søndag 24. mai 2009

Vil også dere gå bort ? – Konfirmasjon

Lesetekster: 5. Mos 6 – 4-7 og Fil. 4,4 – 9

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 6. kapittel.
Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» (Joh 6,66-69)

Slik lyder herrens Ord.

Kjære menighet.
I riktig gamle dager styrte sjømennene etter stjernene. Ikke for å komme til stjernene, men for å komme til målet.

Kjære konfirmanter.
I dag er det deres dag. I et lite år har dere forberedt dere til denne dagen. I dag er det dere som er i sentrum her i kirken og på festen som kommer etterpå. Dette er deres dag. Bak dere ligger et lite år der vi har snakket om tro, om dåp, om bønn, om livets regler, om kjærligheten, om nattverd, om Bibelen. Forhåpentligvis har du en følelse av at dette året har handlet om Gud og om deg. At dette har vært et år der du ble invitert til mer kunnskap, men enda viktigere: kjennskap til Gud, til troens liv og til troens utfordringer. At dette var et år, der du fikk se noen stjerner, som du kan navigere etter.

En av stjernene som har blitt holdt fram for dere dette året er Bibelen. Og i dag så møtes dere av en bibeltekst som forteller om at mange av disiplene trakk seg unna Jesus, og gikk ikke lenger omkring med ham. Og det må nok ha vært merkbart mange som trakk seg unna, for Jesus spør til slutt de tolv: Vil også dere gå bort?

Den som går bort, han går bort fra et sted der han allerede er. Å gå bort er en bevegelse, en beslutning, som begynner når man allerede står et sted. I dåpen ble dere tatt inn i kirkens fellesskap, og der ble Guds barn. Dere ble en av hans disipler. Det er her – i Guds hus – du er hjemme. Enten det heter Myre kirke, Alsvåg kirke, Bodø Domkirke, St. Peterskirken eller du kommer innom en sjømannskirke. Enten du står i en stor og overdådig katedralen eller i en liten enkelt tre kirke, så er du kommet hjem. Du er kommet til Guds hus, der Guds barn hører hjemme.

I konfirmanttimene så er spørsmålet kommet opp: Hva er en kristen? Og en kristen det er et døpt menneske. Et døpt menneske er tatt opp i Guds familie, og hører til i kirken. Foreldre gjør mange valg for sine barn. Bare ved å ha valgt hverandre en gang i tiden, har de også valgt sine barns besteforeldre. Ved å velge å bo her i Øksnes, så ga foreldrene deres noen valg til dere, og de fratok dere andre valg. Ved å oppdra dere slik de har oppdratt dere så har de gitt dere en ballast – der det er mye å takke for, og som regel noe vi gjerne skulle sluppet. Og ved å følge dere hit i dag – enten dere ble døpt i kirken som små, eller har valgt det selv i konfirmasjonstiden, så har de også vært med og gjort valg for dere.

Vi leste fra 5. mosebok der folket lærer at troen skal gis videre fra slekt til slekt. I en verden der det vanlige var å tro på mange guder, skal israelittene lære sine barn om den ene Gud. Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte.Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.

Troen var ikke en privatsak for Israelsfolket, og det er ikke det i kirken heller. For å tro er ikke noe vi gjør hver for oss. Troen hører til i et fellesskap. Troen skal gis videre fra foreldre til barn, fra venn til venn, fra menneske til menneske. Vi lever i en tid da troen på individet er sterkt. Hver og en skal realisere seg selv, hver og en skal få utvikle i sine muligheter – og så langt er det vel og bra. Men det blir fort vanskeligere når hver og en skal finne svar på alle de store spørsmålene alene, når hver og en skal bære byrden av sine feil alene, når hver og en skal takle livets motgang alene. Paulus skriver et sted at vi verken lever eller dør for oss selv, for enten vi lever eller dør så hører vi Herren til. Og den som hører Herren til, han hører også til i kirken. En privatpraktiserende tro mangler ofte kunnskap, den mangler næring, den mangler glede og alvor. Og alt dette fordi den mangler fellesskap. For troen ble til i et fellesskap, den skal formes av fellesskapet og den leves i et fellesskap. Fellesskapet - kirken – er en av livets stjerner, som hjelper deg å finne målet.

"Vil også dere gå bort?" Dere er eller blir snart 15 år. Både samfunnet, kirken, skolen, foreldrene og dere selv forventer at dere tar større og større ansvar for deres egne liv. Snart er du skipper på egen skute, og må selv velge hvilke stjerner som skal styre kursen.

”Vil også dere gå bort?" er et spørsmål du må svare på selv. Trosvalg er store valg. De former livet ditt, hva du prioriterer, hva du regner som rett og galt, hvordan du velger å bruke tiden din. Og i vår verden i dag, så aner vi at tro og religion er noe som ofte er konfliktfylt. Da kan det være fristende å finne en nøytral posisjon. Men det finnes ikke en nøytral posisjon når vi snakker om tro. Å ikke tro er ikke mer nøytralt enn å tro. Det er kirkens og min bønn, og jeg vil tro dine foreldres bønn, at du ikke velger å gå bort. At du velger å forbli det du er: et døpt menneske, en kristen, et Guds barn.

Du tilhører her i dette fellesskapet, fellesskapet rundt Guds Ord, rundt dåpen og rundt nattverden. Det fellesskapet der troen skapes, formes og leves. Og dette fellesskapet er det som ønsker å be for deg i dag. Vi som fellesskap bryr oss om deg, derfor vil vi be for deg. Og vi har løfter fra Gud at han hører bønn. Og bønnene vi skal be handler om at du på ulikt vis skal bli bevart i troen gjennom livet. Sånn at når spørsmålet kommer: "Vil også dere gå bort?" så kan du svare som Peter: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Kjære konfirmanter.
Jeg håper at du etter dette året vet at kirkehuset og gudstjenesten er her for deg. For dette er ikke prestens hus, eller menighetsrådets hus, eller de gamles hus, eller de flinkes hus, eller de frommes hus. Det er Guds hus, og i dåpen ble du Guds barn, derfor er det også ditt hus. Her er stedet der mennesker samles om troens fellesskap. Her skapes tro, her formes troen og her leves troens liv. Og du er alltid velkommen hjem.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

fredag 22. mai 2009

Konfirmasjon - Kristi himmelfartsdag

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 24. kapittel

Lukas 24, 46-53

Kjære menighet

En liten gutt var på besøk hos sin døende bestefar. Og gutten spurte tappert sin bestefar om det var noe han ønsket seg. Og bestefar, som hele sitt liv hadde jobbet på havet, sukket litt dypt. Jeg skulle ønske jeg fikk se havet. Den lille gutten pilte ut av rommet. Og etter en stund kom han tilbake med litt havvann i et lite syltetøyglass. ”se her, bestefar” ropte gutten ”se her, her har du havet”.

Kjære konfirmanter

I dag er det deres dag. I et lite år har dere forberedt dere til denne dagen. I dag er det dere som er i sentrum her i kirken og på festen som kommer etterpå. Dette er deres dag. Bak dere ligger et lite år der vi har snakket om tro, om dåp, om bønn, om livets regler, om kjærligheten, om nattverd, om Bibelen. Forhåpentligvis har du en følelse av at dette året har handlet om Gud og om deg. Og likevel – når temaet blir Gud, så er vi alle som den lille gutten som trodde havet kunne fanges i et syltetøyglass.

For Gud er større en tanken, universet Herre kan ikke fanges av universet. Guds kjærlighet kan egentlig ikke forstås, bare anes gjennom bilder fra vår egen verden. Men selv om Gud sprenger alle våre tanker, forestillinger og bilder, så presser han på. Og i to tusen år har vi funnet et ansikt på Gud som vi kunne kjenne igjen når vi så Jesus. I to tusen år har vi hørt ord som vi kunne ane guddommelig kraft gjennom, og som vi likevel forsto, i Jesu ord. Og i to tusen år har vi hørt historier om denne Jesus, historier som forteller om en mann som var seg slik Gud skulle være – hvis han ble menneske og gikk blant oss.

Havet kan ikke fanges i et syltetøyglass, men stikker du nesa godt nede i glasset kan du ane lukta, og stikker du tunga borti så er saltsmaken der med en gang.

Konfirmasjonsåret har vært din anledning til dytte nesa ned i glasset, og stikke tunga bort for å kjenne saltsmaken. For Gud kan ikke fanges i ord eller tanker, men likevel kan vi ane, kjenne, ja tro at han er der, og vil oss noe.

I dag er det Kristi himmelfartsdag. Dagen som beskrives med fire ord i trosbekjennelsen vi har pugget: for opp til himmelen. Slik slutter historien om Jesus sitt liv på jorda. Det kunne sluttet annerledes.  Kanskje kunne historien om Jesus ha slutte med at han etter oppstandelsen ble konge i Israel og kastet romerne på havet før han døde elsket, vellykket og mett av dager. Men da hadde det ikke vært en levende Jesus å tro på i dag. Jesus for opp til himmelen, for å vise oss hvem han er: Gud. Og han for opp til himmelen for at vi – to tusen år etter – skulle kunne – som disiplene - tilbe han. Ikke som et minne eller en fordums helt, men som en levende Gud.

 Vi leste Jesu siste ord til disiplene, slik Lukas beskriver det: messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min far har lovet.

Hvis kristendommen skal summeres opp i et eneste ord, så tror jeg at det er ordet tilgivelse. Tilgivelse. Et flott ord og et vanskelig ord. For enten vi er konfirmant eller noe eldre, så har vi erfart at vi noen ganger trenger tilgivelse. For det var ikke alltid vi gjorde det vi burde. Det var ikke alltid vi valgte det gode, det var noen ganger vi rett og slett valgte det onde, eller vi valgte å være egoister. Og det er ikke noe vi vokser av oss. Ondskapen følger oss livet igjennom. Og selv om det kunne være tungt å be om unnskyld, så gjorde det noe godt når den vi hadde såret sa: Jeg tilgir deg. 

Tilgivelse – det handler om hvem vi er i forhold til Gud. Vi er mennesker som trenger Guds og hverandres tilgivelse. Men det noe like viktig, det sier noe om hvem Gud er: Gud er en som elsker oss. For tilgivelsen vokser ut av kjærlighet. Den som elsker tilgir. Og Gud elsker deg. 

Derfor handler tro om noe helt annet enn å kunne de ti bud utenat, eller trosbekjennelsen i søvne. Tro det handler om å være i et forhold til Gud. Tro er ikke en prestasjon, det er en relasjon. 

Og jeg håper at du etter dette året vet at kirkehuset og gudstjenesten er her for deg. Dette er ikke prestens hus, eller menighetsrådets hus, eller de gamles hus, eller de flinkes hus, eller de frommes hus. Det er Guds hus, og i dåpen ble du Guds barn, derfor er det også ditt hus. Her er stedet der du stadig vekk kan kjenne det lukte hav og smaker salt, eller for å si det med andre bilder: Her skal det lukte av himmel og smake av tilgivelse. Og du er alltid velkommen hjem.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

søndag 17. mai 2009

17. mai: Guds miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter han.

Prekentekst: Lukas 1, 50-53

Lesetekst: Salme 127, 1-2

17. mai er en festdag. En festdag for vår grunnlov som sikrer oss demokrati, ytringsfrihet, trosfrihet, organisasjonsfrihet – ja alle de friheter som vi daglig nyter godt av har sitt feste i grunnloven. Vi lever som frie mennesker, i et fritt land, styrt av lov. For oss er det en selvfølge, men for mange mennesker, i mange land,  er dette fortsatt et ukjent gode.

Demokrati, ytringsfrihet, trosfrihet og organisasjonsfrihet – mange mennesker fengsles, tortureres, drepes i kampen for å oppnå dette i sitt land. Mens hos oss er det en selvfølge, som feires med et barnetog. Ingen våpen som viser kampen, ingen prangende militærparader som viser styrke og evne til å knuse andre nasjoner, men et barnetog. Et barnetog som viser fremtid og håp. Som lar barna juble over landet de en gang skal styre, og lar de voksne se hvorfor de skylder å styre det vel.

Vi leste fra Lukas: Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som gikk med hovmodstanker, og støtte herskere ned fra tronen, men de små de opphøyet han.

Uten å skulle tolke barnetoget som et religiøst opptog, så er det kristelig sett en god måte vi ferier vårt land og vår frihet. De små får stå i fokus.

For min generasjon er det nesten ubegripelig. Men historien forteller oss at det ikke er lenge siden Norge var et fattig land i Europa. Norge etter 1814 og i de første ti årene etter 1905 var et fattig land i Europa. Vi hadde frihet og demokrati, men vi var fattige. Handel, olje og teknologiutvikling har gitt oss en velstand som ikke kan sammenliknes med velstanden til så mange andre land og folk i denne verden.  På tross av hyppige avisoverskrifter om alt som burde og kunne vært gjort annerledes eller mer av fra det offentlige – det er et enkelt faktum at vi er blant de rikeste i verden, både som enkeltmennesker og som folk. Bare det at du vet at vi har mat på bordet hver dag, gratis skole og gratis helsevesen gjør oss til en av de virkelig heldige i denne verden.

17. mai er en festdag. En festdag for vår grunnlov som sikrer oss demokrati, ytringsfrihet, trosfrihet, organisasjonsfrihet  – men like mye så er det vel også blitt en dag da vi feirer andre goder. Vi feirer at vi lever i fred,  ja vi feirer vel egentlig også vår velstand. At vi ikke bare lever i fred og frihet, men at vi lever godt.

Vi leste fra Lukas: Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendt fra seg.

Vi er rikelig velsigent. Vi var sultne, men har fått rikelige gaver.  Ikke kastet ned i fanget, men vi har forvaltet Guds gaver; vårt vett og våre naturressurser, på en god måte, og sånn skapt noe godt. Men når den fattige blir rik, så skal han også føle på ansvaret til den som er rik. Et ansvar til å gi av sin overflod og et ansvar til å lære bort til andre hvordan de best kan forvalte sine gaver.

Vi leste fra Salme 127: Hvis ikke Herren bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis ikke Herren vokter byen, våker vaktmannen forgjeves.

Salmedikteren, teologen og professor i hebraisk, Elias Blix, kjente nok Salme 127 godt.  Så da han kom til det 6. verset i fedrelandssalmen ble det slik: Vil Gud ikkje være bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikke verkja by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja. Så vakta oss Gud, så me kan bu i heimen med fred og hyggja.

Norge er et land vel verdt å rope Hurra for. Og helt uavhengig av vår velstand, så er vår frihet og vårt demokrati vel verdt å feire. For landet skal bygges med lov. Og Norge er et land med framtid og håp. Vi har alle slags mulige forutsetninger for å håndtere de fleste kriser. Men dermed har vi også alle slags muligheter for å bety forandring for mennesker og land, som enda ikke har det vi tar som en selvfølge. Som enda ikke lever i et demokrati, som enda ikke har ytringsfrihet, trosfrihet, organisasjonsfrihet, ja alle de friheter vi tar for gitt. Den som er rikelig velsignet har mye å dele. Det er vårt kall å ta et stort ansvar for nøden og lidelsen i verden. Og det er vårt privilegium å ha fått mye å dele med de som trenger mer. 

Vi skal glede oss over å være rikelig velsignet, men gaven skal forvaltes på en god måte. For som det sto i Lukas, og det kan leses som både en oppmuntring og formaning: Guds miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter han.

La oss i takknemlighet vise sann gudsfrykt, takke ham for det vi har fått, og gladelig dele med de som har mindre enn oss.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.