søndag 4. april 2010

Påskedagen - Er det troverdig?

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20. kapittel:

Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå var mørkt, kom Maria Magdalena til graven. Da så hun at steinen foran graven var tatt bort. Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sa: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da gikk Peter og den andre disippelen av sted ut til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først fram til graven. Han bøyde seg inn og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og kledet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem. (Joh 20, 1-10)


Slik lyder Herrens ord

Han så og trodde, står det om Johannes som løper til graven med Peter. Og det er med dette hele vår tro, hele vår kirke og hele vårt håp står og faller. At Jesus er oppstanden fra de døde. Og at det vi snakker om er en virkelig kroppslig oppstandelse. Hele vår tro er avhengig av oppstandelsens faktum. Uten oppstandelsen har vi ingen ting å vise fram, ingenting å tro på. For det er sant som Paulus skriver i sitt første brev til menigheten i Korint:
Men er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs. (15,14). Men vi tror og vi bekjenner at Jesus er oppstanden, la oss derfor synge vårt høytidsvers

NOS 177

Hele kirkens tro står og faller ved Jesu oppstandelse fra de døde. Er det ingen oppstandelse, så er ikke Jesus mer enn en av mange religiøse lærere opp gjennom historien. Er det ingen oppstandelse, så er heller ikke våre synder sonet. Er det ingen oppstandelse så er kirkens tro intet verdt, våre gudstjenester meningsløse, og alt vi kan skrive kristen foran; kristen tro, kristen liv, kristen etikk, kristne verdier og kristne handlinger komplett uten mening. For hvis Jesus ikke er oppstanden, finnes det ingen mening i ordet kristen eller kristendom.

La oss derfor denne påskedagen stoppe ved dette spørsmålet. Hvorfor er det troverdig at Jesus sto opp fra de døde?

For meg er disiplene ganske avgjørende for at jeg regner evangeliet som troverdig. Ikke fordi de var så fremtredende og viktige menn i sin tid. Nei, nettopp det at de ikke var fremtredende og viktige menn gjør deres vitnesbyrd troverdig. For fremtredende og viktige menn får lett mye å forsvare offentlig. Disiplene kunnet pakket sammen og dratt hjem til Gallilea, men det gjorde de ikke.

Kirkens tro er disiplenes tro. Det er disiplenes vitnesbyrd vi bygger vår tro på. Det er deres vitnebyrd som har gitt oss evangeliene og som har gitt oss resten av bøkene i Det nye testamentet.

Og disiplene var enkle menn fra Gallilea, som i tre år hadde fulgt sin Rabbi, de hadde lært og de hadde sett, og de hadde gått på tidenes nedtur på langfredag. Deres rabbi ble forrådt av en fra deres egen flokk, og deres rabbi ble henrettet på yngelig vis; hengt halvnaken på et kors til han døde. Hvorfor skulle denne gjengen med mannfolk velge å forkynne at Jesus var oppstanden, hvis de visste det var en løgn. Og hvorfor anførte de kvinner, som ikke en gang kunne vitne i lokale rettssaler, som vitner.

Ingen av dem ble rike på å forkynne Jesu oppstandelse. Tvert imot måtte de utholde både fengsel, pisking og martyrdøden. Hvorfor skulle de holde ut dette når de når som helst i stede kunne valgt å reise hjem til fiskebåten på Genesaretssjøen?

Og Paulus, han som først forfulgte de kristne, men så gjør en total helomvending etter å ha møtt Jesus på vei til Damaskus. Han forteller jo til menigheten i Korint i det 15 kapittel

For først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. For jeg er den ringeste av apostlene, ja, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. (1. kor 15, 3-9)

Paulus angir altså til den unge menigheten at det finnes levende vitner, som har sett Jesus etter oppstandelsen. Det er et dristig trekk, hvis han bare bløffer.

Enkelt sagt: Hvis Jesus hadde vært død, og disiplene ikke trodde at han var oppstanden, så hadde de trolig dratt hjem, litt skamfulle, og startet på sine egne liv helt på nytt.

Det som virker helt sikkert er at Jesus sin døde kropp var borte. Hvis ikke, kunne jo bare romerne og de jødiske lederne ha gjennom ført en framvisning av den døde kroppen til Jesus, og dermed stoppet munnen på disiplene for alltid.

