mandag 2. mars 2009

1. søndag i fasten - Skriftemålsgudstjeneste - Synd!

Tekster: 1. Mos 2, 8-9 og 3, 1-19, Hebr. 4, 14-6, Matteus 4, 1-11

Synd! Det er ord vi som kristne ofte har møtt og ofte har brukt. Ordet har vært brukt i sinne og ordet har vært brukt i sorg. Men ordet er også et ord som skal brukes med glede. For når vi snakker sant om synden i vårt eget liv og ta ansvaret for det vi har gjort, da ser vi også storheten i å være en kristen. For storheten i å være en kristen ligger nettopp i det at synden kan tilgis, synden kan vi bringe fram for Gud, og Gud sletter synden ut. Ikke med et skuldertrekk, akkurat som han ikke bryr seg. Nei, synden slettes ut ved hans eget blod.

Vår synd kan ikke reduseres til enkelthandlinger. Vår synd er ikke den ene onde tanke vi har tenkt om vår neste, den ene gangen vi har løyet for vår nabo eller vår ektefelle, den ene gangen vi begjærte av hjertet noe som ikke var vårt, enten det dreide seg om en bil, et landområde, penger eller vår nestes ektefelle.  Vår synd er ikke den ene gangen vi brukte helligdagen til noe annet enn å ære Gud, eller den ene dagen vi bannet og svor så Guds navnets hellighet ble krenket, det er ikke den ene gangen vi tilba ting, menneskelige idoler eller vår eget ego, eller djevelen selv, og dermed brøt det første bud om å ikke ha andre Guder enn meg. Vår synd er ikke den ene gangen vi forlot mennesker i en håpløs situasjon, billedlig talt nakne og forslåtte, fordi det passet oss bedre å prioritere oss selv. Alt dette er synd, samtidig som det egentlig bare er konsekvenser av menneskets ur-synd, det vi kaller for arvesynden. Det at vi kjenner lysten til det onde i vår hjerte, og ikke lever et liv som Guds barn, men som barn av oss selv. Menneskets ursynd er at vi er krøket inn i oss selv, vi er navlebeskuende, innkrøkede mennesker, i stede for å være oppadvendte , tilbedende og tillitsfulle barn av Gud. For vår synd er aldri ”den ene gangen vi gjorde et eller annet”. Vår synd er at vi livet igjennom kommer til å bryte Guds bud, livet igjennom kommer vi til å kjempe denne kampen mot det onde, det onde som bor i oss, som lokker oss og ber oss velge oss selv fremfor Gud, oss selv framfor vår neste. Som får oss til å ønske at steiner var brød, at Gud grep inn med under i våre liv som gjorde livet enklere, som lokker oss stadig til å tilbe andre ting og mennesker, i stede for den ene Gud. Å leve i synd er menneskets kår.

Synden er ikke uten konsekvenser. Vi vet det så vel. Løgn, baktalelser, begjær, avgudsdyrkelse, vold, drap, egosisme – i alle sine former, synden har konsekvener. Den bryter ned forholdet mellom mennesker: I familien, blant venner, i bygda, i menigheten, i storsamfunnet og i verdenssamfunnet. Synden bryter ikke bare ned forholdet til mennesker, synden bryter også ned vårt forhold til Gud. Vår synd skaper avstand til Gud. Og på langfredag, når vi ser Vår Herre lider, da ser vi syndens konsekvenser. For Gud kunne ikke la synden bare forsvinne. Gud kunne ikke late som om synden ikke fantes. For Gud er retteferdig. Og hvis synden ikke fikk konsekvenser hadde syndens ofre vært uten oppreisning for sine lidelser. Skulle Gud ta e oppgjør med ondskapen, måtte noen være villig til å betale prisen. Noen måtte betale rettferdighetens pris, så ondskapens ofre kunne få oppreisning. Gud valgte selv å betale den prisen. Det er langfredag. Det er prisen for vår frelse. Han som ikke lot seg friste, han som aldri falt, hans som ikke tilba djevelen i noen av hans mange avskygninger, han er den som betalte prisen for vår synd.

Et skriftemål er å erkjenne ansvar for sine synder. Å ta ansvar er viktig for deg: For når du sier at dette er mitt, dette er det jeg som sto bak. Da kan du også kjenne på tilgivelsens glede. For Gud vil ikke tukte deg og straffe deg for din synd. Gud vil tilgi deg. Og når du ser dine egne synder, så ser du også behovet for tilgivelsen. Den som tror han er uten synd, trenger ikke Gud, korset eller tilgivelsen. Men den som vet at han har synd, han trenger Gud, han ser håpet i korset og kan ta imot tilgivelsen med åpne armer.

At du tar ansvar for sine synder er viktig for de som er rammet av dine synder. Å erkjenne ansvar, innebærer også å be om unnskyld til dine ofre. Noen ganger er det umulig, fordi vi ikke lenger er på talefot, eller kanskje den du skulle bedt om unnskyld er død. Da år du overlate det til Gud, og til trøste deg med hans tilgivelse. Men å be om unnskyld er viktig. Det handle rom å ta ansvar, gi den andre oppreisning. Og i kirken er det en gammel skikk å gjøre bot. Å gjøre bot gjør vi ikke for å fortjene Guds tilgivelse, for Guds tilgivelse kommer alltid gratis – som nåde. Men å gjøre bot er en måte å vise våre ofre og oss selv at vi mener alvor med vår bønn om tilgivelse. Det er ikke bare et lettvint unnskyld, det er en oppriktig bønn om tilgivelse. Og boten bør være å gjøre godt  mot det mennesket som du har gjort ondt. Enten du finner på det for deg selv, eller du kan ta det opp med den du ber om tilgivelse. ”Jeg vil gjerne få lov til å gjøre noe godt for deg, hva trenger du hjelp til, eller hva kan gi deg glede?”  Men jeg vil gjerne understreke: Boten er ikke tilgivelsens forutsetning. Boten er tilgivelsens frukt.  Boten skal springe ut av en sann glede over å være tilgitt.  

Og til slutt: At du tar ansvar for dine synder er viktig for Gud. For Gud er en Far som ønsker å holde rundt deg og fortelle deg at du er tilgitt. Hvis vi ikke erkjenner våre synder så skaper vi en avstand til Gud. Vi holder Gud borte, og i stede for å at oppgjøret og komme hjem til Far, så beveger vi oss lengre og lengre bort fra Farshuset. Ikke gå bort fra din himmelske Far, kom tilbake, la han legge hendene rundt deg og fortelle deg at han elsker deg så høyt at tilgivelsen er uten grenser.

Ære være Faderen og Sønnen og De hellige Ånd, som var og er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.