16. søndag etter pinse. "Hvem vil du være?"

Tekst: Matteus 6, 19 - 24

Hvem vil du være?”. For meg er dette det sentrale spørsmålene etter å ha hørt dagens tekster.  Hvem vil du være?”.

Identitet er et viktig ord i vår kultur, nettopp fordi vi har så mange muligheter til å velge vår identitet. Ekspertene sier vi lever i en postmoderne kultur der identitet er en mer flytende størrelse enn den har vært i tidligere tider. Og på mange måter så er det vår velstand som har gitt oss denne muligheten. Vi er ikke lengre forutbestemt til å jobbe med det samme som far, vi behøver ikke finne jobb i hjembygda, vi kan flytte på oss. Og det er klart at muligheten for alle i Norge til å ta utdanning, har vært en viktig pådriver i denne prosessen. Vi lever i verdens rikeste land, derfor er det grunn til å hevde at vi som lever i Norge i dag representerer de rikeste generasjonene verden noen gang har sett. Det har vært enkeltmenensker lenge for oss, som var rikere enn oss. Men samlet sett, som generasjoner, er nok vi de rikeste verden har sett. Det har gitt oss valgmuligheter som mennesker før oss ikke har hatt. På mange måter har det gitt oss frihet. Det spørs om Jesu påminnelse om valget mellom Gud og Mammon noen gang har vært mer betimelig enn til det norske folk i dag. 

For har rikdommen gjort oss lykkeligere? Er det slik at man blir lykkelig av å være rik. Svaret på det spørsmålet er ofte JA. Umiddelbart gir shopping en god følelse. Etter en av de største nedturene jeg noensinne har hatt gikk jeg og kjøpte meg ny mobil, en alt for dyr en. Og det ga en god følelse, det hjalp litt.  Umiddelbart er det godt å slippe å lure på om du har råd til å reparerer for eksempel en bil eller en vaskemaskin som har gått i stykker. Umiddelbart  kunne de fleste av oss godt tenke oss å ha penger til flere og lengre utenlandsferier. Kjære menighet, mange av oss hadde blitt lykkeligere av en uke mer i Syden hvert år.  

Men samtidig møter vi Jesu ord i dag om at man ikke kan tjene både Gud og Mammon. Hva er så farlig med å være rik. Gir det oss egentlig ikke bare gode valgmuligheter, mulighet for mer helse, et enklere liv, flere opplevelser, finere klær, vakrere omgivelser. Er det ikke sånn at rikdommen gjør oss lykkelig?

Det er da jeg tror det grunnleggende spørsmålet: Hvem vil du være? er viktig. Hvem vil du være? For rikdommen er ikke bare en lydig tjener for oss, den gjør også noe med oss. Den former oss, den skaper mål og mening i livet. Den som har mye, ønsker seg gjerne mer. Den som har alt han trenger, ser stadig nye behov. Rikdommen kan lett skifte rolle fra tjener til Herre. Rikdommen kan lett bli et mål i seg selv, det som fyller hverdagen, det som blir livsmålet.

Da er vi i den situasjonen at rikdommen begynner å styre våre valg og prioriteringer. Ja, søken etter rikdom kan få oss til å gjøre valg vi aldri ellers ville gjort. Jakten på penger, mer penger går ut over våre nærmeste, vår tid til nesten og vår evne til å lytte etter hva som var Guds kall med våre liv og i hverdagen.  Utfordringen midt i vår velstand er å definere for oss selv hva som skal være viktig i våre liv. Satt på spissen: Har jeg Gud eller mammon på førsteplass. Er det viktigst for meg å følge Guds kall, eller å bli enda rikere?  Luther sier at synden er at mennesket er innkrøket i seg selv. Med andre ord at vårt fokus er å være fokusert på oss selv, våre egne behov og vår egen tilfredsstillelse. Og sjelden blir denne forståelsen av synd mer synlig enn når det handler om penger. For vi vil ha mer, mer til oss selv. Og vi mister av syne at det ikke bare er vi, men alle Guds barn, som skal leve av de rikdommene som Herren har velsignet sitt skaperverk med.

Å tjene godt er ikke en synd i seg selv, synden ligger eventuelt i hvordan vi forvalter vår rikdom. Å leve i et rikt land er ikke synd, det er hvordan vårt land, og hvordan våre politikere forvalter vår rikdom på vegne av oss, som kan være synd. Hvor er fokuset? På oss selv, eller på alle som lever i Guds skapte verden?

For meg er det nokså talende når en statssekretær i regjerningen for litt siden gikk ut mot et forslag om en mer liberal innvandringspolitikk, med den begrunnelsen at dette ville undergrave vårt velferdsystem. Det ville bli flere som skulle dele på potten, og dermed mindre til hver. Eller når regjeringen sier at den ikke klarer å nå sitt mål om at 1% av statsbudsjettet skal brukes til bistand fordi norsk økonomi vokser så fort at det er vanskelig å finne prosjekter til så mange nye penger. Og la meg understreke at dette ikke er noe angrep på de partiene som for tiden sitter i regjering, akkurat i disse sakene er enigheten i norsk politikk bred og langvarig.

Kjære menighet, verden svømmes over av flyktninger, det finnes mennesker i verden som lever for mindre enn en dollar om dagen – og vi snakker ikke om noen få, men om millioner av mennesker.  Verdens fattigdom kan ikke løses ved å be alle fattige komme til Norge, men at det er mulig for rike Norge å drive en langt mer offensiv og raus politikk ovenfor fattige land i verden – det er jeg sikker på. Og for noen – for de som er forfulgt finnes det ingen annen løsning enn å flykte til at annet land.  Og det har vært rart å følge sommeren debatt om de sårt trengte nye asylmottakene. Det finnes faktisk flere tusen flyktninger i Norge, som mangler plass på et mottak. Og selvsagt er det helt legitimt av små kommuner å si fra at man mangler ressurser til å følge opp flyktningenes helse og opplæringsbehov … men jeg etterlyser likevel kommuner som kunne si noe sånt som: Vi tar gjerne imot. Dette er mennesker i nød, og vi vil gjøre noe for dem, men det følger for lite penger med osv. Når fokuset bare blir på problemene får man en snikende følelse at problemet ikke er pengene, men at man ikke vil ha asylsøkere i sin kommune. Verdens rikeste land, verdens rikeste generasjoner, verdens rikeste mennesker – vi -  vil ikke dele av sin overflod så det monner.  Det er synd. Vår synd.

Men la oss trekke fattigdommen enda nærmere oss. Som prest har jeg hvert år gleden av å ta imot nye konfirmantkull. Flotte ungdommer som kirken får lov til å følge ekstra tett et lite år. Og hvert år er det ungdommer som velger å stå over konfirmasjon, fordi de vet at mamma og pappa kan ikke finansiere bunaden alle de andre har, eller at festen blir for dyr. Og selvsagt kan man følge konfirmasjonsundervisning uten å skulle ha stor fest. Man kan bli konfirmert i ola bukser. Men det sosiale stigmaet blir for stor, ungdommene velger å droppe hele greia. For meg er slike historier en påminnelse om Bibelens ord, fra det gamle testamentet til det nye testamentet om å ta vare på de fattige. For den som tror burde det oppleves som et guddommelig kall til å arbeide for rettferdig omfordeling i et samfunn der de fleste er rikere enn de noen gang har vært. Det er et guddommelig kall til å tilby seg å lage en fest, bake en kake eller ti, kanskje låne ut en bunad, stille opp som kokk med kjøtt og fisk fra egen fryser. Og det burde mane til ettertanke:  Hvem er vi? Hvem vil vi være? Vil vi ha et samfunn, ei bygd, en menighet der penger definerer vår plass på den sosiale rangstigen? Eller skal vi se etter andre verdier og kvaliteter. 

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. 

15. søndag etter pinse, "Så fikk du den levende møte"

Tekst: Johannes 5, 1- 15

Johan Halmbrast sin kjente påskesalme: Å salige stund uten like slutter sitt siste vers med følgende ord: så fikk du den levende møte, å salige, salige stund. Og det var akkurat det som den syke mannen ved Betesda fikk oppleve. Han fikk oppleve å møte den levende Gud. Han hadde oppsøkt en hellig kilde, der han var med i et slags helbredelseslotteri – førstemann nedi, ble frisk. Men vår mann nådde aldri fram i tide. I stede fikk han møte den levende Gud – Jesus – og oppleve helbredelse. Han reiste seg, tok båren og gikk sin vei – frisk.

Den syke lengtet etter et under, et drag av guddommelig omsorg og nåde. Og han fikk oppleve underet, selv om det ble annerledes enn han kanskje hadde sett det for seg. Og kjære menighet – skulle vi ikke gjerne ha sett det oftere? Mennesker som kom til forbønn i kirken, og som løp ut hoppende glade, gjerne så friske at de glemte krykker og rullestoller ved alteret eller i våpenhuset, eller der det måtte passe dem. Vi skulle så gjerne ha sett det.

Når jeg leser i min Bibel er det nesten så jeg ikke forstår at det kunne være så mange som ikke trodde på Jesus. De må jo ha sett det. De må ha sett lamme som tok sine bårer og gikk, blinde, som plutselig så dem i øynene, spedalske som ikke lenger var fulle av sår og skam, men ble en del av samfunnet. De må ha sett det. Og hvor lett må det ikke ha vært å tro når man med egne øyne kunne se.

Også i dag hører vi historier om helbredelse. For de som følger med i Vårt Land har man i de siste kunne lese om den siste store vekkelsen i USA som kalles for det Lakeland outpouring, og norske kirkeledere bruker spaltemeter på spaltemeter til å angripe og eventuelt forsvare det som skjer i denne menigheten. Og for egen del så merke jeg at jeg møter historiene om helbredelse med en smule skepsis, jeg vil gjerne høre mer, få det dokumentert, før jeg kan tillate meg å tro at det er sant.

Så er vi kanskje ikke så annerledes enn de som levde på Jesu tid. De fikk se mirakler, hvertfall høre om dem, men det ble ikke alltid enklere å tro av den grunn.

Kjære menighet, jeg tror at Gud kan helbrede. At det ikke bare går an, men at det er riktig av en kristen å legge sin nød og sin smerte og sine sykdommer frem for Gud. Tidligere leste vi en lovprisningssalme fra Salmenes bok, men det finnes nok av salmer, som ikke lovpriser Gud, men som klager, lokker og tigger Gud om vise nåde og omsorg. Salmer som opplever Gud som langt borte og uinteressert. Men Gud tåler disse ropene fra fortvilte mennesker. Verken Vår Herre eller vi har brukt for et Gudsbilde som bare tåler solskinnsdager. Gud tåler vår klage, han ønsker å høre vår nød, og han står på vår side i lidelsen. Men enda er vi ikke der at vi har en verden uten sykdom og nød, enda er vi ikke der at ondskapen har tapt og det som er vondt er borte. Enda er vi ikke der.

Hvordan skal vi da forstå historien om den syke mannen som blir helbredet? I Johannes evangeliet omtales disse undrene som tegn. De er tegn på hvem Jesu er, Guds Sønn, han som kan gjøre det bare Gud kan: helbrede uten piller og medisiner, kun ved ord. Og disse tegn peker fremover på det livet som skal tilhøre evigheten. For enda er vi ikke der, men det skal komme en dag, da Gud skal reise oss fra våre graver…og vi skal se en ny himmel og en ny jord, en jord der ondskap ikke finnes, der sykdom ikke finnes, der vi lever tett på livets kilde, der døden ikke kan nå oss. Det blir sikkert nok å gjøre, men alle de av oss som har hele eller deler av vårt daglige virke knyttet opp mot sorg, død, ondskap og lidelse er nødt til å få nye oppgaver.

Lever vi da i en Gudsforlatt verden? Har Gud sendt sin sønn for å gjøre undre og mirakler, så dø og oppstå, for så å trekke seg tilbake og se hvordan det går?

Nei, kjære menighet. Gud lever midt iblant oss. Gud møtte oss i dåpen. Gud vil møte oss i nattverden som vi skal dele senere i dag. Gud er nærmere oss, enn vårt eget hjerteslag. Ofte så leter vi etter Gud i det ekstraordinære. Det kan virke som man tror Gud bare er på jobb når det skjer undre, mens han innimellom undrene bevilger seg en velfortjent fridag. Men slik er det ikke. Gud er ikke på jobb, for så å ha fri. Gud er…og Gud er nær oss hele tiden. Derfor skal vi takke Gud for livet, for solen som kommer tilbake, som går ned og kommer opp, for regnet som gir oss avlinger vi kan høste, for fisken som kommer tilbake år etter år, for vennskap og kjærlighet. Alle livets gode gaver er tegn på Guds omsorg, de er til, fordi Gud oppretteholder liv og godhet fra dag til dag. Men selv om det er vakker natur her i Vesterålen, så skal Gud synes også på andre vis.

For Gud har kalt oss til tjeneste for å synliggjøre hans godhet i verden. Som kristne er vi kalt til tjeneste – ikke bare for å peke på framtidens himmel, men også for å tegne en himmel over dette livet. Det kan bety å be for syke, når de syke ønsker forbønn. Men like mye kan det bety å tilby omsorg, besøk, mot til å være der i smerten, vilje til å komme igjen og igjen, evne til å lytte til gleder og sorger. Vi er kalt til å synliggjøre Guds kjærlighet og omsorg. Til – som Gud selv, være nær de som lider, de ensomme, de forlatte, de forsømte, de utstøtte. Til å tale de stemmeløses sak, og stå opp for de som holdes nede, trekke inn de som holdes utenfor og forsvare de som holdes fram til spott og spe.  Vi er enda ikke i himmelen, men vi er kalt til å gjøre Guds godhet synlig i verden. Vi er enda ikke ved hovedretten, men vi er kalt til å servere forretten.

Kirken er sendt til verden for å lovsynge Herrens for hans godhet, for å forkynne Guds nåde og kjærlighet, og for å synliggjøre denne kjærligheten i konkrete handlinger. Det er det vi kaller for diakoni. Og på samme viset som ikke bare presten, men alle kristner er satt til å fortelle om Gud, slik er det ikke bare diakonen, men alle kristnes kall å synliggjøre Guds kjærlighet i verden.

Men like fullt … hva med undrene. Hvorfor fikk den ene ved Betesda dammen bli frisk, men ikke de andre som lå ved dammen. Hvorfor får noen oppleve å bli friske, mens andre lider med sin sykdom, eller dør av den. Er det rettferdig? Er det Guds vilje? Sitter den allmektige Gud med hendene i fanget og ser på denne urettferdigheten?

Jesu liv, hans kors og hans død har ikke forandret på de grunnleggende vilkårene for å leve i denne verden. Sykdom finnes fortsatt. Ondskap finnes fortsatt, døden finnes fortsatt. 

Og den kristne tro gir ingen garantier for å være spart for lidelse og sykdom. En kristen tro er ingen forsikringsordning mot verdens ondskap. Og dermed er heller ikke lidelse eller manglende helbredelse en straff for manglende tro, eller lite tro eller feil tro. Ondskap, sykdom og lidelse synes å handle nokså uavhengig av tro.

Livet i verden leves under forskjellige vilkår. Noen får et liv preget av sykdom, noen får et kort liv, noen får et langt. Noen får lov til å være friske og raske hele livet. Og for å si det enkelt. Den friske er kalt til hjelpe den syke. Den sterke er kalt til å hjelpe den svake. Men hvem er egentlig sterk og hvem er egentlig svak. Hvem er egentlig frisk og hvem er egentlig syk? En av mine viktigste forbilder i livet er farfar. Han var misjonær i Indonesia, han var en mann som fikk til ting, ordnet opp. Men det er ikke derfor han er mitt ideal. Farfar ble mitt ideal det siste året han levde. Med en kreftsvulst i magen, som vokste og sakte tok krefter og handlekraft fra den store sterke mannen. Farfar ble ikke et ideal da han var stor og sterk, men da han skulle dø. Min døende farfar lærte meg at troen på Jesus kan holde helt inn i døden. At det å legge sitt liv i Guds hender gjør ikke døden til noe uten sorg eller brodd, men det gir et håp. ET HÅP OM ET EVIG LIV, ET GJENSYN. Eller den syke damen jeg møtte som ung teologistudent. Jeg var i praksis og diakonen i menigheten tok meg med hjem til en kvinne som hadde vært sengeliggende i mange år.  For alt jeg vet ba hun om sin egen helbredelse, men mest av alt ba hun for andre, for menigheten, for de som jobbet i menigheten, for familien sin, og for de hun hørte hadde det vanskelig. Hun var en bønnekjempe. Gud har kalt de sterke til å hjelpe de svake, men når alt kommer til alt, er det ikke alltid så lett å si hvem som er sterk og hvem som er svak. 

De fleste av oss stiller i begge kategorier. Noen kan vi hjelpe, og noen kan hjelpe oss.  

Og det er i disse møtene – møter mellom mennesker som er drevet av Guds kjærlighet og som vil gjøre hverandre godt at ordene fra påskesalmen bli sanne:  så fikk du den levende møte, å salige, salige stund.

 Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.