søndag 21. februar 2010

1. søndag i fasten 2010: Satan er løs!

Prekentekst: Job 2, 1-10, Lesetekst: Matteus 16, 21-23

Det er fastetid i kirken. Og den første teksten som møter oss i fastetiden i år, er en tekst der Satan går løs på en from mann. Og Satan gjør det ikke uten mål og mening. Satan har et klart mål, han skal få den fromme Job til å spotte Gud.
Satan er løs i denne verden. Det onde er en realitet i vår verden. Og det er en realitet i våre liv. Og noen ganger er det vi – som Peter – som går Satans ærend. Derfor er det dypt meningsfullt å begynne fastetiden slik vi gjør det her i Øksnes, med å ha gudstjeneste med allment skriftemål. På vei mot påskens intense fortelling, med skjærtorsdag, fengsling, tortur, død og til sist oppstandelse skal vi få legge av oss det som plager vår samvittighet.

Og vi som alle syndere skal få høre de forløsende ordene: Dine synder er tilgitt.
Jobs bok er en spesiell bok. Det er en poetisk bok. Det er en novelle. Job er ikke en historisk person. I likhet med kristne romaner som kommer ut også i våre dager, prøver den – gjennom skjønnlitteraturens form – å svare på eksistensielle spørsmål. Og Jobs bok setter det ondes problem på dagsorden. Hvordan kan Job, som er en from mann, likevel bli utsatt for ondskap? Hvordan kan Gud tillate at en av hans fromme må lide? Burde ikke Gud beskytte sine mot denne verdens ondskap?
Det er kun to steder i Bibelen at ondskapen ikke har noen plass. Og det er på Bibelens første sider – før syndefallet. Og det er på Bibelens siste sider, når Gud nyskaper en ny himmel og en ny jord. Det er den store tidslinjen som trekkes opp i Bibelen. Fra skapelse, til nyskapelse.

Og mellom disse to ytterpunkter i historien er det vi lever våre liv. Vi lever i en verden der ondskapen er sluppet løs, og der ondskapen er noe vi må forholde oss til, og som vi må bekjempe. Ondskapens blotte eksistens er et kall til å ta stilling, til å engasjere seg, til å gjøre vårt liv til et liv i det godes tjeneste.
”Jeg skal aldri gjøre det mer!” Jeg har hørt unger si det. Jeg har sagt det til meg selv også. Og vi mennesker er såpass likt skrudd sammen at vi kan kjenne oss igjen i det utsagnet: Jeg skal aldri gjøre det mer. Også ender vi like godt opp med å gjøre det igjen og igjen. For de fleste av oss har noen svake punkter. Områder i livet vårt der vi faller igjen og igjen.

Begjær, Fråtseri, Grådighet, Latskap, Vrede, Misunnelse og Hovmod er syndene med stor bokstav. De kalles ofte for de syv dødsynder. Og hvis vi tenker etter så kan de fleste av våre synder føres tilbake til en av disse syndene. De syndene vi gjør er varianter over disse syv temaene. Også vil vi kjenne oss bedre igjen i noen av de, enn i andre. For noen er ikke latskapen eller misunnelsen et problem, men kanskje grådighet og begjær.

Jeg tror det er viktig å forstå at også vår synd springer ut fra en grunnleggende lengsel etter noe godt. Satan har aldri skapt noe selv, men han kan pervertere og ødelegge noe som i utgangspunktet er flott. Det er fint å være glad og stolt over hvem man er og hva man har fått til. Men det blir synd når vi begynner å tenke at vi er bedre enn andre. Da har hovmodet tatt over. Det er lov å ønske seg noe, og jobbe for å oppnå det man ønsker, men når vi ikke unner andre det de har oppnådd da har misunnelsen tatt over. Det er sant og rett å hevde sin egen og andres rett til verdighet og rettferdighet, men Vreden er langt fra alltid hellig. Ofte er den selvhevdende og krenkende.

Det er lov å hvile i de grønne enger, ved vann der vi finner hvile. Men når hvilen gjør at vi ikke yter vår innsats til fellesskapet og til de som trenger oss, da har latskapen tatt over. Kristendommen krever ikke eiendomsløshet som etisk ideal for alle mennesker. Det er lov å eie. men Gud stiller krav til hvordan vi forvalter det vi gjør med det vi eier. Har vi delt av vår overflod med det som i Bibelens språkdrakt ofte kalles for enker og faderløse. Og har vi tilegnet oss det vi eier med ærlig arbeid, eller er vi billedlig talt villig til å gå over lik for å få mer. Har det å eie blitt vårt livsprosjekt? da har grådigheten erobret vårt hjerte. Og hva gjør vi med det vi har fått. Er vi gode forvaltere? Eller fråtser vi i overflod, mens andre lider? Og til slutt begjæret. Begjær er et ord vi forbinder med seksualitet, men det handler om mer enn bare sex. Det handler om hva vi lengter etter. Men hvis vi bruker seksualiteten som eksempel så blir det veldig tydelig hvordan det gode kan bli noe vondt. En sunn seksualitet har som mål å skape glede, lyst og binde to elskende sammen. Å skape en veldig konkret opplevelse av at to er blitt en. Men når Satan får pervertere den, så blir det som skulle være kjærlighet til overgrep, vold, og sårede mennesker som ga noe av sitt mest intime til en som viste seg å bare være på gjennomreise.

Paulus skriver til menigheten i Roma: Syndens lønn er døden. Ja, syndens lønn er døden mer enn bare den legemlige død. Synden dreper parforhold, synden dreper relasjoner mellom foreldre og barn, synden dreper vennskap, synden bryter ned alle menneskelig relasjoner. Synden skaper aldri – synden dreper. Og den dreper også vår kristne frimodighet, og til slutt vår tro.
For Satan er god til å bruke våre synder mot oss. Hvordan kan du kalle deg en kristen du som gjør sånn og slik. Hvordan tror du at du med frimodighet kan vitne om Jesus og nåden, hvordan kan du snakke om et nytt liv, du som ikke en gang klarer …også kommer rekken med våre synder.
Og hvordan kan han kalle seg kristen han som er sånn og slik? Og kan hun virkelig fylle den rollen i menigheten hun som har gjort sånn og slik?
Og da er han kommet godt i gang, da stamper han fornøyd med hoven. For da er han godt i gang med å bryte ned både din tro, din frimodighet og din menighet. For djevelen mål er det samme nå, som i Jobs bok: at vi skal spotte Gud.
Det er aldri lurt å bare lese en halv setning. La oss derfor lese hele verset som Paulus skriver til menigheten i Roma: Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre. (Romerne 6, 23).

Vi skal med frimodighet snakke sant om våre synder. For våre synders lønn er ikke døden. I troen på Jesus har vi fått tilgivelse for våre synder. Så når Satan stamper med hoven og forteller deg hvilken stor synder du er, og prøver å rive ned din tro, din menighet og ditt forhold til andre mennesker så fortell han med frimodighet : Det er ingen hemmelighet verken i himmel eller på jord at jeg er en synder, men jeg er en tilgitt synder. Det som var svart som døden, er blitt hvitt som himmelen. Lenkene som holdt deg nede er borte. Loddet på dine føtter er borte. Du er fri til å frimodig rette blikket mot Gud og nesten.
Og vi kjenner tilgivelsens sprengkraft. Der hvor det var hat og mistillit, der kan kjærligheten og tilliten igjen får gro når tilgivelsen råder.
Tilgivelse er ikke noe man kan kreve, men man kan be om den. Og vi har Guds løfter på at den som bekjenner sin synd, også får tilgivelse. Og den som har fått mye, har mye å gi videre.

Jeg skal aldri gjøre det mer. Det er flott hvis du klarer å la vær. Men bli nå ikke overrasket om det går galt denne gangen også. Og det er bare en måte å bekjempe sine synder. Det er å bekjenne dem for Gud, og få høre de forløsende ord: Du er tilgitt. Og om du kommer ti eller tusen ganger med det samme, ja om du skulle måtte komme med det samme hele livet - Guds tilgivelse er der fremdeles.
Og det er her hemmeligheten i skriftemålet ligger. I dag inviteres du, etter å ha ransaket deg selv, og bekjent dine synder stille for GUD, til å komme fram til alterringen. Så vil jeg legge hånden på hodet til hver enkelt som kommer og si: Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. I dag skal du få høre det klinge i dine ører, det som er evangeliet for hele verden og for deg, det som gjelder for alle mennesker som bekjenner sine synder, også deg - du er tilgitt. Du kan begynne på nytt – i dag!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen