tirsdag 20. oktober 2009

20. søndag etter pinse - Preken på presentasjonsgudstjeneste

Prekentekst: Markus 2, 1-12

Lesetekster: 1. mosebok 15, 1-6 og Romerne 4, 1-8

Det viktigste først…

Fra fredag til lørdag var jeg på tur med 19 speidere i Elvedalen. Turen begynte klokka fem på ettermiddagen. Værmeldingen hadde lovet oss oppholdsvær akkurat i den perioden som turen skulle vare. Og vi begynte å gå i et behaglig tur vær. Ikke for varmt, og opphold. Og det gikk oppover, og oppover og oppover. For noen var sekken tung. Og før vi var kommet fram til overnattingsplassen, så var klokka blitt over seks. Det hadde begynt å regne og det hadde haglet litt, og det begynte å blåse – skikkelig. Så sto vi der en gjeng med slitne, litt våte speidere og lurte på ”hva skal vi gjøre først”. Spise eller sette opp teltene? Hva var viktigst?

Hva er viktigst?

I den historien vi leste fra evangeliet etter Markus, så samles masse mennesker seg om Jesus. Det står han er hjemme. Og de stimler seg sammen om han for å høre Jesus forkynne. Denne teksten er hentet fra kapittel to i Markus, men allerede i kapittel 1 kan vi lese av menneskene i Kapernaum kom til Jesus med syke og besatte. Så de kom nok med et håp, ikke bare om å høre en usedvanlig gode preken, men for å bli helbredet eller få være vitne til helbredelser.

Men ikke alle kunne komme på egne bein. Den lamme var avhengig av fire gode venner som kunne bære han. Ja, ikke bare det at de bar han til Jesus. når de ikke kunne komme inn, så brøyt de opp takket og firte den lamme ned foran Jesus. Kanskje var han redd, den lamme mannen, når han bli firt ned. Hva ville huseieren si? Hva ville Jesus si? Eller kanskje han bare var full av forhåpning. Nå skulle endelig får reise seg fra båren. Løpe og gå. Og ikke minst han skulle kunne begynne å arbeide, han skulle ikke lenger være avhengig av andre sine almisser. Også står det: Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: ”Sønn dine synder er tilgitt”.

”Sønn dine synder er tilgitt”.

Det står ingenting om hva den lamme mannen følte. Men jeg vil tro det var en alle tiders nedtur. ”Sønn dine synder er tilgitt”. Det var vel ikke tilgivelse han var kommet for. Kunne ikke Jesus se de lamme bena hans. Skjønte han ikke at det var helbredelse han var kommet for?

Skal vi spise eller sette opp teltene først? – Hva er viktigst?

De skriftlærde som var der, ble sinte. Og de lurte på hvem denne Jesus trodde han var som kunne tilgi synd. Ikke noe menneske kan tilgi synd, det er det bare Gud som kan. Undere kunne de tydeligvis godta at han utførte. Men tilgi synd, det måtte han bare holde seg langt unna.

Og kanskje kan vi kjenne oss igjen. Hvis vi en sjelden gang hører om eller blir vitne til et under, så kan vi glede oss. Det er mange som prøver seg på bønneveien, eller ber andre be når sykdommen rammer. Ja, det virker som det er lettere å akseptere undere. Enn å akseptere at Jesus er Guds sønn, og dermed den eneste som kan gjøre opp for våre synder.

Hva er viktigst spise eller sette opp teltene? – Å bli tilgitt sine synder eller få oppleve helbredelse?

Jesus stopper ikke med å tilgi den lamme mannens synder. Han helbreder også den lamme mannen, nettopp for at det skal bli lettere for folket å tro at han også kan tilgi synder. Han gir en demonstrasjon av sin egen makt i himmelen – tilgivelsen og på jorden – helbredelsen.

I denne gudstjenesten har vi også lest om Abram, han som siden fikk navnet Abraham og som regnes som både jødenes og muslimenes stamfar. Vi leste om hvordan Gud regnet han som rettferdig – ikke pga hans gjerninger, men pga hans tro.

Og her er et nøkkelord: Rettferdig. Å være rettferdig for Gud. Det betyr i praksis at Gud kan se på deg å si: Her er en mann, en kvinne, en gutt eller en jente som har valgt å gjøre det rette. Dette er en som har fulgt mine regler, og levd livet slik han og hun var skapt til å leve sitt liv.