For å svare på dette hevder noen at Jesus kanskje bare var skinndød, eller besvimt på korset. For meg virker det veldig lite troverdig. Og hvis det skal gi noen mening må man nesten regne med at Jesus ordnet alt dette på egen hånd, for så å lure disiplene til å tro at han var oppstanden. For det kunne jo godt hende at disiplene hadde blitt både glade og hjelpsomme av å møte en halvdød Jesus som det var mulig å redde livet til. Men de hadde neppe lagt ut på landeveien for å forkynne evangeliet, for å bli pisket, fengslet og til slutt drept, hvis de visste at Jesus bare hadde rømt til et annet land etter å ha frisknet til.

For meg har det minimal troverdighet at en halvdød Jesus, skulle klare å velte steinen foran graven, og overmanne vaktene utenfor. For det andre så er det så enkelt at alle sånne teorier er spekulasjoner som kommer lenge etter at det faktisk hendte. Mens alle vitnesbyrdene som er nærmest hendelsen i tid, vitner kun om en ting: De kristne kildene vitner om at Jesus er oppstått fra de døde, og andre samtidige kilder vitner om at de kristne trodde at Jesus var oppstått fra de døde.

Teologen og informasjonslederen i misjonssambandet, Espen Ottesen, skrev om oppstandelsens troverdighet i en kronikk i Aftenposten rett før påske. Og der treffer han spikeren på hodet når han etter å ha ramset opp og kommentert mange argumenter mot at Jesus virkelig er oppstått sier følgende:

"Felles for alle disse teoriene er mangelen på gode kilder. Skepsisen til Bibelens fire evangelier er betydelig, og det virker som om mange tror hva som helst, bare ikke det kirken står for. Isteden vises det til Thomas-evangeliet og andre skrifter. Disse kildene er gjerne fra 2-300-tallet – og er således langt yngre enn Bibelens evangelier (som alle ble skrever før år 100). De begrunner dessuten avvisningen av oppstandelsen med tanken om at Jesus var guddommelig og derfor ikke kunne lide, dø eller oppstå." sitat slutt

Jeg tror på apostlenes vitnesbyrd, om at Jesus oppsto fra de døde. Jeg tror dem når de sier at de så han, hørte han, og det var derfor de var villig til å bli fengslet, pisket og til slutt dø. For de hadde sett noe de ikke kunne tie om, de hadde fått et håp som gjorde døden til noe den aldri før hadde vært, en vei til et nytt liv.

Men selvsagt handler tro til syvende og sist nettopp om å tro. Og for meg øker det evangeliets troverdighet at troen har spredd seg til hele verden, til nye kulturer, nye folk, og nye tider. Evangeliet har overlevd forfølgelser, evangeliet har overlevd kirken og presteskapets talløse tabber, grusomheter og store feil. Evangeliet har vært drevet bort, men det har alltid kommet tilbake. For meg er det et vitnesbyrd om at det er sant det vi tror, at Gud ved sin hellige ånd skaper troen hos nye mennesker som hører Ordet.

Tror du virkelig på det? Det hender at spørsmålet kommer med full styrke, enten jeg står og forkynner i en begravelse, eller i en gudstjeneste eller i en konfirmanttime. Eller det er en sen nattetime der tankene har erobret hodet. Tror du virkelig på det? Og jeg er glad for at jeg hver gang har kunnet lande på et oppriktig ja.

Men jeg vet også at det er ikke de gode argumentene, som gjør at jeg er en kristen, og forblir en kristen. Det er det forholdet jeg har til den levende Gud som holder meg fast i troen. Disiplene sa de hadde sett han levende. Og i mitt liv så merker jeg at han er en levende realitet. Jeg har ikke sett Han slik jeg ser dere. Jeg har ikke hørt Hans stemme, slik jeg kan høre andre mennesker sine stemmer. Men like fullt merker jeg at han er levende. Jeg kunne ikke sagt at han var død, og tro det med hjertet. Men jeg er villig til å la mitt liv ledes og gledes av den enkle bekjennelsen: Jesus lever.

Disiplenes tro er vår tro, la oss også følges deres eksempel; la oss fortelle verden at Jesus lever.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Påskenatt: Halleluja

Påskenattsevangeliet: Markus 16, 1-8

I kveld er det påskenatt. Kirken gledesstund framfor noen andre. For det var i denne natt det skjedde. At Kristus brøt dødens lenker, og viste oss veien fra død til liv. Dette er natten da den bibelske lovprisningen: Halleluja, Lovpris Herren, passer bedre enn noen annen gang.

Ja, i natt er natten da Guds folk sier: Halleluja.

For denne natten feirer vi gleden over at langfredagssorgen er over. Vår frelser, korsfestet og drept, forble ikke bundet av dødens lenker. Han var ikke skinndød eller besvimt, han var så død som noe menneske kan bli. Uten liv, men ikke utenfor Guds hånd. For med sin veldige kraft, og med sin skapermakt reiste Faderen Sønnen fra døden, på samme vis som døden en gang skal måtte slippe oss.

Halleluja.

For det fantes ingen annen måte å overvinne døden, enn ved selv og dø. Derfor ble Gud menneske, for å dø og overvinne døden. På den måten fikk vi, som det står skrevet i 1. Peters brev, et levende håp, et håp som ved troen blir vårt. Ja, dette håpet er vår dåpsgave. For allerede da døde vi med Kristus, og oppsto med Kristus.

Halleluja.

Og ved Hans død og oppstandelse fikk vi ikke bare et levende håp om vår egen
oppstandelse til evig liv. Men vi fikk tro på at vi en gang skal kunne stå framfor Guds trone, ikke knuget av frykt eller redd for dom, men som Hans hellige folk. Som et hellig folk som lovsynger den treenige Gud - Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, for deres frelsesverk. Et folk som ikke ser sin Gud med knugende frykt, men med oppriktig kjærlighet.

Halleluja.

Ja, dette er vår tro. At Sønnen døde for vår synd. Så vi ikke skal knuges av frykt. Men i stede fylles av Hans kjærlighet. Og denne kjærligheten har satt oss fri. Fri til å tjene Han, og fri til å tjene våre medmennesker. For Gud ber oss ikke om tomme ritualer eller endeløse offer. Gud ber oss om kjærlighet. Den Gud som var inderlig lei offerrøyk og religiøse fester, ber oss elske vår Gud og vår neste.

Halleluja.

Ja, dette er natten da alt ble forvandlet. For død er blitt liv. Og oppstandelsen har skapt en ny orden, mellom himmel og jord, og mellom mennesker. Paktens ord er ikke lenger lov og straff, men nåde og tjeneste. Og ved dåpens vann får nye generasjoner og nye folk komme inn i nådens fellesskap. Og ved brød og vin møter han oss igjen og igjen.

Halleluja.

Det står om kvinnene som kom til graven at de løp redde bort. Og det er sant at også vi kan bli redde. I møte med døden, i møte med forfølgelser, i møte med en kultur som ler av vår tro. Som latterliggjør at vi kan tro på undrene, på ordene og på oppstandelsen. Men gang etter gang har vi fått oppleve at det holder. At den Gud vi ikke ser, gir oss troen på det disiplene en gang fikk se: Den oppstandne Kristus. Vår frelser. Nådens segl og dødens beseirer!

Halleluja.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

lørdag 3. april 2010

Langfredag - Korset som vitnesbyrd og kall

Markus 14,26 - 15,37

Jesu er død! Det er akkurat der vi står nå i påskefortellingen. Jesus er død. Og vi skuer opp på korset, og hva er det vi ser? Det vi ser er en utpint kropp, død etter spot og tortur, og en langsom og grusom død på korset. Det var ingen ære eller noe gloriøst over det de så, de som så han dø på Golgata. Kun avmakt og død. Og når Markus skrev ned den fortellingen han kjente til fra denne grusomme dagen, så sier Jesus kun en ting på korset: Min Gud, min Gud , hvorfor har du forlatt meg. Noen ville løpe til med edikkvin for å lindre smerten, mens andre ville vente. De ville se om Elia kom for å ta ham ned. Så kom det siste fortvilte skriket, ikke ord, men et siste skrik og han utåndet. Jesus er død. Død i denne verden, forlatt av Gud. Nederlagt kunne vel ikke tenkes større, for en som for få dager siden var blitt møtt med Hosianna og palmegrener. For en som for noen timer siden hadde stått foran jødenes råd og bekreftet at han var Messias, den Høylovedes sønn. Død og nederlag. Jesus er død.

Da er det godt å kunne ta et skritt tilbake å se korset i en sammenheng. Det er godt å kunne få tro at nederlaget var midlertidig. Ja, en del av et større frelsesverk.

Korset kan sees fra så mange vinkler, og denne Langfredagen vil jeg be dere å se korset som et vitnesbyrd og som et kall.

Vitnesbyrd om Gud som medlidende

Korset er et vitnesbyrd om en Gud som ikke er unndratt menneskelig lidelse og nød. Han er ikke fjern fra det vi mennesker kjenner som smerte og lidelse. Han er ikke fjern fra dødsangst og nød. Når Gud ble menneske kom han ikke som en livsfjern konge, men som en fattigsnekkersønn fra landsbygda. Når Gud ble menneske, så gikk det ingen annen vei til himmelen enn veien gjennom lidelse og død.

Korset vitner om en Gud som kjenner menneskelivets smerte, som kjenner vold, som kjenner svik, som kjenner døden. Ikke gjennom himmelsk observasjon og velutviklet evne til empati, men ved å kjenne smerte, vold, svik og død på sin egen kropp.

Korset er et vitnesbyrd om en Gud som lider med menneskene. Som ikke unndrar seg å kjenne syndens konsekvenser på egen kropp. En Gud som midt i smerte og vold ikke bare står og roper: Slutt med det der! Men som står der sammen med dem.

Et kall til å lindre de lidende

Dermed er korset også et kall til oss som kaller oss kristne, og som smykker oss med korset, til selv å stille oss solidarisk med de som lider. Som kristne er vi kalt til ikke å vike i møte med ondskapen.

Når mennesker lider under vold, under nød, under sorg, under smerte, er vi kalt til å stille oss sammen med dem som lider.

I møte med denne verdens herskere, enten det er politiske despoter eller det som framstilles som pengemaktens ansiktsløse naturlover er vi kalt til å være de som stiller oss sammen med de svake. Vi skal ikke la oss stoppe av trusler, eller av å bli kalt for dumme eller naive. For der hvor Jesus stiller seg; hos de lidende, hos de fattige, hos de undertrykte, hos de som er foraktet og avvist, der er også vi kalt til å stille oss.

I ekstrem tilfeller kan det koste oss livet. Men langt større er sjansen for at vi må leve med spott, med å bli kalt naive. Ja noen ganger klarer samfunnet og kulturen å snu rett og galt så fullstendig på hodet at vi kan bli kalt hjerteløse og onde. Men vårt kall er å se hvor Jesus ville ha stått, og stille oss der – i solidaritet.

Et vitnesbyrd om et nødvendig oppgjør

Korset er også et vitnesbyrd om et nødvendig oppgjør. Det ligger som en grunnforutsetning gjennom hele Bibelens vitnesbyrd at Gud er hellig og god. Og den hellige og gode Gud kan ikke overse menneskenes synder. De skaper en avstand mellom Gud og mennesker.

Og for å gjøre bildet til enkel matematikk; Det er ikke sånn at ti gode gjerninger gjør opp for ti synder, og at elleve gode gjerninger gir oss en å gå på. For vår livsoppgave var å følge Guds vilje hele tiden. For mens vi er innestengt i et jeg, så ser Gud oss som et vi. Når jeg tar meg til rette, og synder, så er det et annet jeg som lider.

Men kunne ikke Gud da i sin store nåde, bare sagt: Glem det, nå begynner vi på nytt? Jeg tror ikke det. Hvordan skulle Gud kunne se krigens ofre i øynene, de drepte, de lemlestede, de traumatiserte, de foreldreløse, og bare si: Glem det. Vi starter på nytt. Hvordan skulle Gud kunne si til løgnen, misunnelsen, baktalelsen og alle synder sine ofre: Glem det. Vi begynner på nytt. Det er ikke noe å bry seg om.

Korset er et vitnesbyrd om at synden har konsekvenser. Det er ikke spesielt hyggelig, ja noen vil si umoderne. Men synden må straffes. Synden må ha konsekvenser. Og jeg tror det samsvarer med en dyp følelse vi har av rettferdighet. Det er derfor vi fortsatt har fengsel og straff i vårt samfunn – ondskapen må få konsekvenser.

På korset viser Gud oss at synden har konsekvenser. Men han elsker oss så høyt, at han velger å bære straffen for oss. Men hvis du tenker tanken at det er ikke så farlig, ingen så det, ingen merket det, jeg ble ikke tatt. Så se på korset. Synden har konsekvenser.


Et kall til å leve oppgjorte liv

Derfor er korset også et kall til å leve oppgjorte liv. Oppgjorte liv…det er kanskje en merkelig norsk konstrusjon. Hva er et oppgjort liv? Et oppgjort liv er å leve slik at man gjør opp for sine synder. Man er villig til å bekjenne sine synder, og man er villig til å gjøre godt, mot dem man gjorde ondt. Det er ikke en lett vei, men det er den rette vei. Synd som vi ikke bekjenner får gjerne gro seg fast, bli uheldige mønstre i vårt liv, og ubekjent synd skaper avstand til Gud og våre medmennesker.

Dessverre er skriftemålet i vår kirke blitt lite brukt. Og i stede nøyer vi oss med en felles og generell syndsbekjennelse i gudstjenesten. Det er ingen motsetning mellom det individuelle skriftemålet og gudstjenestens allmenne skriftemål. Og det er mulig at privatskriftemålet er kulturelt fjerne for mange medlemmer i vår kirke. Men jeg tror det er viktig å ha et konkret forhold til sine synder. Og hvis man ikke vil skrifte dem for en prest, så hvertfall skrifte dem for Gud i sitt lønnkammer. Nevne dem ved navn, og ikke pakke dem inn i vage formuleringer. Og så etter beste evne be om tilgivelse og prøve å gjøre godt mot dem som har blitt rammet av våre synder.

Et vitnesbyrd om en Gud som elsker

Et kall til å stille seg med de lidende og et kall til å leve oppgjorte liv. Jeg klarer ingen av delene hele tiden. Derfor er det godt at korset også er et vitnesbyrd om Guds kjærlighet. For det var av kjærlighet til deg og meg, og til hele sin skapning at Jesus dør for våre synder, at Faderen reiser han opp fra de døde. Og det er for at vi skal kunne tro dette evangeliet – det gode budskap – at han ved Den hellige ånd gir oss troen på at dette er sant.

Korset er i all sin gru, et vitnesbyrd om Guds kjærlighet. For Gud elsker oss, derfor kunne han ikke la jorden overlates til seg selv og menneskenes synd. Gud elsker oss, derfor ville han trekke oss til seg, og ikke støte oss bort. Gud elsker oss, derfor bærer han straffen for våre synder, så vi en dag skal kunne stå frikjent fro Guds trone.

Kall til å vitne om Guds kjærlighet

Derfor er korset også et kall til å vitne om Guds kjærlighet. Ikke en dikkete, du er så kjekke og grei, og vi kan være kompiser kjærlighet. Men en hellig kjærlighet som tar synden på alvor, som ikke underslår hva vi har gjort galt, men som heller ikke underslår vår verdi i Guds øyne.

For i Guds øyne er hver og en av oss uendelig mye verdt, i Guds øyne er hver og en av oss ønsket som en del av Hans hellige folk.

Derfor er det vårt vitnesbyrd til alle mennesker i denne verden: I Guds øyne er du uendelig mye verdt, ja du er verdt å dø for.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Skjærtorsdag - Til tjeneste

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 13. kapittel:

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. 2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørker dem med linkledet som han hadde rundt livet. 6 Han kommer så til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» 7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» 8 «Aldri skal du vaske mine føtter,» sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke lenger noe sammen,» svarte Jesus. 9 Da sier Peter: «Herre, vask ikke bare føttene, men også hendene og hodet!» 10 Jesus svarte: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.» 12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? 13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Joh. 13, 1-15

Det er skjærtorsdag. Palmesøndags jubel ligger bak oss. Og foran oss ligger noen intense påskedager med en tettpakket historie. Og påskehistorien den kan vi. Vi er litt i samme situasjon som den som begynner å lese påskekrimmen, ved å lese det siste kapittelet først. Vi vet hvordan det ender.

Men la oss prøve å sette oss inn i disiplenes opplevelse av det som skjer i den teksten som er dagens evangelietekst. De har kommet til Jerusalem med sin Mester, sin Rabbi. Og de har opplevd at folket tar imot han med jubel, de svinger palmegrener, og roper Hosianne, og kaller han for Israels konge. 12 menn fra landsbygda i Gallilea har i 3 år fulgt sin Mester. De har sett han gjøre undere, og de har hørt hans forkynnelse. Så kommer de til landets hovedstad, og deres Mester og Rabbi blir tatt imot med jubel, ja som en kjendis.

Og nå er de samlet for å spise påskemåltidet sammen. De er nok stolte over å være Jesus sine disipler nå, at det er dem han spiser påskemåltidet sammen med. De aner at de står foran det store gjennombruddet. Noe stort skal skje. Og det er da det uhørte skjer: Mesteren reiser seg fra bordet, binder et håndkle rundt livet, fyller vann i et vaskevannsfat, og begynner å vaske sine disiplers føtter. Hva er det han gjør?

Mesteren gjør det som er tjenerens oppgave. I et land og i en tid, der man vandret rundt med sandaler på tørre veier, var det å vaske føttene både deilig og sikkert lurt når man skulle innendørs. Men viktigst i denne sammenhengen, det var en tjeners oppgave. Det er ikke sikkert det var noen tjenere til stede når Jesus og disiplene feiret påskemåltidet, men hvis noen da skulle vaske føttene til de andre, så måtte det ha vært en av disiplene. Det er utenkelig at Mesteren, rabbien, skulle legge seg på kne foran hver og en av sine lærlinger vaske sanden bort fra føttene, gni dem mellom tærne og tørke deres føtter. Hvorfor denne sosiale skandalen?

Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.

Disiplene vet det ikke, men Jesus vet det: Det er hans siste kveld med sine venner. Han vet hva som ligger foran ham: kors og død. Og det første han gjør denne kvelden er å framholde det å tjene som det fremste idealet for disiplene. I en disippelflokk der vi gjennom evangeliet kan forstå at det foregikk en liten kamp om å være den fremste, så framholder Jesus det å tjene som et ideal.

”Bli lik Jesus” er et godt kristen ideal. Og bli lik Jesus, det er å bli alles tjener. For det er på den måten vi tjener Gud. I Matteus 10, 45 så sier Jesus om seg selv: For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange. Og det er nettopp dette bibelverset som er bakgrunnen for at nattverdbrødet – oblatene – i vår kirke ser ut som en mynt. Det skal minne oss om at Jesus valgte å tjene, ja som en trofast tjener var han også villig til å gå i døden for oss.

I kirkens tradisjon er det vel det at Jesus innstifter nattverden som sterkest forbindes med Skjærtorsdag. Og nattverden er viktig. Jeg tar opp nattverden i nesten alle dåpssamtaler, og jeg sier ofte at jeg bare har en eneste agenda som prest, og det er at brødet og vinen på nattverdbordet skal være like naturlig å oppsøke for øksnesværingene som dåpsvannet i døpefonten. For det henger så nøye sammen. Å bli døpt er å bli en kristen, og nattverdbordet er for alle kristne. Det er en matstasjon underveis i livsløpet.

Dessverre har vi en tradisjon i vår kirke som har laget en terskel til nattverdbordet. I stede for å bli en matstasjon og et hvilested, har det nesten fått en funksjon som premiebord for de som er ofte i kirken. Men da Jesus ga sine disipler nattverd for aller første gang, så var det også plass til Judas ved bordet, og det var plass til Peter som skulle fornekte han tre ganger neste dag. Ved nattverdbordet er det plass til høylytt og lavmælt tro, til frimodig og tvilende tro, til sterk tro og sterk tvil. Uansett så gir Han oss det han har lovet – seg selv, nåde og fred.

Jesus valgte å tjene radikalt. Han drev ut onde ånder, han helbredet syke, han trøstet de sørgende, han velsignet barna, han talte mennesker til rette – ikke for å demonstrere sitt overtak, men av kjærlighet. Han vasket sine disiplers føtter og til slutt valgte han å tjene oss ved å dø på korset for våre synder.

For den som vil være lik Jesus, finnes det ingen vei utenom det å tjene. For den som vil satse på å være sterk, fryktet og forakte svakhet, er kristendommen en dårlig løsning. Men for den som tror at kjærligheten er verdens sterkeste kraft, er Jesus et godt forbilde, ja mer enn et forbilde, han er Mesteren som vi bøyer kne for. Og den som vil gjære kjærligheten til det høyeste ideal, han er nødt til å tjene. For kjærligheten søker ikke sitt eget beste, men sine medmennesker beste. Kjærligheten søker ikke å hevde seg selv, men å løfte sine medmennesker. Kjærligheten søker ikke sitt eget, men en neste.

Kjærligheten krever mot. Og når Jesus møter oss i dåpen og i nattverden, så gir han oss det vi trenger. Han møter oss med kjærlighet – en kjærlighet vi skal bære ut i verden til alle som trenger en som er villig til å knele ned, og vaske føtter.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann gud fra evighet og til evighet. Amen.