i dag. Avtalen skal være gjennomført til 2013. I en egen paragraf så vil Den norske kirke bli omtalt som Norges Folkekirke. Mens paragraf to – grunnlovens verdiparagraf – vil det stå: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.»

Landet bygger på en kristen arv. Det sier noe om hvor vi kommer fra, men ikke så mye om hvor vi skal hen.

Jeg er glad for de endringer som politikerne har vedtatt om forholdet mellom Den norske kirke og staten. Det lar staten være stat og kirken være kirke. Det lar kristne være kristne, og borgere være borgere. Og det tydeliggjør at kristendommens overlevelse i vårt land ikke er statens ansvar, men de troendes ansvar.

«Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.»


Det er mye som forener borgerne i en stat. Felles lover, felles valg, felles politiske organer, felles valuta og i en velferdsstat som vår så forenes vi i tillegg av felles skoler, solidarisk ansvar for de svakest, felles institusjoner, felles sykehus. Og samtidig lever vi i et land hvor det også blir tydeligere og tydeligere at de kulturelle, språklige og livssynsforskjellene blir større og større. Og la et være sagt: mangfoldet er en berikelse. Og som del av en verdensvid kirke, med mange språk, alle farger, masse ulik kultur, musikk, liturgier og holdninger, så burde vi ikke la oss true av mangfoldet. Det er mulig vi kan føle at vår norskhet trues av mangfold, men Guds mangfoldige verden bør ikke true vår kristne tro.

Det er nyttig på en dag som denne å minne hverandre på forskjellen mellom stat og kirke, mellom det å være kristen og det å være borger. Samtidig som vi må holde fast på de gode sammenhengene mellom det å være kristen og borger.

17. mai er dagen for glede. Vi skal glede oss over å leve i et land med frihet, med overflod. Det er en dag da vi som deler den kristne tro skal huske å bøye oss for Gud i takknemlighet. Og samtidig må vi minne oss selv om at Gud ikke er norsk. Og at det å være norsk ikke er det samme som å tro på Gud.

Det store vi som trer fram på 17. mai er jeg stolt av å være en del av. Men også dette store vi – nasjonen Norge - trenger verdier, holdninger og retning. Og som en kristen borger i dette landet ønsker jeg at det Gud har lært meg om skaperverkets verdi, hvert eneste menneskes unike verdi og mitt ansvar for min nestes ve og vel fortsatt skal prege det samfunnet jeg er borger i. For det er den kristne arv som har gitt oss frihet, demokrati og menneskerettigheter. Det er den arven som har dannet grunnlaget for et solidarisk samfunn, der det fortsatt er rett å ta vare på de som faller utenfor. Det er den arven som må mobiliseres hver gang pengegriskhet, grådighet, egoisme, rasisme og ufrihet rydder seg plass som legitime argumenter i den politiske debatten.

«Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.»


Vi har mye å være takknemlige for. Også vår rett til å bekjenne vår tro og takke vår Gud på en dag som denne. Det sies i en gammel reklame at det er godt å være norsk i Danmark. I dag kan vi kanskje vri på det og si at det er godt å være kristen i Norge. Men vi vet også at det er land i verden der våre kristne søsken lider nettopp fordi de er kristne og som forfølges av myndigheten når de, som oss, samles for å tilbe og takke. Den erkjennelsen bør gjøre det selvsagt for den kristne kirke å kjempe for alles rett til å tro det de vil, også i vårt land. Uten at vi behøver å la vårt vitnesbyrd om Gud bli svakere av den grunn.

For vi tror at Jesus er lyset, som viser veien til Gud. Og i takknemlighet våger vi å tro om oss selv at vi er Lysets barn.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.