I trosbekjennelsen, så bekjenner vi sammen om Jesus at han skal komme igjen og dømme levende og døde. Å være rettferdig for Gud er å kunne gå bort fra denne domstolen som frikjent, uten skyld.

I egen kraft vil ingen av oss kunne gå frikjent fra en slik domstol. Kirken peker på hver enkelt av oss, prest som klokker, konfirmant som foreldre. og sier: Du er en synder, som trenger Guds nåde. Vi har alle gjort, gjør igjen og vil så lenge vi lever gjøre gale ting. Vi lever ikke som lydige Guds barn. Som den lamme mannen trenger vi alle Guds tilgivelse.

Og tilgivelsen den har en pris. Synden har en pris. Akkurat som vi ikke kan akseptere at en voldsmann bare skal sendes bort med et klapp på skulderen, og med beskjed om ikke å gjøre det igjen. Like lite kan Gud bare se bort fra all verdens ondskap, vaske sine hender og si: ikke gjør det igjen. Men i stede for å la oss bære straffen for våre synder, valgte Jesus å ta på seg straffen for våre synder. På korset er det ikke sine synder Jesus bærer straffen for, men det er mine synder, dine synder, ja alle menneskers synder.

For så høyt har Gud elsket verden, at Gud selv ble menneske, og bar straffen for alle verdens synders ved å la seg korsfeste og dø. Og han beviste sin makt over synden og døden ved å oppstå fra de døde.

Og når vi tror at dette er sant. At Jesus er Guds Sønn, og at han gir oss nåde, så blir nåden vår.

Men hva med underet? Kan vi tro på helbredelser?

Bibelen er helt tydelig på at vi har lov til å be om helbredelse. Ikke bare har vi lov. Bibelen ber oss legge hele vårt liv i Guds hender, våre gleder og våre seire, men også våre sorger og plager.

Og helbredelsene skjer, noen i det stille, andre får stor oppmerksomhet. Samtidig så skal vi huske at selv da Jesus vandret på jorden, så var det fortsatt syke igjen i Israel. Når Jesus helbreder så er det for å gi oss en forsmak på himmelen. Sykdom, nød og lidelse er en del av denne verdens kår, de er en del av de uforanderlige vilkårene for å leve i denne verden.

Når jeg blir spurt om jeg tror på bønn, så følers det noen ganger som om jeg kjenner en vidundermedisin som kan kurere alt som er vondt i denne verden. Og en slik medisin kjenner jeg ikke. Men det jeg kjenner er en Gud som bryr seg om hele meg.

Og som når livet har vært vanskelig har sendt meg hjelp, som oftest gjennom mennesker som bryr seg, tar seg tid, ser meg, løfter meg opp igjen og gir meg nytt mot eller hjelp til å leve med det som er vanskelig.

Livet i denne verden er fantastisk. Ja sitt i elvedalen en kveld med et bål, oppholdsvær og en vanvittig stjernehimmel over deg, en kaffekopp i handa og bacon som snart er ferdig over bålet. Da er livet godt å leve.

Men samtidig vil det alltid være sorg, smerte og lidelse. Gudstro forandrer ikke på det. Men Gudstroa inneholder et kall til å være på Guds parti, og bekjempe det som er ondt, det som gir smerte, det som skaper lidelse. For Gud ønsker det gode, Gud kaller oss til å være gode, og Gud gir oss stadig ny kraft og frimodighet til å gå i kampen for det gode. Derfor passer det godt at dette er TV-aksjons søndagen, der vi både her og hjemme skal få gi penger til organisasjonen Care, som ved hjelp av de pengene som kommer inn i dag skal hjelpe hjelpe 1 million kvinner i 13 land med å få bedre inntekt, mer trygghet, bedre helse, mer kunnskap, utdanning og kompetanse.

Hva er viktigst? Telt eller mat? Det er ikke så lett å avgjøre, men det ble litt av begge deler. Hva er viktigst- syndenes tilgivelse eller helbredelse? Begge deler er viktig. Men i valget mellom det viktige og det aller viktigste så er tilgivelsen det aller viktigst. Den trenger vi alle. Og når vi selv er tilgitt så får vi frimodighet til å gå ut i verden og være Guds helbredende hender i verden.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

18. søndag etter pinse - Preken på "Eldres kirkesøndag"

Lesetekster: Jesaja 1, 12-17 og Markus 2, 18-28

Dagens prekentekst står skrevet i Paulus brev til romerne i det 14. kapittel.

Romerne 14, 1 – 8

1 Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. 2 Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker.3 Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham. 4 Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe.
5 Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn.6 Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud.7 For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. 8 Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.

Slik lyder Herrens Ord

Vi er akkurat ferdig med årets kirkevalg. Vi har valgt nytt menighetsråd, og vi er ferdig med første runde av valget til bispedømmerådet. Og for de som følger med i aviser som Vårt Land og DagenMagazinet har det vært lett å få med seg at det har vært et stort fokus på hvor enkelte kandidater står i bestemte spørsmål. Denne gangen var det særlig den nye ekteskapsloven som ble fokusert. Men også ellers i kirkens liv, så merker vi at det kan bli høy temperatur rundt det at folk har ulike synspunkter på ulike spørsmål.

Mer enn de etiske spørsmålene så bærer jeg som prest med meg en sorg over at alle kristen ikke kan være enige om hvordan vi skal forstå sentrale trosspørsmål som hva som skjer i dåpen, og hva som skjer i nattverden. Det er stor avstand mellom den ortodokse kirke, den katolske kirke, den lutherske kirke, baptister, adventister og andre ulike kristne kirker i hva vi regner som sant og rett. Men vi behøver ikke gå så bredt ut heller. I vår menighet så spenner vi også bredt, her finnes de med en sterk forankring til bedehuset, her finnes noen som gjerne ville hatt et sterke innslag av lovsang og utrykksformer vi kjenner fra de karismatiske miljøene, og her finnes de som er trygt forankret i en folkekirkelig kristendomsform. Vi er en mangfoldig menighet, i en mangfoldig kristenhet.

Men hvorfor denne innledningen til en preken en søndag formiddag i Myre kirke. Jo, for dagens tekster viser oss at uenighet i kirken er ikke noe som kun hører til vår tid. Det har vært sånn, helt fra kirkens første år. Vi kjenner jo til Paulus sitt oppgjør med Peter om hedningenes plass i kirken. Og i dette brevet til menigheten i Roma så gir Paulus uttrykk for at han kjenner til forskjeller og spenninger blant de kristne i Roma.

Det henvises hvertfall til to temaer som var sentrale i den jødiske tro: Spiseregler og helligdager. Vi leste at Paulus skriver til menigheten i Roma:

2 Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. og vi leste Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like.

For oss, som lutherske kristne i Norge anno 2009, høres verken spiseregler eller helligdager ut som veldige viktige tema. Men for de første kristne var dette viktige tema. For noen prøvde å definere hvem som kunne være utenfor og innenfor, nettopp ved hjelp av disse ”merkesakene”:

Hva spiser du? Hvilke helligdager overholder du? Og vi kjenner igjen noe av den samme diskusjonen fra Paulus første brev til menigheten i korint, der han går inn i en kraftig diskusjon som tydeligvis finner sted blant de kristne i korint, hvorvidt man kan spise kjøtt som selges etter at dyr er blitt ofret i hedenske templer. Og vi ser viktigheten av helligdager når vi hører hvordan fariseerne reagerte på at Jesu disipler plukket aks på sabbaten.

For oss er dette perifere spørsmål. Men det at noen prøver å sette opp merkesaker som definere et utenfor og et innenfor i kirken, det vet vi at skjer.

Ekteskapslov, Bibelsyn, abortsaken er noen av de temaene som kan høyne temperaturen betraktelig der hvor to eller tre eller noen flere er samlet i Jesu navn.

Og det er ikke så rart at dette skaper temperatur. Det handler om det vi oppfatter som sentralt i vår egen tro, det handler om hvordan vi forstår Guds Ord til oss. Det skaper engasjement, også på det følelsesmessige plan. Men hver gang noen i kirken begynner å rasle med sablene og vil utestenge eller nekte å samarbeide med den ene eller andre så bør denne teksten leses. Og vi bør lese historien om disiplene som plukker aks på sabbaten, og blir tatt i forsvar av sin Mester. For som Jesus påpeker med sitt knappe svar: Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten, så er ikke religiøse regler til å behage Gud, men for menneskenes skyld. Ja selv denne gudstjenesten feires ikke for å behage Gud med bønner og lovsang. Vi er samlet her i dag fordi vi trenger det.

Vi trenger å rydde tid og rom i våre liv til å møte Gud. Men bønn, med sang, med våre liv. Og vi trenger at han får tid og rom til å møte oss gjennom sitt Ord, og gjennom brød og vin.

Så spør du deg kanskje: Ja, men det må da finnes noen grenser. Det må finnes en grense for hva som kan kalles kristen tro? Og det gjør jo det, selv om grensene nok er mye videre enn vi ofte tror. En tilslutning til trosbekjennelsen kan vel defineres som et slags minimum. Men selv der vil det finnes ulike tolkninger, ulike måter å forstå, og det vil finnes perioder av livet der man setter spørsmålstegn ved troens helt sentrale sannheter, uten at man av den grunn bør kastes ut.

I den katolske kirke har de en vakker formulering som en del av messen: Se ikke på våre synder, men på din kirkes tro, og gi den etter din vilje fred og enhet, du som råder fra evighet og til evighet.

Å tro er ikke et individuelt prosjekt. Å tro er å slutte seg til et folk. Et folk på vandring. Et folk der det leves ulike liv, og der livet går i faser. Noen ganger er vi den sterke, andre ganger er det vi som skal støttes. Noen ganger er vi den som utfordrer, andre ganger er vi kalt til å forsvare. Man slutter ikke å være norsk, selv om man kommer i fengsel. På samme vis diskvalifiserer ikke vår synd, våre nederlag eller vår vrange vilje oss fra å være en del av Guds folk.

Dette betyr ikke at alt er like rett og like sant. Men vi må erkjenne at hva som er rett og hva som er sant, det ser vi bare stykkevis og delt. Men det vi har felles er at Gud har gitt oss troen. Vi er med i Guds folk ikke i kraft av våre gjerninger eller vår egen trosprestasjon. Vi er med i Guds folk fordi Gud har kalt oss. Gud har gitt oss troen.

Gud har utvalgt oss – i all vår forskjellighet til hans tjenere. Og hvem er vi som tror vi er satt til å dømme en annens tjenere.

Samme hvordan vi stiller oss til troens stridsspørsmål, så er vi alle kalt til å tjene. Og det er verdt å merke seg Guds ramsalte oppgjør med israelsfolket I Jesaja. Gud var lei av fester, blod og røkelse. i stede ville han se tjenere som skjønte at å tjene Gud er å tjene mennesker.

Få de onde gjerningene
bort fra mine øyne!
Hold opp med å gjøre ondt,
17 lær å gjøre det gode!
Legg vinn på det som rett er,
før voldsmannen på den rette vei,
hjelp den farløse til hans rett
og ta dere av enkers sak!

Det er de eldres kirkesøndag. Og til sammen i denne kirken er det i dag samlet mange århundrer med visdom om livets mangfoldighet. Om troens mangfoldighet. Om kirkens mangfoldighet. Noen endringer er blitt tatt imot med fryd og begeistring, andre har vært vanskelig å forholde seg til. men gjennom alle endringer, alle diskusjoner i kirkens liv og historie så er det noe som har stått fast:

At det å tjene, det å ta seg av de farløse og hjelpe enker til sin rett, det er kjennetegn ved en sann kristen tro. En tro som ikke stopper med ritualer og ord, men som skaper tjenere som praktiserer raushet og nåde. Tjenere som gir kjærligheten og rettferdigheten hender og føtter.

14. søndag etter pinse - Preken ved gjenåpning av Alsvåg kirke

Lesetekster: 3. mosebok 19, 16-18 og 1. Johannes 4, 7-10

Prekentekst: Lukas 10, 25-37

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 10. kapittel:

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. "Mester," sa han, "hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?" "Hva står skrevet i loven?" sa Jesus. "Hva leser du der?" Han svarte: " Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." Da sa Jesus: "Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve." Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: "Hvem er så min neste?" Jesus tok dette opp og sa:
"En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: 'Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.'
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?" Han svarte: "Den som viste barmhjertighet mot ham." Da sa Jesus: "Gå du og gjør som han".

Slik lyder Herrens ord!

Kjære menighet.

Mellom oss og denne fortellingen ligger det to tusen år i avstand. Den er blitt til i en annen verdensdel enn vår, i en annen tid, i en annen kultur. Selv om mange kjenner denne historien ut og inn fra søndagsskolen, så skal det litt til å kalle fram de samme tankene og kjenne den samme nærheten til innholdet i denne historien som Jesu tilhørere hadde. For vi har alle begrenset med erfaring med både samaritanere, røvere, jødiske prester og jødiske hjelpeprester – slik levittene var. Det Jesus gjør er å benytte seg av karikaturer for å få fram sitt poeng.

Og noen ganger kan det være greit å benytte seg av karikaturer. Selv om de kan oppleves som urettferdige, så kan de hjelpe oss med å ta poenget. For vi har jo alle våre bilder av hva en søring er, en narkoman, en bedehusmann, en bruktbilselger, eller en prest for den sakens skyld. Og hvis vi nå alle sammen kan senke skuldrene og tillate oss å være litt selvironiske på egne vegne: Så har vi vel også noen forestillinger om hvordan myreværinger, alsvågpatrioter, meløyværingene, sørvågfolket og folket på Stø er også.

Jesu tilhørere hadde umiddelbare bilder av de karikaturene som tegnes opp i liknelsen: en prest, en levitt, en samaritaner og røverne. La meg prøve å gjenfortelle bibelfortellingen og liknelsen, med et lite smil om munnen, slik den kanskje hadde blitt hvis Jesu hadde møtt den lovkyndige mannen her i Alsvåg, i vår tid.

En from kirkegjenger, med plettfri vandel, veloppdragne barn og en god jobb sto fram og ville sette Jesus på prøve. "Du, Jesus," sa han, "hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?" "Hva står skrevet i Bibelen?" sa Jesus. "Hva leser du der?" Han svarte: " Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." Da sa Jesus: "Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve." Men den fromme kirkegjengeren synes egentlig ikke han hadde fått noe svar og spurte Jesus: "Hvem er så min neste?" Jesus tok dette opp og sa:

En mann var på vei fra Myre til Sortland en sen lørdagskveld. Han la veien om Alsvåg, men før han kom særlig langt, ja rett før han kom til Badebukta ble han overfalt av en rølpegjeng på rånetur fra Bø til damene på Stø. De halte han ut av bilen, slo han ned, tok lommeboka, ipoden, mobilen og bilen. Tidlig søndag morgen kom soknepresten, kjørende forbi, på vei til gudstjenesten i Myre kirke. Han så mannen som lå nokså forkommen og mørbanket i veikanten. ”Ja, ja, så har han lært å drikke med måte til en annen gang”, tenkte soknepresten og kjørte videre. Han hadde dårlig tid. Han måtte rekke å prate med organisten før gudstjenesten begynte. Fyll og spetakkel fikk andre ta seg av, og det passet dårlig med spy og blod på den mørke dressen. Hva skulle dåpsfølge si, hvis han luktet av gammel spy. Litt senere kom han som skulle lese teksten på gudstjenesten kjørende. Han så også den forkomne og mørbankede mannen. I stor trekk tenkte han som soknepresten. Han måtte skynde seg videre, for han måtte rekke å prate litt med presten før gudstjenesten. Tekstleseren synes at Gud var så sen til å svare hans bønner, og lurte på om soknepresten visste om en mer effektiv måte å be på. Tenk om den arme sjelen bare kunne finne veien til Jesus, tenkte han mens han kjørte forbi den mørbankede myreværingen, samtidig trykket han litt ekstra på gassen, han hadde dårlig tid. Det gikk en times tid, gudstjenesten var godt i gang. Både soknepresten og tekstleseren hadde glemt den forkomne og mørbankede myreværingen som lå i veikanten rett før badebukta. Det var da hun kom kjørende fordi, lederen for Humanetisk Forbund i Øksnes. Hun så den forkommne og mørbankede mannen. Etter å ha lappet sammen noen stygge sår, fikk hun mannen inn i bilen. Ambulansen er sikkert ute på tur, og kommunen har jo nedlagt bakvakta, så jeg får kjøre han til Stokmarknes sjøl, tenkte lederen i Humanetisk Forbund. Da hun kom til Stokmarknes fikk hun lagt inn den forkomne og mørbankede myreværingen, og hun ble hos han helt til han sovnet på en god dose smertestillende. Og hver dag, helt til mannen ble utskrevet, dro han på besøk.

Jesus så nå på den fromme kirkegjengeren og spurte ham hvem han syntes viste seg som en neste for ham som ble overfalt av en rølpegjeng på rånetur fra Bø?" Han svarte: "Den som viste barmhjertighet mot ham." Da sa Jesus: "Gå du og gjør som han".

I kirken sier vi ofte at det er troen som frelser oss. Det er troen på Jesus som Herre og frelser som gir oss det evige liv. Og fordelen med det svaret er selvsagt at hvis det var våre gjerninger som frelste oss, så ville vi alle trolig være fortapt. For ingen av oss vil den dagen det skal gjøres opp sluttregnskap kunne si at man har gjort alt rett, alt godt. Ja, hvis vi ser dypt nok inn oss selv så vil vi se at veldig mye av det vi gjorde av godt var drevet av langt mindre edle motiver enn det vi selv og andre tror.

Og kjære menighet, det er sant og rett at det er troen som frelser oss, for som Jesus sier til Nikodemus: For så høyt har Gud elsket verden at Han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Men kjære menighet vi er kalt til mer enn å bli frelst.

Frelst det blir de fleste i Norge, mens de enda ikke kan prate og de bæres til døpefonten. Men dåpen er jo ikke en slags enkel barneforsikring som sikrer en plass i evigheten og som betales ved at familien kommer og fyller kirken en søndag. Dåpen er en forvandling, i dåpen blir vi Guds barn, og vi blir kalt til å leve et liv som et hellig folk. Og Guds hellige folk de er kalt til å elske.

Vi leste hva Johannes skrev i sitt første brev: Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet.

Det Jesus roper ut er en radikal frihet. Fanger skal få sin frihet, blinde skal bli satt fri fra sitt mørke, undertrykte skal kaste lenkene. Og den som leser evangeliene vet at det ropes ut frihet, frihet, frihet. Frihet fra synd, frihet fra religiøse ritualer, frihet fra tvang og fra Loven. Det ropes ut en frihet til å gjøre det vi er skapt for å gjøre: Elske. En frihet til å elske Gud – uten redsel, en frihet til å elske vår neste – uten å være bundet av religiøse, kulturelle eller nedarvede fordommer. Og en frihet til å elske oss selv. For hvis du skal elske din neste som deg selv, så må du elske deg selv. Så selv om vi hadde klart for oss alt vi hadde gjort som ikke var bra nok, selv om vi selv er misfornøyde med kroppen vår, håret vårt, samlingen med statussymboler og vår egen sosiale status. Jesus ber deg om å elske deg selv. Han elsker deg akkurat sånn du er.

Du er elsket først. Barn må oppleve kjærlighet fra sine foreldre, for selv å bli barn og siden voksne som kan gi kjærlighet videre. Vi er Guds barn, som han elsker og elsker, slik at vi kan vokse i troen og gi kjærlighet videre. Derfor faller både soknepresten og tekstleseren, eller skal vi holde oss til originalen å si: presten og levitten, igjennom. For vi er ikke kalt til utvendige ritualer eller selvpålagt askese. Vi er kalt til kjærlighet.

Vi står i en nyrenovert Alsvåg kirke. Et hus til Guds ære. Og det er blitt en fantastisk flott rom. Når jeg kom inn her på fredag og ganske mye var på plass, så kjente jeg et sånt herlig sug i magen. For en fantastisk atmosfære, denne kirken er vakkert. Ja, selv om jeg var glad i Alsvåg kirke fra før, så tror jeg vi alle mente at renoveringen hadde vært nokså påtrengende ganske lenge, så vi kan kanskje si at dette rommet er blitt den stygge andungen, som nå er blitt en vakker svane. Men hvis ikke dette rommet skaper kjærlighet, så er det verdiløst.

Og kjære menighet. Hvis det bare blir et sted for ritualer, eller enda verre: en arena for kristen selvgodhet, så er renoveringen bortkastet, ja direkte skadelig. For det nytter ikke bare å snakke om kjærlighet. Ingen blir ikke mett av bilder i en kokebok. Kjærlighet er praksis. Kjærlighet er handling. Vi må gjøre kjærlighet. Derfor - I dette rommet skal vi ha kjærlighetsfester- ofte kalt gudstjenester, vi skal ha kvelder hvor vi nyter vår gudeskapte kreativitet – ofte kalt kulturkvelder, vi skal møtes i så mange varianter og på så mange måter dere ønsker for å fylle på med nåde fra Gud, gudommelig kjærtegn, glede over skaperverket, og suge inn en vanvittig blanding av handlekraft, pågangsmot og fred, som vi kan bære videre ut i verden. For Guds ære bygges ikke med planker og maling, men med kjærlighet. Til Gud, til nesten og til oss selv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen